Jeg er sikkert forferdelig dømmende...

[Anonym bruker]

Men klarer ikke la være å legge merke til folk som er hjemmeværende på grunn av sykdom, uføretrygdede og lignende, og driver og skriver BLOGG! Med masse bilder, som omhandler mat, håndverk eller andre ting som tar tid OG krefter, i likhet med bildetaking og selve bloggskrivinga. Da klarer jeg dessverre ikke forstå at de kan være så forferdelig syke! Hvis man klarer å drive med avansert matlaging, håndverk, scrapping osv HVER bidige dag og legge bildene ut på nett, kommentere, skrive store avhandlinger om produktene osv (som man for øvrig ikke selger, de er til familiebruk). Så mener jeg at man klarer å fungere ihvertfall deltid i en kontorjobb, som resepsjonist osv!

 

Som sagt, kall meg gjerne dømmende, men jeg synes det bare viser hvor lett det er å bli uføretrygdet her til lands, og hvorfor tallene på de uføretrygdede er så store.Vi alle har mindre eller større plager når vi er på jobb, noen også som følge av arbeidet, men de fleste klarer vel å gå på jobb ihvertfall deltid? Jeg mener at når man klarer ¨å dyrke hobbyene sine til det fulle, så klarer man istedet for å gå på jobb.

[Frenzia]

Det kommer jo helt an på sykdommen eller årsaken til at man er arbeidsuføre det da! Kan til og med hende at hobby og blogg er en del av helbredelsesprosessen. Hva vet jeg, men regner med at du hadde blitt sur dersom noen skulle blanda seg inn med pekefinger dersom du selv bare prøvde ut metoder for å bli frisk igjen.

[blond]

Du mangler en del kunnskap, iallfall. Så vidt jeg vet finnes det ingen jobber som tilsvarer blogg og håndarbeid og er det ikke bedre at disse menneskene har noe sosial kontakt med andre og skaper livsinnhold enn at de risikerer å utvikle depresjoner i tillegg?

 

Hva vet du egentlig om prosessen med å få uføretrygd?

[Anonym bruker]

Du mangler en del kunnskap, iallfall. Så vidt jeg vet finnes det ingen jobber som tilsvarer blogg og håndarbeid og er det ikke bedre at disse menneskene har noe sosial kontakt med andre og skaper livsinnhold enn at de risikerer å utvikle depresjoner i tillegg?

 

Hva vet du egentlig om prosessen med å få uføretrygd?

 

Eksmannen min ble uføretrygdet på grunn av 3 avrevne nakkevirvler, og han slet i 10 år for å få det. Han kunne ikke eksperimentere med masse mat, og jobbe med hobbyen sin hele dagen. Så jo, jeg vet en god del om prosessen.

 

HI

[Anonym bruker]

Mamma er uføretrygdet. Hun er manisk depressiv og har sterk sosial angst. Noen dager er hun "bra". Da våger hun å hente posten, men de fleste dagene våger hun seg ikke engang ut av leiligheten. Hun har prøvd å ta livet sitt flere ganger, vært innlagt (både med og uten tvang) og hun går på svært sterke medisiner (ala type: kan ikke kjøre bil).

 

Nå blogger hun ikke, men hun driver endel med hobbyer som å strikke, bake og å scrappe. Hun er oppegående, stort sett, i sin egen lille "hule", men hun er redd for folk og det å være med folk. Hun klarte ikke engang å komme på sykehuset da jeg fikk barn.

 

At du mener at hun burde kunne klare å være i jobb fordi hun klare å bake og å scrappe sier at du ikke har så mye innsikt, selv om du kanskje tror det.

[blond]

HI: Det er ett eksempel, det er mange andre årsaker som ender med uføretrygd.

 

Jeg skjønner ikke hva som får deg til å tro at folk som mottar uførestønad sliter med småplager.

 

Det er likevel interessant hva som defineres som småplager og hvem som skal avgjøre om plagene er store nok.

[Anonym bruker]

Du mangler en del kunnskap, iallfall. Så vidt jeg vet finnes det ingen jobber som tilsvarer blogg og håndarbeid og er det ikke bedre at disse menneskene har noe sosial kontakt med andre og skaper livsinnhold enn at de risikerer å utvikle depresjoner i tillegg?

