Litt fortvilet midt på natten...

[Gjest]

Scorpiogi *11.08.08* Høygravid

 

I Spedbarnsboken?

Den tror jeg faktisk jeg ikke har lest nøye nok da, skal ta en titt, kanskje det kan være noe for oss også der!

 

Og neida, alle velmenende råd faller i meget god jord, så de trenger du slett ikke tygge i deg, selv om de kanskje ikke funker for alle:)

 

Og takk for lykkeønskninger!

Selv lykke til med forestående fødsel og egen liten bylt som du kan både elske og ha lyst til å kaste ut vinduet på samme tid;) Hihi...

 

[Sessa ruger igjen...]

Huffameien, Tillab!

Jeg syntes den første tiden med frøkna var slitsom, kolikk, mistanker om matallergi, og noen låsninger som vi ikke merket før hun var 4 mnd. Håper liksom at det ikke blir sånn denne gangen, men man vet jo aldri.

 

Den frustrasjonen du føler synes jeg du har din fulle rett til å uttrykke her. Er jo deilig å få det ut i et forum hvor fåtallet faktisk vet hvem du er. Husker da jeg var på mitt mest frustrerte, var ikke kjempe gøy å fortelle alle rundt meg hvordan jeg hadde det.... føltes jo litt som om vi hadde feilet i og med at hun gråt og var så urolig.

 

Jeg ville for sikkerhets skyld sjekket om hun har noen låsninger som dere ikke har lagt merke til. Og prøv alt du kommer over av tips rundt alternativ behandling! Er jo ikke noe i veien med å prøve, ikke sant?

Er det noe som helst som gjør at hun roer seg? Bilturer eller trilleturer eller bæring? I så fall sett mannen din i gang med dette med en gang han kommer inn døra og bruk den tiden på eldstemann eller kanskje aller helst på deg selv. Sørg for å mase deg til god oppfølging fra BuP i og med at du har vært langt nede tidligere så er det vel ikke veldig overraskende om det skjer igjen. Jeg tror kanskje du er lenger på vei enn du tror allerede....

 

Nå er det heldigvis sånn at alt blir bedre etterhvert, men jeg tror dere med fordel skal bruke litt tid på å få til noen rutiner som funker så snart det er mulighet for det, både for liten og for stor. Vi var altfor snille med legginga til frøkna og har brukt lang tid på å få henne til å forstå at man kan sovne selv og sove hele natten i egen seng, og uten sang og tull og fjas. Har vært en slitsom periode mens det har stått på og jeg går fortsatt og tenker at det er like før det skjærer seg igjen, men de gangene det blir noe tull med soving nå så tar det kort tid å vende henne tilbake til den gode rytmen igjen. Å, du verden så glad jeg er for at vi har knukke koden på henne nå før lillebror kommer.

 

Gir deg en STOOOOOOOOOR klem, Tillab!!!! Snart så er det vel min tur til å skrike ut her i frustrasjon.

[Gjest]

2 gutta+lille hull i gummi

Klistremerke ja, det er faktisk sånn jeg beskriver det også! Hehe...

 

Dersom nybabyen blir sånn har du jo iallefall en masse erfaringer å ta med deg inn i det, noe jeg er glad jeg har nå, det har gitt meg uendelig mye mer tålmodighet iallefall. Og den trenger jeg jo, som du ser:p Hehe...

 

Håper bestillingen går gjennom, og lykke til du også.

Så får du bare si fra så kan jeg vrææææle litt med deg om du trenger det en dag:)

[Gjest]

Syns faktisk du burde tenke mer på hva du skriver, mizz25

[Gjest]

Og slå i veggen og hoppe og sprette i sinne.

(dakar veggen)

Jeg gjør det, innimellom så "må" jeg bare. Er fantastisk for å avreagere litt:)

 

Takk NL:)

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg forstår deg så godt, jeg husker at når jeg lå på barsel tenkte jeg at det er jammen godt det er høy glassvegg på gelendret på balkongen her for ellers tror jeg mange hadde kastet babyen sin ut fra den..Babyblues ja.. Mamma sa til meg da at det faktisk er helt normalt at en mor innimellom føler at nå kaster jeg snart den ungen ut vinduet, eller man får lyst å sett igjen ungen ut på trappa. Forskjellen er bare at vi tenker det, vi gjør det ikke. Og det er lov å ha slike tanker når ting er tungt, sønnen min er ikke noe for soving han heller og det er ikke få ganger jeg raser inni meg og lurer på hvem demonen er og hvor babyen min er blitt av.

På barsel fabulerte jeg om at jeg hadde fått feilvare, måtte være en produksjonsfeil, lurte på om det var bytterett eller om de hadde glemt å sende med lyddemper til ungen. Tror mange har slike tanker, og det er lov!! De som sier annet tør enten ikke å innrømme det eller har ikke hatt vanskelige unger, ellers er de velsignet med en gudommelig tålmodighet!

 

Stooor klem til deg:)

[Gjest]

Nå har jeg ikke lest hele denne lange tråden, men vil si at jeg føler så mye med deg!

 

Jeg hadde et lite helvete selv som støtt og stadig var "gies bort mot henting" på msn'en min. Lillegutt sov max 10 timer i døgnet til han var 8 mnd. Ikke sammenhengende altså, men ti minutter her og 15 minutter der. Åh, jeg hadde mange våkenetter og frustrasjoner og før han var 6 mnd hadde jeg prøvd skrikekuren på ham og som satte teen i halsen på mange dibdamer. Åh, jeg var så lei!

