Mammaen har forlatt babyen!

[Anonym bruker]

De som har en fødselsdepresjon er følelsesmessig ustabile ja, men de fleste er ikke totalt ustabile, dvs psykotiske.

 

Og tanker om at en kan komme til å skade barnet er noe som ofte hører med, det vil ikke si at de kommer til å gjøre det. Men redselen for at en skal miste kontroll over seg selv og kunne skade de en er mest glad i tar overhand.

 

Du bør opparbeide deg litt kunnskap du lenger her oppe!

[Anonym bruker]

Jeg har vert gjennom det denne mammaen går gjennom nå! la henne vøre litt, men ikke før dere er sikkre på at hun har det bra!!

 

mitt barn hadde kolikk i fire mnd. ville ikke ha pupp bare flaske, så jeg prøvde å amme, jeg pumpet meg OG ga mme når det var behov for det.

 

min depresjon ble oppdaget, men ikke tatt på alvor. Jeg reise en dag jeg også! barnet mitt gråt og gråt og gråt og gråt og hadde så vondt stakkars. jeg prøve å roe det så godt jeg kunne med alle triks som finnes, men jeg selv var for urolig pga depresjonen. jeg måtte gi fra meg barnet til far og skrek til dem begge at "nå er det ikke mer samboer, mamma eller menneske igjenn av meg!!!" så forsvant jeg for å hoppe på elva!!

 

heldigvis for meg, far og barn var det 20min å gå dit så innen jeg kom frem hadde samvittigheten min ovenfor barnet mitt og far som sto helt alene i stua å se meg gå tatt meg igjenn!!

 

Det er fryktelig! Det verste jeg noen gang har opplevd! Jeg unner ingen det! men det er uungåelig! Selv fødselen var lett i forhold til de nesten to årene med depresjon som fulgte!

 

Jeg har nå fått diagnosen adhd og bipolar 2. jeg er gravid på ny og vettskremt for at det skal skje igjenn!! Men jeg får hjelp!VI får hjelp. Det er ingen barnevers sak, men vi har selv kontaktet barnevernet for å få gode råd om hvordan fungere som familie når jeg er i mine dypeste depresjoner.

 

Det jeg vil fram til er at vi tenker ikke klart! Vi er i en syk tilstand hvor livet raser i hodet på oss. vi makter ikke mer, vi har ikke helt virklighets bilde der og da og vi trenger å komme oss på beina igjenn uten skriking og hyling fra en kolikk unge og fortvilet pappa! vi føler oss udugelige som mødre rett og slett. uansett hva jeg gjore så hadde jeg dårligsamvittighet fordi jeg kunnne vel kanskje gjort det annerledes pg eller bedre??? selv bebreidelse er en stor del av depresjonen som er sååå vanskelig å skubbe unna.

 

trist at far og barn er alene hjemme, men jeg tror de har det bra og koser seg nok sett bort fra bekymringen om at mor er borte...

 

mor derimot synes jeg kjempe synd på akkurat nå! Håper hun får god hjelp når hun kommer hjem. ikke dømm henne. ta det meste av stell med babyen første tiden. hun trenger ro og hvile. og det å vite at dere er der for henne selv om hun ikke har det bra. hun er nok en god mamma, depresjoner tar ikke hensyn til slikt desverre

[Anonym bruker]

Denne moren har åpenbart fått en akutt psykose, og jeg skjønner ikke hvorfor du legger hennes sykehistorie ut på nettet for all verden å grafse i!

Det tjener vel neppe din niese eller bror heller?!

[Anonym bruker]

dersom hun er deprimert , kansje fødselsdepresjon.. kan de hende ut er utmattet. ofte kommer det da utbrydd, som en ikke alltid mener noe med.

 

men helt ærlig, synest jeg du burde passe dine egne saker...

 

det er en skal mellom din bror og hand kjæreste/kone eller hva det nå er.

