Er jeg en påtrengende stemor? (langt)

[Anonym bruker]

Så var det på'n igjen med min manns ex-kone som foretrekker å late som jeg ikke eksisterer og min mann som gjør alt for å unngå bråk med ex-kona.... Må høre hva dere mener om saken:

 

Min mann har altså en datter fra tidligere ekteskap som er hos oss 40% av tiden. Jeg og datteren har alltid kommet godt overens, hun kaller meg til og med "mamma" innimellom. Hver gang det har vært en avslutning eller annet hun skulle opptre på, har hun bedt meg komme. Og hver gang har moren blitt hysterisk og gitt beskjed om at jeg er IKKE velkommen. Faren har da, av frykt for at datterens dag skulle bli ødelagt av en hysterisk mor, bedt meg bli hjemme. Dette har jeg respektert. Men så kommer jo datteren til meg etterpå og spør skuffet "Hvorfor kom du ikke?" Og så må jeg finne på en unnskyldning fordi man ikke kan si til et barn at "Jeg fikk ikke lov av moren din".

 

Når datteren hadde avslutning i barnehagen, ga jeg klar beskjed om at jeg ikke fant meg i å skulle stille opp for hans datter kun når det "passer". Jeg blir tross alt mor til hennes søsken nå, og det er jo helt merkelig om alle utenom meg skal stille på avslutninger og liknende i årene fremover. Dessuten ønsker jeg ikke en situasjon hvor datteren skal føle at jeg bryr meg mer om egne barn enn henne.

Jeg ringte derfor Familievernkontoret og ba om råd før barnehageavslutningen. De mente det var helt unaturlig om barnets omsorgspersoner ikke skulle kunne ta en kaffe sammen på slike tilstelninger. Må innrømme det gjorde godt å høre at jeg ikke var helt på jordet.... Det endte dermed med at jeg også kom på barnehageavslutningen, tross i morens raseriutbrudd på forhånd. Vi forsøkte å sette oss sammen med moren, men hun satte seg da demonstrativt i andre enden av lokalet. Heldigvis så det ut til at datteren storkoste seg med oss alle tilstede, selv om vi ikke satt sammen.

 

I morgen har datteren sin første skoledag, og jeg har hele tiden tatt det som en selvfølge at jeg også skulle være der. Men nå har faren feiget ut igjen og sier han "må høre med moren om det er greit". Hallo?? Hun blir jo ALDRI å synes det er greit at jeg er der. Poenget må vel være hva datteren synes er greit?? Jeg har sagt at han får sende en melding og gi beskjed om at jeg kommer da, men nå er det dagen før dagen, og han har enda ikke sagt i fra. Sist gang han ikke klarte å somle seg til å si fra før samme dag som vi skulle være der, fikk jeg beskjed om at jeg måtte bli hjemme fordi han ikke hadde fått "forberedt" moren på at jeg kom, og han var redd moren skulle bli så stresset av min tilstedeværelse at det ville ødelegge dagen for datteren.

 

Det er ikke bare frustrerende, det er også veldig sårende å høre fra mannen jeg elsker at JEG kan ødelegge datterens dag. Jeg har absolutt ikke intrykk av at det er det jeg gjør. Jeg ødelegger kanskje morens dag, men unnskyld meg - det bryr jeg meg ikke om!! Hadde jeg hatt den minste mistanke om at datterens dag ble ødelagt av å ha meg der, ville jeg selvsagt blitt hjemme! Men det er jo nettopp det at hun blir lei seg når jeg IKKE kommer som gjør at jeg vil være der!!

 

ARGH!! Hva ville dere gjort i mitt sted?

[Gjest]

Enig med du. Har ingenting å tilføye.

 

(du ødlegger din bonusdatters dag ved å IKKE komme, drit i mora)

[Anonym bruker]

Spiller ingen rolle hva damen på familievernkontoret syntes er normalt eller ikke. Mamman og pappan til jenta er tydeligvis enige om oppdragelsen. Så dette har du ingen ting med. Og JA du er en påtrengende stemor fordi du ikke tar et hint.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Huff for en tåpelig situasjon. Drit i moren, det er datteren som teller, og det burde jo VIRKELIG moren hennes forstå!

[Tommage♀♂]

Enig med deg og kakemonsteret. Det er datterens følelser som teler, ikke morens. Det bør de som er glad i henne se også (far og mor)

[Anonym bruker]

Så du mener altså at det er viktigere å ta hensyn til foreldrenes følelser enn barnets?

