Alenemor?

[Anonym bruker]

Hva gjør man når barnefaren heller vil være sammen med kompiser enn hjemme med familien? Vi har vært sammen i 13 år, og har 4 barn sammen. Barna er 7 år, 3 år, 1,5år og 2mnd. Det siste halve året har barnefaren, min samboer, brukt til å "finne" tilbake til seg selv som han selv kaller det. Han har begynt å vanke med "gamle" kompiser. Dette innebærer mye festing i tillegg til at han har tatt opp en gammel hobby som er meget tidkrevende. Bare den siste måneden har han festet hele 6 ganger ... jeg synes dette er mye, alt for mye, når jeg selv sliter med å få timene til å strekke til her hjemme med husarbeid og det som skal til for at 4 barn skal ha det de trenger i hverdagen, og dette i tillegg til amming og våkennetter (som vi ikke deler...). Hva skal jeg gjøre, hva må man kunne godta for å holde familien sammen ? Samboer har gjort det helt klart for meg at hvis han ikke kan gjøre som han vil drar han. Noe han også har gjort noen ganger dette halvåret, da drar han og blir borte i alt fra noen dager til en uke eller to. Det har også skjedd at han har dratt på fest fredag kveld, og ikke kommet hjem før søndag kveld. Da slår han av telefonen og blir borte... i mens sitter jeg hjemme med alle barna alene uten å vite hvor han er eller hva han driver med. - en helt forferdelig situasjon, både for meg og barna som lurer fælt på hvor pappa er i helgene. Hva kan jeg gjøre, synes det blir tøft å bli alene med 4 barn på heltid.... samtidig skjønner jeg at slik kan vi ikke leve. Noen som har opplevd det samme?

[Isola&Lille+julegave]

Gurimalla for en umoden, egoistisk, navlebeskuende drittsekk!! Han har valgt å få familie og 4 barn, da må han ta det ansvaret det innebærer.

Jeg hadde kastet han på hodet og ræva ut! Hvorfor i alle dage skal du finne deg i hans oppførsel?? Du er jo i praksis alenemor, så da klarer du det heeeelt fint uten han! Han trenger en skikkelig irettesettelse. Familievernkontoret tror jeg kan hjelpe dere. Dere må jo uansett dit på mekling om dere går fra hverandre.

Nei, ikke finn deg i å bli behandlet som dritt! Stå på krava!

Stor klem til deg!!!

[Gulltopp&Lillebjørn]

Han bare truer deg for å få viljen sin. Han tror aldri du kommer til å nekte ham, nettopp fordi du vil holde på ham.

 

Si til ham at du ikke aksepterer slik umoden oppførsel, og at nå går DU, hvis han ikke tar seg sammen. Snu spillet

[.Ann.]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

[Anonym bruker]

Jeg tror vel egentlig at dette er et tulleinnlegg, for det er bare for ubegripelig at noen skulle finne seg i noe sånt, men....hvem vet....

 

OM det skulle være et reelt innlegg så håper jeg du så fort som mulig får kasta ut fyren slik at du og barna får et rolig, trygt og stabilt liv.

 

Du vil få økonomiske stønader som enslig forsørger, og ganske sikkert avlastning fra far (han har nok ikke råd til å la være å ha samvær med barna med tanke på at han da må betale mye mer i bidrag).

 

Mandags morgen ringer du familievernkontoret for å skaffe deg meklingsattest (dette kan du få selv om far evt skulle nekte å være med), få ham til å finne et annet sted å bo, evt en kompis/familie i første omgang, slik at han får meldt adresseendring STRAKS (allerede mandag)! Dette er viktig når du skal søke stønader som enslig forsørger. Så få det gjort så fort som overhodet mulig!

 

Du kommer til å elske det nye livet ditt som enslig i forhold til det du har nå!!!

 

LYKKE TIL! :-)

[Jaffs]

Har du prøvd og snakke med han og sagt at det ikke er holdbart at du skal ta deg av 4 barn pluss alt av husarbeid ?

 

Helt seriøst hadde jeg ikke gidda og vært sammen med en slik slask, men ville gitt han en mulighet til og skjerpe seg om han ikke gjør det så hadde jeg bare sagt at han nå ikke bor her lengre og at time til megling allerede var bestillt.

