Foreldrene mine prøver å oppdra meg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde verdens teiteste foreldre. De forsto liksom ingen ting, var urettferdige og favoriserte storesøsteren min.. Jeg var i full stand til å ta meg av meg selv, jeg visste tross alt hvordan verden fungerte. Og ikke kom her å fortell meg ting eller nekt meg noe. Jeg visste best selv hva jeg trengte, ønsket og ville her i livet....

 

Hadde jeg fått en krone for hver gang en tenåring tenker sånn som jeg selv gjorde, så hadde jeg vært multimillionær i dag

 

Det rare er at i dag har jeg ei som snart er tenåring. Og herregud så ofte jeg tar meg i å tenke "og her fløy mammas ord ut av min munn, ja........."

Tenåringer er proppfulle av hormoner og kan virkelig være en håndfull. Kan være de har gitt deg frihet på eget ansvar, men når de ser du ikke takler ansvaret (f.eks skulker skolen i 3 måneder), så må de skjerpe inn.. Mener virkelig ikke å virke nedlatende, men du VIL forstå det bedre når du blir voksen.

Jeg syns virkelig synd på mine foreldre, for jeg var tenåringen fra helvete. Men jeg vokste det av meg, og er over gjennomsnittet godt knyttet til mine foreldre i dag.

 

Som flere har nevnt, de har nok oppdratt deg etter beste evne, men enkelte ting har slått feil. Ingen er perfekte, man prøver og feiler her i livet.

 

Det beste du kan gjøre er å gå i deg selv, tenke hva DU kan gjøre for å bedre familiesituasjonen, for du må huske at den eneste du har makt til å forandre er deg selv. Det nytter ikke å sitte på gjerdet og dingle med beina og vente på at DE skal begynne å oppføre seg slik du ønsker, eller at de skal forandre seg. Man gir og tar, og respekt går begge veier. Og ikke gjem deg bak at "de har gjort deg sånn". Du er stor nok til å ta egne valg. Du kan selv velge om du vil fortsette å "utagere" eller forandre på situasjonen til det bedre.

 

Kontakt familievernkontoret, og få time til familieterapi. Om du tar det skrittet vil foreldrene dine skjønne at du mener alvor. Møter de ikke vil det ta seg dårlig ut på fvk...

 

Lykke til!

 

Hilsen Silje

[Anonym bruker]

OK, nå skal jeg prøve.

Eneste grunnen til at de følger med er at de ikke liker at jeg er med venner, og har et liv utenom hjemme.

Men hvorfor har de da ikke "brydd" seg om meg før nå da? Om det plutselig er det de prøver på..

 

Jeg skulket skolen i 3 mnd istrekk i 9klasse. Det var mye som skjedde. Blant annet har faren min vært i fengsel da jeg skulket, noe jeg ikke vil gå innpå, men vil bare ha fram at jeg ikke skulket før morro skyld.

Det er nok mange fler som har det illere enn meg, og det veit jeg. Har jo heller ikke påstått at jeg har det værre enn alle andre, men jeg kan vel skrive ned tanker, følelser og ting jeg mener jeg også.

 

De viser ingen kjærlighet. Er bare tull å prøve å få meg til å tro det..

 

Om jeg så blir kalt et troll? hva så? Jeg har hørt så mye mer.. værre enn dette _troll_.. Skal jeg ta meg nær av det?

Jeg har også nevnt at jeg var borte noen uker hver sommer, og disse ukene gikk ut på å drive å finne ut hovedstadene i forskjellige land, drive med norsk, engelsk og matte. Jeg er ikke dum uansett om jeg er umulig, eller skulket noen mnd.

Hva jeg gjorde da jeg ikke hadde grenser? Jeg var med menn, gjerne eldre menn, folk som faktisk satt pris på å være nær meg. Etter jeg selv fant meg en kjæreste som pratet litt fornuft i hodet på meg, så prøvde jeg også å gjøre noe ut av dagene, som å ta med hundene på tur, ordne med ved.. Og gjett hvorfor? Jeg ville ikke høre mer tull av foreldrene mine. Jeg ville ikke tenke. Jeg ville være FRAVÆRENDE. Jeg spilte også en haug med spill, eller bare gikk rundt om gatene.

