De aller siste minuttene...

[Nelly79]

God klem til deg :-)

[du og jeg og vi to]

Takk for det solfrøken-mamma til 2 ;-) og ♥Dumle♥ nr 3 *høygravid*.

 

Og jeg har mange å prate med - men det er rart med det, nå - som da jeg fant ut at han var utro - var det litt godt å sette seg til pc'en og skrive ned tankene. Så kan jeg snakke med dem rundt meg etterpå.

[Alba44]

Dette gjorde vondt å lese.

Håper på det beste for dere.

 

 

Varm klem fra meg.

[du og jeg og vi to]

Takk Mamma'n til Ava - jeg har sendt deg pm også Jeg får holde meg fast i det du skriver, at jeg har gjort det jeg kan. Jeg kan i alle fall se tilbake på dette og vite at jeg gjorde alt som sto i min makt. Og det hjelper, selv om dette er så uvirkelig og trist. Jeg kan ikke tro at dette skjer, men så gjør det jo nettopp det...

 

Men - ingenting er avgjort ennå, det er sant det. Og det er en liten trøst i ellers tunge tider...

[du og jeg og vi to]

Tusen, tusen takk det spirer og gror - FØDEKLAAR - det varmer å tenke på. Takk for tanker og klemmer!

 

Håper din lille kommer snart da!

[du og jeg og vi to]

Knøttelit1&Adrian - takk. Jeg skal holde ut, og jeg skal virkelig kose meg med gutten min. Jeg er så utrolig glad for at jeg har han hos meg, at ikke mannen min bare kan ta han med seg.

[Leirha]

Nei! For en tosk..Hadde ventet at han skulle ta til vettet, det virket som en fase bare!

Syns så synd på deg, du kan virkelig ikke ha det noe godt akkurat nå

Sender deg masse varme tanker blir helt lei meg.

[du og jeg og vi to]

Takk LeaderOfThePack - tanker og klem er tatt imot;)

 

Vi har vært på familievernkontoret, men møtte en liten pudding av en psykolog, som bare satt der. Tilslutt måtte liksom jeg ta styringa, siden ingen andre gjorde det! Det ble så teit. Men - vi har fått tips av noen venner om en annen familieterapeut, og skal ta kontakt med henne til uka. Uansett tror jeg det er nyttig å prate ordentlig om ting.

[Gjest]

Ser ingen PM.. Men uansett, du HAR gjort alt du kan. Tro meg

[(S)TinkerBelle <3]

En dag så ser du tilbake på dette og tenker at det var til det beste! Masse klemmer fra meg som også har opplevd det samme.

 

 

[du og jeg og vi to]

Krusemynthe - det varmer.

 

Brudd med barn ja, det blir så mye mer komplisert. Men barnet gir likevel livet så mye mer mening, og jeg ville jo aldri ha ønsket det annerledes, selv om jeg ønsker å skåne barnet for dette. Pappaen til gutten er heldigvis en god pappa, og det kommer han til å fortsette å være, det tror jeg virkelig. Vi ønsker begge at han ha mye kontakt med gutten, og ikke bli bare en helgepappa, selv om de ikke bor sammen.

 

Jeg skal fokusere på å få det godt i min nye tilværelse, jeg liker å være alene, så jeg får bruke det til min fordel. Og skal se fremover, og ikke bakover - prøve i alle fall - og gjøre det beste ut av det jeg har. Det var godt sagt Krusemynthe.

[Gjest hovedinnlegger]

Har dere prøvd familieterapi og alt?

 

Jeg synes bare det er så trist å høre om forhold som ryker akkurat i den perioden man har små barn. Det er da man får de største utfordringene i et forhold. Det tar på å få barn, man er sliten og trøtt, og det tærer på forholdet mellom mor og far, som kanskje knapt har tid til hverandre lengre.

 

Er dere helt sikre på at det ikke er DETTE som er forklaringen til at forholdet nå er røket? Det er viktig dere er bevisste dette, og er fullt klar over at vi stort sett alle sliter veldig i akkurat den perioden. Man blir rett og slett drittlei hverandre, og alt dreier seg bare om hverdagsliv, rutiner og barn. Dette må ikke ødelegge forholdet mellom dere. Det er ikke god nok grunn til å ødelegge forholdet.

 

 

Bare sier dette... fordi jeg vil dere fremdeles skal håpe og kanskje komme tilbake igjen. Dere er nødt for å sette dere selv litt på sidelinjen, og tenke helt rasjonelt. Skyldes bruddet situasjonen dere er i, eller at kjærligheten faktisk tok slutt av absolutt helt andre årsaker? Det er liksom to helt forskjellige ting.

 

 

 

[du og jeg og vi to]

Det aner meg at rekkefølgen blir tull her, men jaja.

