Jeg er sikkert forferdelig dømmende...

[Cat.68]

Den dagen du, HI skulle komme i samme situasjon, så kan du komme inn hit og diskutere. Null innsikt, er det du har.

 

Faktisk så har jeg store helseplager som gjør at jeg må overlate det meste av husarbeidet til samboeren, siden alt kruttet brennes på jobben. Men jeg ber ikke om sykmelding, og går og shopper eller scrapper hele dagen for det...

 

HI

 

INGEN SOM Så DENNE?

 

Så hennes uføretrygdede mann klarer å gjøre det meste av husarbeidet

 

Hvorfor kan ikke han jobbe da om han klarer det?

 

Hun skrev at det var hennes EKSmann, ikke nåværende mann? Hvordan i alle dager klarer flere i denne tråden skrive at det er hennes nåværende mann? Folk leser halve innlegget og henger seg opp i ting de vil krangle på ser det ut som...

 

Og normal husarbeid er forresten noe alle må gjøre?

NETTOPP!!!

 

Og for noen som har kroniske sykdommer så blir det å holde et hushold i relativt normalt skikk mer en nok, og da må mange gi opp et liv med jobb da begge deler blir for mye. Det betyr jo ikke at disse menneskene skal måtte gi opp et sosialt liv i tilegg......?

[Anonym bruker]

Jeg synes det er skikkelig skremmmende å lese om slike fordommer fordi jeg står i en situasjon i livet hvor jeg ikke riktig vet hvordan ting ender. Jeg har en kronisk ryggsykdom "Bechtrev", og det er en slik sykdom som ikke vises utad ( ikke ennå ihvertfall, kan jo bli kroket med pukkelrygg etterhvert om jeg er uheldig), men foreløbig ser jeg ut som alle andre untatt at jeg i større eller mindre grad sliter med kroniske rygg, nakke og skuldersmerter. Jeg er så ekstremt heldig **not**at jeg også har fibromyalgi og Sekundær sjøgrens syndrom også,enda to sykdommer som ikke synes utad.

 

Dette er sykdommer som varierer veldig i styrke og problamtikk og det kan nesten variere fra time til time hvordan kroppen min har det eller reagerer på forskjellig. Alt i fra vær forandringer i været, syklus, stress, og andre sinnstemninger og hvor aktiv jeg klart å være i perioder. Det varierer også VELDIG utfra hva jeg har gjort i forkant. Er masse ting jeg vil, kan, må utføre på en god dag, vel vitende om at jeg risikerer ekstreme smerter lang tid etterpå.

 

Mange som da spør seg Hvorfor gjør du disse tingene da?? Jo fordi det hærer hverdagslivet til. Så utrulig mange ting funksjonsfriske tar som en selvfølge , men som innebærer mye smerte for meg, men som jeg likevel må gjøre. å legge seg for natten å sove for å samle krafter til neste dag er en slik ting feks. HVER natt våkner jeg med ekstreme smerter i korsryggen , bortdovnet o armer og hender og er NøDT til å stå opp for å bevege meg, da bevegelse er det eneste som løser opp smertene litt. Jeg kan feks ikke bare ta medisiner for å sove hele natten fordi denne bevegelsen må jeg ha for å ikke stivne helt. Skjuler jeg smertene med medikamenter risikerer jeg bare at jeg ikke klarer å stå opp i hele tatt om morgene fordi jeg legat for lenge og ryggen stivnet til for mye. Ja jeg risikerer jo faktisk å stivne til for altid om jeg er uheldig og sykdommen går for langt.

 

Det sier jo seg selv at dette tærer på kroppen rent fysisk , da man sjeldent klarer å få den hvilen man trenger. Er derfor avhengig av å hvile kortere perioder når jeg kan. Fordi ligger jeg for lenge i gangen stivner jeg. å stå i kø er en annen ting jeg ikke klarer så godt. å stå stille i lengre tid er noe som er drepern for ryggen min. Allikevel er det masse situasjoner i dagliglivet hvor man er nødt til det, at jeg risikerer å være gåen i ryggen med syke smerter mange mange timer etter å ha handlet feks er det INEGEN som ser, tenker over, eller skjønner. Har ikke tall på de gangene jeg er blitt uglesett på bussen eller i venteværesler, da jeg satt meg ned og ikke automatisk rest meg opp for de eldre, eller gravide når det vært fullt. Der står de da å dømmer meg nord og ned for å være ei egoistisk jævel som ikke ser at andre trenger plassen mer en meg. VEL poenget er at jeg trenger plassen like mye, men det SYNES IKKE!!!!!. Mange er de ganger jeg rest meg lell, for å slippe dømmingen og stigmatiseringen og drittsnakket bak ryggen, og selv måttet ta støten med unødvendige smerter fordi andre rett og slett ikke skjønner at skjulte sykdommer er like store som dem man klarer å se.