 

Noe sier meg også at han bare truer deg og får deg til og tro at han går om ikke han får gjøre som han vil. så la han gå, men kan tenke meg at han ikke syns at det er så himmla kult etter en stund og være singel og ikke minst ta ansvar for 4 barn når det er hans helg

[Anonym bruker]

Ja, har du stilt krav til han? Krevd at han gjør sitt for huset og familien? Føler på meg at han har en liten krise. Så enten må han våkne opp eller gå tilbake til fortida og kose seg uten den flotte familien han har skapt.

[Mamma4livet]

Du ser sikkert selv at dette ikke er akseptabelt så hvorfor finner du deg i det?

 

Dette er ikke ment som et slemt spørsmål! Du må tenke gjennom din situasjon og finne ut av hvorfor du finner deg i dette. Det er kun da du får oversikt over situasjonen og kan starte å handle ut fra det. Mannen din kommer ikke til å gjøre noe.

 

Lykke til.

[Gjest ean]

Tusen takk for svar! Er desverre ikke et tulleinnlegg, men mitt liv for tiden. Vet jeg er dum som ber han bli, for det gjør jeg jo..., men er jo redd for å bli alene med 4 barn under 7 år... blir utrolig tøft å komme seg gjennom hverdagen, spesielt med den minste som krever så mye med amming, bæring og våkennetter. Vi har vært på familierådgivning denne uken,og der snakket vi mye om denne festingen. Vi ble da på en måte enige om noen rammer vi kunne forholde oss til begge to, feks at det kunne være ok å feste en gang i mnd, men da komme hjem med siste buss. Men så kom helgen igjen, og han havnet på fylla igjen ved første anledning. Gruer meg alltid til helgene nå for jeg vet jo hva som skjer. Jeg ringte han på jobben på fredagen og spurte han om han kom til å bli borte denne helge, slik at jeg evt, kunne forberedt meg mentalt til nok en vond festehelg. Da svarte han at han ikke hadde planer om det, Så kom kvelden, og vi snakket om fremtidn og å bygge hus, og så reiste han seg og sa han ville dra til en kompis for å synge litt, og lovet å komme hjem i 2tiden. Så ble han borte, og igjen satt jeg alene hjemme med alt ansvar alene - det er nå over et døgn siden og han har fortsatt ikke kommet hjem. Har snakket med han i kveld, og han sa han skulle komme etter at barna hadde lagt seg, Han er vist så fyllesjuk ennå. -han hadde heller ikke festet hos kompisen slik han sa, men de hadde dratt til kompisens niese og festet sammen med henne og to andre av hennes venninner. Helt upassende synes nå jeg da, hvordan kan han holde på sånn, Kompisen er singel uten barn, så at han kan gjøre sånt skjønner jeg jo. I morgen har han korøving, og blir altså ikke hjemme da heller. Her sitter jeg alene og steller med barn, hus og hunder mens han lever livets glade dager... fy så sint jeg er! Merker også på barna at de både er redde for at han er borte samtidig som de venner seg til og på en måte godtar at pappa ikke alltid er her når han burde og lover han skal være her.... Har vondt av dem, men er ennå ikke sikker på om det er best for dem med eller uten han i hverdagen. Vi bor nord i landet nå, mens jeg er fra østlandet og ønsker å flytte sørover igjen. Kommer da til å ta med meg barna. konsekvensene ved å gi opp blir dermed så store, og derfor jeg nok er villig til, i all fall, foreløpig til å godta oppførsel som bryter med min moral...håper jo at han skal våkne fra 40års krisa snart..(han er 43...)

[Gjest ean]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

Hadde vært en god ide... men vet at han kommer til å forsove seg hver dag når jeg er borte, og dermed ikke få barna på skolen og i barnehage, Jeg "krangler" han opp hver dag for å få han avgårde på jobben...

