4-åring traumatisert av legen

[Anonym bruker]

Nå har jeg bestilt ny time hos legen for å avtraumatisere dattera mi! Håper legen blir med på å gjøre et nytt forsøk.

 

Vi var for første gang til vår nye fastlege her om dagen. I første omgang så var vi der pga meg, gravid i uke 23 med feber og influensa, men jeg ville også at legen skulle sjekke datteren min. Jeg håpet legen skulle si hun var frisk nok til å gå i barnehagen nå, etter to uker hjemme med influensa, da hun viser tydelige tegn til behov for lek og uteaktiviter igjen, men jeg mistenkte samtidig ny ørebetennelse. (Noe det forøvrig også var...)

 

Men hos legen var jeg ikke klar over at de trengte å ta stikk i fingeren hennes, og hadde ikke forberedet jenta mi på dette. Så hun slo seg først vrang på forkontoret. Deretter slo hun seg vrang inne hos legen, da legen ville lytte på henne og se i ørene. Datteren min snudde seg da mot meg og dæljet meg hardt i magen. Jeg forsto jo hvorfor hun gjorde det, hun var redd og sliten, skremt opp i et hjørnet hos ny lege, så jeg irettesatte henne ikke, men fortsatte bare å snakke beroligende med henne. Men legen satt i og kjefte på henne fordi hun slo meg, og tok tak i armen hennes. Jenta mi sparket uheldigvis, og uten vilje, til veska min så mobil og nøkler fløy, men fortsatt snakket jeg beroligende med henne. Men legen kjeftet igjen. Datteren min rømte mot døra og la seg langflat ned på gulvet da legen grep tak i armen hennes og fortalte henne hardt at slik skal ikke jenter på snart 5 år oppføre seg. Datteren min freste tilbake til legen at hun var jammen "bare 4 år ennå"! (Sorry, men jeg synes datteren min var litt kul akkurat da. Har aldri sett henne slik før. )

 

Men legen sa til meg at jeg var nødt til å kanskje la pappaen snakke hardt til henne, at hun trengte en myndig stemme, og jeg skjønte at legen syntes jeg var en svak pinglemamma. Jeg vet jo at datteren min ikke mente å slå meg for å skade, hun var bare forferdelig presset opp i en hjørne. Jeg reagerte ikke fordi jeg ønsket å prøve å få henne til å føle seg trygg hos legen isteden. Men nå, så har legen overtatt rollen som "det store stygge monsteret under senga" isteden.

 

Hva hadde dere gjort dersom deres 4-åring hadde dælja til dere i magen av ren og skjær frykt? Kjefta eller trøsta? Er jeg for soft, eller?

[Anonym bruker]

Tror heller det var legen som ble traumatisert av din 4-åring. Makan til oppførsel!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde bytta fastlege.

[HvittHus]

Hadde min 4 åring oppført seg på den måten, hadde det ikke vanket trøstende ord, nei. En 4 åring er så stor at hun skal forstå at man ikke sparker eller slår andre.

[RockMama]

Nei, du hadde helt rett - og legen skulle holdt seg på avstand.

Ikke hans plass å gripe inn, når du tydeligvis taklet situasjonen best. Du kjenner jo barnet!

 

Jeg hadde tatt opp situasjonen på neste legebesøk (uten barnet med).

 

Muligens byttet fastlege, bare for at barnet skal få en fresh start med legebesøk, og snakket med henne om det som skjedde - og hva du syns om det legen gjorde og sa.

[Anonym bruker]

Synes legen oppførte seg merkelig her, han skulle ikke blandet seg inn på den måten.

 

Men jeg synes du "diller" for mye også. Ungen er snart 5 år og må bare lære seg at man av og til må gjøre ubehagelige ting. Helt greit å trøste og berolige altså, det må man absolutt i en slik situasjon, men man kan samtid være bestemt og ta kontroll.