 

Jeg er i jobb foreløbig. Jeg jobber 50% fast som hjelpepleier, i et yrke med MYE tunge fysiske utfordringer. Jeg jobber med fuksjonshemmede og har "dessverre" må man vel si nå, oftest ansvar for de tyngste brukerne som trenger fullt stell og det tærer voldsomt på ryggen min. Vi er en IA bedrift og til tross for det er det ikke bare bare for arbeidsgiveren min å tilrettelegge min hverdag på jobben, slik at den passer sykdomsmøntret mitt. Og det er en veldig belastning for meg å måtte be mine kolleger om hjelp til arbeidsoppgaver jeg selv skulle klare å utføre i stilingsbeskrivelsen min. Det er jo ikke deres feil at jeg er syk, og dem har da mer en nok å henge fingtrene i de også, en at dem skal måtte hjelpe meg med mine arbeidsoppgaver også.

 

men jeg elsker jobben min og vil gjerne jobbe. men kanskje er jeg nødt etterhvert å innse at arbeidslivet slik jeg ønsker det kan være forbi.

 

Da skremmer det meg VOLDSOMT å vite , at om jeg kaster inn hånklet og blir trygdet, eller får en ny langtidsykemelding før å få betennelsene til å roe seg ned, så skal ikke jeg kunna gå på cafe, gå på fest, utførte hoobyer av forskjellige slag, eller på annen måte utføre noe lystfullt, fordi da er jeg ikke syk nok i andres øyne.?? Og Hva dette da faktisk koster meg i ettertid, i smerter det skal jeg bare tygge i meg fordi det at jeg faktisk valgte å være litt sosial, er noe jeg får skylde meg selv i og ikke noe jeg burde, fordi da skal jeg heller jobbe.

 

Jeg vet at mange av dere sier at de som VIRKELIG er syke ikke skal reagere på dette, og at det ikke er dem dere mener, men dere går etter de som utnytter systemet. VEL poenget er at DERE VET JO EGENTLIG IKKE!!! Alle vet om noen, eller kjenner noen som klarer å finne et smutthull og lure systemet. Men det er en så lav andel at den ikke er representativ for flertallet. å klarer disse å få igjennom en falsk uføretrygd ,og lure alle på veien så fortjener dem den Kanskje, og det er kanskje rett og slett det som er grunnen for å gi dem uføretrygd.. De personene som går så inn for å få uføretrygd og ikke ønsker å ta del i samfunnet eller å jobbe, ville jo kanskje ikke være noen gode arbeidstakere, eller kollegaer heller. Jeg synes selvsagt det er dritt, og fatter ikke at noen faktisk kan øNSKE å ikke villa jobbe, men å la den prosenten ligge til grunn for å dømme en hel gruppe, det er for ille. For lell om dere sier dere ikke dømmer alle så er det jo akkurat det som skjer. Fordi jeg er også dømt og stigmatisert mange ganger, og jeg har all grunn til å bli trygded, eller være sykemeldt i perioder. Jeg har sk "godkjent sykdom" sånn sett, allikevel blir jeg dømt av dem som ikke vet, av dem som trur dem vet så immari mye, og av dem som ikke har peiling.

 

Ble langt dette, beklager, men jeg blir så frustrert av slike debatter, og all den trangsynthet som finnes. Det gjør min hverdag tyngre en den til tider allerede er.

 

Må bare spørre:

Hvorfor i all verden velger du å jobbe som hjelpepleier med de plagene du har. Dette er jo et yrke som sliter ut flest kvinnelige yrkesaktive UTEN kroniske sykdommer som dine. Hvosfor velger du å stå i et yrke hvor det er så stor sannsynlighet for at du vil få større belasninger og sjansen for å havne på uføretrygd er så stor?

 

Det finnes endel lettere jobber som du men stor sannsynlighet vil mestre bedre fysisk og som kanskje hindrer uføretrygd!

[Anonym bruker]

Jeg bare reagerer på at Norge ligger på toppen i Europa når det gjelder antall sykmeldte og uføretrygdede i forhold til antall mennesker som bor i landet. Kan ikke tenke meg at svensker eller finnlendere sliter mye mindre enn nordmenn med diverse plager og sykdommer.

 

HI

 

P.S. Og ja, jeg vet at jeg er dømmende. Grunnen til det er at jeg møtte mange som var sykmeldt og en som var uføretrygdet, når de ellers fungerte 100% og kunne jobbet. Tidligere nabo bygget hus, fjøs og garasje mens han var fulltidssykmeldt fra sin jobb som SNEKKER. Et par av de som var sykmeldt arrangerte vinkveld- og matkveld med venninner flere ganger i uka, shoppet, blogget og gud vet hva.

 

Men vi i Norge er også de som er flinkest på jobb, i Europa. Når vi er på jobb i 8 timer, utfører vi mer enn noen andre fra Europa. Så det kan vi jo være stolte av:)

 

Kan du vise til statistikk som viser at Nordmenn utfører mer arbeid som samme tid i forhold til arbeidstakere i andre land?

[Cat.68]

De måtte evt gå i tillegg til valig bemanning, slik at om de plutselig ikke kunne utføre oppgaver pga pollen, gråt eller whatever så tar andre over. Lønna får de jo fra nav, forskjellen er bare de gjør noe for pengene!

 

Det du skisserer der, kalles tiltak, og det finnes. Man kan bare ikke gå på det i all evighet. Det det er snakk om er ordinært, men tilrettelagt, lønnet arbeid. Det er det folk som er delvis uføre trenger. Eller tror du at om man er delvis uføretrygdet så får man annen ytelse ved siden av resten av livet?