[Gjest Lykkeliggift_]

Hva gjør man når barnefaren heller vil være sammen med kompiser enn hjemme med familien? Vi har vært sammen i 13 år, og har 4 barn sammen. Barna er 7 år, 3 år, 1,5år og 2mnd. Det siste halve året har barnefaren, min samboer, brukt til å "finne" tilbake til seg selv som han selv kaller det. Han har begynt å vanke med "gamle" kompiser. Dette innebærer mye festing i tillegg til at han har tatt opp en gammel hobby som er meget tidkrevende. Bare den siste måneden har han festet hele 6 ganger ... jeg synes dette er mye, alt for mye, når jeg selv sliter med å få timene til å strekke til her hjemme med husarbeid og det som skal til for at 4 barn skal ha det de trenger i hverdagen, og dette i tillegg til amming og våkennetter (som vi ikke deler...). Hva skal jeg gjøre, hva må man kunne godta for å holde familien sammen ? Samboer har gjort det helt klart for meg at hvis han ikke kan gjøre som han vil drar han. Noe han også har gjort noen ganger dette halvåret, da drar han og blir borte i alt fra noen dager til en uke eller to. Det har også skjedd at han har dratt på fest fredag kveld, og ikke kommet hjem før søndag kveld. Da slår han av telefonen og blir borte... i mens sitter jeg hjemme med alle barna alene uten å vite hvor han er eller hva han driver med. - en helt forferdelig situasjon, både for meg og barna som lurer fælt på hvor pappa er i helgene. Hva kan jeg gjøre, synes det blir tøft å bli alene med 4 barn på heltid.... samtidig skjønner jeg at slik kan vi ikke leve. Noen som har opplevd det samme?

 

Akkurat nå er du alene med 4 små barn og en stor sutreunge i trassalderen. Hvis du kutter ut sutreungen så vil jeg tro at alt blir mye mye lettere. Og du skriver at han alltid forsover seg og ikke får barna på skolen når du er borte... vet du hva, DET er omsorgssvikt. Barna har læringsplikt i Norge og en forelder som ikke klarer å få barna sine på skolen fordi han ikke vet hva en vekkerklokke er, er ingen god forelder.

[det er berre mordi]

Nå er du alenemor til 5.

Sikkert mye bedre å være alenemor til 4

[Anonym bruker]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

Hadde vært en god ide... men vet at han kommer til å forsove seg hver dag når jeg er borte, og dermed ikke få barna på skolen og i barnehage, Jeg "krangler" han opp hver dag for å få han avgårde på jobben...

 

So what? Da får du rett og slett bare ha det som du har det. Er du ikke der er det heller ikke ditt ansvar. Vil du ikke gjøre noe med situasjonen kan du heller ikke forvente at den endrer seg.

[Gjest ean]

Ja, har du stilt krav til han? Krevd at han gjør sitt for huset og familien? Føler på meg at han har en liten krise. Så enten må han våkne opp eller gå tilbake til fortida og kose seg uten den flotte familien han har skapt.

 

Har sagt at jeg flytter sørover med barna om han ikke skjerper seg.Men han sier selv at nå er det han selv som er viktigst for han, ..og han er ikke sikker på om det er rom for familien i hans liv....Ser nok for seg å være helge pappa - kanskje nok for han nå som egoet hans er så stort. Da får han ha barna når det passer han i tillegg til full frihet resten av tiden - føler ikke det var dette vi planla da vi bestemte oss for å få barn...kjenner jeg er bitter.... Vet mange har 50/50 ordning, men jeg føler jo ikke at han kan ta ordentlig ansvar for seg selv i sitt eget liv engang, han har ikke økonomi til å forsørge seg selv - her er det jeg som betaler regninger osv...

[Gjest Juliea - kukløsklan]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

Hadde vært en god ide... men vet at han kommer til å forsove seg hver dag når jeg er borte, og dermed ikke få barna på skolen og i barnehage, Jeg "krangler" han opp hver dag for å få han avgårde på jobben...

 

Men du må nesten gjøre noe drastisk. for nå godtar du jo dette. Og hvorfor skal han slutte? han får i pose og sekk.

 

Om du drar så gir du beskjed til skole og bhg, og de ringer deg om barna ikke kommer i tid. Om de ikke gjør det burde det egnetlig si deg at denne mannen driter i deg og sine barn. Og da burde du bare dra.

 

Han har flyttet fra deg 2 ganger og blir borte i opptil 2 uker? Du er en dørmatte nå. men det kan du snu! Og det burde du fort. Kom deg ut, barna vil ta etter. Om de ser en mor som underkuer seg far og at han gjør som han vil og du bare er en barnevakt, babymaker, kokk, hushjelp ol vil barna tro dette er normen. Og de vil selv havne i destruktive forhold. Historien gjentar seg.

