Unge mødre? So what?

[mammatil4ioktober :)]

Eg var 20 når eg fekk min første. Det har gått så fint atte Han er 10 år i år

[vimsan]

Trodde det viktigste var at man var klar for å gå inn i rollen som mor, jeg. Ikke et tall som "forteller" om man er gammel eller ung.

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

Det er alltid slik at mange skal mene mye om andre, spesielt de som velger andre retninger enn en selv har gjort i sitt liv.

 

Bryr meg fint lite om man er 18 eller 40 når man får sine barn, så lenge man er KLAR for å bli mor og ta alt det ansvar som følger med på løpende bånd.

[vero:o)]

ja mye mas om alder her...men uansett da den mest idelle tia å få barn er vel 20-25 år ivertfall den første...må ikke glemme at etter fullte 25 år går fruktbarheten drastisk ned....

å det er jo ikke for ingenting.....

men samfunnet i dag er lakt opp til at kvinner skal ha full utdannelse å mange vill da jøre seg ferdige først,å det er jo forståelig...

men det de da gjerne ikke tenker på....tenk om de ikke kann få barn i 30 åra..mange tar det som en selfølge...men det er det faktisk ikke det...

mange sliter....

og er det ikke i 35-40 års alderen stor kjangs for å få barn med dawns og andre ting,å ingen ønsker det..

sier ikke det er galt å få barn etter 30-35 men ville ikke lagt opp livet mitt etter det,hvis du har mulig het før da selfølgelig....må jo en mann til og

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Jeg fikk nr 1 som 19 åring (2000), nr 2 som 22 åring & giftet meg,

nr 3 som 25 åring..

Hadde en SA i 2007 i uke 12 og nå er jeg snart 29 år og venter nr 4 i mars...

 

Har vært sammen med min mann siden jeg var 16 år, og han 23..

Jeg er utdannet Barne-og Ungdomsarbeider, men kommer til å ta sykepleien når ungene er litt større...

Fagbrevet tok jeg mens nr 1 & 2 var små, det gikk helt fint...

 

[Trebarnsmamma2010]

Det er ganske morsomt å lese innlegg her på dette forumet. Det har jammen ikke forandret seg mye siden jeg var her daglig når jeg ventet førstemann! Og det er jo bra; mødre forandrer seg ikke uansett alder

 

Hvorfor gidder "unge" eller "gamle" mødre å i det hele tatt bry seg om hva andre mener ang alder? Skulle jeg ha hørt på andre sine meninger, så hadde jeg aldri kunnet tatt et eneste valg. Alle har forskjellige meninger om absolutt alt. Den idèelle verden er vell der man har hus, stasjonsvogn og resterende økonomi til å gi barnet alt det ønsker seg. Samtidig skal både mor og far ha en god utdanning, og mor skal selvfølgelig være hjemme. For det er jo ikke bra å gå i barnehage heller ?? Fy fy til oss som trenger barnehageplass for at vi skal kunne betale for huset vårt!

 

Tilbake til hovedpoenget; jeg ble mor som 18 åring. Det var slettes ikke planlagt, men jeg har meg selv å takke. P-piller var uaktuelt pga bivirkningene jeg fikk, og lenge leve kåtskapen som gjør at man glemmer andre ting også! Uansett så ble jeg gravid, og det var allerede slutt med barnefar og meg. Heldigvis hadde vi et godt forhold og var/er gode venner. Tiden som gikk var til tider vanskelig, fordi jeg veiet for og imot veldig mange ganger. Innimellom fikk jeg panikk, men til syvende og sist så bestemte jeg meg for å beholde det.

 

Jeg hadde termin i januar, og bestemte meg for å fortsette på 2.året på vgs. Jeg gikk derfor på skolen til 3 dager før jeg fødte, tok deretter ett års permisjon, for så å komme tilbake å fullføre 2.termin og siste året på vgs.

Etter dette begynte jeg rett på høgskolen, og ble gravid med min nye mann når eldstemann var 4 år. Nr 2 fikk jeg på sommeren, og valgte å ha han med på skolebenken det første halve året. Dette gikk helt fint. Litt trøtt innimellom pga lite søvn, men oppgaver ble levert og karakterene på eksamen ble gode. For å få permisjonskabalen til å gå opp, slik at far fikk være hjemme i 7 mnd, så tok jeg permisjon ett halvt år. Denne våren tok jeg eksamen og er nå ferdig utdannet i en alder av 23 år med to barn i bagasjen. Mange har nok vært veldig uenig i mine valg; jeg må jo trossalt være hjemme med barna mine. Tenk så grusomt for lillegutt på 0-6 mnd å være med mamma på skolen?? Og for en katastrofe at mamma har gått på skole og jobbet, mens PAPPA har vært hjemmeværende ??