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

SELVFØLGELIG har hun noe med det å gjøre! Hun er jo stemoren til jenten! Og jenten er blitt glad i henne og betrakter henne som familie. Det blir for tåpelig at foreldrene skal sette sine ønsker foran sin egen datter sine ønsker og behov. Så NEI du er IKKE en påtrengende stemor.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal stille opp på jentas store dag.

Men jeg ville også ha forklart jenta hvordan det egentlig er. At mammaen hennes ikke vil at du skal være der. Hun er stor nok til å forstå. Men jeg skjønner også at du ikke vil at hun skal få et dårlig forhold til sin mor.

Det er jentungens dag, og da bør hun få bestemme hvem som skal være der!

[Anonym bruker]

Ikke lett å være i stemorsitvasjonen gitt, sånn "til vanlige" ting har vi ingen ting med, får beskjed om å ikke blande oss, "for det er ikke ditt barn", vi har ikke noe vi skulle ha sagt om, å bestemmer ingenting.

Men reiser vi derimot på en liten ferie uten samværsbarn, jo da blir det ramaskrik fra mor gitt, om hvordan man ikke inkluderer barnet, å prøver å holle barnet utenfor "den nye familien"...

 

 

Til HI så ville jeg gått, om så mor blir sint, så har hun nok vett til ikke å la det ødlegge dagen til dattera, å dersom det skulle skjedd, så hadde mor ødlagt dagen å ikke du..

 

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Forstår at dette er et vanskelig dilemma.

 

Flott at du er så engasjert og varm ovenfor din stedatter, det er sjelden vare!

 

Jeg er selvfølgelig enig med deg, det skulle på mange måter bare mangle at ikke du kan få stille opp for din stedatter og spesielt når det er etter hennes ønske. Man skulle jo tro at en mor ville vært sjeleglad over at mannens nye kone tar denne rollen med så mye omsorg og varme.

 

Hm, utopia! Denne damen har vel et så stort ego da, at hun ikke klarer å sette datterens ønsker foran sine egne. Synd, men fakta. Ok, så se på det på den måten at hun ikke er så godt utrustet som deg..hun er litt ..la oss kalle det "enklere". Hun klarer kanskje ikke å se det "big picture" her at alle har å vinne på et samarbeid, om ikke gode venner, så i hvertfall gjensidig respekt. Noen kaller det for vanlig folkeskikk....

 

Jeg forstår at mannen din kan feige ut innimellom. Tenk på så sliten han må være av denne evigvarende, idiotiske, tullete oppførselen til eks konen. Han forsøker sikkert alt han kan for å bevare husfred, ro, og ikke minst ivareta lojaliteten til deg, og ta hensyn til barnet sitt. Samtidig som han forsøker å gjøre alt for å ikke provosere den forsmådde.. hvilket virker som umulig, kanskje hun liker å krangle og lage kvalm. Kanskje hun får kick av all dramatikken, nyyyter det..

 

Hjelp han, hjelp deg til å lage det rolig og harmonisk rundt dere. Kanskje t.o.m forklare på en pen måte til stedatteren din hvorfor du har valgt å holde deg unna en stund. Se hva som skjer.

Forsøk å lage en god ramme rundt familien din der hjemme hvor du kan være med på å forme det slik du vil, til det beste for dere alle. Bruk energien din der. Du vil representere trygghet og godhet for stedatteren din, og bygge opp noe ingen kan ta fra dere. La den forsmådde hyle og skrike, spre eder og galle et annet sted. Ikke gi det innpass hos dere, ikke la hun så de ekle frøene sine. Du virker så insiktsfull og mye, mye smartere enn det!

 

Lykke til, og en ting til..jeg skulle ønske at min stemor hadde en 10 del av varmen din...

 

Klem til deg fra meg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff.

 

Jeg står midt oppe i et mulig samlivsbrudd, og vi har en sønn på snart to år. Hvis det blir til at vi går fra hverandre (mannen min har vært utro i en tøff periode av både livet hans og forholdet vårt, og jeg må klare å stole på ham igjen for å orke å fortsette, og det er ikke så lett), er det stor sjanse for at han har en stemor innen han skal begynne på skolen.

 

På én måte håper jeg nesten at han får det, hvis pappaen hans og jeg ender opp med å gå fra hverandre. Pappaen kommer ikke til å bli sammen med hvemsomhelst, og selv om jeg tviler på at jeg blir bestevenner med den eventuelle nye kjæresten, så skjønner jeg jo at det er bra for sønnen vår om det er ei bra dame der, at han har et hjem hos faren sin med to voksne personer som er glade i hverandre og fungerer godt sammen.