 

De som er fullt uføre kan jobbe litt ved siden av eller sette uføretrygden på vent en stund om man har en god periode.

 

Jeg tror at du burde sette deg litt bedre inn i hvordan systemet fungerer, slik at du kan realitetsorientere de sterke meningene dine litt.

 

Det er ikke helt riktig!

Tiltak kan også være av svært langvarig eller helt varig. Det finnes også tiltak for de som er helt uføre. Dette kalles Varig Tilrettelagt Arbeid og er et tiltak gjennom NAV. Du kan da ha tiltak i en vernet bedrift, i en tiltaksbedrift eller på en ordinær arbeidsplass. Du beholder da din varige ytelse og bedriften du er i får et tilskudd som dekker opplæring, sosiale utgifter og en liten lønn til deg som medarbeider. Det er ikke mye penger å tjene på det (i og med at man faktisk har en varig ytelse fra NAV i utgangspunktet), men det er en mulighet til å komme ut i aktivitet, yte noe positivt samt få en mulighet til å komme ut i arbeidslivet og på sikt kanskje få en liten stilling!

Andre tiltak er TULT (tidsubestemt lønnstilskudd) eller ordinært langvarig lønnstilskudd (opptil ett år). Da er man ansatt i en virksomhet, får ordinær lønn, men bedriften får dekket store deler av lønnskostnaden fra NAV.

 

men problemet er at dette er tiltak som ikke passer alle, og som heller ikke vil være gunstig for alle, og ikke minst ikke tilgjengelig for alle som av ulige grunner er uføretrygdete eller av andre grunner faller utenom arbeidsmarkedet. Og hva er det med dette at det ser ut til at enkelte mener alle skal jobbe til enhver pris. Hva med menneskeverdet da?. Hvorfor skal en person som hatt et yrkesaktivt liv, med en jobb dem trivdes med, kanskje med en jobb dem brukt årevis med utdanning for å få nøye seg med å putte papir i en konvolutt, isteden for å styre sin hverdag selv med det som føles lystfullt for dem.?

 

Hvis da feks scrapping, cafeturer, eller blogging er noe som får disse menneskene til å føle at tilværelsen med stadige smerter, problemer og/eller andre utfordringer verdt noe, og fyller livet deres med positivitet mitt i all elendighet. Hvorfor skal dem da måtte gjøre ting dem ellers aldri ville gjort bare fordi at noen ikke synes at uføretrygdede har en grunn til å få lov å være syk på sine egne premisser.

 

Jeg synes det er flott at der finnes bedrifter som enten tilbyr eller oppretter arenaer for uføre, eller andre som faller utenfor arbeidsmarkedet og oppretter tiltak, hvor dem som sagt kan putte papirer i konvolutter, lage tennbriketter, sy emblem på jakker, kappe ved, rydde parker osv,osv,osv for å få beholde trygden sin og føle seg verdifulle, og i beste fall føre unge/gamle uføre eller langtidssykemeldte ut i arbeidslivet igjenn. Men det bør også skje på den enkeltes premisser, og der hvor aktivitet i yrkeslivet er en reell og idell ting å gjøre, hvor personen selv ønsker å ta del av dette.

[Cat.68]

Jeg synes det er skikkelig skremmmende å lese om slike fordommer fordi jeg står i en situasjon i livet hvor jeg ikke riktig vet hvordan ting ender. Jeg har en kronisk ryggsykdom "Bechtrev", og det er en slik sykdom som ikke vises utad ( ikke ennå ihvertfall, kan jo bli kroket med pukkelrygg etterhvert om jeg er uheldig), men foreløbig ser jeg ut som alle andre untatt at jeg i større eller mindre grad sliter med kroniske rygg, nakke og skuldersmerter. Jeg er så ekstremt heldig **not**at jeg også har fibromyalgi og Sekundær sjøgrens syndrom også,enda to sykdommer som ikke synes utad.

 

Dette er sykdommer som varierer veldig i styrke og problamtikk og det kan nesten variere fra time til time hvordan kroppen min har det eller reagerer på forskjellig. Alt i fra vær forandringer i været, syklus, stress, og andre sinnstemninger og hvor aktiv jeg klart å være i perioder. Det varierer også VELDIG utfra hva jeg har gjort i forkant. Er masse ting jeg vil, kan, må utføre på en god dag, vel vitende om at jeg risikerer ekstreme smerter lang tid etterpå.

 

Mange som da spør seg Hvorfor gjør du disse tingene da?? Jo fordi det hærer hverdagslivet til. Så utrulig mange ting funksjonsfriske tar som en selvfølge , men som innebærer mye smerte for meg, men som jeg likevel må gjøre. å legge seg for natten å sove for å samle krafter til neste dag er en slik ting feks. HVER natt våkner jeg med ekstreme smerter i korsryggen , bortdovnet o armer og hender og er NøDT til å stå opp for å bevege meg, da bevegelse er det eneste som løser opp smertene litt. Jeg kan feks ikke bare ta medisiner for å sove hele natten fordi denne bevegelsen må jeg ha for å ikke stivne helt. Skjuler jeg smertene med medikamenter risikerer jeg bare at jeg ikke klarer å stå opp i hele tatt om morgene fordi jeg legat for lenge og ryggen stivnet til for mye. Ja jeg risikerer jo faktisk å stivne til for altid om jeg er uheldig og sykdommen går for langt.