 

Dette må være tull om ikke er du jo helt blind! Barna blir jo relasjonsskadd av uforutsigbarheten far gir. Grusomt de kan bl preget for livet, ta de ut av det skap et trygt hjem og faste avtaler med bf via smaværsavtale gjennom familivernkontoret.

[Gjest Lykkeliggift_]

Beklager at jeg er krass nå. Men vær så snill og forlat denne mannen, nå fikk jeg lest gjennom det som stod med liten skrift og (det ene innlegget ditt i tråden jeg hoppet over isted). Eller ihvertfall, slutt å sy putene under armene på ham! Du "får ham opp på jobb hver dag"? Seriøst? Slik drev foreldrene mine på da jeg var i begynnelsen av puberteten og heller ville sove enn dra på skolen. Men han er FøRTITRE åR!!! La ham komme for sent på jobb, en, to ganger... Får han sparken, så får det blir hans eget lille problem. Han må føle at verden ikke er en lek! Noe du har latt ham tro for lenge. Han tror at han kan feste med single jenter, være borte som han vil, og du lydig skal sitte med 4 unger hjemme uten mulighet til å komme deg noe sted, lage mat til ham, vaske hans klær, ta vare på hans barn og til og med sørge for at han kommer tidsnok på jobb. Slutt å være mora hans! Slutt å vaske klærne hans, kommer han ikke hjem som avtalt i helgene, vel, reis bort til slekt, venner, på turer med barna (akkurat nå er det vel sikkert vanskelig med en på 2 måneder, men det blir bedre). Du skriver at du gruer deg til ansvar for 4 barn under 7 år alene, med bæring amming osv. Denne perioden er svært kortvarig. Amming er kanskje 1-1,5 år. Snart begynner ditt lille gull å krype, gå og trenger ikke bæres hele tiden. Snart får barnet språk, og barnet har også storesøsken som kan avlaste til en viss grad. Så JEG personlig ser din fremtid som alene med 4 barn lysere enn det du har nå, med uvisshet, fortvilelse, null rutiner på familien osv. Lykke til!

[SmellyCat]

Enig med siste taler (#13). Ta med deg den minste og dra bort en ukes tid. Så får han ordne opp hjemme. Hva så om de kommer for sent til skole og bhg? Da kommer vel han for sent på jobben? Evt. må være hjemme med ungene? Hans rot, hans konsekvenser. Kanskje han har godt av å se at det er litt logistikk med så mange barn, og det å stikke av hver helg ikke er greit på noen måte. For å si det mildt. Det høres ut som om du har skjemt han bort. Evt. så stikker du bort neste helg. Når han begynner å snakke om å dra bort å "synge", så får du bare si at du allerede hadde tenkt deg til en venninne (du tar selvsagt med den pittelille om du ammer). Han var jo borte forrige helg uten å gi noe forvarsel, så da må det være din tur neste helg. Eller?! Kanskje han trenger å møte seg selv litt i døra for å se for en drittunge han oppfører seg som.

[Gjest ean]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

Hadde vært en god ide... men vet at han kommer til å forsove seg hver dag når jeg er borte, og dermed ikke få barna på skolen og i barnehage, Jeg "krangler" han opp hver dag for å få han avgårde på jobben...

So what? Da får du rett og slett bare ha det som du har det. Er du ikke der er det heller ikke ditt ansvar. Vil du ikke gjøre noe med situasjonen kan du heller ikke forvente at den endrer seg.

 

vet det - men jeg ønsket jo prøve terapi for å se om han våknet - bare usikker på hvor langt jeg skal la det gå.... kjenner jo at jeg mister meg selv her. Han forteller meg jo hele tiden at dette er min skyld, at jeg har hold han igjen hjemme tidligere osv osv.... Er jo også redd han skal våkne etter at vi har flyttet og vi har kvittet oss med mye av historien og det vi har bygd opp av minner her -har jo mange gode minner også. å bli boende er ikke et alternativ for meg.... På en måte er jeg heldig med at dette er mitt hus, men samtidig er det jo tøft å skulle bryte opp alt man har, selge og flytte...bare selve flytteprosessen føles umulig med 4 så små barn....

[eliona]

Ikke meningen å være slem, men i det siste har det vært veldig mange slike innlegg. Og desverre blir jeg nesten mer skuffet over dere damer som tolererer sånn behandling fra mannen.

Ja, for han kan vel umulig ha blitt slik over natten?

Også har du valgt å få 4 barn med dette vesenet??