 

Når jeg tenker tilbake på tiden som har gått, så har jeg jammen fått opplevd mye! Jeg har reist veldig mye både med og uten barn, jeg har både vært alenemor og i et forhold, jeg har tatt en lang og god utdanning, har fått en god jobb og sitter nå igjen med ektemann, to barn, hund, stasjonsvogn og nytt hus på vei. Ikke minst så venter vi våres tredjemann og denne gangen kan jeg ta permisjon både ett og to år med lønn!

 

Det jeg egentlig vil frem til her, som kanskje har avsporet fra hovedinnlegget, er at enten man er ung eller gammel så klarer man det man vil klare. Om noen velger å få barn når de er 20 år eller 40 år, får være helt opp til hver enkelt. Noen har så veldig hastverk at de tenker ikke en gang på at man trenger en partner for å kunne få barn! Noen finner ikke den de vil leve livet sitt med før klokkene begynner å tikke, skulle de da bare funnet en kun for å få et barn?

 

Jeg syns det er en del ting som må på plass før man får barn, enten man er ung eller gammel. Viktige ting for meg er; man skal være moden for det. Forstå at man må være der for barnet sitt, uansett dag eller natt. Man har ansvar for at barnet får både mat og rene klær, samt masse kjærlighet og trygghet. Selvfølgelig er det sunt med barnevakt innimellom, men ikke mer enn du selv har barnet ditt!

 

Videre så kan man gjerne leve "fett" på stønaden man får som alenemor, men det kommer en dag da dette tar slutt og det kommer en dag der du kanskje ønsker noe mer enn en liten leilighet. Da er det veldig greit å ha en utdanning for å få jobb, men selvfølgelig kan man få jobb uten. Forskjellen er at da må man kanskje ta til takke med noe som man ikke trives i? Og hvordan blir humøret da?

 

Det er også veldig fint å ha noen å kunne dele både gleder og bekymringer med, både rundt barnet og alle andre ting i livet. Jeg sier ikke at livet som alenemor var grusomt, jeg trivdes egentlig veldig godt. Kunne gjøre det jeg ville, hadde god økonomi fordi jeg var student og hadde ikke lån. Men jeg setter veldig stor pris på det jeg har nå. Nå har jeg noen å dele alt med, enten det er positivt eller negativt. Jeg har noen å krangle med, så får jeg blåst utav meg også! Barna har to foreldre å komme hjem til, der en av oss alltid har energi til å ta seg av de. Vi deler på det på de tyngste dagene, slik at barna våre skal slippe vårt dårlige humør som følger av lite søvn. Samtidig så får vi begge anledning til å leve våre egne liv; vi har tid til våre hobbyer og venner, og vi går gjerne ut hver for oss når det passer seg sånn.

 

Bare noen tanker fra en "ung" mor etter å ha lest alle disse innleggene

[Prinsesse2_på_vei*Fødeklar*]

syns heller ikke folk burde bry seg om hva andre mener..gamle mødre er mange ganger misunnelige for at di ikke fikk barn selv tidlig, er jo innlegg om det også. Jeg er 19 og blir tobarnsmor rett etter jeg blir 20, og hva folk mener om den saken bryr meg vel midt i kneskåla:)

[MammanTilEmma❤]

er selv 19 år å fikk min første for nesten 3 mnd siden:-) sjønner ikke hvorfor noen må kommentere at en er for ung å sånt.. det er jo akkurat det samme å få barn ung som gammel.. bortsett fra at en kanskje gidder mer når en er ung da. angrer vartfall ikke på at jeg fikk barn så tili, føler ikke jeg går glipp av noen ting.. kan jo forsatt jøre til en har lyst til fordi om en har barn.

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Det er ikke langt tilbake som da våre besteforeldre var ung, da var det vanlig å gifte seg og bli mamma allerede i 18-19 års alderen :-)

[vilhahøstbabyda<3]

La alle få barn når de vil, og gled dere over avgjørelsene deres. Jeg var selv ung mor (20) etter eget valg, og fikk masse kommentarer og ALTFOR mange råd, men jeg hevet meg over det med et smil, og bestemte meg for å vise med gjerninger, ikke med ord. Nå er jeg en av de mødrene som nyter størst respekt i foreldregruppene i bhg/skole og jeg er den de andre foreldrene rådfører seg med.

 

Det tror jeg hverken om jente24 eller myungen. Dere eier jo ikke respekt for hverandre og er både usaklige og umodne i argumentasjonen deres. Jeg syns dere begge burde prøve å sitte på henda og tenke over om det er en sammenheng mellom hvordan man framstiller seg og hvor mye respekt man får.

 

 

[Flutili]

Helt enig med deg:)

[Juli.mamma til 4.]

Synes ikke 19-20år er unge mødre. Kan diskuteres at de går glipp av morosaker osv. Men de er ikke barn med barn.