Barnevernet..

[Anonym bruker]

Vet ike hva jeg skulle skrive til overskrift.

 

Fant denne linken på nettby

 

http://www.youtube.com/watch?v=qdTfmQ1RQvw

 

er ei ung alene mor som ble tatt ifra ungen 3 uker gammel pga hun slet psykisk før.

 

Vet ikke helt hva jeg skal mene..

Ungen sitt beste ja, men hun burde jo fått en sjanse å få være mor til barnet. Under observasjon da..

 

Men hun har laget en rørende film da..Så tydelig hun er glad i den lille jenta si. Har selv en på 2 mnd, og kjente det rev inni meg. Hadde jeg blitt tatt fra han, så hadde nok livet mitt gått i tusen biter..

[Anonym bruker]

Nå har du ikke barnevernets uttalelse om dette, da, så det blir jo litt ensidig.

 

Og det ligger nok mer bak enn det du nevner. Ja, filmsnutten er sikkert fin den, men det er lettere å lage fin filmsnutt, enn å ta seg skikkelig av et barn.

 

Og foreldre som ikke makter foreldrerollen, er jo som regel like glade i sine barn likevel. Det er bare at de ikke evner å ta seg av dem som de skal og bør, og ei heller evner å ville lære dette.

 

Har ikke sett på linken.

[Anonym bruker]

hva vet de etter bare 3 uker ? Burde hun ikke få en sjanse å vise hvordan hun er som mor?

Blir man automatisk tatt ifra ungene visst man har hatt psykiske problemer? Burde de ikke få oppfølging istedet og se om hun hadde fungert å være mor?

[Anonym bruker]

Veldig naivt å gå utifra noe som helst etter et klipp på youtube, nå heter det jo BARNEvernet og ikke foreldrevernet.

Det finnes jo eksempler på besteforeldre som har hatt omsorg for barnebarnet sitt og mistet den, og som har stilt opp i tårevått intervju i et visst ukeblad, mens barnet, bestemor og bestefar alle visste at det hadde skjedd grove seksuelle overgrep..

[scoobydo]

Det fins mange former for psykiske problemer... og selv om man har slitt psykisk før betyr det absolutt ikke at man blir "tvangsinnlagt" på aline og fratatt barnet sitt... Her ligger det nok MYE mer bak... som ikke kommer frem i historien. Fin film har hun laget, men jeg ble mer provosert enn rørt av å se på den.

[Anonym bruker]

Begått av bestefar, i tilfelle noen ikke forsto det.

[Anonym bruker]

Nå har jeg sett filmen, og oppfølging fikk hun jo på det hjemmet. Det var jo det som var poenget med oppholdet, da. Det var jo ikke fengsel.

 

Og tidligere psykiske problemer er ikke grunn nok til omsorgsovertakelse alene. Og etter loven skal ALT være prøvd først av andre tiltak, noe som blir gjort. Og i barnevernsloven står det også at barna har det best hos sine foreldre. Men når ingenting av hjelp fungerer, så må en hjelpe barnet.

 

Husk at dette er en baby, som trenger noe helt annet enn et større barn, spesielt med tanke på matingen. Og hun sier jo selv at barnet gikk ned for mye i vekt, og legger skylden på de ansatte; hun skulle selv ha sett at behovet for tillegg var der tidligere. Jeg har mistet melken, men ungen(6 uker) har jo ikke gått ned i vekt av den grunn. For jeg visste at da måtte jeg ha tillegg til ungen. Og det hun kaller kjefting osv, kan være så enkelt at de har prøvd å rettlede, uten at det har sunket inn.

 

Og legg også merke til at hun snakker om ungen i fortid; Var glad i. Hmmm... ungen lever jo.

[Anonym bruker]

Blir barnet tatt fra moren så tidlig er det noe alvorlig gærnt med mora. De vil alltid få en sjanse, og stort sett altfor mange. En av naboene har en fosterdatter som ble altfor lenge med sin syke mor. Hun har kjempet en offentlig kamp for å få omsorgen, og mange har engasjert seg på hennes side. BV er tyste, men nå når hun er 14 år og forteller hva hun har opplevd - jeg blir fysisk dårlig og lei fordi jeg var en av de som hadde masse sympati for moren. Jeg var ikke klar over at dette var datteren før nylig.