 

Joda, jeg kunne sikkert prøve å være mer engelbarn jeg også.. men pågrunn av ting foreldrene mine har gjort, så har jeg ikke giddi..

 

Dere mødre/fedre her... Dere er vel der om ungene trenger hjelp/trøst etc..? Om din egen datter/sønn slår seg, eller på en eller annen måte har det vondt.. Trøster dere ikke?

Eller trenger en tur til legevakta? Sitter dere bare å rister på hodet?

 

-Neppe..

[♥Nemi♥]

Jeg ville kanskje ha gravd litt mer i hva faren din mente, den gangen.

 

Såklart har alle ungdommer hatt slike tanker om sine foreldre, men enn om situasjonen er slik Hi beskriver den?

 

Det kan hende det har seg slik at du ikke er hans datter, og at han styrer familien. Derav har hans oppførsel fra dag én, gjort at mor har samme oppførsel?

Dette er jo selvfølgelig bare min tankegang, (og jeg har lest litt for mange bøker:-p) men kanskje det ligger noe i det?

 

Har foreldrene dine alltid behandlet deg dårlig? Fra du var liten, tenker jeg på.

Og om du husker stor forskjell i fra barndom av?

 

 

Jeg hadde et dårlig forhold med mamma, fordi jeg var iskald, og stengte henne ute. Dette varte fra jeg var 14 til jeg fikk barn som 19 åring. Vi hadde bare ikke den kjemien, og jeg har tatt masse til tårene nå, for all tapt tid. Men vi hadde gode perioder alikevel.

 

 

[Anonym bruker]

Men hvordan skal jeg grave om det? Ingen sier noe.

Fra der jeg husker ( ca 6år) så er det ikke så mye positive ting som kommer opp, ikke når det gjelder oppdragelsen ihvertfall. Har alltid vært slik at søskene mine er bedre, og andre slike idiotiske ting.

 

Om han ikke er faren min, og jeg da finner ut hvem som virkelig er det, flytter jeg nå til han uansett om han bor på andre siden av landet.

 

 

[Anonym bruker]

Det var jeg som kalte deg troll, og det vet du jo hva er i forum-sammenheng regner jeg med?

Det er jo ikke noe å ta seg nær av, men i ditt første innlegg var tonen mer som dette: "foreldrene mine liker meg ikke, viser ingen kjærlighet, er bare sure og lager unødvendige regler og jeg aner ikke hvorfor".

Folk prøver å svare deg, gi deg råd, og så fortsetter du med at du har skulket skolen 3 måneder, driver og sparker ting runt deg, gidder ikke følge reglene og det blir bare verre og verre for hvert innlegg du skriver. Som for å trigge til flere og flere svar, uten å gi noe særlig tilbakemelding på hva folk har skrevet til deg. Da virker du egentlig ganske mye som prototypen på en vanskelig tenåring. Eller et troll.

 

Mulig du ikke er det, men les igjennom svarene du har fått, så ser du at alle er enige om at det er foreldrene dine sin jobb å oppddra deg. Selv om du føler at de ikke har gjort det før.

Så kan ting selvsagt være mye mer kompliserte enn som så, uten at vi vet det. Da bør du be om profesjonell hjelp. F.eks kan du gå til rådgiver/sosiallærer på skolen for å få hjelp til å gå videre.

[Anonym bruker]

Ja.. Jeg vet det.

 

Har ikke tatt meg nær av noe, men virket som om dere ville jeg skulle ta meg nær av det.

 

Jeg utleverte flere ting så kanskje folk hadde skjønt min side av saken også, svært få som egentlig har gjort det.. Jeg ble irritert DEN gangen jeg sparket.. Blir jeg irritert og folkene her fortsatt provoserer, klarer jeg ikke å holde hodet i gang. Var på ingen måte før å trigge til meg flere svar, men siden alle hadde tonen om at det er syns på foreldrene som lever med meg, så er det ikke så rart jeg skrev det, jeg tok med eksempel, på ting som har skjedd, akkurat fordi jeg ikke ser grunnen til at de begynner nå, men ikke engang prøvd, før..

