Er jeg en påtrengende stemor? (langt)

[KaMa]

Jeg tviler ikke på at du vil være i stand til å gjøre gode vurderinger, også når det kommer til dine egne biologiske barn. Jeg heier fortsatt på deg. Godt dere kom frem til en god løsning. Lykke til i morgen.

[Anonym bruker]

Antagelig får du deg en a-ha opplevelse etter du får eget barn og faller i samme gruppen som de fleste stemødre jeg leser om her inne; de som bare syns stebarna er i veien:( Syns det er fælt å lese om- og håper virkelig det ikke gjelder deg.... Det er stor forskjell på å være stemor(når moren fremdeles er i bildet) og mor til sine egne barn.

Uansett ønsker jeg deg og dine lykke til i morgen- hørtes ut som en fin ordning. Har også hørt om restriksjoner i forhold til oppmøte slike dager, men kommer vel an på str på klassen og om andre steforeldre møter opp. Kanskje morgendagen kan gi dere alle en pekepinn for hvordan andre legger det opp- og om alle andre steforeldre møter opp kan det jo hende biomor mykner litt. Uansett går det seg nok til etterhvert:=)

Også lurte jeg på forresten hvor lenge dere hadde vært sammen og om forholdet mellom foreldrene tok slutt for lenge siden? Alt slikt har jo en del å si for å forstå biomors oppførsel.

[Anonym bruker]

Foreldrene ble skilt mens datteren ennå var baby. Vi ble sammen da datteren var 3 år. Antakelig er det mye av grunnen til at datteren har et ukomplisert forhold til meg. Hun har ingen erindring av at foreldrene har bodd sammen, og jeg har dermed aldri vært en hindring for håpet mange skilsmissebarn har om at foreldrene skulle finne sammen igjen.

 

Dersom forholdet mellom meg og datteren blir like ukomplisert i fremtiden som det er nå, kan jeg vanskelig se for meg at jeg skulle oppfatte henne som en plage, uansett hvor mange barn jeg selv skulle få. Biologisk tilknytning har aldri vært avgjørende for meg når det gjelder hvem jeg knytter følelsesmessige relasjoner til.

 

HI

[Kosel]

Som KaMa skriver: jeg "heier" på deg HI.

Hilsen ikke bitter alenemor som håper sønnen hennes får en like engasjert og elskverdig stemor engang i fremtiden

[Anonym bruker]

Har faktisk aldri sett steforeldre møte på første skoledag. Ikke på foreldremøter heller. Synes det er mor og far i fellesskap som avgjør dette. Et lite klasserom blir jo fort overfylt, om alle skal stille med to sett foreldre. Hva om far filmer litt fra første skoledag, så kan dere f.eks kose dere med en pizza mens dere ser film.

Dette gjelder ikke dere, men synes det er rart når enkelte barn i klassen har ny "stefar/stemor" på div. tilstelninger fra gang til gang. Det blir for dumt.

[Anonym bruker]

Å jo, opp til flere!!! :-) Klarer likevel ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skal torturere og straffe barnefar og hans nye flamme fordi jeg er lei meg fordi han gikk.. Jeg kan jo ikke gjlre noe med det. Det er et valg han evt tok.. Og uansett om jeg var sinna og bitter, fikk jeg jo ikke ham tilbake. og ikke hjalp det barna mine heller...

 

Skjønner virkelig ikke tankegangen der, jeg....

[Anonym bruker]

Det neste blir konfirmasjonen til jenta, og deretter når hun skal gifte seg,og døpe sine barn.

 

Denne biomora kommer alltid til å være sånn, når hun har vært det så langt. Noen mødre klarer ikke å inkludere andre mennesker i sine barns liv pga sjalusi.

 

Da har de et problem!

[Anonym bruker]

I mange tilfeller så blir det nok for oss stemødre som i uttrykket:

 

damn if you do, damt if you don`t. Uansett hva vi gjør er det galt.

 

Det forventes at vi stiller opp, men vi må også kjenne vår besøkelsestid.

 

Ikke lett det der :-)

Heier også på deg HI!

[Anonym bruker]

Som biomor er det ingenting som gleder meg mer enn at stemor engasjerer seg og er glad i datteren min. Alternativet er jo at hun ikke bryr seg noe jeg synes er mye værre. Et barn kan aldri få for mange omsorgspersoner i sitt liv.

[Anonym bruker]

Jeg (stemor) stilte opp på første skoledag til stebarnet i fjor. Mor kom bort til meg og sa "du har da vel ingenting her å gjøre du!".. og så distanserte hun seg helt bort fra oss. Vekslet ikke ett ord til. Annet enn at hun slang noen stygge bemerkninger til mannen min også da.. på vei inn i klasserommet. Jeg ble ikke med inn i klasserommet.