 

Det sier jo seg selv at dette tærer på kroppen rent fysisk , da man sjeldent klarer å få den hvilen man trenger. Er derfor avhengig av å hvile kortere perioder når jeg kan. Fordi ligger jeg for lenge i gangen stivner jeg. å stå i kø er en annen ting jeg ikke klarer så godt. å stå stille i lengre tid er noe som er drepern for ryggen min. Allikevel er det masse situasjoner i dagliglivet hvor man er nødt til det, at jeg risikerer å være gåen i ryggen med syke smerter mange mange timer etter å ha handlet feks er det INEGEN som ser, tenker over, eller skjønner. Har ikke tall på de gangene jeg er blitt uglesett på bussen eller i venteværesler, da jeg satt meg ned og ikke automatisk rest meg opp for de eldre, eller gravide når det vært fullt. Der står de da å dømmer meg nord og ned for å være ei egoistisk jævel som ikke ser at andre trenger plassen mer en meg. VEL poenget er at jeg trenger plassen like mye, men det SYNES IKKE!!!!!. Mange er de ganger jeg rest meg lell, for å slippe dømmingen og stigmatiseringen og drittsnakket bak ryggen, og selv måttet ta støten med unødvendige smerter fordi andre rett og slett ikke skjønner at skjulte sykdommer er like store som dem man klarer å se.

 

Jeg er i jobb foreløbig. Jeg jobber 50% fast som hjelpepleier, i et yrke med MYE tunge fysiske utfordringer. Jeg jobber med fuksjonshemmede og har "dessverre" må man vel si nå, oftest ansvar for de tyngste brukerne som trenger fullt stell og det tærer voldsomt på ryggen min. Vi er en IA bedrift og til tross for det er det ikke bare bare for arbeidsgiveren min å tilrettelegge min hverdag på jobben, slik at den passer sykdomsmøntret mitt. Og det er en veldig belastning for meg å måtte be mine kolleger om hjelp til arbeidsoppgaver jeg selv skulle klare å utføre i stilingsbeskrivelsen min. Det er jo ikke deres feil at jeg er syk, og dem har da mer en nok å henge fingtrene i de også, en at dem skal måtte hjelpe meg med mine arbeidsoppgaver også.

 

men jeg elsker jobben min og vil gjerne jobbe. men kanskje er jeg nødt etterhvert å innse at arbeidslivet slik jeg ønsker det kan være forbi.

 

Da skremmer det meg VOLDSOMT å vite , at om jeg kaster inn hånklet og blir trygdet, eller får en ny langtidsykemelding før å få betennelsene til å roe seg ned, så skal ikke jeg kunna gå på cafe, gå på fest, utførte hoobyer av forskjellige slag, eller på annen måte utføre noe lystfullt, fordi da er jeg ikke syk nok i andres øyne.?? Og Hva dette da faktisk koster meg i ettertid, i smerter det skal jeg bare tygge i meg fordi det at jeg faktisk valgte å være litt sosial, er noe jeg får skylde meg selv i og ikke noe jeg burde, fordi da skal jeg heller jobbe.

 

Jeg vet at mange av dere sier at de som VIRKELIG er syke ikke skal reagere på dette, og at det ikke er dem dere mener, men dere går etter de som utnytter systemet. VEL poenget er at DERE VET JO EGENTLIG IKKE!!! Alle vet om noen, eller kjenner noen som klarer å finne et smutthull og lure systemet. Men det er en så lav andel at den ikke er representativ for flertallet. å klarer disse å få igjennom en falsk uføretrygd ,og lure alle på veien så fortjener dem den Kanskje, og det er kanskje rett og slett det som er grunnen for å gi dem uføretrygd.. De personene som går så inn for å få uføretrygd og ikke ønsker å ta del i samfunnet eller å jobbe, ville jo kanskje ikke være noen gode arbeidstakere, eller kollegaer heller. Jeg synes selvsagt det er dritt, og fatter ikke at noen faktisk kan øNSKE å ikke villa jobbe, men å la den prosenten ligge til grunn for å dømme en hel gruppe, det er for ille. For lell om dere sier dere ikke dømmer alle så er det jo akkurat det som skjer. Fordi jeg er også dømt og stigmatisert mange ganger, og jeg har all grunn til å bli trygded, eller være sykemeldt i perioder. Jeg har sk "godkjent sykdom" sånn sett, allikevel blir jeg dømt av dem som ikke vet, av dem som trur dem vet så immari mye, og av dem som ikke har peiling.

 

Ble langt dette, beklager, men jeg blir så frustrert av slike debatter, og all den trangsynthet som finnes. Det gjør min hverdag tyngre en den til tider allerede er.

 

Må bare spørre:

Hvorfor i all verden velger du å jobbe som hjelpepleier med de plagene du har. Dette er jo et yrke som sliter ut flest kvinnelige yrkesaktive UTEN kroniske sykdommer som dine. Hvosfor velger du å stå i et yrke hvor det er så stor sannsynlighet for at du vil få større belasninger og sjansen for å havne på uføretrygd er så stor?

 

Det finnes endel lettere jobber som du men stor sannsynlighet vil mestre bedre fysisk og som kanskje hindrer uføretrygd!