 

På den annen side hadde det vært jævlig å se. Min mann, min snille, flinke, supersexy mann med de pene, isblå øynene (sukk) og mitt eget, elskede barn i en happy family-konstellasjon med en annen dame i morsrollen. Og så skal de ha flere barn i tillegg. Ikke hyggelig. Vondt nok til å gjøre ellers ålreite folk ganske ampre, tenker jeg.

 

Og hvis min mann nå velger å gå fra meg, og ser meg ha det vondt når jeg møter han og hans nye kone om noen år, så kommer han til å verke av dårlig samvittighet for den situasjonen han har satt meg i. Ikke fordi han heller ville vært sammen med meg, men dette er jo de viktigste tingene i livet, og da hadde jeg hatt det vondt, altså. Jeg tror jeg hadde vært mer ålreit enn henne, men hva vet jeg. Og kanskje er ikke dette det eneste hun sliter med?

 

Jeg synes du skal bry deg om at du ødelegger morens dag. Faktisk.

 

Det betyr *ikke* at du skal la være å dukke opp, men det betyr at du får være real nok til å ta en telefon til henne i kveld og si at du skjønner at det er vanskelig. Ikke gjem deg bak mannen din og forvent at han rydder opp i en konflikt mellom to voksne damer. Vær forståelsesfull. Si at det hadde vært vanskelig for deg om du var i hennes situasjon også. Si at du ikke vil og at det ikke er mulig å ta hennes plass. Si det du skrev om at du ikke vil at hennes datter skal føle seg annenrangs i ditt hjem. Det burde tale til et morshjerte og få henne til å forstå.

 

Si at så flott en person som datteren hennes er, skjønner du at hun har et bra mamma. Du prøver ikke å ta fra henne noe som helst. Du prøver bare å gjøre det som er best for jenta. Moren vil sikkert ikke at du skal være kald og avvisende mot henne heller.

 

(Jeg var praktikant for en liten gutt med verdens beste foreldre for noen år siden, og han kalte meg mamma. Unger gjør sånn. Jeg korrigerte ham forøvrig hver gang. Men fortell henne for guds skyld ikke at hun kaller deg mamma.)

 

Hvis hun ikke vil snakke med deg (men prøv å ringe først), så send en melding der du sier det du ville ha sagt i telefonen.

 

Tenk deg hvordan mammaen hennes har det, da, stakkars. Du har fått mannen, nå tar du ungen også, liksom Og hvor mye høyere man elsker ungen sin enn mannen sin, vent og se, kjære deg

 

Du virker som en reflektert person. Og det virker som du er glad i stedatteren din, som gradvis blir eldre og skjønner mer og mer. Du og moren hennes skal forholde dere til hverandre i årene framover. Hvis ikke du strekker ut en hånd og gjør det du kan for å få dette til å fungere, har du faktisk litt av skylda for at jenta får det vanskelig du også. Du kunne gått den dørstokkmila, og det er MYE lettere for deg å ta første skritt - det er hun som har malt seg opp i det sinte hjørnet, og det er vanskelig å komme ut av en sånn rolle, når alle forventer at du er sint. Hvor vondt må det ikke være å være den sinte? Og dessuten har du et godt liv. Du har mann og venter barn og du har et godt forhold til stedatteren din. Din manns ekskone har det åpenbart ikke så bra. Ergo burde det være lettere for deg å være romslig.

 

Jeg skjønner at dette er ubehagelig. Men når man velger å gå inn i et forhold med en mann som har barn med en annen kvinne, mener jeg at man tar et valg, der og da, om å strekke seg så langt som mulig for å få forholdet til den andre mammaen til å fungere. Og man må skjønne at man har the upper hand og ta ansvaret for å få forholdet til å fungere. Du blir ikke noe dårligere menneske av det, snarere tvert imot. Det kommer alle til gode.

 

Lykke til! Jeg heier på deg.

[Anonym bruker]

Applaus, anonym 15:23!

 

Hilsen en som kjenner problemstillingen.

[!!!!]

Syntes du skal forklare jenta at Mor og Far gjerne vil ha alene tid med henne og derfor kan ikke du alltid komme på avsluttninger og annet. Far er tydeligvis enig med mor i dette og da syntes jeg ikke du burde lage konflikter.

[Anonym bruker]

Nei, lillemille. Her skal hele den utvidede familien til første skoledag. Hva biologisk mor og far har bestemt er ikke vesentlig. En annen dame vet best, hun har tross alt jenta 40 prosent av tiden. Latterlig HI. Og svaret til deg er JA du er påtrengende. Du kan bestemme over eget liv men ikke andres.