 

det skal mye til at han får 100% foreldrerett. siden hun får beh.. men det er mulig for han å overta permisjon, siden hun er sm ( deprimert)

 

det med at hun truer med å flytte osv.. er jo bare ord.. det har jeg også sagt manhe ganger under en diskusjon, der jeg føler meg trengt opp i et hjørne.

 

 

men dersom hun ikke gir lyd i fra seg... hadde jeg nok ringt politiet..

[Anonym bruker]

Din bipolare venninne går sannsynligvis på medisiner - da fungerer man i hverdagen. Denne mammaen har ennå ikke fått medisiner, så det blir urettferdig å sammenligne dem.

 

Jeg vet ikke hvor alvorlig depresjonen du hadde, men den artet seg på en annen måte enn hos mammaen.

[Anonym bruker]

Det hjelper å få andres innspill rundt dette. Jeg har ikke lagt hele hennes sykehistorie ut her. På ingen måte. Vi står over en situasjon som er vanskelig, og råde fra folk med erfaringer kommer godt med. Det er enda ett døgn til vi kan få hjelp fra riktig instans, så jeg forebeholder meg retten til å lufte vår (familien altså) situasjon her inne.

 

Uansett hva du måtte tro, så har det hjulpet å lese andre tanker og erfaringer rundt saken og emnet.

[Anonym bruker]

Det er for så vidt min sak også, for det er jeg som blir nedringt for råd og er klagemur for frustrasjon og fortvilelse. Jeg også trenger å ventilere, og bruker heller nettstedet her framfor å blande inn mennesker som kanskje kommer til å reagere negativt mot min svigerinne.

 

 

[Anonym bruker]

Det er fordi pappaene som regel stikker fordi de ikke gidder å ta ansvaret, de har mere lyst til å gjøre andre ting eller de finner seg en annen dame.

Mammane stikker som regel på grunn av psykisk sykdom/fødselsdepresjon.

 

En stor generalisering vil du sikkert si, men det forandrer ikke på fakta.

[Anonym bruker]

Jeg har nok hatt en lett fødseldepression etter at min første datter ble født. Det å ta seg i 24 timer hver døgn, hele uken av en annen person som er helt avhenging av deg kom som et stort sjokk og er veldig slitsomt, det er vel ingen her som vil nekte det.

 

Du skrev at babyen trengte mat hver eneste time. Å ikke få sove er en form for tortur. En psykisk lidelse som en depression, blir det jo ikke bedre av det. Det høres litt ut som om hun skulle fått mye mer hjelp i forkant. Ikke bare oppfølging av lege, helsesøster eller lingnende, men også avlastning, MYE avlastning. Selv om det er slitsomt også kunne hun pumpet av melk og fått seg flere timer søvn etterpå mens en annen person tok seg av babyen. Det er her familien kommer inn. Når hun kommer tilbake er det det som trenges for at hun har en sjanse til å bli frisk.

 

Alle her er vel enige også at et barn har det best hvis foreldrene trives sammen. Jeg kan bare gi det rådet at hele familien (besteforeldre, tanter, onkler det voksne barnet hun har fra før) samarbeider og at hun heller får et oppholdt i en klinik eller medisiner enn at ekteskapet går i stykker og babyen må vokse opp med bare en foreldredel.

 

Kanskje det er til og med mulig at hun får klinikopphold sammen med babyen, der hun får mye professionel hjelp og støtte og lærer å mestre dette sammen med sin datter. En ubehandlet fødseldrepression kan ødelegge hele familien. Hun kan slite med det i årevis. Med den rette behandlingen kan det være over i noen uker eller måneder.

 

Du sier dere er ganske sikre på at hun ikke har gjort seg noe vondt, men dere skulle virkelig finne ut om det stemmer. Hvis dere har mistanke om at hun er hos en venninne og de tar ikke telefon eller åpner døra, skriv et brev og legg det i postkassa. Det kan jo til og med være skrevet til venninnen og dere skal kun utrykke forståelse og ønske om å vite at hun har det henholdsvis bra der hun er. At INGEN vil klandre hun og at hun skal ta den tiden hun trenger og at et "hjelpemannskap" står klar for å avlaste henne når hun velger å komme tilbake. At dere ikke skjønnte hvor alvorlig det var for ho før og at dere kun ønsker å hjelpe henne og babyen.