[Anonym bruker]

jeg har ikke direkte noe imot barnevernet, men noen ting synes jeg er urettferdige.

Vet om ei som mistet dattera si for hun greide ikke ta vare på seg selv engang. Synes det var en rett avgjørelse. Hun var da alenemor.

MEN nå har hun ny mann med 2 unger. Og hun klarer seg fint i mammarollen nå og har kommet på rett kjøl igjenn

Burde hun ikke fått igjenn dattera si da? Har to unger og mann. Og eldste datera har et øsnke om å få komme hjem. Hun har vel dattera på besøk sånn av og til.

 

Men synes hun har bevist at hun kan være en god mor nå. Så da burde hun fått tilbake dattera også...men nei..det får hun ikke.

 

Forstå det den som kan, men jeg gjør ikke det..

 

Ang denne saken så ligger det sikkert mere bak. Men vet også de kan ta feile avgjørelser også..

[Anonym bruker]

Barnevernet har taushetsplikt og kan aldri uttale seg om enkeltsaker. Derfor vil dekning bli ensidig, og langt ifra objektiv eller balansert.

 

Når det gjelder henne som nå skikker seg og vil ha igjen barnet sitt; her er det også hensyn å ta i forhold til hvor stor trygghet barnet har i det som nå er hjemmet hennes. At hun sier til moren sin at hun vil hjem er like gjerne et utslag av barns behov for å ikke såre sine foreldre.

 

Det er ikke bare å sende unger frem og tilbake mellom hjem for å tekkes de voksne.

[Gjest]

Etter det jeg vet om barnevernet så skal det en god del til for at de tar barna ut av hjemmet. Men ved alvorlig psykisk sykdom så hender det at de rett og slett ikke har annet valg, selv om en mor elsker barnet sitt aldri så mye. Noen er ikke tilregnelige og rasjonelle, de kan virke helt normale på andre, mens de faktisk plutselig kan finne på noe helt vanvittig.

Men det er alltid trist at det blir slik, men det er som oftest en svært god grunn for det, og kansje burde barnevernet grepet inn like tidlig i flere andre saker også. Virker nesten som om de vegrer seg mer for å handle ved å ta barn utav hjemmet i mange tilfeller....

 

 

[Anonym bruker]

Men jenta er bare 1mnd gammel!! Det er jo ingenting.. Kan man virkelig dømme omsorgsevnen så fort?

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært samboer med en som var kasteball i barneværnet,og har da sett den andre siden og senskadene som ofte følger dem.

Han ble riktignok tatt med god grunn fra sin mor,men alikevel har han lidd altfor mye gjennom systemet.

 

Har man skiket seg innen rimelighetens tid og virkelig kan dokumentere det,ha et godt støtteapparat rundt seg osv,så synes jeg man skal kunne få en sjanse til å være mor .....med tett oppfølging.

 

Barneværet gjør like mange feil som foreldrene gjør,så sitte her og fordele skyld kan ta lange tider....

[Anonym bruker]

Det er jo en grunn til at BV er inne allerede på sykehuset!... Det må jo ligge mye mer bak!

[Anonym bruker]

Når fagfolk har observert mor og barn i en hel måned har de helt klart et grunnlag for å bedømme mors omsorgsevne.

 

Her har mor og barn bodd på et hjem med fagfolk helt fra starten av, for å gi den lille familien best mulig sjanse fra starten av. Til tross for så tett veiledning og oppfølging er det tydelig at mor ikke har kunnet følge opp datteren godt nok, og barnevernet har derfor valgt å sette barnet først - selv om det betyr at mor mister omsorgen for sin datter.

 

At foreldre er glade i barna sine er ikke nok. Det kreves mye, mye mer for å kunne gi et barn en god og trygg oppvekst.

[Anonym bruker]

Tilbakeføring til hjemmet er vanskelig. De nye barna har jo også en far. Å bryte opp fra et godt fosterhjem er jævlig. Var fosterbarn selv med god grunn, men hadde kontakt hjem. Når alt ble greit hjemme låg min solidaritet der, og jeg insisterte å komme hjem fordi mamma alltid maste om det. Var redd for å skuffe henne, og hun var så stolt over at vi barna igrunnen ville hjem. Var kampsaken hennes, som fikk ny giv da vi kom i tenåra og var i opposisjon mot våre fosterforeldre.