 

mio81 - jeg tror det er en sjanse for at disse mennene våre en gang innser hva de holder på med. Min far gikk fra mamma etter 20 år, og han har alltid virket så hard, aldri virket som om han har tenkt tilbake, eller angret. Men nå, når jeg plutselig er i samme situasjon som han satte mamma i for så mange år siden - så knekker han helt sammen. Og sier at x kommer til å angre store deler av sitt liv, på dette han gjør nå.

 

Så får vi bare se hvor vi er i verden når de en gang ser seg tilbake, og ikke bare ser - men virkelig innser hva de har gjort, hva de har mistet.

 

Gutten vår er så liten, bare 10 måneder - så jeg vet ikke hvor mye han skjønner av det. Han oppfatter sikkert mye, men langt fra alt - og han er heldigvis like blid og glad som han pleier å være. Vi har fine dager sammen, så det er ikke sikkert at han kommer til å merke så mye mer enn at pappaen ikke er like mye tilstede. Etterhvert er det meningen at de to skal være sammen fra jeg går på jobb til mannen min begynner på skolen, det er et par timer hver morgen, så de får i alle fall sett hverandre ofte. Men hjertet mitt blør likevel for den kontakten jeg ønsket de skulle få, den man bare får når man bor sammen, lever sammen. Men sånn gikk det ikke, og jeg får ikke gjort noe med det.

 

Lykke, lykke til til deg også!

[du og jeg og vi to]

Takk piano♫ og månebil. Og takk Alba34

 

Det gjør så godt å vite, at det er noen der ute som bryr seg.

[du og jeg og vi to]

Takk Mammo&mallo, vilhaminimalle - jeg skal gjøre det, ta vare på meg selv og den lille gutten min...

[du og jeg og vi to]

Takk Lenesan,høne i haneflokk - akkurat som jeg også hadde ventet at dette ville gå over. Men han sier faktisk selv det du skriver, at han trenger litt tid på seg, at dette med å flytte ut ikke er endelig, men at han trenger å se klarere - ta til vettet. Men vi får se, jeg vet jo ikke lengre hva han mener og hva han bare sier. Men han er oppriktig lei seg i alle fall.

 

Har det ikke så godt nei, men vet det vil bli bedre. Men i kveld var det jo dømt til å bli pyton... Takk for varme tanker.

[Libido-]

Helt forferdelig å lese. Blir jo på gråten =/

Synes veldig synd på dere, alle.

Kanskje, når mannen din innser hva han holder på å miste så vil han be om tilgivelse.

Det er en lang og vond vei. Men man må ha det vondt for å få det godt igjen.

Håper alt ordner seg for dere, til slutt.

 

Mange klemmer fra ei som krysser fingrene for dere.

[du og jeg og vi to]

Ja, jeg håper det (S)TinkerBelle <3. Der er vel slik, at man tilpasser seg, og en dag kan jeg ikke tenke meg et liv MED han. Det er godt å høre at det kan være slik. Jeg vet det innerst inne, det kjennes bare ikke slik nå. Men, det er jo bare tre kvarter siden han flyttet, så jeg får gi det litt tid;) Huff, må jo bare smile litt midt oppi alt.

[Tøysetipp]

Jeg ble rørt av å lese de ordene du skrev. Med en så ømhet og varme, om familien din.

 

Jeg har fulgt med på det du har skrevet og historien din. Og legger merke til at du stadig nevner familietilhørligheten, men ikke mannen du virkelig elsker. Tar jeg feil?

 

Jeg har vært gjennom en vanskelig og tung tid selv, for en stund siden. Og var vel rimelig utkjørt, selv om jeg bare stod det ut og klarte å holde hodet over vannet. Det var også et samlivsbrudd m/ barn, i samme momang som livet til moren min ebbet ut.

 

Du kommer deg igjennom det du får. Fordi du må.

 

Varme klemmer og omtanke til deg i kveld:-)

[du og jeg og vi to]

Hei hovedinnlegger. Jeg trodde det var slik du skriver, at det var småbarnstiden som tæret på forholdet vårt - jeg visste jo at vi ikke hadde det strålende, selv om jeg ikke visste noe om forholdet jeg hadde. Men jeg tilskrev det liksom tiden med helt ny baby i hus, lite søvn, lite tid for oss selv, alt det der. Men mannen min mener det begynte for ganske lenge siden, at følelsene hans endret seg, og at det aldri gikk over slik han hadde håpet og trodd det skulle gjøre. Han sier tiden da jeg gikk gravid kjentes veldig spennende, men bare fordi det var kommet inn en ny dimensjon. Og etterpå hadde han jo gutten vår, og forholdet til meg ble enda dårligere i følge han. Og så kom Hun.