 

Det er foreldrene mine sin jobb å oppdra meg ja, men? De har da ikke gjort noe før.. og kan heller ikke forvente at jeg skal oppføre meg HELT fantastisk da jeg plutselig opplever forandringer?

[Anonym bruker]

Men du ser vel at ting du kan utsettes for nå (stoff, alkohol, voldtekt, utnyttelse på mange vis) er mye mer alvorlig enn de mer "uskyldige tingene" når man er yngre? Du skjønner vel at de ikke oppdrar deg for å være jævlige mot deg?

[Anonym bruker]

Utnyttelse og voldtekt, kunne jeg da bli utsatt før da jeg var yngre også?

Alkohol...?

 

Nei, men skjønner ikke hvorfor de ikke gjorde det før nå... Har da klart meg utmerket selv, og nå skal de kjøre ting rett i dass.. Det er jo det de gjør, når de har lar meg gjøre ting som jeg vil og nå plutselig skal komme inn og bestemme over meg?

 

Trenger ikke være rakettforsker før å finne ut at det ikke går.. uansett hvor mye begge parter "prøver".

[Anonym bruker]

Ok. Du har bestemt deg for at det ikke går da, skjønner jeg.

Skjønner ikke hvorfor du vil ha synspunkter fra andre da.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke bestemt meg før noe som helst..

 

Bare foreldrene mine åpner opp øya de også, så hadde det muligens gått an.. Trodde ikke man måtte stikke av eller oppsøke folk som kanskje forstår, for å få de til å se litt...

[Magia]

Hvorfor skal man i det hele tatt spekulere i om HI er 16 år eller ikke? En annen ting er at dere automatisk tar "parti" med foreldrene. Hvis noen ikke har Reima-votter på barna sine, er det en barnevernssak, men når en 16-åring forteller om foreldre som aldri har satt grenser for henne, forskjellsbehandlet søsknene og nå plutselig prøver å kontrollere hennes omgang med verden i en alder av 16 år (altså 16 år for sent), er det hennes egen feil?

 

Holdninger som deres ødelegger for de ungdommene som sliter. Tenk dere litt om før dere dømmer HI, og sier hun bare er umulig og ute etter å lage trøbbel. Oppførselen hennes (tenker da på de episodene hun selv nevner) kan vel ses på som en reaksjon på det foreldrene gir henne/ikke gir henne? Og det at hun bare skal glemme alt som har skjedd henne gjennom hele barndommen, og tenke på her og nå... Som om det er så enkelt! Man klarer ikke akkurat å bare glemme alt som har vært, bare fordi "foreldrene" plutselig har fått det for seg at de skal være foreldre. Det er ikke slik det fungerer, dersom relasjonen mellom foreldre og ungdom allerede er ødelagt.

 

HI, det er altfor sent for foreldrene dine å forsøke å oppdra deg nå. Du er ferdig oppdratt, og mer får de ikke gjort. For din egen del bør du kanskje likevel føye deg litt etter deres regler, og undersøke mulighetene for å flytte hjemmefra før tiden. Det høres ut som om du har en solid sak å gå til barnevernet med, og du kan få flyttet ut allerede nå med hjelp fra dem.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du skriver at foreldrene dine ikke tidligere har gjort forsøk på å oppdra deg. Tror du det kan ha sammenheng med din oppførsel gjennom årene? At før trengtes ikke så "harde" metoder, slik at du da ikke merket så mye til oppdragelsen, og at det nå trengs hardere grep, nettopp fordi du er på villere veier?

 

Jeg har selv barn med store vansker(på din alder), og ting du skriver om her, minner fryktelig mye om det mitt barn sier for tiden. Men oppdragelsen har vært der hele veien. Det er bare det at nå tilsier alderen at hn ikke vil bli oppdratt mer. Men trenger det. Og da blir konsekvensene for å bryte regler hardere for tenåringen å takle. Det FØLES nok som om reglene plutselig er blitt vanskelige, men de er ikke det.