 

Hva vet du egentlig om prosessen med å få uføretrygd?

 

Eksmannen min ble uføretrygdet på grunn av 3 avrevne nakkevirvler, og han slet i 10 år for å få det. Han kunne ikke eksperimentere med masse mat, og jobbe med hobbyen sin hele dagen. Så jo, jeg vet en god del om prosessen.

 

HI

 

Det at mannen din har 3 avrevne nakkevirvler gjør deg ikke til noen ekspert og ja du er veldig dømmende.

 

 

Min svigerinne har blant annet bipolar lidelse type 2. Vi syns hun fungerer mye bedre når hun driver med matlaging, trening, foto osv osv.

Vil heller hun skal drive med det enn å ta livet sitt.

[Frenzia]

Til HI: Så fint, da vet du jo grunnen til at din mann ble uføretrygdet, og hvilke begrensninger han har. Så bra! Og så synd for mannen din, forresten. Men det finnes fortsatt flere årsaker enn avrevne nakkevirvler for at folk blir uføretrygdet...

[Anonym bruker]

Jeg bare reagerer på at Norge ligger på toppen i Europa når det gjelder antall sykmeldte og uføretrygdede i forhold til antall mennesker som bor i landet. Kan ikke tenke meg at svensker eller finnlendere sliter mye mindre enn nordmenn med diverse plager og sykdommer.

 

HI

 

P.S. Og ja, jeg vet at jeg er dømmende. Grunnen til det er at jeg møtte mange som var sykmeldt og en som var uføretrygdet, når de ellers fungerte 100% og kunne jobbet. Tidligere nabo bygget hus, fjøs og garasje mens han var fulltidssykmeldt fra sin jobb som SNEKKER. Et par av de som var sykmeldt arrangerte vinkveld- og matkveld med venninner flere ganger i uka, shoppet, blogget og gud vet hva.

[blond]

Antall uføretrygdede er høyt i Norge, men jeg tviler på at du tilfører noe positivt ved å rakke ned på hobbyvirksomheten til en del av dem.

 

Dessverre er det en del som lurer seg unna, som jukser til seg stønader de ikke skal ha. Disse ødelegger for mange og stjeler fra fellesskapets goder.

 

En kommer ikke lengre i retning færre uføretrygdede ved å kritisere dem og rakke ned på dem. En må heller se på hva som kan gjøres for at færre skal ende på uføretrygd. Da er det viktig at køene for behandling blir kortere, at pasienter blir godt fulgt opp og at frister for behandling ikke blir overskredet, at unger får den oppfølgingen de trenger på skolen osv. Det viktigste er forebygging.

 

Det er da også en del som ønsker å jobbe, men en slik jobb som de kunne klare å utføre finnes ikke. Det er nok ikke mange arbeidsgivere som vil ansette en som plutselig ikke dukker opp pga dårlig dag og som ikke klarer presse seg innenfor de snevre rammene arbeidslivet har.

[Anonym bruker]

Jeg bare reagerer på at Norge ligger på toppen i Europa når det gjelder antall sykmeldte og uføretrygdede i forhold til antall mennesker som bor i landet. Kan ikke tenke meg at svensker eller finnlendere sliter mye mindre enn nordmenn med diverse plager og sykdommer.

 

HI

 

P.S. Og ja, jeg vet at jeg er dømmende. Grunnen til det er at jeg møtte mange som var sykmeldt og en som var uføretrygdet, når de ellers fungerte 100% og kunne jobbet. Tidligere nabo bygget hus, fjøs og garasje mens han var fulltidssykmeldt fra sin jobb som SNEKKER. Et par av de som var sykmeldt arrangerte vinkveld- og matkveld med venninner flere ganger i uka, shoppet, blogget og gud vet hva.

 

Hvorfor i alle dager meldte du dem ikke da di kjente disse, visste hva de feilet og dermed visste de svindlet?

 

Ikke døm de du IKKE KJENNER OG VET HISTORIEN TIL.

