Bekymringsmelding til bv, og det å angre..

[Anonym bruker]

Hva gjør man om man angrer? Vil trekke tilbake? Ikke ødelegge ??

[Anonym bruker]

Alle meldinger til bv blir sjekket ut, om du skal trekke tilbake må det være fordi du har meldt noe som ikke er sant, men uansett blir meldingen din sjekket ut.

[Anonym bruker]

Jeg har så lyst til trekke den tilbake, uansett noe faktisk kan stemme.. Men det var verre før, nå har det blitt bedre..

[Anonym bruker]

Helsesøstra mi prøvde å trekke tilbake en bekymringstelefon til Bv. Men det går ikke an, det er ikke akkurat det samme å ringe til skobutikken som å ringe til Bv. Så det må man ta alvorlig, at de tar meldingene de får alvorlig. "Her kan det være et barn som lider", blablabla.

[Anonym bruker]

Hvis du har løyet kan du selvfølgelig ringe å gi beskjed om det. De må jo fortsatt sjekke saken, men en slik innrømmelse vil nok gjøre det lettere for barnevernet å henlegge saken fulstendig etter at de har sjekket at alt ser ut til å være OK.

[Anonym bruker]

Er ikke snakk om noe løgn..

[Anonym bruker]

Regner med du er den tenåringen som har meldt foreldra dine til bv?

Synes du skal holde ut selv om det var værre før, siden det er ille nå og.

 

Selv om det vil være tøft en periode så tror jeg du vil snart se lyset i enden av tunnelen.

[Anonym bruker]

Ja.. Jeg prøver å holde ut.. og skulle tro jeg ikke skulle reagere så fælt på dette, trudde jeg skulle få den reaksjonen at NÅ BLIR DET BEDRE..

 

Men det bare skader så langt.. :/

[Anonym bruker]

Det er oftere mørkere rett før det blir bedre. Du må se på det store bildet og at det blir bedre for søstern din og deg!

Du vet at du gjorde det rette innerstinne det er jeg sikker på!

 

Hold ut!

[Anonym bruker]

Det er nok helt normalt å angre seg på slikt. Finne unnskyldninger, minimalisere det som ikke fungerte, osv.

Det kan også være at det HAR bedret seg. Mange vil nok ta seg sammen etter et slikt brev og kanskje gå i seg selv litt, og skjerpe måten man er på i forhold til barna.

 

Du må tenke over at du er barnet deres, og du er glad i dem. Det er helt naturlig. Det blir litt som Stockholmsyndromet dette her. (google det om du ikke vet hva det er).

Likevel trenger de nok litt hjelp. Dessverre er det slik at ikke alle foreldre gjør en god nok jobb og det vil fungere med litt rettledning, eller en påminnelse på at de ikke har gjort jobben sin på en god nok måte.

Du har fortsatt gjort det rette. Men det er naturlig å angre, spesielt om de har begynt å skjerpe seg. Lykke til:) (og tenk på hvordan situasjoen hadde vært om de ikke hadde fått brevet)

 

 

[Anonym bruker]

Ja.. Det føltes veldig godt ut da jeg kom ut etter møte.. Folk rundt meg har oppmuntret meg.. Jeg har pratet med ei vennine og hennes foreldre om det, og de støtter meg.. De sier det er bra gjort, og de har hjelpt meg.. Men jeg vil ikke "legge" alt over på dem.. og har trukket meg til side når det gjelder å prate med de om skyldfølelsen og reaksjoner osv osv.. Jeg kan godt ligge å gråte meg til søvn, tenke på søsteren min..

 

Jeg vet hun kan få det bedre, men da hun leste brevet fikk hun selv skyldfølelse, og gråt. Hun ville ikke bli tatt vekk her ifra. Jeg sa at de kom før å hjelpe, gi råd, ikke ta henne..

Og jeg håper ikke hun tenker så fælt på dette. Jeg er så glad i henne, og jeg har mange ganger måtte passe på henne, tatt henne med da vi har stukket. (sist gang var i apr i 2010).. Jeg vil henne bare godt..

 

Vet ikke om de har tatt seg så veldig sammen, da de kommer innpå rommet om kveldene er de tydelig beruset, er det nok til at barnevernet kan gi råd/veilede?

Jeg hadde en video på mobilen der det var så mye herværk her en tid og folk skrek.. og kunne trengt den under et møte eller noe.. men har ikke den lengre :/

 

Takk!

 

 

[Anonym bruker]

Prat med noen om det..

[Anonym bruker]

Jeg prøver..

 

Nå siden foreldrene mine fikk lest brevet om at barnevernet hadde fått en bekymringsmelding, så har de forandret seg skikkelig på en måte.. Kanskje dekke over seg selv? Jeg vet ikke. men det skaper bare dårlig samvittighet..