 

En kan og vil alltid være mor, men det er ikke nødvendig å bo sammen. Om bio foreldre slutter å mase og kreve det, ville mange av oss få mer ro i livet og hverdagen. Min innstilling er at barnevernet tar oss for sent og sender oss for lett tilbake.

[Anonym bruker]

Ikke alle på Aline er fagfolk. Dessuten er ikke barnevernet psykologer ofte. De setter seg selv i en rolle de ikke har rett til. De har ikke lov til å gi folk diagnoser. 1mnd , nybakt mor, alle hormonene og de tar fra henne ungen ; syns faktisk det er sykt. Min unge la forøvrig på seg 40g en gang da hun var under 1mnd, ingen ringte barnevernet fordet. Dessuten har jeg slitt med angst og var ufør pga det en gang i tiden, allikevel er det ingen som stiller spørsmålstegn ved at jeg er mor. Jenta er 22! hun har ikke fått en SJANSE til å være mor engang..

[Anonym bruker]

Jeg var 22 da jeg fikk eldste. Alene er jeg også, og det var jeg ved fødselen. Men jeg SKJØNTE ting som har med barn å gjøre av meg selv, selv med hormoner og alt. Og jeg HØRTE på råd. Deri ligger ofte forskjellen. Å kunne gjøre ting bedre når du får det opplyst. Og det klarer til og med en hormonell barselkvinne.

 

Her ligger nok uendelig mye mer bak, enn det denne kvinnen sier. Vi hadde nok tenkt annerledes dersom barnevernet kunne fortelle hvorfor dette skjedde. Og det at denne kvinnen ikke ser hva annet enn det hun nevner som kan være årsaken, sier meg faktisk mye.

 

Og en enkelt person i barnevernet kan ikke ta slike avgjørelser alene. Fylkesmannen kommer også i tillegg inn i bildet når det er snakk om omsorgsovertakelse. Og de som har saker, og er ansvarlige, er utdannet barnevernspedagoger.

 

Og jeg har vært frivillig i samarbeid med barnevernet i mange år, pga ene barnet mitt og dets problemer. Og jeg får HJELP jeg vil ha.

 

Det skal MYE til

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne si noen ord om min opplevelse med barnevernet. Den dag idag sliter jeg veldig med selvtilliten angående meg selv og morsrollen på grunn av denne saken. Jeg syntes de opptrådte helt feil og jeg bærer fortsatt nag til dem og til barnehagen(spesielt). Det finnes faktisk saker hvor de som blir innmeldt er helt uskyldige, tro det eller ei!

 

Jeg har en samboer med en fortid med hasj og pøbelstreker. Selv har jeg aldri vært borti noe som helst. Jeg var 21 da jeg fikk barnet mitt og en helt vanlig "ungdom". Jeg var sjelden ute på fest og min samboer var for lang tid siden blitt helt fri for alt, inkludert alkohol. Vi hadde ingen problemer inntil vi støtte på et veldig farlig menneske som hadde psykiske problemer, samt rusproblemer, med et lite barn i bildet. Hennes samboer hadde også rusproblemer, men han var ikke far til barnet. Etter å ha forsøkt å hjelpe denne jenta med å bli kvitt hasjrøykingen sin og etter å ved flere anledninger ha passet datteren fordi mamma ikke greide å levere henne hverken i barnehagen eller passe på henne på dagtid tok jeg opp med henne at jeg måtte skaffe henne hjelp hvis ting ikke ble bedre. Hun ble krakilsk. Hun hadde tidligere vært tvangs"innlagt" ved et rehabiliteringssenter her i byen, fordi hun ruset seg under graviditeten. Hun gikk på rustesting i et år etterpå og var under oppfølging av barnevernet.

 

Vi ble bitre fiender. Hun nektet å prate med meg. Hva som ventet meg i etterkant av krangelen, ante jeg ikke....

 

I barnehagen hadde jeg vært åpen om min samboers tidligere rusmisbruk, jeg ville aldri la hans fortid være noe som kom for en dag og eventuelt skapte problemer for oss. Etter noen uker florerte ryktene der oppe og på det lille stedet vi bodde. Jeg var pillenarkoman, vi festet flere dager i uken, kom ruset i barnehagen og hentet og leverte, samt at min samboer var tungnarkoman. Jeg dro med fortvilelse ned på politistasjonen. Jeg ville anmelde dette jeg anså som en æreskrenkelse. Det fikk jeg, men saken endte ikke overaskende opp i konfliktrådet.