[Anonym bruker]

"Deretter slo hun seg vrang inne hos legen, da legen ville lytte på henne og se i ørene. Datteren min snudde seg da mot meg og dæljet meg hardt i magen. Jeg forsto jo hvorfor hun gjorde det, hun var redd og sliten, skremt opp i et hjørnet hos ny lege"

 

What?? Skremt oppi et hjørne? Om datteren er slik at du alltid må ta silkehanskene på så er det noe feil i oppdragelsen. En normal 4-åring blir ikke redd og skremt opp i et hjørne av slike ting.

Du burde absolutt irettesatt henne for slik oppførsel!

[Gjest Jenta til Henrik]

Datteren min var sånn en stund etter å ha blitt traumatisert av en dustedame av en barnetannlege. Verdens sureste dame og eide ikke tålmodighet med barn. Jenta mi hadde en tannsykdom som liten, noe som gjorde at hun trengte mye behandling. Men hun var livredd. Istedenfor å la meg ta henne på fanget oppi stolen, hun var bare 3 år gammel, så kalte hun bare på to andre tannleger og så holdt de jenta fast nedi stolen. Da klikket det for meg, jeg røsket jenta ut av stolen og krevde å få henvisning til sykehuset, og det fikk jeg. Heldigvis var barnepleieren der nede ei venninne av jentas far, så hun lot dattera mi komme på timer hvor hun bare tittet inn i munnen osv, slik at hun skulle skjønne at det ikke alltid var skummelt å være hos tannlegen. Men det tok flere år før hun gikk dit frivillig. året etter den episoden sparket hun ned instrumentbordet, gud så flau jeg ble, men jeg forsto henne jo, stakkars liten Faren overtok tannlegebesøkene etter det

 

Jeg forstår deg egentlig. hadde vel vært bedre om dere kunne fått kommet tilbake litt senere på dagen slik at du kunne fått forberedt vesla litt først, eller noe?

[Frenzia]

Tror heller det var legen som ble traumatisert av din 4-åring. Makan til oppførsel!!

 

En lege traumatisert av en 4-år gammel jentunge? Hehehe

[Plutselig_gravid]

Vi har nulltoleranse på det å være stygge med hverandre- spesielt det å slå. Hadde ikke vært noen kjære mor da nei....Hadde nok også vært veldig bekymret om noen av mine barn fremdeles slo når de var 4-5 år.

[Anonym bruker]

Tenk om alle barn som må til legen skal "komme tilbake litt senere på dagen for de må forberedes" da, hadde blitt lage køer på venterommet av det....

 

Skjønner at du med tannlegehistorien reagerte på at tre tannleger holder en 3-åring fast, slikt blir det tannlegeskrekk av. Men "dillingen" HI forteller om kan vel nesten ikke sammenlignes? Ungen hennes slår seg jo helt vrang før legen i det hele tatt har vært nær henne, og det er IKKE greit å slå!

[Anonym bruker]

Det er mulig jeg prøvde å være altfor trøstende og mild, og at jeg forsto frykten hennes litt for godt, og dermed var i overkant tolerant. Og "skremt opp i et hjørne", ja faktisk på ett vis, vi har ikke vært hos lege på to år, så det kom litt bardust på henne, og det tenkte jeg ikke på med en gang.

 

Men vi kjefter liksom så sjeldent hjemme. Det er veldig sjeldent at det trengs også. Og jeg tror ikke noen andre i hele verden noen sinne har trengt å heve stemmen til henne, annet enn jeg og pappaen, og jeg er faktisk den strengeste av oss.

 

I barnehagen skryter de alltid av hvor snill og mild og inkluderende og omsorgsfull hun er. Nei, ingen andre har noen gang kjeftet på henne slik. Jeg synes fortsatt synd på henne, og vi har snakket om det etterpå, ja. Men hun er faktisk fremdeles ganske oppjaget over det hele, og klarer ikke å snakke om det helt ennå.

 

Jeg håper ikke jeg trenger å skifte fastlege, altså, for jeg synes hun ellers virker som en god lege.

 

Hi

[Anonym bruker]

Du har min fulle støtte og sympat hi.