 

Du forventer at foreldrene skal høre på deg. Og det er forståelig. MEN faktisk er det ikke foreldres rolle å være sine barns beste venner. De er foreldre, og SKAL oppdra. Tenåringer liker sjelden å bli oppdratt, men det trengs.

 

Å oppføre seg som en rebell, rømme og gjøre gale ting, for så å skylde på at det er foreldrene som gjør at en oppfører seg sånn, er typisk for tenåringer, og spesielt de med vansker(slik du beskriver). Godt å skylde på andre, sant? Men selv som tenåring klarer en å ta seg sammen, en klarer å oppføre seg(for det gjør de fleste). Og det er DITT ansvar å oppføre deg, foreldrene skal bare hjelpe deg gjennom regler og konsekvenser å komme dit at voksenlivet ditt blir bra for DEG.

 

Du kan faktisk ikke skylde på foreldrene dine resten av ditt liv uansett. DU må ta ansvar for ditt liv og dine handlinger. Når du nå nærmer deg voksen alder, så blir dette enda mer tydelig for deg. Overalt i samfunnet blir en møtt med reaksjoner på uønsket adferd, så det hører med. Og en kan ikke skylde på alle andre hele livet.

 

Du sier foreldrene dine ikke ser? HVA er det de ikke ser? At du ikke liker regler?

[Anonym bruker]

Jeg er vel mest sjokkert over de barnslige svarene fra de såkalt voksne her inne! Ærlig talt, mangler dere fullstendig evne til refleksjon og skikkelige argumenter?

 

Jeg er voksen selv nå HI, men forstår hva du mener. Var periodevis alene hjemme noen uker som tenåring, og hadde egne rutiner og tok meg av huset da. Det føltes derfor underlig at hver gang mine foreldre kom hjem fra forretningsreise, så var det plutselig leggetid klokken ti igjen osv- akkurat som om jeg ikke annenhver måned i hjemme alene periodene klarte å passe på meg selv .

 

Vit at det nok i like stor grad er dine foreldre som ønsker å vise deg at de bryr seg, ved å involvere seg og sette grenser . ta med deg de erafringene du har fått når du har hatt ansvaret for deg selv, og tillat likevel også dine foreldre og du og utvikle et slikt forhold som de nå prøver å etablere- selv om det kanskje er en anelse sent

[Anonym bruker]

Ferdig oppdratt i en alder av 16 år? Det er aldri for sent...

Jeg er 32år, men foreldrene mine kan ennå finne på å komme med en skjennepreken om jeg gjør ting de ikke setter pris på.

 

Du Magia, i Norge er barna våre vårt ansvar fram til de er 18 år (i andre land eldre enn det også), vi har t.o.m lovpålagt ansvar for å betale livsopphold om de velger å studere andre steder (vgs), den delen av hjernen som forutser konsekvenser er ikke ferdig utviklet før man er 25 år, men allikevel skal ikke foreldrene få lov til å stille krav til en 16åring som bor hjemme?

 

Uansett hvor flat du lager pannekaka så vil den alltid ha to sider. Jeg kan fint forstå at HI oppfatter det slik hun gjør, og hvem vet, kanskje hun har 150& rett i det hun sier. Noen barn opplever dessverre omsorgssvikt. Men samtidig vet jeg også at 16 åringer overdriver og at følelser er en god del forsterket i den alderen. Så det er vanskelig å vite hva man kan tro eller ikke. Oppfattelser står dessverre ikke alltid til realiteten, men vi kan jo ikke avgjøre hvem som har rett når vi ikke kjenner hele historien. MEN, det er jo håpløst for oss å vite. Vi som svarer nedover her svarer ut ifra det hun gir av informasjon. Men så dukker det opp ny info etter hvert.

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av å høre at det er MEG. Hvorfor er det alltid meg UANSETT hvor mye jeg prøver å forklare? Dere vil jo ikke se at mulig foreldre også har en liten betydning til oppførselen min..