 

Etter at min nabo gikk krakilsk og ropte trusler ut vinduet til meg og barnet mitt, ringte jeg politiet. De kom hjem til henne. 2 uker etterpå mottok jeg en telefon fra barnevernet. Hun hadde meldt meg inn, anonymt. Lista på hva jeg hadde gjort var LANG og ikke annet enn løgn og oppspinn. Jeg har alltid vært og er en god mor, i motsetning til henne og hun visste det godt.

 

Med godt mot møtte jeg opp hos barnevernet. Jeg hadde da vel ingenting å skjule, så jeg hadde nok ingenting å frykte heller?

De gravde frem alt. Alt om min samboer, gamle politijournaler av hans små pøbelstreker i tenårene. Meg fant de ingenting på, da jeg aldri har gjort noe, ei heller aldri rørt dop. Men trodde meg, det gjorde de ikke. Dette var rutine sa de og sendte brev til fastlegen min, hadde møte med barnehagen og helsesøster. Jeg har aldri følt meg så liten. Jeg er godt utdannet, vi hadde en flott leilighet, nok penger og var svært dedikert til vårt barn. Det hele var rett og slett grusomt! Alt dette på grunn av min ærlighet angående min samboers fortid. Ærlighet varer lengst sa du?

 

Etter 3 grusomme møter hvor barnevernet skulle vite hele historien fra vi møttes, flyttet sammen og fikk barn- til da, og et hjemmebesøk som heller ikke var nok for dem tydeligvis(?) og rustesting på begge( Jeg har ALDRI følt meg simplere) ble saken henlagt med den begrunnelse at vi IDAG fremsto som gode og oppegående foreldre, med god omsorg og gode intensjoner for vårt barn. Ja vel, det fortalte jeg dem fra første stund. Det fortalte også legen min, helsesøster og den nye barnehagen hans(hvor han da hadde gått i 8 uker). eneste unntak var den gamle barnehagen som mente han virket en smule ukonsentrert i samlingsstunden. "meeen han hadde ALLTID fine MERKE-klær da"... Kom det frem. Som om det var noe vi brukte for å dekke over at vi var dårlige foreldre.

 

Dette ble en lang historie, men jeg ville bare få frem poenget mitt. Det finnes saker hvor barnevernet tar helt feil, da også med vitende vilje. De ga seg ikke på oss. Pga hans fortid dro de det ut i hele 3 mnd, noe som var svært lenge for oss.

 

Jeg kan legge til at kvinnen som virkelig trengte hjelp, som hadde rusproblemer og en stakkars liten datter som åpenbart hadde atferdsvansker pga dette, slapp unna nesten umiddelbart. Spør meg ikke hvorfor.

 

Jeg og samboer har hatt en meget tøff tid. Vi har fått mye støtte av fastlegen vår og av barnehagen. Vi har jo selv gått i den barnehagen som små og de ansatte kjente både oss og vår nærmeste familie. Jeg sliter svært med morsfølelsen. Jeg føler at jeg må bevise noe alltid for alle, da også mine nærmeste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. Men takk til barnevernet. Dette var VIRKELIG nødvendig. Skal jeg si noe, så er jeg en dårligere mor nå enn jeg var, med tanke på hvor mye hardere jeg prøver å bevise at jeg IKKE er det, den dag idag, 1 år senere.

 

 

 

[Anonym bruker]

Nå er jo 3 måneder oppfølging helt vanlig, da, om barnevernet får en melding.

[Anonym bruker]

Javel, og det er uten unntak det da? Er ingen som slipper unna etter første møte? For det har jeg hørt om flere tilfeller av. Jeg trodde ihvertfall de skulle la oss være etter legen skrev brev til dem og etter hjemmebesøket, men nei. Vi måtte ta en rustest også, 5 år etter at min samboer avsluttet sitt "misbruk". Vi er tross alt over halveis til 30, med ordentlige jobber, et åpenbart stabilt, trygt og lykkelig barn, samt godt nettverk og god økonomi. Jeg kan med hånda på hjertet si at dette ødela en del av meg, en del jeg ikke er sikker på om kan bygges opp igjen. Og for dem? Atter en sak, atter en dag på jobb. De ofrer nok ikke familiene som sliter i etterkant av saken en eneste tanke. Jeg satt og gråt og var så fortvilet. Hvorfor kan dere ikke tro på det jeg sier, utbrøt jeg. Var ikke mye empati der i gården. Jeg hadde forstått hadde vi virkelig gjort noe galt.

