Jeg hater ungen min..

[Anonym bruker]

Men hva er problemet hans da? urolighet?

Burde han ikke fått litt mer hjelp da i barnehagen, en person "egen voksen" som tar i mot han, han har vel krav på det hvis han sliter så mye du sier....

Er vel gjennom bup eller ppt man kan søke om ekstra voksen.....

 

Men forstår at du er max sliten...har du familie som kan stille om da?

 

hilsen meg ovenfor her...

[Anonym bruker]

Det ene utelater ikke det andre 21:38.

[Anonym bruker]

Jeg håper du leser dette.

 

Jeg kjenner meg helt igjen i din situasjon. Fy søren så mange ganger jeg har hatt lyst til å rømme, bare stikke av eller gi bort sønnen min! Jeg syns hele situasjonen med han er overveldende og over min evne for å håndtere. Likevel må man bare kjempe og være sterk. Det finnes ikke andre muligheter

 

Nå er sønnen min 8 år og da han var fem år fikk han diagnosen høytfungerende autisme. Han har alltid vært krevende. Ja, små babyer kan være helt sinnsykt slitsomme. Uten tvil! Alt har vært en kamp helt fra første dagen og jeg har vært utslitt i åtte år nå.

 

Forrige høst var helt jævlig, som det så ofte er. Jeg ringte autismeteamet, ppt, fastlegen, en avd i kommunen som hjelper foreldre som sliter, barnevernet, en privat praksis for barn med autisme.. Vet du hva? Ingen, INGEN, kunne hjelpe oss. Jeg var så desperat, jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan jeg overlevde.

 

Andre foreldre har så trivielle problemer. Andre foreldres problemer med barna høres ut som en drøm for meg. Men ingen vet akkurat hvordan vi har det. Ingen forstår hvor ekstremt det er og hvor slitne vi alltid er. Det er jævlig. Jeg syns ikke det finnes en eneste givende ting med å ha et sånt barn.

 

"Det räcker inte med kärlek" er en bok om en mamma til et autismebarn. Den setningen er så sann! Min tanke da jeg fikk barn var å gi barnet kjærlighet, tid, respekt og gode minner. Det er så tvert imot hva jeg kan gi. Neida, vi må ha faste, dumme, kjedelige rutiner dag ut og dag inn. Jeg blir iblant nesten gal...

[Anonym bruker]

Å rapportere dette innlegget er absurd ja.

[Anonym bruker]

Hei 22.20

Takk for at du deler.

Ja det er noe ikke alle klarer å sette seg inn i dette.

Alle problemer de jeg kjenner har luftet for meg med barnet sitt er slike problemer jeg skulle ønske jeg hadde med mitt barn.

Det er tungt, så tungt at man ikke kan tro det.

Men jeg blir såret når noen sier de vil rapportere innlegget fordi jeg kommer til å skade han.

Jeg har vel kanskje stilt opp mer og gitt mer av meg selv enn mange andre foreldre med vanlige barn. Jeg må hente krefter hver dag for å få dagen unna. Jeg ser på han når han sover og tenker hvor fint alt kunne vært. Lille barnet mitt.

Jeg er ufattelig glad i han men det er daglig frustrasjon. Vi bruker dobbelt så lang tid på alt vi gjør enn andre trenger.

Jeg håper og tror det blir bedre etterhvert.

HI

 

Jeg er åpen for utredning

[Anonym bruker]

22.20 her.

 

Som du skrev tidligere så er dette ikke stedet for å blåse ut litt frustrasjon. "Vanlige foreldre" kan aldri, aldri sette seg inni vår situasjon, og oftest gidder dem ikke prøve engang.

 

Og det er også som du skriver at vi antakelig jobber ti ganger mer med våre barn, stiller opp, støtter og gir dem trygghet som andre slipper. Likevel synes det ikke utad. Tvert imot ser vi bare ut som surrete dårlige foreldre. Det sliter jeg med å akseptere. Vi er nok blant de mest reflekterte foreldre, vi har ikke hatt annet valg. Vi MÅ tenke fem ganger gjennom hvorfor en situasjon ble som den ble, hva vi kan gjøre neste gang, hvordan vi skal løse ditt eller datt.

 

Et sted du kan finne støtte er feks på bokstavbarna sin hjemmeside. Selvom barnet ditt ikke har diagnose så er jeg helt sikker på at du kjenner igjen mye av det andre skriver der.

[Anonym bruker]

Det er ikke barnet du hater, men heller din egen utilstrekkelighet. Og følelsen av å ikke nå inn til barnet. Du har ikke funnet nøkkelen enda.