 

 

[sånn ca]

Jeg kjenner ikke til hele historien din, men etter det jeg har lest her synes jeg du tok en veldig voksen og riktig avgjørelse. Det er helt naturlig at du får dårlig samvittighet, det er tross alt foreldrene dine. Men du gjør søsteren din en bjørnetjeneste (og foreldrene dine) ved å ta det ansvaret som du har gjort, selv om du egentlig er alt for ung til å belastes med slike problemer. Det vil sikker ta lang tid før du klarer å slippe skyldfølelsen, men en dag vil du skjønne at du gjorde det rette.

[Anonym bruker]

Kan prøve å finne igjen en tråd jeg skrev..

 

Ja, får skikkelig vondt.. ikke mange dagene til møte og håper jeg skal være med på det! Huff..

 

 

[Anonym bruker]

Fant ingen av trådene.. Ihvertfall, for noen år siden var faren min veldig voldelig, begge foreldrene mine drikker sykt mye, og kan ikke ta vare på meg og søsteren min om det skulle skje noe på natt.

 

Faren min har prøvd å angripe moren min med øks, mens jeg og søsteren min har gjemt oss, dette har jeg muligens ikke fortalt til noen her inne flr? Men siden jeg nå har oppsøkt hjelp, så håper jeg ikke det gjør noe.. Han har også risset henne opp i ansiktet med glasskår.. Ambulanse og polti har vært på plassen her. Han har knust møbler og vinduer..

 

Vi har flere ganger måtte stikket av..

Her er noe av grunnen til at jeg sa ifra til barnevernet. Må legge til at det er over 1 år siden det med øksen.. og ca 3 mnd siden vi stakk hjemme fra sist. Jeg har vært under barnevernet før, men det ble ikke gjort noe..

Håper bare det skjer noe nå, da jeg snart flytter ut og ønsker søsteren min alt godt..

 

Ser nå hvor mye galskap det egentlig er, men har også uansett dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Det med øksen alene, er mer enn nok til at barnevernet burde ha blitt involvert.

Stakkars dere for en utrygg oppvekst dere må ha hatt..

 

Du vet innerst inne at du har gjort det rette. Stol på det. Søsteren din er nok redd. Det er helt naturlig. Mange vil velge en dårlig situasjon, så lenge den er den hun kjenner. Det er det ukjente - det hun ikke vet hva er - hun er redd.

 

Vit at det som kommer, uansett er bedre enn det som har vært.

[Anonym bruker]

Ja, det har ikke alltid vært lett. Har flere gang måtte stå mellom å være på "side" med enten moren min eller faren min, har måtte velge hvem jeg skal slippe inn på rommet mitt, og hvem jeg skal være psykologen til. Jeg har vært redd, frustert, spionert før å se hva som skjer, tatt video og lydopptak (noe jeg dessverre ikke har lengre ellers hadde det hjulpet fælt!), har passet søstera mi, trøstet henne, trøstet moren min og faren min, ringt politi, blitt vekt av ambulanse, blitt redd på ferieturer, hjelpt moren min med å støtte seg opp, turket opp blod da en av de har stupt og slått seg.. og i flere år skriki inn i meg etter hjelp..

 

Nå har det jo "lagt" seg litt, og ting har jo blitt bedre på dette året.. men uansett så vet jeg aldri om det kan komme tilbake.. Eller om hvordan søsteren min virkelig har det...

 

Er så vanskelig!!

[Anonym bruker]

Det skjønner jeg veldig godt. Har du fått noen å snakke med (gjennom barnevernet?)

Du kunne kanskje ha hatt behov for det. Søsteren din også.

Ikke godt for et ungt sinn å gå rundt og bære på så mye..

[Anonym bruker]

Har ikke fått det, pratet bare med noen da jeg var på møte. Ingen vet at det var jeg som har gått til barnevernet og søsteren min har av den grunn ikke fått pratet med noen.

 

Tenkte jeg skulle gå til helsesøster eller en lærer en dag før møte nå, slik at jeg kan dempe redselen litt, prøve ihvertfall..

Så håper jeg bare det går rett vei..

[Anonym bruker]

Ja, gjør det - finn en lærer du stoler på og du kan snakke med, og få deg en time hos helsesøster.

 

Hilsen en lærer som har svart de siste gangene:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for det!

 

[Anonym bruker]

Nå er det bare noen dager til møte.. Og jeg gruer meg!

 

[Anonym bruker]

hf.

[Anonym bruker]

Helt naturlig..

 

Husk å be om å få snakke med noen på mandag på skolen.

 

Lykke til:)