 

Hvorfor jeg har valgt det?? Tja hvorfor velger noen et yrke i hele tatt?. Jeg valgte vel utfra det jeg ønsket å jobbe med i min tid. Jeg visste ikke at jeg hadde denne sykdommen da jeg tok utdanning eller da jeg begynte å jobbe i dette yrket og påd en arbeidsplassen jeg har. Men dette er nå engang yrket mitt, arbeidsplassen min og stillingen min. Kan ikke akkurat kaste den på dynga heller da det er dette som bidrar til felleskassa i vår familje.

 

Jeg får ikke omskolering sånn helt uten videre heller, og det er opp til min arbeidsgiver å først og fremst tilrettelegge for meg på arbeidsplassen vårres og hvis det ikke går skal hun i første rekke finne ut om det er mulig for omplassering andre steder i kommunen først. Noe som igjenn avhenger av om det finnes plass for meg andre steder hvor det kanskje er mere egnet for meg å jobbe.

 

Et annet aspekt er at jeg er 43 år, med kronisk sykdom. Sjansene mine ved å søke nye jobber taler ikke akkurat til min fordel. Ser ikke akkurat at VALGMULIGHETENE mine er veldig store.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er skikkelig skremmmende å lese om slike fordommer fordi jeg står i en situasjon i livet hvor jeg ikke riktig vet hvordan ting ender. Jeg har en kronisk ryggsykdom "Bechtrev", og det er en slik sykdom som ikke vises utad ( ikke ennå ihvertfall, kan jo bli kroket med pukkelrygg etterhvert om jeg er uheldig), men foreløbig ser jeg ut som alle andre untatt at jeg i større eller mindre grad sliter med kroniske rygg, nakke og skuldersmerter. Jeg er så ekstremt heldig **not**at jeg også har fibromyalgi og Sekundær sjøgrens syndrom også,enda to sykdommer som ikke synes utad.

 

Dette er sykdommer som varierer veldig i styrke og problamtikk og det kan nesten variere fra time til time hvordan kroppen min har det eller reagerer på forskjellig. Alt i fra vær forandringer i været, syklus, stress, og andre sinnstemninger og hvor aktiv jeg klart å være i perioder. Det varierer også VELDIG utfra hva jeg har gjort i forkant. Er masse ting jeg vil, kan, må utføre på en god dag, vel vitende om at jeg risikerer ekstreme smerter lang tid etterpå.

 

Mange som da spør seg Hvorfor gjør du disse tingene da?? Jo fordi det hærer hverdagslivet til. Så utrulig mange ting funksjonsfriske tar som en selvfølge , men som innebærer mye smerte for meg, men som jeg likevel må gjøre. å legge seg for natten å sove for å samle krafter til neste dag er en slik ting feks. HVER natt våkner jeg med ekstreme smerter i korsryggen , bortdovnet o armer og hender og er NøDT til å stå opp for å bevege meg, da bevegelse er det eneste som løser opp smertene litt. Jeg kan feks ikke bare ta medisiner for å sove hele natten fordi denne bevegelsen må jeg ha for å ikke stivne helt. Skjuler jeg smertene med medikamenter risikerer jeg bare at jeg ikke klarer å stå opp i hele tatt om morgene fordi jeg legat for lenge og ryggen stivnet til for mye. Ja jeg risikerer jo faktisk å stivne til for altid om jeg er uheldig og sykdommen går for langt.

 

Det sier jo seg selv at dette tærer på kroppen rent fysisk , da man sjeldent klarer å få den hvilen man trenger. Er derfor avhengig av å hvile kortere perioder når jeg kan. Fordi ligger jeg for lenge i gangen stivner jeg. å stå i kø er en annen ting jeg ikke klarer så godt. å stå stille i lengre tid er noe som er drepern for ryggen min. Allikevel er det masse situasjoner i dagliglivet hvor man er nødt til det, at jeg risikerer å være gåen i ryggen med syke smerter mange mange timer etter å ha handlet feks er det INEGEN som ser, tenker over, eller skjønner. Har ikke tall på de gangene jeg er blitt uglesett på bussen eller i venteværesler, da jeg satt meg ned og ikke automatisk rest meg opp for de eldre, eller gravide når det vært fullt. Der står de da å dømmer meg nord og ned for å være ei egoistisk jævel som ikke ser at andre trenger plassen mer en meg. VEL poenget er at jeg trenger plassen like mye, men det SYNES IKKE!!!!!. Mange er de ganger jeg rest meg lell, for å slippe dømmingen og stigmatiseringen og drittsnakket bak ryggen, og selv måttet ta støten med unødvendige smerter fordi andre rett og slett ikke skjønner at skjulte sykdommer er like store som dem man klarer å se.

 

Jeg er i jobb foreløbig. Jeg jobber 50% fast som hjelpepleier, i et yrke med MYE tunge fysiske utfordringer. Jeg jobber med fuksjonshemmede og har "dessverre" må man vel si nå, oftest ansvar for de tyngste brukerne som trenger fullt stell og det tærer voldsomt på ryggen min. Vi er en IA bedrift og til tross for det er det ikke bare bare for arbeidsgiveren min å tilrettelegge min hverdag på jobben, slik at den passer sykdomsmøntret mitt. Og det er en veldig belastning for meg å måtte be mine kolleger om hjelp til arbeidsoppgaver jeg selv skulle klare å utføre i stilingsbeskrivelsen min. Det er jo ikke deres feil at jeg er syk, og dem har da mer en nok å henge fingtrene i de også, en at dem skal måtte hjelpe meg med mine arbeidsoppgaver også.