[Mandalas]

Det er jo noe med at det ikke hjelper stort å legge seg i senga resten av livet selvom man er uføretrygdet. Det er noe helt annet å shoppe, blogga og ha vinkvelder med venner sammenlignet med å være på jobb åtte timer om dagen der du ikke kan ta de pauser du vil og trenger, ikke kan legge deg ned å sove etter å ha vært sosial i to timer etc.

[Anonym bruker]

Jeg dømmer ikke de jeg ikke kjenner, men siden bare jeg kjente så mange, så antar jeg at det er en god del slike over hele landet.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er jo noe med at det ikke hjelper stort å legge seg i senga resten av livet selvom man er uføretrygdet. Det er noe helt annet å shoppe, blogga og ha vinkvelder med venner sammenlignet med å være på jobb åtte timer om dagen der du ikke kan ta de pauser du vil og trenger, ikke kan legge deg ned å sove etter å ha vært sosial i to timer etc.

 

Man kan bli sagt opp hvis man shopper hver dag og sitter på cafe med venninner i sykmeldingsperioden.

[Mandalas]

Forresten, hvorfor i alle dager dømmer du alle pga èn mulig snylter du vet om?

[Mandalas]

Det er jo noe med at det ikke hjelper stort å legge seg i senga resten av livet selvom man er uføretrygdet. Det er noe helt annet å shoppe, blogga og ha vinkvelder med venner sammenlignet med å være på jobb åtte timer om dagen der du ikke kan ta de pauser du vil og trenger, ikke kan legge deg ned å sove etter å ha vært sosial i to timer etc.

 

Man kan bli sagt opp hvis man shopper hver dag og sitter på cafe med venninner i sykmeldingsperioden.

 

Tviler på at uføretrygdede har mulighet (økonomi) til å shoppe hver dag, så den faren anser jeg som ganske ureell.

[blond]

Man kan bli sagt opp hvis man shopper hver dag og sitter på cafe med venninner i sykmeldingsperioden.

 

Hæ?! Hva i all verden bygger du det på?

 

*ironi* - nå skjønte jeg!

[Berta_78]

HI, jeg tipper at det ikke finnes noen møteplass i verden der tettheten av bloggende uføretrygdede enn her på dib. Innspillet ditt er ca like velplassert som en minkkåpe i en antipelsforening.

[Flettfrid og lilleprins]

Jeg er enig med HI. Jeg mener det fins en jobb for de fleste. Om ikke annet kunne man jobbet et par timer i uken. Det å jobbe har faktisk mange helsegevinster, og nav burde tilrettelagt for at flere kunne være i arbeid. Kan du scrappe, kan du også feks legge brev i konvolutter, portostemple osv.

[Frenzia]

HI

P.S. Og ja, jeg vet at jeg er dømmende. Grunnen til det er at jeg møtte mange som var sykmeldt og en som var uføretrygdet, når de ellers fungerte 100% og kunne jobbet. Tidligere nabo bygget hus, fjøs og garasje mens han var fulltidssykmeldt fra sin jobb som SNEKKER. Et par av de som var sykmeldt arrangerte vinkveld- og matkveld med venninner flere ganger i uka, shoppet, blogget og gud vet hva.

 

Hvis det er samme snekkern som jeg kjenner, så var han ikke sykmeldt pga hans arbeidsoppgaver som snekker, men pga depresjon. Hans egen sjef begynte å forstå at noe var galt når mannen sto isolert og gråt eller kjeftet og bar seg for den minste ting, og ba han gå til legen. Han fikk diagnosen Bipolar, og var langtidssykmeldt pga utprøving av medisiner og fordi han hadde utviklet sosialangst pga sin oppførsel under anfallet. Han snekret opp eget fjøs og garasje i sin egen helbredelsesprosess.

Så!

 

Og PS, han kunne sikkert ha puttet noen brev i konvolutter eller noe, men jeg tror ikke han hadde vært tilbake i jobb igjen nå dersom han hadde blitt tvunget til å omskolere seg til konvoluttpakker...