 

Her deljer både fire og fem/seksåringen rundt, langer ut påde slag og spark.

Klart de vet de ikke skal, men blir de frustrerte nok så skjer det.

 

Synest synd på desse overbeherska små ungene. Mine unger er veloppdragne, flinke, snille. Men de er ikke helt i kontroll av alt enda.

 

Barn trenger omsorg, ikke å bli tatt hardt i. De trenger å forstå, ikke være redd for hård stemme.

[Anonym bruker]

Helt enig. En 4 åring som snart blir 5 år skal ikke slå. Og mor skal ikke stå og dille med ungen når hun slår.

 

Skjønner veldig godt hvorfor legen måtte overta jobben din, siden du trodde at det ville hjelpe å trøsteprate med henne.

 

Makan til oppførsel.

[Anonym bruker]

Jeg syns legen skulle ha holdt kjeften sin. Han har ikke noe med å fortelle datteren din hvordan hun skal oppføre seg, det er DIN jobb. Men når det er sagt syns jeg ikke du helt utførte din jobb.

 

Til sammenligning har jeg vært på sykehuset med min sønn som da var 3 1/2, og hadde et armbrudd - mye mer smerte enn en ørebetennelse! Med mye beroligende snakk, forklaring flere ganger av hva som skal skje før det skjer, og mye fokus på at det er treåringen som har det vondt, gråt han ikke en gang da de satte intravenøs på ham. Fokus, fokus, fokus - hos mor. Fokus på rett sted.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det var riktig av legen å blande seg inn, MEN du burde her ha reagert på en helt annen måte!

 

Selv har jeg tatt datteren min med til legen som 3 åringen hvor hun plutselig måtte ta stikk i fingeren. Hun var motvillig, men jeg forklarte henne at dette var noe man bare MåTTE gjøre og at om hun var flink å satt i ro så skulle vi dra på butikken etterpå å kjøpe noe godt. Skjønner ikke hvorfor du ikke prøvde noe slikt? I mine øyne ser det jo ut som om du satt der helt apatisk og ute av stand til å ta deg av situasjonen!

[Anonym bruker]

Samme som sønnen min da han skulle ta blodprøve hos legen (også uten forvarsel). Var på omtrent samme alder som jenta di HI, men han klarte hvertfall å oppføre seg. Selvfølgelig ble han kjempe redd da han fikk høre at de skulle stikke han men han lå ikke på gulvet og skrek og slo hverken meg eller legen.

[Anonym bruker]

Stolt over at datteren din på toppen av det hele svarte legen frekt? Jaja...

[Anonym bruker]

Stolt over at datteren din på toppen av det hele svarte legen frekt? Jaja...

 

Ja, den reagerte jeg også på...hmmm...

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på hva du trodde legen skulle gjøre når du kom dit med datteren din? Høre på at du sier du tror hun kanskje har ørebetennelse og så gi henne medisin? Selvfølgelig må en lege undersøke en pasient før han stiller en diagnose. Hvis datteren din må forbredes på å bli tittet inn i øret, så må du jo gjøre det før du drar til legen med henne for å undersøke om hun har ørebetennelse. Greit nok at du ikke ante at hun måtte stikke i fingeren, men du må jo forbrede henne på at legen må undersøke henne og at du ikke er helt sikker på hva legen må gjøre, men at det er for å finne ut om hun trenger medisin for å bli frisk.

 

Jeg er også enig med dem som sier at en på 4, snart 5år ikke skal slå uansett og vår gutt på 4, snart 5år hadde jeg ikke godtatt at gjorde noe sånn. Samtidig så er det helt feil av legen å bry seg og begynne å kjefte på henne, han burde holdt seg unna og latt deg ordne det. Hvis det hadde tatt for lang tid, så måtte dere heller gått ut og så kommet inn igjen når datteren din hadde roet seg.

[I scream for icecream!]