 

men jeg elsker jobben min og vil gjerne jobbe. men kanskje er jeg nødt etterhvert å innse at arbeidslivet slik jeg ønsker det kan være forbi.

 

Da skremmer det meg VOLDSOMT å vite , at om jeg kaster inn hånklet og blir trygdet, eller får en ny langtidsykemelding før å få betennelsene til å roe seg ned, så skal ikke jeg kunna gå på cafe, gå på fest, utførte hoobyer av forskjellige slag, eller på annen måte utføre noe lystfullt, fordi da er jeg ikke syk nok i andres øyne.?? Og Hva dette da faktisk koster meg i ettertid, i smerter det skal jeg bare tygge i meg fordi det at jeg faktisk valgte å være litt sosial, er noe jeg får skylde meg selv i og ikke noe jeg burde, fordi da skal jeg heller jobbe.

 

Jeg vet at mange av dere sier at de som VIRKELIG er syke ikke skal reagere på dette, og at det ikke er dem dere mener, men dere går etter de som utnytter systemet. VEL poenget er at DERE VET JO EGENTLIG IKKE!!! Alle vet om noen, eller kjenner noen som klarer å finne et smutthull og lure systemet. Men det er en så lav andel at den ikke er representativ for flertallet. å klarer disse å få igjennom en falsk uføretrygd ,og lure alle på veien så fortjener dem den Kanskje, og det er kanskje rett og slett det som er grunnen for å gi dem uføretrygd.. De personene som går så inn for å få uføretrygd og ikke ønsker å ta del i samfunnet eller å jobbe, ville jo kanskje ikke være noen gode arbeidstakere, eller kollegaer heller. Jeg synes selvsagt det er dritt, og fatter ikke at noen faktisk kan øNSKE å ikke villa jobbe, men å la den prosenten ligge til grunn for å dømme en hel gruppe, det er for ille. For lell om dere sier dere ikke dømmer alle så er det jo akkurat det som skjer. Fordi jeg er også dømt og stigmatisert mange ganger, og jeg har all grunn til å bli trygded, eller være sykemeldt i perioder. Jeg har sk "godkjent sykdom" sånn sett, allikevel blir jeg dømt av dem som ikke vet, av dem som trur dem vet så immari mye, og av dem som ikke har peiling.

 

Ble langt dette, beklager, men jeg blir så frustrert av slike debatter, og all den trangsynthet som finnes. Det gjør min hverdag tyngre en den til tider allerede er.

 

Må bare spørre:

Hvorfor i all verden velger du å jobbe som hjelpepleier med de plagene du har. Dette er jo et yrke som sliter ut flest kvinnelige yrkesaktive UTEN kroniske sykdommer som dine. Hvosfor velger du å stå i et yrke hvor det er så stor sannsynlighet for at du vil få større belasninger og sjansen for å havne på uføretrygd er så stor?

 

Det finnes endel lettere jobber som du men stor sannsynlighet vil mestre bedre fysisk og som kanskje hindrer uføretrygd!

 

Hvorfor jeg har valgt det?? Tja hvorfor velger noen et yrke i hele tatt?. Jeg valgte vel utfra det jeg ønsket å jobbe med i min tid. Jeg visste ikke at jeg hadde denne sykdommen da jeg tok utdanning eller da jeg begynte å jobbe i dette yrket og påd en arbeidsplassen jeg har. Men dette er nå engang yrket mitt, arbeidsplassen min og stillingen min. Kan ikke akkurat kaste den på dynga heller da det er dette som bidrar til felleskassa i vår familje.

 

Jeg får ikke omskolering sånn helt uten videre heller, og det er opp til min arbeidsgiver å først og fremst tilrettelegge for meg på arbeidsplassen vårres og hvis det ikke går skal hun i første rekke finne ut om det er mulig for omplassering andre steder i kommunen først. Noe som igjenn avhenger av om det finnes plass for meg andre steder hvor det kanskje er mere egnet for meg å jobbe.

 

Et annet aspekt er at jeg er 43 år, med kronisk sykdom. Sjansene mine ved å søke nye jobber taler ikke akkurat til min fordel. Ser ikke akkurat at VALGMULIGHETENE mine er veldig store.

 

jeg snakker ikke om hvorfor du en gang i tiden valgte dette yrke. jeg spurte om hvorfor du velger å BLI i et yrke som er så fysisk og psykisk tungt når du har slike kroniske sykdommer!?

 

Umiddelbart tenker jeg ikke på omskollering heller. Du har en yrke og en praksis som kan brukes på mange arenaer. Di jobber jo i kommunen og med mindre du jobber i en bitteliten utkantkommune er det alltid forflyttinger i en kommune. det vil til en hver tid være en viss ledighet i andre kommunale stillinger. har selv jobbet med HR i en middels stor kommune i Norge og har sett mange omplasseringsmuligheter. men det kommer jo ann på vilje og motivasjon hos den det gjelder også da.....Mitt inntrykk er at veldig mange ikke ønsker omplassering til lettere arbeid nettopp av de grunnene du selv nevner; de har valg yrke ut fra interesser og yrke, og er ikke så veldig interessert i å se at det å jobbe ikke først og fremst er for å få ønskene sine oppfylt men for å kunne forsørge seg selv og sin familie!