Jeg ville ikke ha akseptert en dag til som dette.

Alene mor er sikkert vanskelig i begynnelsen, men jeg tør nesten vedde på at i lengden så er det du og barna dine som vinner.

[Anonym bruker]

ta med deg minstebarnet og reis bort i 14 dager for å "finne deg selv".

Hadde vært en god ide... men vet at han kommer til å forsove seg hver dag når jeg er borte, og dermed ikke få barna på skolen og i barnehage, Jeg "krangler" han opp hver dag for å få han avgårde på jobben...

So what? Da får du rett og slett bare ha det som du har det. Er du ikke der er det heller ikke ditt ansvar. Vil du ikke gjøre noe med situasjonen kan du heller ikke forvente at den endrer seg.

vet det - men jeg ønsket jo prøve terapi for å se om han våknet - bare usikker på hvor langt jeg skal la det gå.... kjenner jo at jeg mister meg selv her. Han forteller meg jo hele tiden at dette er min skyld, at jeg har hold han igjen hjemme tidligere osv osv.... Er jo også redd han skal våkne etter at vi har flyttet og vi har kvittet oss med mye av historien og det vi har bygd opp av minner her -har jo mange gode minner også. å bli boende er ikke et alternativ for meg.... På en måte er jeg heldig med at dette er mitt hus, men samtidig er det jo tøft å skulle bryte opp alt man har, selge og flytte...bare selve flytteprosessen føles umulig med 4 så små barn....

 

Typisk barnslige mannfolk som gir kona skyld for at de oppfører seg som drittsekker. Min eks ga MEG skyld for at han var utro og oppsøkte sex- og datingssider i fleng. Jeg var visst blitt så feit (la på meg 4 kilo etter 2 svangerskap og var sylslank fra før), sluttet å sminke meg med 1 kilo sminke hver dag og så videre. Drit i det han sier, og sett hardt mot hardt. Slutt å være slaven hans. DU har holdt ham hjemme? Normale voksne familiefedre holder seg hjemme hos sine kjære selv. å fly på byen hele tia og feste hele helga er ikke vanlig oppførsel for en familiefar.

[Gjest ean]

Dere har helt rett alle sammen - og jeg ville gitt de samme rådene om dette var ei venninnne som hadde det som meg nå. Jeg vet jo det - men så er det så mye lettere sagt enn gjort.... jeg er veldig skuffet over meg selv også som er blitt en sånn "pudding"..... tror jeg hadde taklet dette bedre om vi bodde på mitt hjemsted med min familie i nærheten...da hadde spranget virket mye kortere...

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Dere har helt rett alle sammen - og jeg ville gitt de samme rådene om dette var ei venninnne som hadde det som meg nå. Jeg vet jo det - men så er det så mye lettere sagt enn gjort.... jeg er veldig skuffet over meg selv også som er blitt en sånn "pudding"..... tror jeg hadde taklet dette bedre om vi bodde på mitt hjemsted med min familie i nærheten...da hadde spranget virket mye kortere...

 

Slutt å unnskyld. få meklingsattest - separer deg fra mannen - se på hus/leilighet på østlandet - søk barnehage/skoler - dra hjem!

[Gjest ean]

Ikke meningen å være slem, men i det siste har det vært veldig mange slike innlegg. Og desverre blir jeg nesten mer skuffet over dere damer som tolererer sånn behandling fra mannen. Ja, for han kan vel umulig ha blitt slik over natten? Også har du valgt å få 4 barn med dette vesenet?? Jeg ville ikke ha akseptert en dag til som dette. Alene mor er sikkert vanskelig i begynnelsen, men jeg tør nesten vedde på at i lengden så er det du og barna dine som vinner.

 

nei, det ble ikke slik over natten - har vært sånn i 6 mnd. tenkte jo hele tiden da jeg var gravid at jeg trengte han her til babyen ble født, og så skulle jeg kaste han ut...men her sitter jeg altså og tør ikke helt ta skrittet likevel....

[Gjest ean]

...vet dere har alle rett. Har parterapitime på mandag, skal sette hardt mot hardt der - har han ikke noen nye tanker å komme med skal jeg prøve å få gjort om terapitimen til meklingstime ...

[Anonym bruker]

Hvordan har han vært de andre 13 årene da? Skummelt at folk bare kan forandre seg slik :S