 

Ikke strekk deg så langt utenfor deg selv for å finne den nøkkelen, og vent heller ikke at barnet skal passe inn i skjemaoppdragelse eller bokoppdragelse. Les barnet ditt, og tenk nytt. Tenk utenfor de vanlige rammene. Finn på nye ting, prøv nye ting. Ikke legg så mye vekt på de små tingene, men heller de tingene som virkelig vil gjelde i barnets fremtid. Overse det daglige krøllet.....

 

Jeg vet det ikke er lett. Men tro meg - jeg vet hva både jeg og du snakker om..... Altfor godt, dessverre. Og min er snart voksen.

 

En del tips til deg:

 

PMT-O

senere FNT(mest for tenåringer)

"De utrolige årene" av C. Webster-Stratton(anbefales på det varmeste til alle med barn, og det virker også på voksne ). Er i hovedsak for aldersgruppen 3-8 år med adferdsvansker. Der er kurs.

 

Be BUP om vurdering til kurs.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det. Jeg har en datter i 2.klasse, som helt fra hun var 1 mnd gammel har skreket. Da selvsagt siden hun var liten og hadde kolikk, og var våken 20 timer i døgnet...20 timer med hyl og skrik. Ingenting hjalp (Og den gang visste jeg ikke om at manuellterapi osv kunne hjelpe på slikt) Når hun var 3 år gammel sov hun for første gang mer enn 5 timer på natta. Når hun var 4 brukte hun 3 timer på å legge seg på kvelden. Det var hyl og skrik i 3 timer hver kveld i 2 år.

I mellom all denne skrikingen var det prat...prat prat prat prat. Hun sitter aldri stille, og hun holder aldri kjeft. (For å si det på godt norsk)

 

Nå er hun 7, raser litt mindre, men fremdeles alt for mye. Hun sutrer som en 3.åring, og bupa sier hun ikke er psykisk som en 7 åring, men mer som en 5 åring. Problemet er at hun fungerer som en helt på skolen, for der er det rammer som ikke viker. Det er de faga det skal være hver eneste dag, og hun vet det. Hun vet at når det er engelsk, så er det engelsk. Det blir ikke plutselig norsk. Hun fungerer for godt på skolen til å få en diagnose. De har sagt på bupa at dersom hun hadde bemerket seg mer på skolen ville hun fått adhd-diagnosen, fordi hun skårer så høyt på alle testene.

 

Dagene går med til å ha rutiner, som hun over her sier, kjedelige rutiner. Jeg kan aldri si nei, for så å si "vet du hva, det er greit. Vi gjør det likevel". Da rakner alt! Jeg må veie mine ord hele dagen, hver eneste dag, hver jævla uke! Vi kan kose oss hele helga, finne på masse morsomt, også klikker hun i vinkel når det er søndag, fordi hun egentlig ikke ville ha den rosa trusa jeg henta, men den grønne...

 

Hun sutrer, griner, trasser og er generellt slitsom å ha med å gjøre. Jeg elsker henne, for all del, men jeg er sliten.

 

Hun har en annen pappa enn sønnen min, og hun var hos han 3 uker i sommer. De 3 ukene var helt nydelige! Det var stille og rolig her, sønnen min gjør ikke noe utav seg. Han trasser ikke, han skriker ikke når han ikke får det som han vil. Han godtar et nei, og han klarer også å forholde seg til at jeg sier nei først, og kanskje sier ja etterpå. Da blir han bare ekstra glad.

 

Dette ble langt, men du skal vite at du ikke er alene. Jeg har så mange ganger vurdert å la henne bo hos pappaen. Og for å være ærlig, om pappaen og jeg hadde hatt et godt forhold, og jeg hadde vært trygg på at jeg fikk ha noe jeg skulle sagt, så hadde jeg gjort det. For jeg er lei... Men, man kan jo ikke gi opp barna. De har jo ikke bedt om å bli satt til denne jorden...

 

Mange klemmer til deg, HI. Jeg håper du får hjelp!

[Anonym bruker]

jeg fikk boka "mindfulness for foreldre" av svigermor (jaja, jeg tar et hint) og jeg har lest den, men alt det som står i den har jeg forsøkt. Det hjelper ikke.

 

Det eneste som hjelper er å være i forkant, veie hva man skal si, hvordan man skal si det, i hvilket tonefall man skal si det, heeeeele forbanna tida!

 

"Fasiten" fungerer ikke på min datter, men det fungerer på sønnen min. Gir jeg han time-out når han ikke oppfører seg, så sitter han i 4 minutter, skjønner hva han har gjort, sier unnskyld og oppfører seg flott etterpå.

Gir jeg jenta time-out, sitter hun der etter at tiden er ute, fordi hun selv skal bestemme når hun skal gå derifra. Sier jeg at det er greit, så blir hun sint fordi hun mener jeg tvinger henne til å sitte der, selvom jeg har sagt tiden er ute og hun kan gå.