Greit jeg har gjort dumme ting, men tenkte da pokkern ikke på å stikke av eller være helt umulig i en alder av 6 år??

 

Jeg har ikke ALLTID vært slik, men da alle andre gir meg (og forholdet mellom foreldra mine/meg) opp.. Så hvorfor skal jeg være fantastisk? Noen som kan svare på det?

Skal jeg gå rundt å smile og stråle men ikke få igjen NOE av foreldrene mine?

 

"Villere veier".. Ser ikke helt at mine "veier" er så ville.

Det er ikke godt å skylde på andre nei? Og jeg skylder ikke på andre med mindre de faktisk har LITT skyld i det.

 

Skal jeg liksom bare sette meg ned å gå inn i meg selv, så PLUTSELIG er foreldrene mine helt forandret? Trur ikke det, med andre ord - Det er ikke bare meg.

 

 

Magia: Takk for det! Endelig en som skjønner litt fra min side..

[Anonym bruker]

Foreldre som vil ha sterk kontroll og overhodet ikke lytter, glemmer at de om kort tid har en 18 åring i hus og at argumentet "fordi jeg sier det" ikke akkurat har skapt grobunn for et godt forhold der ungdommen har respekt for sine foreldre...

 

Ungdom er ikke barn, de er straks voksne, og skal ikke lenger bli oppdratt- men veiledet og lært ansvarbevissthet, for om kort tid kan de flytte om de vil.

 

Det er en grunn til at barns mening i avgjørelser som angår dem selv skal ilegges svært stor vekt i rettssystemet når barnet er over en viss alder. Ungdom har rett til å bli hørt. Her inne ser det ut til at definisjonen på oppdragelse av ungdom er å lukke ørene, si "vi voksne bestemmer", og ha husregler utformet uten ungdommens medvirkning overhodet.

[Anonym bruker]

Hi: jeg trodde faktisk ikke fra begynnelsen at det var deg, men jo mer du prøver å forklare, dess mer klarer jeg ikke se at DU er en stor del av det problemet du har. Dessverre. Men jeg tror ikke du er åpen for å se det, eller gjøre noe med det - virker ikke sånn...

 

[Anonym bruker]

Så det er altså jeg, som er grunnen til tullet? Hva er det jeg har gjort som har skapt det slik da? Jeg har gjort ting siden foreldrene mine ikke har prøvd.. Det har jeg prøvd å forklare flere ganger..

 

Som jeg har sagt flere ganger, og jeg begynner å bli en smule lei av og si det, det er MEG, "alle" mener det er noe med,- egentlig litt merkelig at venner og andre bekjente av meg, som omgås med meg svært ofte, ikke akkurat har de samme meningene.

[Anonym bruker]

You don’t see the reasons, but we do..

[Anonym bruker]

Nei det er selvsagt BARE foreldrene dine som er grunn til denne elendigheta. Du har ikke gjort noen ting, har bare vært imøtekommende og elskverdig - aldri sur og hatt irrasjonell oppførsel.

Skjønner ikke hvorfor ALLE mener at foreldrene dine har rett til å oppdra deg, du som faktisk er 16 år og har FULL oversikt over livets realiteter. Argh, hvorfor kan de ikke bare la deg i fred, få sitte på nettet hele natta (det er det jo ingen som har tatt skade av, og døgnrytme er jo bare noe tull), skjønne at du har behov for å uttrykke deg fysisk når du blir irritert, og la deg få skulke skolen. Det er jo overhode ingenting å bekymre seg for!

Og herregud, de er jo FORELDRE, så de må jo skjønne hvordan de skal vise deg hvordan de er glade i deg slik DU vil at de skal gjøre det. Foreldre er jo perfekte mennesker, og tankelesere, så de vet jo akkurat hvordan de skal gjøre det, uten at du trenger å si noe om hvordan du vil ha det.