[Anonym bruker]

Hvorfor må alle alltid late som om om faren til barnet er en tilbakestående tulling. Han vil ikke ha med seg den nye kona si. Han vil gjøre dette med dama han engang fikk barn med. Ellers hadde han sagt noe. Nei, mannfolk er ikke så dumme som vi skal ha dem til. La pappan og mamman til barnet bestemme. De vet best.

[Anonym bruker]

jeg mener d blir helt feil å eksludere deg... d er du og mannen din som skal bygge en fremtid sammen nå -ikke xdama... de har en datter sammen, men nå er du og en del av den familien, så d blir jo heelt feil at du ikke skal få delta.... !

 

xdama burde jo være kjempeglad for at han møtte ei tydeligvis omsorgsfull og oppegående dame som faktisk engasjerer seg såpass mye i deres felles barn, som faktisk er nesten 'halve tiden' hos dere...

 

hun må slite med sjalusi eller lignende, spør du meg, for dette er ikke normalt...

 

drit langt i henne, og be samboeren din SKJERPE SEG -du er en minst like stor del i familien nå.........

[Anonym bruker]

Tror nok også at far er enig med moren siden han ikke tar opp kampen. For det hadde han gjort om han var uenig med moren. All ros til deg for den jobben du gjør som stemor men på visse områder er du ikke barnets biologiske forelder og jeg mener det går an vise forståelse for det. Syns rådet fra LilleMille var flott for selvfølgelig må du ikke si at moren ikke vil ha henne der. Ang det å kalle mamma; barnet mitt har både stemor og stefar. Han kaller stemor ved navn og en stund kalte han stefar for pappa. Vi begge forklarte han at han hadde en pappa. En gang ved levering hvor faren var her kalte ungen stefar for pappa fremfor faren og selv om han ikke sa noe så jeg tydelig at han ble skuffet.

[Anonym bruker]

hvorfor d??? d blir jo ikke riktig å eksludere henne fra familien ?? jeg hadde aldri funnet meg i dette.

[Anonym bruker]

Her er verken stemor eller stefar med på slike ting. Avogtil er det greit for barna å kun være sammen med sine biologiske foreldre.For ikke å snakke om hvor fult det gjerne blir i klasserommene. Sjansen er nok stor for at du ikke får være med i klasserommet uansett.

[Anonym bruker]

Og dessuten går det jo an at du gjør noe spesielt ut av dagen for henne uansett. Hvis hun er hos dere på morgenen kan du gi henne frokost på senga, eller pappaen kan ta med en liten gave fra deg der det står til skolejenta.

[Anonym bruker]

Det var en god ide. Det at dere lager litt ekstra hygge rundt henne på hennes store dag. Selv om bio foreldrene gjør det som er obligatorisk.

[Anonym bruker]

Takk for gode ord!

Du har rett i mye av det du skriver. Faren er drittlei av den evige krigen med exkona, og han vet at en konflikt med meg er enklere enn en konflikt med henne, så da velger han tydeligvis å ta diskusjonen med meg heller.... De gangene vi har krangler av betydning, dreier det seg alltid om hans forhold til sin ex. Jeg er uenig i mange av valgene han tar, og mener at -ja, det gjør det enklere her og nå, men ikke på lang sikt fordi exkona ser at bare hun er vrang nok, så får hun det som hun vil.

 

En lang periode lot han seg fullstendig diktere, fordi resultatet når han nektet var at hun spolerte samværet. Når han så gikk med på kravene hennes, fikk han se datteren igjen. Jeg utfordret ham til å sette hardt mot hardt, og ikke gå med på urimelige krav. Greit, så holder hun datteren fra ham en gang, kanskje to ganger, men hun kan ikke holde henne borte til evig tid. Han valgte å forsøke dette, og det fungerte faktisk! Hun holdt datteren sin borte fra ham én gang, og så ga hun seg. Siden har hun aldri brukt samværsnekt som trussel igjen fordi hun erfarte at det ikke nytter.

 

Derfor har jeg lyst å prøve litt av samme metoden i dette tilfellet også. Å bare gi henne en enkel beskjed om at vi sees på den og den tilstelningen, så kanskje hun slutter å lage drama etter hvert? Jeg skjønner jo at vi aldri blir bestevenninner, men slik det er nå svarer hun meg ikke når jeg hilser på henne engang. Hun ignorerer meg fullstendig, jeg er luft. Jeg klarer ikke la meg provosere av dette, men synes mer synd på henne. Mennesker som er trygge på seg selv og som har det bra, oppfører seg ikke slik. Så enkelt er det. Så jeg forsøker etter beste evne å balansere mellom å være der for datteren og samtidig gjøre meg mest mulig "ufarlig" for moren.