 

Du er 43 år, og det betyr at du potensielt har 24 år igjen i arbeidslivet. DET er maaaaange år..... kanskje flere enn du allerede har vært i arbeidslivet (iallefall for veldig mange!)

[Cat.68]

Vel nå er det jo akkurat en liten utkantkommune jeg jobber i da, og å finne et tilsvarende jobb hvor jeg kan bruke min kompetanse og som ikke byr på samme utfordringer jeg allerede har er ikke så veldig lett. Men er jo dette jeg håper på skal gå i orden da etterhvert, og det som gjør at jeg biter tenna sammen og prøver å fungere etter beste evne. Finnes 2 potensielle arbeidsplasser hvor der er brukere som ikke trenger stell og hvor arbeidsdagen er så¨pass variert med tanke på aktivitet at det ville være ideelle for meg å jobbe på. men da arbeidstaben der allerede er full så er der ikke plass for dem å ta meg imot foreløbig. Det er en ting hva som er mulig i teorien, en helt annen når det kommer til praksis.

[Cat.68]

Det jeg prøver å si er at alt er ikke sort /hvitt. Det er ikke så forbannet enkelt slik mange trur. Alt går ikke er boka, og det som i teorien er så greit kan i praktiken vare veldig vanskelig.Og jeg har tross alt en jobb, Jeg vil ikke bli hverken trygded eller være sykemeldt i lengre perioder. ALLIKEVEL , blir jeg dømt av mennesker rundt meg. Prøv da å forestille dere dem som allerede av ulige grunner blitt uføre, og så sitter det masse mennesker å dømmer de uten å faktisk vite hva som ligger til grunn.Er det rart jeg gruer til å kanskje bli en del av det, når jeg blir dømt allerede?

[Anonym bruker]

Det jeg prøver å si er at alt er ikke sort /hvitt. Det er ikke så forbannet enkelt slik mange trur. Alt går ikke er boka, og det som i teorien er så greit kan i praktiken vare veldig vanskelig.Og jeg har tross alt en jobb, Jeg vil ikke bli hverken trygded eller være sykemeldt i lengre perioder. ALLIKEVEL , blir jeg dømt av mennesker rundt meg. Prøv da å forestille dere dem som allerede av ulige grunner blitt uføre, og så sitter det masse mennesker å dømmer de uten å faktisk vite hva som ligger til grunn.Er det rart jeg gruer til å kanskje bli en del av det, når jeg blir dømt allerede?

 

Jeg er ikke noe for å dømme enkeltpersoner uten å vite noe om bakgrunnen for at de ikke er i arbeid.

Men det Må være mulig å diskutere trygdesvindel og misbruk av sykepengeordningen/verferdsgodene på et prinsipielt nivå uten at alle som ikke er i arbeid av gode grunner skal føle seg støtt.

 

Tror ikke det er noen som mener at syke mennesker skal jobbe. Men det finnes mennesker som misbruker det gode velferssystemet vårt, og det må det faktisk være mulig å prate om uten at man blir anklaget for å ikke unne syke folk å gå hjemme på lønn fra Nav.

[Anonym bruker]

Det jeg prøver å si er at alt er ikke sort /hvitt. Det er ikke så forbannet enkelt slik mange trur. Alt går ikke er boka, og det som i teorien er så greit kan i praktiken vare veldig vanskelig.Og jeg har tross alt en jobb, Jeg vil ikke bli hverken trygded eller være sykemeldt i lengre perioder. ALLIKEVEL , blir jeg dømt av mennesker rundt meg. Prøv da å forestille dere dem som allerede av ulige grunner blitt uføre, og så sitter det masse mennesker å dømmer de uten å faktisk vite hva som ligger til grunn.Er det rart jeg gruer til å kanskje bli en del av det, når jeg blir dømt allerede?

 

Jeg er ikke noe for å dømme enkeltpersoner uten å vite noe om bakgrunnen for at de ikke er i arbeid.

Men det Må være mulig å diskutere trygdesvindel og misbruk av sykepengeordningen/verferdsgodene på et prinsipielt nivå uten at alle som ikke er i arbeid av gode grunner skal føle seg støtt.

 

Tror ikke det er noen som mener at syke mennesker skal jobbe. Men det finnes mennesker som misbruker det gode velferssystemet vårt, og det må det faktisk være mulig å prate om uten at man blir anklaget for å ikke unne syke folk å gå hjemme på lønn fra Nav.

 

Og hvem har sagt du og dine meningsfeller skal bestemme hvem som skal "dømmes", utfra hva dere tror, #85? HVEM skal dømmes? De som blir tatt for svindel, eller de dere mener ikke er syke nok?

 

HI her mener jo at syke mennesker som klarer noe(gå på do alene, eller hva søren hun mener) i løpet av dagen i hjemmet, da også skulle kunne putte papir i konvolutter..... Jada....De klarer sikkert tørke seg bak, men det er ikke det samme som å være på arbeid. Det er mer ved arbeid enn å gjøre akkurat det man skal.