 

Barnslig........Ja..

 

Og jeg og mannen har vært sammen siden barnet var tre, mor og far gikk fra herandre da barnet var baby.

 

Forresten, så er det mer og mer vanlig at steforeldre er med på sånne ting. -Jeg husker f eks at Mette Marit hadde med seg Haakon da vesle Marius begynte på skolen! Pappaen var selvfølgelig også! ;-)

[Anonym bruker]

Dette var en veldig interessant tråd. Jeg lærte masse.

Jeg håper og mitt barn blir like heldig å får ei som deg som sin stemor etterhvert, HI :-).

 

Jeg heier også på deg!

[Anonym bruker]

Hi..jeg synes du skal holde deg unna på første skoledag, jeg trodde det var vanlig å ha med bare en av foreldrene da (?)....og da er det greit at mamman følger datteren sin.

Det er kjempe fint at du ønsker å stille opp for datteren til mannen din, og fint at du ønsker å være tilstede når det er noe som skjer i hennes liv:)....MEN...du kommer aldri til å bli mammaen hennes, jeg synes det er feil å la henne kalle deg mamma, kan du ikke forklare henne på en skikkelig måte at mamma er mamma og at du er : (det du heter)...slik at hun forstår forskjellen (?)

Må si jeg synes det er rart hun kaller deg det når dere ikke har andre barn i huset som kaller deg mamma..(?).... er det du/ dere som har fortalt henne at hun skal kalle deg det eller?..for hun hører vel ingen andre si mamma til deg??

Uansett så hadde det såret meg å vite at datteren min sa mamma til stemoren sin om jeg hadde vært i den situasjonen:(

Så rådet jeg kan gi deg er vel at du godt kan delta på tilstelninger og sånt når begge foreldrene og ev. søsken er invitert...,men ellers synes jeg du kan trekke deg litt tilbake, ikke ta morens oppgaver om du forstår(?).......

Det er bare å forklare at første skoledag da er det vanlig at enten mamman eller pappan følger med ( og det er jo det som er naturlig også), dette tror jeg hun forstår.

[Anonym bruker]

og en ting til........barnets beste er jo nettopp mamma, og pappa......de er de personene som skal stå henne aller nærmest når hun er liten, ingen stemødre eller kjærester kan ta plassen til foreldrene, så ikke prøv å skviiiiiiiiis deg inn som mamma nr 2!!!!

Men det er ikke noe galt i at ungen har et nært og godt forhold til deg:)

[Anonym bruker]

Oi, oi, oi. Jeg skjønner jo at morens frykt for at jeg skal ta hennes plass ikke er enestående når jeg leser innlegg som ditt her. Hva er det dere biomødre er så redde for??? INGEN kan ta deres plass!! INGEN!!

MEN barna deres kan knytte nære relasjoner til andre voksne likevel, som steforeldre, lærere, barnehageansatte, o.s.v. Er kanskje læreren også en trussel for dere mødre når barna begynner å referere til hva læreren har sagt er sant fremfor å lytte til hva du sier?

 

Det er ikke JEG som har funnet på i et lurt øyeblikk at jeg burde være på slike tilstelninger. Det er BARNET som ber meg om å komme, og som blir skuffet når jeg gang på gang ikke har dukket opp for å ta hensyn til morens følelser. Til slutt ble dette helt feil for oss, og da bestemte jeg og far i FELLESSKAP at det beste for barnet var at jeg også kom. Når han nå feiget ut i siste liten, var det av frykt for at moren skulle lage dårlig stemning, IKKE for at han trodde datteren ikke ville ha meg der. Da vi kom frem til at jeg kunne komme til oppropet og gå hjem når de gikk inn i klasserommet, syntes VI (igjen ikke jeg ,men vi) det var en fin løsning fordi det ville glede barnet samtidig som det ikke ville stresse moren for mye.

 

Da datteren fikk øye på meg i skolegården, lyste hun opp og kom løpende bort og ga meg en klem. Og hun sto stolt og rak med læreren og klassen og smilte til oss alle sammen. Kall meg gjerne sprø, men for meg var det en bekreftelse på at avgjørelsen vi tok var riktig.