Jeg er enig med deg i at det ikke er legens oppgave å kjefte på din datter og oppdra henne. Det var tross alt ikke hun som ble slått heller. Når det er sagt, ville jeg nok irettesatt henne mer enn du gjorde, men jeg forstår også at det ikke er helt stedet for noen oppdragelsestime heller. Pleier hun ikke å slå, vet du jo det godt selv, og skjønte at hun trolig var redd.

 

Det kan ikke helt sammenlignes, men vi hadde en liknende episode da barnet mitt var 2 år og innlagt på sykehus. Han hadde vært igjennom veldig mye, var innlagt i to uker, med masse prøver, innlegging av sonde i magesekken, røntgenbilder og veldig smertefull behandling. En av dagene skulle han ta nye blodprøver, og ble selvfølgelig veldig redd. Han skjøv derfor ifra med beina mot beinet til hun som skulle ta blodprøvene. Det slo meg ikke en gang at det var noe å reagere på, det kan ikke ha vondt eller noe. Han har vært syk siden fødsel, så det var en helt normal reaksjon i mitt hode, etter alt han har vært igjennom. Da reagerte blodprøvetakeren med å gripe fatt i bena hans og nærmest ropte til ham at det ikke var lov å sparke. Jeg ble helt satt ut, stakkars lille barnet mitt. Jeg har angret mye i ettertid på at jeg ikke sa ifra at det var uakseptabelt å snakke sånn til mitt barn.

[Anonym bruker]

Er det ikke normalt å forberede barnet selv, hjemme, i bilen og på venterommet? Snakke om hvordan en undersøkelse av ørene er, og å fortelle på en grei måte om blodprøve osv. Snakke om sprøytestikk og at det har ungen fått før og at det går fort og greit? Er det ikke en del av mammarollen å gjøre disse tingene? Man kan ikke forvente at legekontoret skal ha noen til å gjøre det før dere slipper inn hos legen, men legen kan forvente at dere har snakket nok om det til at ungen ikke får panikk når han nevner at han vil titte inn i øret.

 

Hvordan i alle dager skal dere løse det om hun noen gang får hull i en tann? Skal du stå og godsnakke med henne, mens hun sparker og slår så tannlegen borrer både her og der?

[Anonym bruker]

Du har en normal 4 åring. og det var ok at hun følte seg urettferdig fordi hun ikke var klar over at hun skulle til lege. Min 4 åring, tok legebesøket greit nettopp, men jeg fikk skjenn i bilen, for jeg skulle vite at det var vondt å stikke i fingeren.

 

Min 4 åring kan også slå meg i magen, om vi krangler og jeg ikke har gjort meg forstått på en klar måte. Han er også minstemann, og reagerer på baby i magen.

 

Han Er ikke en 4 åring som slår, og biter og raser og er umulig, men JAMMEN er det LOV å si ifra innimellom. Ikke la deg styre av DIB damene som mener din 4 åring oppførte seg uhørt, for hun gjorde ikke det. Det ble hennes reakjon, og at lege tok henne i armen.... JA, kan godt forstå henne jeg.

[Anonym bruker]

Skrev over her, Og ja, vi tar samtalen hjemme i rolige omgivelser, Det var rett av deg å ikke kjefte der. snakk med henne nå. Hun er stor nok til det.

 

Har hatt episoder med min 4 åring, å kjefte og dra han ut i bilen, er liksom ikke de rette måten. Men snakke i sofaen etter middag, det hjelper. Han fe sakt sitt og jeg mitt. klemmer hverandre og ser at oppfører seg bedre i en lignende setting.

[Anonym bruker]

Klart legen reagerte feil her, men du virker utrolig tafatt! Du burde tatt kontroll over situasjonen. Det er mange ting her i livet som ikke er gøy, men som vi alikevell MÅ gjøre.

Et barn som slår sin gravide mor i magen!!! Sjokkerende at du godtar det uten å reagere med noe annet enn trøst!

 

Hun fremstår som en ufordragelig drittunge i denne situasjonen og jeg forstår godt at legen reagerte men han burde ikke kjeftet- det er din jobb å oppdra ungen( noe du ikke gjorde her)