 

Jeg tror situasjonen vår er veldig kompleks, og at småbarnstiden vi er inne i er en medvirkende årsak, men bare medvirkende. Mannen min blir snart 30 år, han har aldri tatt ansvar en dag i sitt liv, og så sitter han plutselig med kone og barn mens studiekameratene er på byen og drikker øl. Vi har vært sammen siden vi var ganske unge, og har kanskje vokst oss litt forskjellige uten at vi har pratet om endrede forventninger til hverandre.

 

Jeg trodde dette ville gå over, og var forberedt på å bare holde ut, overleve - til guttungen ble litt større. Men man må være to som tenker sånn for å få det til.

 

Takk for at du peker på det likevel, og sier at du vil at vi fremdeles skal håper. Det er veldig godt å høre det fra den siden også. Og jeg håper fortsatt, og vet ikke hva jeg tror. Han sier også at han håper, at dette med å flytte ut, er et forsøk på å innse hva han er i ferd med å miste - han gikk herfra i tårer, så dette er ikke noe som er lett for han. Vi skal til en ny familierådgiver når vi bare får time, og tror det er utrolig viktig å snakke om hva som skjedde med oss. Hvordan gikk vi fra å være de som kunne klare alt, til de som går fra hverandre. Og så må vi se om vi kan gjøre noe med det. Men aller først, må i så fall mannen min, ja eller x eller hva vi nå kaller han... få en skikkelig aha-opplevelse. Han trenger uansett å flytte ut, for å få en anelse av hva han er villig til å gi slipp på. Jeg tror ikke han noengang vil få det bedre, bare annerledes - og det må han innse. Og han må også innse at han flytter fra sin lille sønn. Og fra en kone han fortsatt kaller sin beste venn.

 

Og jeg skal absolutt sette meg selv på sidelinjen, om det er en mulighet for at min sønn kan vokse opp sammen med pappaen sin. Vi har hatt det fint før, og jeg har tro på at vi kan finne tilbake til det. Og hvis jeg får muligheten vil jeg virkelig prøve, for min egen - men ikke minst, for guttungen sin del. Vi skylder han det...

[du og jeg og vi to]

Tusen takk Libido-. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg.

 

Jeg håper han vil innse det, hva han holder på å miste - hva han holder på å gi slipp på. Og jeg håper han gjør det, før det er for sent...

[du og jeg og vi to]

Fikk du den nå? Prøver igjen...

[Gjest]

Vi var hos en mann på kontoret i ski. Han satte skapet litt på plass hvis man kan si det sånn hehehehe, men det er jo ingen kur dessverre bare et dytt hvis man f.eks sliter litt med kommunikasjonen.

[PAVEEL]

uff:-( dette var trist lesning...

håper du får det bedre etterhvert, når du lærer deg å leve "alene".

jeg sitter selv med 4 uker igjen til termin,alene, forlatt i 7.mnd. men han hadde jeg bare vært sammen m i 1,5 år så det er ikke sammenlignbart ( kondom barn jeg bærer på).

 

stooore klemmer og gode tanker sendes din vei:-)

[du og jeg og vi to]

Hei Tøysetipp - takk for klemmer og omtanke. Og viktige ord.

 

Jeg skriver om familietilhørighet, kanskje fordi jeg ikke føler det riktig å skrive om mannen jeg elsker så høyt - fordi han ikke lengre er min, fordi han har sviktet meg på det groveste når jeg trengte han mest. Akkurat som om jeg ikke vil nedverdige meg til å innrømme at jeg trenger han og savner han og ikke kan forestille meg et liv uten. Halve meg ønsker nok å fortsette livet mitt uten han, fordi han har vist seg å være så utrolig annerledes enn jeg trodde, og han trodde. Fordi jeg ikke kjenner han igjen i dette, det er som om mannen jeg elsket og elsker er borte. Mens den andre halvparten hvisker til meg selv - men det er jo xxx! Dette kan ikke skje, dette skjer ikke, dere klarer det!! Det er jo vi liksom, vi som skulle klare alt. Vi som skulle bli gamle sammen. Men så blir det ikke slik fordi han velger det bort. Åh, som jeg har elsket den mannen, men hater det han gjør mot meg nå.

 

Høres utrolig vanskelig ut det du har vært igjennom! Uff av meg. Men man må komme seg igjennom det, det er sant det - det er jo ikke noe annet alternativ. Vennene mine sier til meg: Jeg skjønner ikke at du klarer dette, du virker så sterk! Men det er jo ikke noe alternativ, jeg kan jo ikke bare legge meg ned og takke for meg. Heldigvis kan jeg ikke det. Jeg har en liten gutt som trenger meg og som gjør livet verdt og lever!