Jeg tror moren er livredd nå som datteren skal få søsken for å "miste" datteren. Selvsagt helt grunnløs bekymring, for datteren elsker moren sin og jeg vil aldri kunne bli en erstatning for moren. Men har fått meldinger fra moren tidligere om at jeg "må ikke tro at jeg er moren til datteren". Denne meldingen kom etter at hun hadde fått vite at jeg laget en kjole til barnet......

 

Situasjonen mellom foreldrene er nå så bra som den kan bli foreløpig. Det vil si, de sitter fortsatt i hver sin skyttergrav, men det er i alle fall ingen som avfyrer våpen. Selvsagt får datteren med seg at foreldrene er i konflikt. Datteren var så stresset i den perioden det sto på som verst at hun lå og bet seg til blods etter sengetid. Da var hun 4 år!!! Nå som foreldrene har klart å slutte å skyte på hverandre i alle fall, ser vi en helt annen unge. Hun er glad, fornøyd og virker trygg.

Hun gleder seg voldsomt til å bli storesøster og spurte meg her om dagen om hun kunne få ta med Mamma på fødestuen. Jeg svarte "Ja, hvis mamma har lyst, må hun gjerne komme hun også." Datteren ble kjempeglad, utbrøt "KAN JEG??" og gikk og smilte leeenge etterpå. Hun skjønner jo at alt ikke er greit mellom de voksne som står henne nærmest. Men derfor synes jeg det er enda viktigere å vise henne at vi prøver i alle fall, ikke fortelle henne at "mammaen din liker ikke meg, så derfor kan jeg og mamma aldri møtes".

Jeg har ingen ønsker om å møte min manns exkone på fødestuen, men jeg har ingen tro på at hun vil komme dit selv heller. Men nå vet i alle fall datteren at moren hennes har lov, og da vil hun nok heller ikke bli så lei seg om moren sier at hun ikke kan/vil komme den aktuelle dagen. Jeg kan jo få meg en overraskelse, at exkonen dukker opp på pur F. Haha! Men får ta det som et steg i riktig retning mot fred og fordragelighet istedetfor denne evige krigen som sliter på oss alle sammen.

[Anonym bruker]

For meg virker det helt unaturlig at ungene skal komme til første skoledag med dobbelt sett foreldre, steforeldrene kan ikke være med på alt!

 

I mine øyne er det naturlig at mammaen og pappaen til ungen er med på første skoledag, bonusforeldrene får være med å gjøre dagen spesiell på andre måter. Det er dessuten en grunn til at de ikke vil ha besteforeldre osv med på denne dagen, de voksne tar jo opp all plassen i klasserommet...

 

Jenta er gammel nok til å forstå, fortell at dette er noe mamma og pappa er med på, hun tviler ikke på dine følelser eller engansjement pga noe sånt, det viser du henne i hverdagen. Så lenge hun har både en mor og en far som stiller opp på disse tingene mangler hun ingenting. Deg har hun i tillegg, hun er heldig, og det vil hun etterhvert forstå.

[Anonym bruker]

Heregud hvor feig du er!

Om du ikke ønsker moren på fødestuen burde du funnet på en unnskyldning med f.eks at moren kunne møte babyen senere men på fødestuen ville du kun ha besøk av pappan og henne som storesøster. Med denne oppførselen din er jeg ganske sikker på at du sitter på andre siden når barnet ditt begynner på skolen, og at du surker for at stemor og pappan til jenta skal være med på første skoledag. Selvfølgelig vil ikke pappan ha deg der. Da hadde han jo tatt det opp. Tviler på at han er så fjott som du tydeligvis vil ha det til. Kan du ikke konsentrere deg om å gjøre andre ting med jenta. Og sier som en lenger ned her; det er ikke sikkert du får lov være med inn engang. Er lærer selv og har ofte skjedd at vi første skoledag må sette begrensninger nå som svært mange har flere sett foreldre.

[Anonym bruker]

Vet du, ungen er så gammel at hun må få høre sannheten.

 

Fortell henne rett ut at det er moren hennes som sier nei.

 

Synes du høres ut som ei flott stemor!

 

Min datter har ei stemor som har nektet henne å komme til faren. Så nå har ikke jenta sett pappaen sin siden jula.

Noen stemødre bør skjemmes over oppførselen sin.