[blond]

Frenzia

 

Et godt eksempel på at ting ikke alltid er som man tror. En del problemer og sykdommer er også veldig stigmatiserende å ha og gjør gjerne at folk kaller det "vondt i ryggen" selv om det egentlig er en annen årsak. Vondt i ryggen er sosialt akseptert.

 

Jeg synes det er rimelig frekt å forvente at folk skal legge ut om sykdommen sin for å bli vurdert av venner/bekjente/ukjente om den er syk nok og har gjort seg fortjent til utbetalingene. Hvem forhører vel en vanlig arbeidstaker om han har gjort en god nok jobb til å fortjene lønna si? Det er sånt man bare antar.

[Anonym bruker]

Jeg går på AAP. For andre kan det nok se ut som om jeg er helt frisk og skulle kunne jobbe.

 

Men til og med NAV sier de forstår. Og i tiltaksplanen jeg har hos NAV står det "hvile og ro" som tiltak. Det er omtrent eneste tiltaket jeg trenger å ha. For de vet bakgrunnen, noe ikke alle andre vet.

 

Jeg kommer meg nok, og vil jo da jobbe(forhåpentligvis). Men til da, så går jeg hjemme, og gjør akkurat det jeg vil. Jeg setter inn andre tiltak enn det NAV krever, men det er på eget initiativ og ikke noe jeg må. Du vil nok oppleve at jeg kanskje trener eller går turer, og at jeg sitter på data. Men det er det jeg trenger for å komme videre på veien til arbeid.

[Himmel og hav]

Jeg er enig med HI. Jeg mener det fins en jobb for de fleste. Om ikke annet kunne man jobbet et par timer i uken. Det å jobbe har faktisk mange helsegevinster, og nav burde tilrettelagt for at flere kunne være i arbeid. Kan du scrappe, kan du også feks legge brev i konvolutter, portostemple osv.

 

Hvor er de jobbene hen, der man kan jobbe et par timer i uka, der arbeidsplassen tåler at du er lite stabil, der tilrettelegging går som e lek og yrkeshemmede er velkommen?

 

Jeg kjenner flere som er uføre, i ulike grader. De som er 50% uføre, klarer som regel å skaffe seg en jobb, men stillingsstørrelser som er mindre enn det er utrolig vanskelig å finne. Arbeidsgivere er rett og slett ikke interessert i å ha folk i arbeid som de ikke kan stole på at kommer året rundt. Hvor finner man en jobb til min revmatiske tante, som kan jobbe i sommerhalvåret, men ikke om vinteren? Eller til meg, som er ute av stand til å jobbe om det er regn, tåke eller pollen? Eller til min tidligere kollega, som er bipolar, og som i snitt kunne jobbe 8 uker mellom hver ang hun ble sykemeldt?

 

Så det er ikke så enkelt som du fremstiller det. NAV kan ikke pålegge arbeidsgivere å opprette slike stillinger, men bortsett fra det er "tilbake til jobb" absolutt hovedfokuset til NAV. Det er bare det at det ikke alltid lar seg gjøre.

[Cat.68]

Jeg er enig med HI. Jeg mener det fins en jobb for de fleste. Om ikke annet kunne man jobbet et par timer i uken. Det å jobbe har faktisk mange helsegevinster, og nav burde tilrettelagt for at flere kunne være i arbeid. Kan du scrappe, kan du også feks legge brev i konvolutter, portostemple osv.

 

Forskjellen og som er en ganske vesentlig forskjell er at når du scrapper feks, så kan du pause når helst du ønsker og trenger det. På en arbeid må jobben utføres under tidspress og innefor gitte rammer. Derfor er det slett ikke sikkert dette vil fungere. En annen ting enkelte ser ut til å glemme er at et fåtall arbeidsgivere ønsker /gidder /vil tilrettelegge arbeidsplassen sin , slik at personer med begrensninger kan jobbe slik det passer dem.

[Flettfrid og lilleprins]

De måtte evt gå i tillegg til valig bemanning, slik at om de plutselig ikke kunne utføre oppgaver pga pollen, gråt eller whatever så tar andre over. Lønna får de jo fra nav, forskjellen er bare de gjør noe for pengene!