 

Jeg håper virkelig at alt ordner seg bra for dere og ønsker moren mye kraft og en god bedring.

 

Det er ingen skam å bli syk, hverken fysisk eller psykisk. Hun har ikke gått fra barnet sitt fordi hun kke gidder å ta seg av ho, men fordi hun er fortvilet og ikke ser noe bedre utvei.

[Gjest]

Linde mor til det vakreste. Jeg er sjokkert over hva du skriver. Makan til holdning!

[Lille-Pernille]

Signerer Storebror og ?

 

Jeg sitter og gaper og lurer på om hun egentlig tuller eller prøver å være morsom.....

[Anonym bruker]

Dette klarer din bror. Men hjelp og støtte.

 

Men stakkars mor! Hun har hatt barnet 24/7? Hvorfor, hvis hun er utslitt og deprimert??

 

 

Nekte baby mat og så forlate den? Det har ikke noe med at hun ikke vil at baby har det bra. Det er at hun er syk og ikke ser annet enn at hun er utslitt og deprimert. Synes det står respekt av henne at hun drar før hun ev skader baby fysisk.

 

Håper hun er hos denne venninnen slik at hun får sovet et døgn eller fem og kanskje ser litt klarere.

 

Dere er tydeligvis i gang med å kaste henne ut, skaffe hovedomsorg osv. Lykke til med det.

 

[Anonym bruker]

Vel, dett blir ikke en barnevernssak dersom mor har en fødselsdep. ell. lignende.men da MÅ de takke ja til hjelp fra psyk. ell. lignenden

 

ellers blir dette selvfølgelig en sak for barnevernet! det er det ingen tvil om!

 

 

 

 

og jeg er helt enig med hun over her, STAKKARS MOREN! hvorfor har ikke hun fått hjelp? 24-7 utslitt med en prematurbayb... stakkrs!

 

og dere er allerede i gang med å ville skaffe hovedomsorg, HALLO!?????? hva med åheller hjelper?? fy fader...

[Anonym bruker]

Ja, enig. Og med den mangelen på empati BF og HI viser så kan man jo begynne å lure på hvorfor moren stakk.

 

Hun skulle fått hjelp for lengst, men dere er vel for opptatt i å drive med deres eget at dere ikke ser henne.

 

Hva har BF gjort? Har han drevet med sitt og latt mor ta all slitet ennå han så hvordan ståa var? Ja så er han like skyldig selv!

 

Jeg har selv hatt fødsels depresjon og vet at familiens krav kan gjøre livet ekstra surt for deg men jeg hadde heldigvis god støtte i bf....

[Anonym bruker]

Om hun har hatt ungen inntil seg 24/7 i to mnd, forstår jeg godt at hun mente at nok fik være nok og lot faren ta ansvaret noen uker.

[Anonym bruker]

Det virker som barnets far, altså broren til HI, har gitt HI et unødvendig godt innsyn i sitt helt private familieliv.

Noe betenkelig at HI i det hele tatt har nok informasjon til å skrive åpningsinnlegget.

Virker som broren snakker med HI hver dag (i flere år), og da er det ikke så lett å være samboeren hans.

[Anonym bruker]

signerer storebror og?

 

Er det mulig? Håper du tuller, linda!

[Anonym bruker]

Hvordan har dette gått HI?

[Anonym bruker]

Herrefred, stakkars kvinne. Hva med å forsøke med litt empati - hun har en prematur baby som skal ammes i ett kjør, man kan gå fra vettet av mindre. Jeg vet hvordan det føles når alt i deg plutselig sier stopp og kan fint forestille meg at man kan nekte å gi babyen mat og gå hjemmefra, det er vel ingen som tror at denne mammaen har det godt nå?