 

Jeg har aldri bedt henne kalle meg "mamma". Hvor får dere disse idéene fra?? De første gangene hun kalte meg "mamma" skvatt jeg litt, fordi det kom ut fra ingenting. Jeg spurte henne en gang hvorfor hun kalte meg mamma, men fikk ikke noe svar utenom at hun trakk på skuldrene og så forlegen ut. Jeg ble rådet av en fraskilt mor (ja, tenk) å ikke spørre slike spørsmål, men heller ta det som en tillitserklæring fra barnet. Det rådet valgte jeg å følge. Nå kaller hun meg av og til mamma og av og til ved navn, og begge deler er greit. Og nei, jeg har ingen planer om å fortelle moren at hun til tider kaller meg mamma. Hvorfor skulle jeg gjøre det?

 

Du sier det hadde såret DEG om barnet ditt fikk et så nært forhold til stemor at hun kalte henne mamma. Hva har dine følelser med saken å gjøre? Er det ikke viktigere for deg som mor å vite at barnet ditt har det bra hos far og hans nye kone?

 

Dere som er mødre og som hele tiden fokuserer på hva som føles mest rett for dere selv, skulle skjemmes!! Dere har jo mistet fokuset fullstendig! Det ENESTE som er interessant her er hvordan BARNA har det, så får vi voksne deale med vanskelige følelser selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Flott å høre at dagen i dag gikk fint! Sikker på at det var viktig for barnet at du også var tilstede på en så viktig dag.

 

Vil bare støtte deg på at det er barnets følelser som er viktige, ikke voksnes. At ungen har blitt glad i deg og fått et nært forhold til deg er helt supert!

 

Jeg har selv vokst opp med at både mor, far og stemor har møtt opp ved viktige anledninger i mitt liv, og er glad for at det har vært sånn - selv om jeg selvfølgelig har vært var på at det innimellom har vært en litt anstrengt stemning mellom mine omsorgsgivere.

 

Tror det var viktig at du møtte opp i dag, også for å sette litt standard for hvordan det skal bli videre. Gjennom skoleårene som kommer vil det komme mange foreldretilstelninger. Like greit at biomor får venne seg til tanken på at du kommer til å møte opp. Det viktige her er jo at jenta får det best mulig, og ut fra det du skriver er det viktig for henne at du møter opp ved slike anledninger. Håper du fortsetter med det, og at det hele går seg til etter hvert!

[Anonym bruker]

Jeg er stemor selv og vil bare si at det ikke er normalt å la barnet kalle deg mamma. I en situasjon hvor du var stemor med en ikke- eksisterende biomor ville det blitt noe annet men det er vanlig forklare barnet at h*n kn kalle deg ved navn siden det allerede har en mamma. Det samme gjelder andre veien for barn som kaller stefar for pappa. Antagelig bruker hun både navnet ditt og "mamma" pga at hun er forvirret, derfor burde DU ta en snakk med henne for å løse opp i det. Det er flott at du stiller opp for stedatteren din men jeg syns samtidig at en del du skriver viser at du har lite forståelse for selve situasjonen. Ser en lenger oppe her nevner at du ikke har egne barn, og at ting kan forandre seg da. Vi lever med dine og våre barn- 2 stebarn og 2 felles. Selv om du sier nå at den biologiske tilknytningen har liten betydning for hvordan du involverer deg kan jeg love deg at du snart skifter mening. Det finns ingenting større enn å få barn og det er IKKE en følelse en kan forestille seg uten å ha opplevd det. Med det menes ikke at du trenger kaste tilbake at jeg ikke er glad i mine stebarn for det er jeg absolutt;) Derimot har mine stebarn en mor og en far som elsker dem og når de spør meg være med på ting som jeg mener er forbeholdte foreldrene forklarer jeg dem det på en saklig måte. Alt i alt syns jeg som sagt du gjør en god jobb men jeg føler utfra det du skriver at du må jekke deg ned noen hakk. For barnet er det ikke et nederlag om du ikke skulle dukke opp, ei heller er det en tillitserklæring at barnet kaller deg flere ting. Du må ta tegnene for det de er verdt og ikke sette deg selv på en pidestall og tro barnet tar skade av å oppleve visse ting med bare foreldrene.

Til slutt vil jeg bare si at jeg skjønner ikke hvorfor du la ut innlegget siden du tydeligvis ikke er åpen for de rådene du får!

[Anonym bruker]

Jeg er selv stemor og jeg var ikke med på første skoledag. Og jeg og moren er faktisk IKKE uvenner....

Det er mange år siden nå, men jeg hadde ikke gjort det annerledes om jeg fikk sjansen. Jeg føler det er en sak som foreldrene skal ta seg av, og en opplevelse som de skal dele med barnet. Ikke sammen med ste-ditt og datt.