 

Sorry at dette faktisk blir barnslig, men PRØV å se det fra den andre siden! Vær så snill! Jeg kan ikke lese utfra noen av dine innlegg annet enn at du virkelig har hengt deg opp i de tingene DE gjør feil i dine øyne. Men prøv å se etter løsninger istedet da!

Kanhende jeg tar HELT feil, men kanhende jeg har LITT rett også.

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det har du to valg;

Vær en del av problemet, eller en del av løsningen...

[Anonym bruker]

For å si det sånn. Når både skole og dine foreldre reagerer på oppførselen din, så er det faktisk du som er fellesnevneren her....

 

Du sier noe om at skolen ber deg forlate området og slikt, og at foreldrene dine sånn "ut av det blå" er begynt å sette regler. Kan det være noe i at du faktisk bør tenke deg om?

 

Alle mennesker har mange sider, og det har du også. Noen gode, og noen mindre bra. Av og til tar de mindre bra opp for mye plass, og da blir det reaksjoner fra omgivelsene. Og dette er for å regulere adferden, slik at den passer inn i samfunnet. En bra ting. Korigering, om du vil, for ens eget beste.

 

Du kan oppfatte deg selv annerledes, men det betyr ikke at det du opplever er alle andre sin feil. De reagerer på din oppførsel, og ikke deg som person. Selv om du nok ser dette helt annerledes. Du føler det er motstand mot deg, men det er oppførselen din der er reaksjoner på.

[Anonym bruker]

Det går faktisk ikke an å si til en 16-åring at det bare er henne, når hun nettopp har forklart hvordan foreldrene har behandlet henne gjennom hele livet. Man blir formet av foreldrene sine, og man blir ikke vrang og vanskelig helt "av seg selv". Mangel på kjærlighet, omsorg og positive tilbakemeldinger gjør naturligvis noe med et barn, som da etterhvert blir en ungdom. Når man blir eldre og begynner å få egne meninger og ta egne valg, tar man valgene basert på den oppveksten man har hatt.

 

SKAM DERE, dere som rakker ned på hi. Dere oppfører dere som barnslige drittunger! Selvfølgelig kan man bli utagerende og vrang etter en sånn oppvekst som hun beskriver.

 

Hun som skrev at en 16-åring snart er voksen, og at man skal til da ha gitt dem veiledningen de trenger for å klare seg selv, ikke begynne oppdragelsen da, skrev det veldig bra syns jeg. Det er en regel jeg lever etter for mine barn. Det er ikke noe poeng i å si "fordi jeg bestemmer eller sier det" når det er snakk om 16-åringer. Det gir de bare enda større grunn til å skeie ut når de blir myndig.

[Magia]

Jo, det er faktisk for sent å komme på banen som oppdragere når jenta er 16 år og hele forholdet er ødelagt. Barna er foreldrenes ansvar frem til de er 18 år, men det betyr ikke at hun blindt skal godta foreldrenes innfall. Javel, internett etter kl 23 høres uskyldig nok ut som en regel, men har man ikke hatt gjensidig respekt for hverandre i årene før, så er det en ganske naturlig reaksjon å opponere mot reglene og mot foreldrenes autoritet.

 

Jeg sier ikke at foreldre generelt ikke kan stille krav til sine tenåringer, men det er ikke sånn at bare i kraft av å være foreldre så fortjener man respekt. Man må vise respekt først for å fortjene den. Noe annet er litt gammeltestamentlig hvor du skal adlyde dine foreldre - helt uavhengig av hvor mye de har svikta, misbrukt eller tråkka på deg tidligere.

[Magia]

En ting til: Ja, denne saken, som alle andre, har to eller flere sider. Da virker det litt rart på meg at dere automatisk tar parti med de som ikke har uttalt seg. Man må jo gå ut ifra at den som skriver her inne forteller sannheten. Hvis man ikke kan støtte noen ut ifra hva de sier her inne, er det vel lite vits med et forum? Jeg mener, hvis alle sider av alle saker skulle belyses før man tok stilling til et problem eller forsøkte å hjelpe noen, kunne man vel bare lagt ned slike sider som det her?