 

Selvfølgelig er det leit for broren din også, men jeg håper jo at han i langt større grad enn deg er bekymret for sin kone - og at han ikke sitter og funderer over muligheten for å få hovedomsorgen og hvorvidt han bare bør forlate henne. Ville du, HI, gått fra mannen din dersom han ble deprimert og stakk av fordi han ikke lenger mestret hverdagen?

[Anonym bruker]

Vær så snill å lese innleggene før dere svarer da! Dette var slitsomt å lese. HI sier ikke (og det virker ikke som hun mener det heller), at broren har tenkt å gå fra kjæresten sin. HI og broren ønsker at hun skal komme hjem slik at hun får hjelp. Hun har ikke sagt noe om hva de skal gjøre for at bf skal få omsorgen, det er det noen andre som plutselig har fått for seg. HI sier jo bare fine ting om svigerinnen sin, og ønsker at hun skal bli frisk. Hvis hun eller bf ikke har hjulpet henne nok før, er det nok fordi

1. Skjønte ikke at det var så ille.

2. Moren ville kanskje ikke ha så mye hjelp, eller klarte ikke å få uttrykt seg.

3. Eller de har bare vært litt lite omtenksomme, og det skjønner de nå. Alle kan gjøre feil....

 

Vær så snill å les før dere kommer med disse krasse svarene.

 

(Jeg er ikke HI, hvis noen trodde det.)

[Anonym bruker]

HI spør jo om vi tror han kan få hovedomsorgen hvis det går mot et brudd =P Dersom mannen min stikker av under lignende omstendigheter håper jeg ikke familien min begynner å tenke på de praktiske sidene av et samlivsbrudd =P

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på det å ikke burde få barn, og å burde bli fratatt barn!

Syntes ikke dette høres ut som en kvinne som var klar for å få dette barnet, og jeg syntes heller ikke en kvinne som først nekter barnet sitt mat, og så rømmer når barnefar snur ryggen til fortjener å få masse empati. Hadde hun blitt, og bedt om hjelp, DA hadde hun i mine øyne fortjent all verdens omsorg og empati. Men ikke nå...

 

Men jeg håper hun får hjelp, kommer seg på bena, og at hun kan gjennoppta omsorgen for den lille. Alle barn fortjener å ha en god og frisk mor tilstede, og alle mødre fortjener å få ta hånd om sitt barn

[Gjest]

Hun har fødselsdepresjon vil jeg gjette på. Da er det ganske vanlig å ha en periode hvor man ikke orker barnet ... trist men sant. Det betyr ikke at hun ikke er glad i barnet eller kommer til å angre når hun forhåpentligvis føler seg bedre.

 

Dessuten burde kanskje pappaen tatt hintet litt før og startet med litt flasking så moren fikk seg litt hvile.Ikke rart hun er deppa hvis hun har ammet hver time i flere måneder!

 

Men hvis jeg var dere ville jeg vurdert en etterlysning med mindre dere vet hvor damen er.

[Anonym bruker]

Herregud, tenk om folk kunne lære seg å lese alle innleggene før dem utalter seg. Hi sier jo bare pene ting om svigerinnene sin, og forteller at barnefaren slettes ikke vil gå fra samboern sin, men ønsker at hun skal komme hjem slik at hun kan få hjelp. Hun sier også at moren ER under utredning og delvis behandling for svangerskapsdepresjon men at helsepersonell tydligvis valgt å ikke medisinere ennå ( noe Hi og barnefar ønsker at dem skal gjøre, siden hun er så dårlig). Jeg regner med at spørsmålet ang omsorgen går på hvis moren IKKE viser tegn til å ønske å ta imot mer behandling , og fortsetter å neglisjere barnet i fremtiden?? Ikke døm før dere leser alt, og ikke døm etter en depresjon, fordi mennesker er ikke seg selve i en slik sykdom, og gjør ibland ting som normalt aldri ville falle dem inn.

 

Hi, håper dere snart hører ifra henne og at hon og mannen hennes snart får den hjelpen de trenger. Du virker på meg som en fin svigerinne.

[Anonym bruker]

Hvordan gikk egentlig dette??