 

Uansett hva jeg gjør, så er det feil. Desverre. Men om "de utrolige årene" skal hjelpe, så er jeg mer enn villig til å kjøpe den

 

-hun over her mer jenta på 7

[Anonym bruker]

22.20 her igjen.

 

Jeg trenger visst de støttende ordene her like mye som hi tror jeg *flau*

 

Ditt innlegg var veldig godt å lese. Vet du, min sønn klarer seg også "for bra" på skolen. Han får ikke noe ekstra støtte eller hjelp der, selvom han hjemme uttrykker angst for skolesituasjoner og iblant skolenekter. Skolen har gang på gang sagt ganske rett ut at de ikke tror på diagnosen. Så diagnose er uansett ikke noen garantert vei for hjelp..

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i at en liten ting kan ødelegge hele dagen. Det er ganske frustrerende når vi har lagt opp en hel dag etter kun sønnen, etter hva han liker, hva han klarer uten å bli overstimulert etc, og dagen har vært helt fantastisk. Heeelt til.... han feks har lagt fra seg en pinne et sted og han bare må ha den pinnen igjen! Da er det verdens verste dag, hyl og skrik og hele verden rakner. Alt det morsomme og koselige blir glemt i løpet av et sekund. Alt vårt strev føles forgjeves. Vi kunne like gjerne blitt hjemme, så hadde han hvertfall sluppet å ha verdens verste dag.... Noe han selv også sier når sånt først skjer. Huff.. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har trålet skoleområdet rundt når jeg skal hente på sfo, på jakt etter pinner...

 

Nei, det er virkelig et helt annet familieliv enn det ordinære.

[Anonym bruker]

Jeg har lest en bok som var veldig bra! Men jeg vet ikke om det finnes på norsk. På svensk heter den "Explosiva barn" og er skrevet av Ross Greene. Den handler om hvordan man kan håndtere sta og "sinte barn".

[Anonym bruker]

T to the R to the O to the L to the second L !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!111

[Anonym bruker]

22:40 her igjen

 

Ja, bare å slenge seg på. Godt å se jeg ikke er alene, selvom det selvsagt er synd for dere å ha det sånn.

 

Et godt eksempel på utakknemmelighet kommer her;

Jenta mi, jeg og mamma var en uke i syden. Jentetur, på jentas premisser.

 

Hun fikk bade hele dagen lang, være bare sammen med oss, ingen søsken å ta hensyn til (hun har 1 her og 2 hos pappaen) og baaaare kose seg! Det gikk strålende det, helt til vi var på vei hjem og hun presterte å bli sint fordi hun ikke fikk gå til nabojenta når vi kom hjem (etter 14 timers reise og vi var hjemme 19.30 en lørdagskveld)

 

Dagen etter eksploderte hun fordi jeg sa ifra at det ikke var greit å komme senere hjem enn det vi hadde avtalt. Da holdt hun et helvette i 2 timer. INGENTING hjelper! Der hadde jeg brukt opp 15.000 kr for å ha det hyggelig med bare henne, og jeg hadde sett for meg at det hadde blitt sååå koselig med en uke i syden. Men den gang ei. Hun var forsåvit grei å ha med å gjøre når vi var der, litt sutring hver dag, men jeg prøvde å ikke gjøre noe utav det...

 

Jeg var sliten når jeg kom hjem. Virkelig ikke en avslappende ferie for meg, men jeg håper at hun en dag kan tenke tilbake på at "jo, det var en hyggelig uke i syden med bare mamma og bestemor". En dag...

 

 

[Anonym bruker]

Les innlegget ditt Hi og du vil skjønne hvorfor du har problemer, les spesielt overskriften.

Barn merker mer enn vi tror, et barn som er hatet må ha det helt forferdelig. Ikke rart barnet ikke er som du helst vil.

 

Du får det du sår.

[Anonym bruker]

Det var feil overskrift. Som jeg skrev lenger ned, så hater jeg ikke barnet men situasjonen.

Men du forstår neppe dette.

Lett å hakke på andre.

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg leste lenger nede at du hadde trukket tilbake utsagnet. Det er ikke meningen å hakke på deg, men jeg leste innlegget ditt med overskrift og svarte ut ifra det.

 

Jeg ble oppriktig veldig lei meg på gutten din sine vegne om det var slik at mamma hater han. Ingen fortjener å være prisgitt noen som hater en. Og når man hater noen så skinner det igjennom, særlig om det er så dypt at man hater sitt barn.

 

Jeg forstår at situasjonen er vanskelig, men jeg mener likevel at man må klare å formulere seg på en annen måte når man velger overskrift, særlig når man skriver om en vanskelig situasjon.

[Anonym bruker]

HI. Jeg anbefaler deg å lese det de som støtter deg her skriver. De vet. De andre tar overskriften helt bokstavelig.

