Jeg hater ungen min..

[Anonym bruker]

ØØøh... Anonym 11:24.

Det er temmelig drøyt å si at du skulle ønske du tok abort. Temmelig grusomt. Kanskje du skal overlate henne til noen som elsker henne?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har ingen råd til deg i din situasjon, men ville bare si at jeg føler med deg.

 

Det er gutt nr 2 her i hjemmet som er vår utfordring. Min var en stor utfordring tidlig, og allerede som spedbarn sa folk at den gutten skulle gi meg nok å gjøre i tiden framover. De fikk rett. Han sov lite, gråt mye og ved 7 mndr begynte han med slevskading.. (ja, det er sant) Den første uka tenkte vi at dette sikkert bare var noe som kom til å gå over. Men det endte fort med at det kom daglig. Hans eneste mål var å ligge på gulvet og RASE og slå hodet så hardt ha kunne inn i harde ting. Sprinkler, gulv,vegger, stoler..Vi kontaktet helsesøster som kalte det affeksjonsanfall. Vi fikk beskjed om å holde ut, det ville bli bedre..

Under "anfallene" så fikk vi ikke ta i ham, da eskalerte det. Han så på oss med et villt blikk, omtrent så han trodde at vi skulel skafe ham. Gjorde ALT for å komme seg unna.Men som foreldre kunne vi ikek se på at den lille babygutten skadet seg selv, så vi måtte holde ham. 1-2-3 timer kunne gå.

 

Ved 12 mndr ba vi om hjelp igjen, ved helsestasjon. Men fikk fortsatt beskjed om ¨å holde ut. Det ville gå over.

 

I tillegg sov han knapt. Vi byttet til reiseseng med vatterte kanter, for da fikk han ikke skadet seg så hardt i senga. For av og til MÅTTE vi bare sove litt selv om han stod og raste. Han begynte med pustestopp når han sov. Sluttet å puste på hvert 2-3 innpust. Og måtte av og til vekkes for å begynne å puste igjen. Legen nektet å sende ham videre for å undersøke hva dette var. Jeg begynte å sove noen minutter her og der i løpet av dagen, for på natten våket jeg over ham for å sørge for at han pustet. Barnehagen turte til slutt ikke la ham sove alene heller pga pustestopp. En dag kom de og sa at han ikke fikk komme lenger før legen så på ham. Da ringte jeg fastlegen og fortalte det kunne han til slutt henvise oss til en barnepol. Han ble den natten overvåket med pulsoksymeter, og etter 1 natt overvåkning ble han straks operert morgenen etter pga store polypper. Da var han 15 mndr.

 

Kan også nevne at ved 7 mndr ble han syk, og aldri frisk igjen. Konstant feber. Kun feberfri få dager i strekk. Lege kostanterte alltid virus.

 

Vår lille gutt kunne plutselig puste litt igjen, men var fortsatt en sint liten gutt. Helt strenge rutiner kunne gjøre dagen litt bedre. ALt måtte være forutsigbart. Men nettene var lange og fulle av raseri.

Vi tok kontakt med legen ang dette, men han mente helsesøsters råd var gode. Vent og se.

Eter en stund (20 mndr) fikk jeg lege litt på gli ang PFS(periodisk febersyndrom) eneste kur er å fjerne mandler. Men dette krevde jevnlige blodprøver + andre undersøkelser for å utelukke alt annet.

 

Vi byttet barnehage da han begynte å bli stor i forhold til de andre barna i 0-3 års bhg. Nå fikk har STORE raserianfall også i bhg. Sov lite der også. Jeg ringte til slutt sykehuset han var operert ved sist, og krevde å få komem inn til en sjekk pga mandlene. Motvillig la de ham i narkose, legen inrømte det i ettertid at han hadde planer om å sjekke og så vekke gutten igjen. Men mor fikk rett. Han hadde ikek store, men fryktelig syke mandler som var fulle av arrvev og gikk i oppløsning når legen skulle skjære dem ut. Ved 25 mndr var han operert, og snart frisk.

 

Men sinnet og raseriet vedvarte. Og etter 2 år uten søvn, og en gutt som er så fryktelig sint, tenker man mange urasjonelle tanker. Man blir en robot.

 

DET ER IKKE ENKELT Å VISE UENDELIG OMSORG OG KJÆRLIGHET TIL ET BARN SOM TAPPER DEG TIL DET EKSTREME. KREVER HVERT FIBER AV DEG. Men jeg har aldri vært i tvil om at jeg elsker ham. For uansett er han den skjønne lille gutten min, som en sjelden gang kommer med det skjønne smilet sitt og planter et vått kyss midt på munnen min og sier "Jeg elsker deg mamma".