Har de derimot en slags familiedag på skolen der flere familiemedlemmer er med, som juletrefest e.l. så stiller jeg gladelig opp! Det er mye mer naturlig.

 

Og om min stedatter skulle komme til å kalle meg for mamma opptil flere ganger, så hadde jeg gitt henne beskjed om at det var noe man bare kalte den "ordentlige" mammaen.

Jeg er veldig glad i min stedatter, men jeg vil overhodet ikke at hun skal se på meg som noe annet enn det jeg er.

 

Jeg syns det er fint at du engasjerer deg så mye, HI, men noen ganger, så kan man faktisk ta hensyn til voksne mennesker også, uten å såre de små....

[Anonym bruker]

Vel jeg kommer med en NY vinkling:

 

Jeg er ikke biomor i den forstand, for jeg og pappan er sammen (vi har barn da).

Jeg er heller ikke stemor

 

Men jeg er STEBARN og det er sikkert flere av dere også! Nå ble jeg riktignok stebarn i en alder av 12 (ikke så ung som datteren her). Mamma og Pappa hadde konflikter om alt fra dag 1 etter skilsmissen. Min nyankomne stemor viste seg alltid fra sin beste side i sånne situasjoner, selv om hun var kjempeung i forhold til pappa.

 

Min mening er: Selv om barnet uttrykker sin mening om hvem som skal være her og der, er det faktisk ikke barnet som bestemmer alt i forhold til sånne ting. Ikke la barnet komme i en situasjon hvor barnet selv må "ønke" tilstedeværelse fra enkelte voskne for at de skal komme på sånne ting. Barnets foreldre OG steforeldre må SAMMEN bestemme hvem det passer skal stille i hver enkeltsituasjon. Jeg er enig i at første skoledag er bioforeldre kun ( i alle fall på skolen), det samme med konferansetimer og foreldremøter. Skoleavslutninger og sånne ting syns jeg alle skal stille på.

 

Bare vær forsiktige med å la barnet påvirke alt for mye hvem som skal komme på forskjellige ting. Altfor stort ansvar for små barn imo. Dette bør foreldrene bestemme i god tid på forhånd, sånn at det er avklart første gang barnet spør. Jeg syns det var slitsomt å hele tiden måtte ta sånne svgjørelser basert på hva "jeg ønsket", og jeg håpet alltid til siste liten at de for en gangs skyld kunne bli enige seg i mellom uten å involvere meg.

[KaMa]

Vi leser åpenbart fryktelig forskjellige ting, anonym 15.14.

"jekke deg ned" og "pidestall"??

Det var da heller ikke hi som mente det var en tillitserklæring å bli kalt for mamma, det var det en mer erfaren mor som hadde gjort.

 

Og uansett om du har en, to eller ti biologiske barn, samt to, fire eller ti stebarn så er du ikke en ekspert på andres unger. Du kan neppe si noe om hvorfor dette barnet har kalt stemor for mamma.

Heldigvis så trenger ikke hi godkjennesle fra hverken deg eller noen andre her inne på om hun er en god stemor.

 

I mine øyne er hun langt mer fornuftig og oppegående enn mange som har svart, fordi hun fokuserer på hva som er best for ungen og ikke de voksne. Det gjør jo åpenbart ikke du, når du bruker slike vendinger som det du gjør.

[Anonym bruker]

Til anonym 15:14:

Barnet er overhodet ikke forvirret om hverken hvem som er mamma eller pappa. Vi snakker om mamma rett som det er, lager tegninger, perler figurer og plukker blomster hun kan ta med hjem til mamma. Og hun gleder seg alltid til å se mamma den dagen hun skal dit igjen. Da vil hun gjerne pynte seg litt ekstra, og jeg hjelper henne med f.eks. å sette opp håret hvis hun ber meg om det. Mamma er best, og slik er det bare. Jeg og faren snakker alltid om meg ved navn her i huset, men av og til kaller hun meg altså "mamma". Jeg og barnet har hatt flere samtaler om dette emnet, uten at jeg føler for å utlevere disse samtalene her. På bakgrunn av hennes spørsmål og refleksjoner rundt hvem som er hva og hvorfor det heter "mamma" og "stemor" og hva som er forskjellen, har vi vurdert det som uproblematisk at hun noen ganger ønsker å kalle meg mamma.

 

Joda, jeg er åpen for begge typer tilbakemeldinger. Det som frustrerer meg og som sikkert gjorde innlegget du svarte på så bastant, er når jeg ser hvordan mange fokuserer på konflikten mellom de voksne, og ikke hvordan vi kan best tilrettelegge det for å gjøre ting minst mulig komplisert for barnet som står uforskyldt i det hele.