 

Dersom man kan en del om mobbing, så forstår man faktisk mer om dette temaet også. Det sier mye, tenker jeg.

 

Og stakkars mannen til HI, med sin nakkeskade... han må jo gjøre alt hjemme siden HI ofrer seg for jobben sin..... Talentløst. Livet er mer enn arbeid. Og som det blir sagt på flyet - ta på deg selv oksygenmasken før du hjelper andre......

[Anonym bruker]

Det jeg prøver å si er at alt er ikke sort /hvitt. Det er ikke så forbannet enkelt slik mange trur. Alt går ikke er boka, og det som i teorien er så greit kan i praktiken vare veldig vanskelig.Og jeg har tross alt en jobb, Jeg vil ikke bli hverken trygded eller være sykemeldt i lengre perioder. ALLIKEVEL , blir jeg dømt av mennesker rundt meg. Prøv da å forestille dere dem som allerede av ulige grunner blitt uføre, og så sitter det masse mennesker å dømmer de uten å faktisk vite hva som ligger til grunn.Er det rart jeg gruer til å kanskje bli en del av det, når jeg blir dømt allerede?

 

Jeg er ikke noe for å dømme enkeltpersoner uten å vite noe om bakgrunnen for at de ikke er i arbeid.

Men det Må være mulig å diskutere trygdesvindel og misbruk av sykepengeordningen/verferdsgodene på et prinsipielt nivå uten at alle som ikke er i arbeid av gode grunner skal føle seg støtt.

 

Tror ikke det er noen som mener at syke mennesker skal jobbe. Men det finnes mennesker som misbruker det gode velferssystemet vårt, og det må det faktisk være mulig å prate om uten at man blir anklaget for å ikke unne syke folk å gå hjemme på lønn fra Nav.

 

Og hvem har sagt du og dine meningsfeller skal bestemme hvem som skal "dømmes", utfra hva dere tror, #85? HVEM skal dømmes? De som blir tatt for svindel, eller de dere mener ikke er syke nok?

 

HI her mener jo at syke mennesker som klarer noe(gå på do alene, eller hva søren hun mener) i løpet av dagen i hjemmet, da også skulle kunne putte papir i konvolutter..... Jada....De klarer sikkert tørke seg bak, men det er ikke det samme som å være på arbeid. Det er mer ved arbeid enn å gjøre akkurat det man skal.

 

Dersom man kan en del om mobbing, så forstår man faktisk mer om dette temaet også. Det sier mye, tenker jeg.

 

Og stakkars mannen til HI, med sin nakkeskade... han må jo gjøre alt hjemme siden HI ofrer seg for jobben sin..... Talentløst. Livet er mer enn arbeid. Og som det blir sagt på flyet - ta på deg selv oksygenmasken før du hjelper andre......

 

EKSmannen var uføretrygdet! Ikke nåværende mann!

[Anonym bruker]

Det jeg prøver å si er at alt er ikke sort /hvitt. Det er ikke så forbannet enkelt slik mange trur. Alt går ikke er boka, og det som i teorien er så greit kan i praktiken vare veldig vanskelig.Og jeg har tross alt en jobb, Jeg vil ikke bli hverken trygded eller være sykemeldt i lengre perioder. ALLIKEVEL , blir jeg dømt av mennesker rundt meg. Prøv da å forestille dere dem som allerede av ulige grunner blitt uføre, og så sitter det masse mennesker å dømmer de uten å faktisk vite hva som ligger til grunn.Er det rart jeg gruer til å kanskje bli en del av det, når jeg blir dømt allerede?

 

Jeg er ikke noe for å dømme enkeltpersoner uten å vite noe om bakgrunnen for at de ikke er i arbeid.

Men det Må være mulig å diskutere trygdesvindel og misbruk av sykepengeordningen/verferdsgodene på et prinsipielt nivå uten at alle som ikke er i arbeid av gode grunner skal føle seg støtt.

 

Tror ikke det er noen som mener at syke mennesker skal jobbe. Men det finnes mennesker som misbruker det gode velferssystemet vårt, og det må det faktisk være mulig å prate om uten at man blir anklaget for å ikke unne syke folk å gå hjemme på lønn fra Nav.

 

Og hvem har sagt du og dine meningsfeller skal bestemme hvem som skal "dømmes", utfra hva dere tror, #85? HVEM skal dømmes? De som blir tatt for svindel, eller de dere mener ikke er syke nok?

 

HI her mener jo at syke mennesker som klarer noe(gå på do alene, eller hva søren hun mener) i løpet av dagen i hjemmet, da også skulle kunne putte papir i konvolutter..... Jada....De klarer sikkert tørke seg bak, men det er ikke det samme som å være på arbeid. Det er mer ved arbeid enn å gjøre akkurat det man skal.

 

Dersom man kan en del om mobbing, så forstår man faktisk mer om dette temaet også. Det sier mye, tenker jeg.

 

Og stakkars mannen til HI, med sin nakkeskade... han må jo gjøre alt hjemme siden HI ofrer seg for jobben sin..... Talentløst. Livet er mer enn arbeid. Og som det blir sagt på flyet - ta på deg selv oksygenmasken før du hjelper andre......

 

EKSmannen var uføretrygdet! Ikke nåværende mann!