 

Ved 2 års alder løsnet språket og forutsigbarhet ble litt enklere i hverdagen når vi klarte å kommunisere med ham, men fortsatt var det minste 3 anfall daglig av 30-90 min varighet.

I bhg ble etter hvert PPT koblet inn. De strevde med å takle ham, og det skjønner jeg, for det strevde vi med også. Det tok 6 mndr før han ble observert. De merket at han alltid gikk nært lekekasser og bøker i en alder av nesten 3 år. Vi fikk i samråd med dem testet synet. Og fant ut at det ikek var rart han var sint og frustrert. Han var overlangsynt. +8 og +7,5.

 

Så for oss ble briller løsnngen. For 6 mndr senere var han tilvent brillene og obsertverte verden på nytt. Han kan til tider fortsatt falle tilbake til gamle vaner, men sover nå mye bedre, er frisk og sjelden syk med mindre noe går. Han er også fortsatt en VELDIG aktiv gutt som trenger rutiner og forutsigbarhet, men ikke i like stor grad som før.

 

NÅ er livet litt mer spiselig igjen. Til og med dristet oss til å gi ham en lillebror, og han er en kjærlig og elskverdig storebror. Og den yngste gutten er av et helt annet kaliber enn storebror. Heldigvis.. =)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er en av de få som forstår HIs tanker i dette innlegget, og jeg blir trist av alle de mødrene som dømmer her inne som ikke har snøring om hva dette dreier seg om. Jeg anbefaler deg, HI, å heller finne andre forum å skrive på, med foreldre som virkelig vet hva du snakker om (f.eks Bokstavbarna). Det er noe helt annet å snakke med foreldre i samme situasjon, som har vært gjennom det samme som deg, enn å snakke med foreldrene her inne som har funksjonsfriske barn. Det kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Ta til deg de støttende ordene du får under dette innlegget, vit at du ikke er alene, og glem alle innleggene med dømmende ord. De vet ikke, de vil ikke vite. Dessverre, men slik er det.

 

Håper du snart får noen gode dager, og at BUP gjør jobben sin og utreder barnet ditt skikkelig. Jeg har en sterk mistanke om at det kan dreie seg om en diagnose. Og det er ikke din feil at det har blitt slik, du virker som en sterk og oppegående mamma som dessverre har fått servert mer å takle enn de fleste andre mammaer. Der er en del av oss der ute, og som du ser også en del av oss som kjenner oss igjen i tankene dine. Jeg synes du er tøff og god som setter ord på følelsene dine selv om de føles "forbudte". Jeg vet også at selv små babyer kan være fryktelig urolige, og merket det også veldig fort på mitt barn at han var "annerledes".

 

Ønsker deg det beste, og håper dere får den hjelpen dere så sårt trenger! Mange gode tanker!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver, men ikke i måten du føler det på, på samme måte.

 

Samme dagen jeg kom fra klinikken, begynte min baby å skrike,- så den var blå. I timevis. Hele natten. Vi ringte klinikken og måtte komme ned.

 

Slik fortsatte babyen. Hver dag, hver time, sov aldri,- bortsett fra når vi bar den. Og slik ble det. VI BAR DEN- overalt. Kunne ikke kjøre bil, mer enn 5 minutter,- da begynte den å skrike- intenst. Naboene må ha trodd vi var gale og stygge mot denne stakkars babyen. Og slik var det. Vi som foreldre var stresset omtrent hele tiden. Babyen la seg vonde vaner. Kunne aldri sove alene, ligge alene på gulvet etc. Jeg har NÅ- for første gang sover et hel natt og gutten er 4 år nå.

Jeg vet alt om hva det er å være sliten- og skjønner deg når du sier du er frustrert etc. MEDN, du må få hjelp. Jeg ringte en søvnterapaut.

 

Det er en NY GUTT vi har i hus nå. Gutten er ikke hyper og stresset og sur hele dagen,- det er fordi den har gode soverutiner nå og sover slik den skal. Du aner ikke hvor vi har styrt med det. Men det var en LOGISK forklaring til det hele. Lukkemuskelen fra maven og ned var i uorden, dermed kom det mavesyre opp- HVER gang vi la den ned. Er ikke rart den lille har grenet. Men vi var til 4 leger, kiropraktor, helsesøster etc. Ingen hjalp til.

 

Vi venter en til baby nå over jul. Begynner den slik, kommer de ikke til å få meg ut fra sykehuset FØR de order opp i problemet.

 

Tenk på den stakkar gutten din. Han har det nok ikke godt han heller. Han merker at du er sint og stresset. Dette vet jeg av erfaring. Dere må finne frem til hverandre igjen. Det er faktisk noe som er problem- han er ikke slik av gøy!