 

Ikke heng deg opp i de som ikke forstår. Du skal vite at jeg har skrevet mange innlegg her inne om mitt barn, og ingen eller meget få forstår. Resten kommer med surt oppgulp. De kan jeg ikke bry meg med, for jeg ser med en gang at de ikke forstår.

 

Jeg VET du vil klare dette, og en av grunnene er at du MÅ. Jeg er der selv. Jeg vil ikke, og skulle ønske jeg slapp. Men jeg MÅ(og vil på en rar måte), for det er mitt barn det gjelder. Du kommer til å stå på(noe du allerede gjør ved å søke hjelp hos BUP), for en kan ikke gi opp. Jeg ser løsningen din i far. Den har ikke jeg hatt. Men det hadde vært enkelt å overlate alt til andre. For MEG. Men ikke like sikkert for mitt barns fremtid.

 

En vil gi opp, men en klarer heller ikke det. En blir desperat i søkenen etter løsningen som skal fikse alt. Den finner du ikke, men du finner det som fikser noe av det, og gjør det litt enklere. Men det krever av deg.....

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg noen erfaring med dette her, men jeg vil bare si til deg HI, og alle dere andre: Dere er sikkert flotte og flinke mødre, alle sammen! Vanskelige barn kan slå lufta ut av selv den mest drevne, og det er klart dere er slitne og hater situasjonen deres. Og det er lov! Det ble ikke som dere hadde planlagt, dere fikk et annet barn enn dere hadde tenkt - og da er det lov til å bli sliten, lei, frustrert og sint. Det er så fint å se at dere er åpne om situasjonen deres, og det er godt å lese at dere gjør deres beste. Jeg er helt sikker på at dere kommer til å få lønn for strevet en dag.

 

Jeg vil bare gi dere en god klem og si lykke til. Dere klarer dette!

[Anonym bruker]

Nei gi deg, ja jeg ble veldig lei meg da jeg leste overskrift og innlegg og ja jeg skrev reaksjonen min på det. Å skrive at "jeg hater ungen min" og gjenta det i innlegget er ubetenksomt. Jeg mener at man må kunne bruke litt skjønn selv om man er i en vanskelig situasjon.

 

Jeg ble kjempelei meg jeg når jeg så for meg en liten stakkar som ikke kan gjøre noe rett fordi mamma hater han. Skjønner du det?

 

Vi alle har empati for at enkelte mødre og fedre sliter ekstra mye og jeg føler oppriktig med dem. Men man MÅ kunne regulere ordene sine som voksen. Ord har også et liv, ord setter igang noe hos oss alle.

[Anonym bruker]

Men litt tankevekkende er det jo at vi i samme situasjon forstod utmerket godt hva hi mente. Ingen av oss tror at hun virkelig hater ungen sin. Hun var dessuten veldig rask med å korrigere den gale ordbruken.

 

Så da tror jeg likevel vi kan konkludere med at nei, dere forstår ikke.

[Anonym bruker]

Konkluder som du vil du om det gjør deg fornøyd.

 

Resten av det jeg skriver ønsker du jo ikke kommentere så jeg antar at du ikke ønsker å se andre sider ved dette annet enn at "vi ikke forstår".

[Anonym bruker]

Jo, jeg ser at du skriver at dere/ du har empati med hi etterhvert som du leser mer.

[Anonym bruker]

Tror du gutten på 3 år sitter her og leser hva mamma skriver? Nei, tenk, det gjør han nok ikke.

 

Mor er fortvilet, og da ble dette resultatet etter en sikkert ekstra og meget slitsom ettermiddag og uke. Akkurat nå, akkurat når hun skrev her inne. Ikke i hverdagen, og ikke i hjertet. Men i slitenheten akkurat nå.

 

Nei, du forstår virkelig ikke, dersom du tar overskriften bokstavelig.

[Snabeltann]

Hei! Vi har to barn og passer gjerne et til!!! Hvis du bor i Oslo-området. Det hadde vært koselig!! Jeg er helt sikker på at gutten din kan lære seg å bruke staheten sin på en positiv måte. Vi har en gutt på 9 og en på 2. Minstemann sover ikke rundt enda, eldstemann har alltid gjort det, Ta kontakt på pm!

[Gifteklar:0))]

Vet dere hva, jeg har to helt normale unger. Men klarer faktisk å skjønne frustrasjonen til noen av dere som har svart.

Temaet som Hi la ut er noe som faktisk mange sliter med, og det syns jeg man skal kunne bruke dette forumet til!

 

Tørre å legge ut sine innerste tanker og frustrasjon uten å bli " meldt til moderator".

Jeg tror selvfølgelig ikke at du Hi hater barnet ditt, men det du skriver er en måte å utrykke hvor alvorlig det faktisk er, er litt synd at enkelte ikke klarer å skjønne at ikke alle har det perfekt her i verden...