 

Det er altså slik av hvem som helst kan melde inn hvem som helst. så utrolig hyggelig.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg sett denne filmen, men lest litt om denne hendelsen/situasjonen.

Det er nok alltid to sider av en sak og her hører vi kun fra mors side. Barnevernet går inn i saken etter bekymring fra fagpersonell og viten om mors tidligere psykiske helse. De gjør sin plikt og handler utifra de opplysningene de har om saken. De MÅ faktisk handle og har da tatt denne babyen fra moren da de mente det var nødvendig! Det er utdannede folk som har vurdert det slik og mener det er det beste for barnet. Barnet er i fokus.

Nå er det slik at man alltid hører om de gangene personer mener de er urettferdig behandliet av BV og hvor "raske" de enkelte ganger er til å ta barnet ut ifra hjemmet uten at foreldre har fått mulighet til å rette det opp osv. Og det skjer, BV gjør feil de også. Som oss andre vanlige dødelige.

Hva om det faktisk er slik at denne jenta ikke er skikket til å ta seg av barnet? Hva om BV ikke hadde gjort noe? Hva hadde skjedd med denne lille babyen da?

 

Jeg tenker som så... Heller det at de tar barnet fra mor nå før skaden har skjedd, enn etter...

 

 

[~anette & lukas + ella ~]

Hva tror folk egentlig? Barnevernet er jo til for å hjelpe. Det er det de gjør.

Barnevernet har hatt omsorgen for meg siden jeg var 5 år og de har gjort noen små feil her og der, men herregud, de er da bare mennesker de også. Tenk på det ansvaret de har, og alle de vanskelig tingene de må ta tak i... Tror det er en av de vanskeligste jobbene som eksisterer.

Jeg var bitter lenge over det barnevernet hadde "gjort mot meg", frem til jeg ble voksen og klarte å innse at det ikke var barnevernet det var noe galt med, det var jo foreldrene mine.

Jeg er kjempe takknemlig for at det finnes et barnevern, ellers hadde nok ikke jeg vært den jeg er i dag...

Tenk dere om...

[Anonym bruker]

TENKE meg om?? Er du klar over at vi hadde det kjempefint alle 3 inntil vi ble feilaktig meldt inn av en åpenbart psykisk syk dame med rusproblemer? Synes du da at barnevernet skal behandle saken som om vi er skyldige i omsorgssvikt? T.o.m når lege,helsesøster og barnehage hevder det stikk motsatte måtte vi ta rustest og sitte oppløst i tårer og rippe opp i fortid og også vår egen barndom? En kan spørre seg hvor riktig de gjør jobben sin da.

 

Og såklart kom de med innspill som: "Vi tviler ikke på at du vil det beste for barnet ditt"... Herregud jeg har alltid gjort det beste for barnet mitt. Har ALDRI i mitt liv følt meg så krenket! Og at jeg sliter i ettertid med hendelsen, det sier jo litt. Egentlig burde jeg bare gått videre med hevet hode, men dette satte virkelig sine spor.

 

Jeg har ingenting IMOT barnevernet, jeg synes bare de opererer helt feil. De som trenger hjelp, de får ikke. De som overhodet ikke trenger (slik som oss) de blir utsatt for noe som i mine øyne lignet en heksejakt! Rustesting? Jeg som aldri har rørt dop. Rustesting 2.5 mnd etter bekymringsmeldingen kom inn! JA, som om ikke et eventuelt dop ville vært ute av systemet før den tid? Jeg undrer meg over om den testingen ble påkrevd kun for å håne oss ytterligere.

[~anette & lukas + ella ~]

Barnevernet har undersøkelsesplikt. Det er lovbelagt. De er nødt til å ta saker alvorlig uansett. De kan ikke vite ting helt sikkert før de har undersøkt alle parter i saken. Tviler sterkt på at de med viten å vilje var "ute etter å ta dere"...

Det føles nok helt forferdelig å oppleve en slik situasjon, det tviler jeg ikke på. Men man er nødt til å se med objektive øyne av og til.