At "Anonym 15:29" kritiserer meg fordi hun mener at vi legger for mye ansvar på barnet med vår måte å gjøre det på, DET er en interessant problemstilling. Og det tar jeg gjerne til meg og vil ha i minne når avgjørelser skal tas i fremtiden.

 

Men for å svare deg også, Anonym 15:29, så vil jeg bare legge til at vi aldri, aldri, aldri, involverer barnet i disse avgjørelsene. Det er ikke slik at hun må avgjøre om jeg skal komme eller ikke. Hun aner ikke at dette blir diskutert engang. (Vi har i alle fall ikke diskutert dette i hennes påhør, regner med moren heller ikke vil barnet så vondt.)

Men når mamma aldri hilser på stemor, behandler pappa som luft, svarer ikke hvis han forsøker å småprate, aldri vil sitte eller stå i nærheten av stemor eller pappa, så skjønner jo ungen at de voksne har en konflikt. Likevel ber hun meg altså om å komme og når jeg ikke kommer, må jeg forklare meg for henne etterpå.

Nei, det er kanskje ikke normalt at steforeldre dukker opp på det ene og det andre. Men hele situasjonen er jo en eneste lang unntakstilstand og alt annet enn "normal". Da må man bare bygge veien mens man går etter beste evne.

 

Jeg stiller opp, fordi det føles riktig i akkurat vårt tilfelle. Jeg holder meg i bakgrunnen når jeg er tilstede, for å provosere moren minst mulig. Når vi ikke ringer datteren i tide og utide mens hun er hos moren fordi vi ser hvor stresset barnet blir når moren ringer henne hver eneste dag når hun er hos oss, blir det brukt mot oss av biomor. Vi bryr oss ikke. Når faren forklarer sin exkone hvorfor han ikke ønsker moren skal ringe hver dag, lyver han. Når faren ringer på bursdager, 17.mai eller andre spesielle dager, tar ikke mamma telefonen. Noen ganger får vi beskjed om at vi kjøper for lite klær til barnet. Ergo vi bryr oss ikke. Når vi kjøper fine klær/ting til barnet, får jeg beskjed om å "skaffe meg mine egne barn". Når vi ikke stiller opp på arrangementer, er vi egoister som gir faen i datteren, ikke minst jeg. Når vi stiller opp, får jeg beskjed om å holde meg unna.

 

Jeg kan vel bare signere på et innlegg lenger opp: Damn if you do, damn if you don't.

Alt jeg og vi gjør er uansett galt i mors øyne. Derfor ønsket jeg synspunkter på hva andre ville gjort med tanke på barnets uttrykte ønsker. At noen mener jeg ikke bør stille, er greit det. Men da vil jeg gjerne ha argumentene på hvorfor. At det ikke er "normalt" holder ikke. Ingenting med denne situasjonen er likevel "normalt".

 

HI

[Anonym bruker]

Du skal ikke stille på første skoledag fordi:

 

- du er ikke barnets mor

- du er ikke barnets far

- du er ikke barnets lærer

- en seksåring skal ikke ta slike avgjørelser

- du skal vise respekt for at du ikke barnets forelder

- det er ikke opptil deg om du stiller på første skoledag eller ikke, er ikke FORELDRENE enige om at steforeldre skal være tilstede skal hverken stemor eller stefar være der.

 

Ellers:

 

- som stemor vil du alltid være annenrangs omsorgsperson, foreldrene kommer først.

- som stemor må du kjenne og respektere grenser. At du lar stebarnet ditt kalle deg mamma viser tydelig du hverken forstår eller respekterer din rolle.

[Anonym bruker]

AMEN!!

 

Det er akkurat slik jeg også tenker,hi sier hun KUN tenker på barnets beste,men jeg leser mye MEG,MEG inni der.Hun får det også til å høres ut som om hun er nummer en hos stedatteren..

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

fortsett å bry deg bry deg om jenta du:)

 

håper jeg selv får ei "stemor" til mine små som bryr seg som du gjør..) stå på!!

[Anonym bruker]

Hva om hun ville ha med besteforeldre,tanter eller andre?Hun er jo i fokus,så hun må jo få bestemme...

[Anonym bruker]

 

Det er helt naturlig fra naturens side at mammaen beskytter bebisen sin så ingen andre hunn-dyr prøver å kidnappe den for å bli mor.

 

Hadde blitt så sint om noen prøvde å bli mamma for lille-bebisen min!! Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr!!!.....