 

Gå på sykehuset. Krev at de skal ta affere! Si at du fraskriver deg ansvaret for en slik syk unge og at det er DEREs ansvar. De har en plikt å hjelpe deg. Jeg mener det. Barnevernet er en feil instutisjon. Byråkrati tull, men sykehuset skal hjelpe deg. Forklar dem hele problemet og si at du nekter å gå derifra. Si du er så sliten at du ikke vet din arme råd og vet ikke hva du er kapabel til lengre.

 

Gutten din lengter nok til omsorg trygghet og stabilitet. Vet ikke om du har det, men det høres nok kaotisk ut. Dere må lære dere å slappe av rett og slett. Ta han med deg på baing eller fjellet en dag,- gå hjem og spis middag, på badet og ordne han og i sengen hans og les en god bok. La han ligge der med deg, og ligg der til han sovner. Gjør dette noen kvelder,- en uke,- til han finner et ekstakt klokkeslett. Begynn gjerne hele legge rutinen klokken halv 7. Jeg lover deg. Vi har hatt den "verste" ungen vi og, men han er helt ny nå når vi endelig har fått ordnet opp og han er frisk og sover skikkelig. Han er en ny unge om dagen.

Det kan være så mangt. Kusinen min hadde den verste i barnehagen. det viste seg at han nesten var blind. Så ingenting. De fikk skikkelige briller, og NY gutt.

DET ER EN GRUNN OG DU MÅ VÆRE SÅ SNILL OG IKKE GI OPP. Får vindt av den lille gutten. Han er sikkert redd,- slike barn utvikler angst. Av skrikene sine og av de voksne som er sinte og kjefeter hele tiden. Du må prøve å snu dette. ROS for det positive. Sett dere nedm,- tegn opp regler,- ( DET funker og) La han få små klistremerker etc for belønning. Han trenger å oppleve mestringsfælelse. At han kan se glede når han mestrer og ikke bare sinne. Dette hjelper deg og. FORUTSIGBARHET.

 

Får helt vindt. Vet hvor JÆVLIG det er! Min han skreket hele dagen og hver kveld var et helvete når han skulle sove. VI fikk begge foreldrene angst til slutt,- hver gang han åpnet munnen. Ver snill og svar på dette da,- er spent på hvordan det står til med dere! KLEM og LYKKE til;)))

 

[Anonym bruker]

I tillegg til ovenstående,-

 

Du skriver lite konkret hva det er som er problemet. Ikke noe om hva som skjer eller i hvilke situasjoner dette skjer. Heller ikke HVORDAN gutten er. Kan du beskrive dette?

 

Utagerer han, skriker, sparker, slår, biter, er hysterisk, - hva mener du, bortsett fra at den er ufyselig som du sier?????

 

De i barnehagen,- sier de at de har problemer med han der?er han ukontrollerbar der? følger ikke gutten deres rutiner i barnehagen og deres hverdag?

 

Forklar litt bedre, så skal jeg prøve å hjelpe deg.

 

 

[Anonym bruker]

Det første der kikka jeg på også... Er trist å ha ett barn man ikke takler, men grunnlaget for problemene ble jo lagt allererde første natten på barsel AV SYKEPLEIERNE DER. Det er helt drøyt. Mange barn er svært urolige noen dager etter en fødsel pga fordøyelsessystemet som skal komme igang med mat og div, andre igjen har fått nakkeskade etter fødsel o.s.v. Mitt barn var en av de som fikk nakkeskade. Han var "helt umulig" helt fra starten. Bare skrek og skrek. Heldigvis hadde vi litt mer intelligent helsehjelp rundt oss som informerte oss om at nakkeskader ikke nødvendigvis syns, men at det kunne lønne seg å få en kiropraktor til å se på han. 4000.- senere hadde gutten (og vi) det så mye bedre. Ei venninde av meg tok den umulige ungen sin på 1 og 1/2 år til samme behandling. Første gangen hun har sovet ei hel natt siden fødsel uten å låne bort ungen over natta. Sier selvfølgelig ikke at dette er problemet med ungen din, men det hjelper ikke akkkurat når du fikk den beskjeden der på sykehuset. Da er det lett å støtte seg på den kommentaren senere å tenke som så at ungen er jo helt håpløs uansett... Utrolig klønete av sykepleierne på barsel...

[Anonym bruker]

Støtter. Ett lite barn har ALDRI skylden. Her må det være mor og far som er problemet. Husk at små barn får med seg mer enn vi tror, de merker sinnstemninger og dårlig//godt humør med engang. Prøv å lek med barnet ditt, gå ut med det å for all del ikke kjeft på barnet med engang barnet gjør noe dere ikke liker. Prøv å forklar på en rolig måte hvorfor han/hun ikke skal gjøre ditt og datt, og prøv å pense ungen inn på et annet spor. Ikke glem at barn er nysgjerrige, tester grenser osv osv.