 

Men til slutt så la vi han på eget soverom. Det var helt utrolig. Det var som å slå på en bryter. Ene dagen sov han ikke. Neste sov han 12 timer i strekk og jeg våknet før han og var overbevist om at han var død.

Helt stille og helt mørkt og alene. Det var det som skulle til. At jeg ikke tenkte på det før! Men dagsovingen var fortsatt hip som happ. Det viktigste var natta.

 

Som sagt, har ikke lest, vet ikke hvilke råd du har fått og hva du har prøvd, men har du muligheten, så hvorfor ikke? Hiv spetakkelet på eget rom og håp på søvn!

 

Lykke til! =)

[Gjest]

Ser du får mange gode råd her, og det er fint:) Men jeg er uansett enig at dette synes jeg var på kanten skrevet.

[Miramor]

Ørepropper og en stessless-gyngestol reddet meg da babyene mang en gang ikke ville sove.

[(S)TinkerBelle <3]

tillab

 

*trøsteklem i alle ender* forøvrig, har dere prøvd samsoving? Evt bæresjal og soving på deg hele dagen? alt er bedre enn ingen søvn! *godklemigjen*

 

den som aldri har tenkt tanken på at livet var bedre før unger synes jeg nesten litt synd på! hehehe!

 

 

[Joikaboll@]

Tillab, jeg føler veldig med deg og har en gang i tiden hvert der selv, faktisk i 4 år snart. Men vi overlever, og barna overlever, det blir en vane til slutt.

Og du har jo erfaring og veit at det med tiden vil gå over. Alt du skriver er rett og jeg har stor fortåelse for dine ord og tanker/følelser.

Det er bedre tider i møte og så lenge det blir med tankene hva er vel så galt med det?

 

Har ikke lest hele tråden, MEN, en her irriterte meg en smule.

 

mizz25

 

Du har erfaring, og hva med det, to tette og et skolebarn som må følges opp. Skulle ønske jeg kunne hatt det så enkelt som deg jeg, da skulle jeg brukt denne sommeren på å sole meg og kose meg i sola sammen med barna mine så snart sola titta frem.

 

Jeg har 5 barn, ei på ungdomsskolen, en på 10 år med adhd og store adfferdsvansker uten sosiale antenner, han har i tillegg astma.

Likevel valgte vi å få nr 3, han er i dag 4,5 år, han har astma og eksen, mye plaget, det har hver mange år med nattevåk. Likevel ville vi ha nr 4 raskt, han kom 11 mnd etter nr 3 (11 mnd mellom dem, hvor tette er dine?) Nr 4. viser seg at han er helt uniq, på en helt annerledes måte enn noen annen, han har nå diagnoser barneautisme, psykisk utvilklingshemmet, astma, eksem, søvnforstyrrelser, null språk (bruker tegn-til-tale) Ikke spiser han selv, ikke kan han tygge, han bruker enda bleie og vil gjøre det lenge fremover. Han spiser kun barnegrøt og boksmat.

Han har i sitt 3,5 årige liv max sovet 2-5 timer i døgnet, til tross for sovemedisin siden 1 årsalder.

Han har sine raserianfall, selvskading er dagligdags her i huset.

Huset og bilen, for ikke å glemme barnehagen er fult med hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen.

For snart 7 uker siden kom nr 5, like planlagt og ønsket som alle de andre.

 

Kanskje vi skal diskutere tette barn og oppfølging mizz25?

 

Alle er vi ulike, alle har vi ulike barn med ulike behov, dette gjelder oss selv også. Vi er inne på et åpent forum, som er åpent for alle med barn (og noen uten barn) her har alle (stort sett) hvert velkomne.

Men å angripe andre er LAVMÅL.

 

Dette var ikke bare ment til mizz25, men til dere andre i tråden som har et trangt syn.

 

Tillab, så lenge hodet er på plass vil alt gå seg til. Tøff dame du, kos deg i mannens ferie og ta litt ekstra vare på mamman til barna dine ;o)

[Gjest]

Hvor ville du med dette innlegget joikabolla? Klarte rett og slett ikke å forstå det. Mener du at du har det mer slitsomt enn mizz25? Eller at du til tross for at det er slitsomt å være småbarnsmor, valgte å få fem stykker?

[Gjest]

Jeg skjønner ikke krisemaksimeringen ved at dette innlegget ble skrevet. Hvor mange har faktisk ikke tenkt samme tankene i desperasjonen selv? Husker jeg hadde lyst til å kaste første ungen min ut av verandaen noen ganger, men gjorde det selvfølgelig ikke. Er det virkelig så galt å tømme seg her?

[♥♥mortil4♥♥]

Høres fryktelig slitsomt ut tillab =o/

Kan forstå følelsene dine, og må innrømme, at jeg noen ganger har følt det samme som deg, men tror nok ikke at jeg har hatt det i nærheten så tøfft. Håper du får prøvd ut kiropraktor, og at det kan hjelpe.

 

Da guttungen var liten, la jeg han på baderomsgulvet når jeg dusjet/badet, og han sovnet av lyden av vann som rant. De verste dagene, da han ikke ville sove, og bare gråt, og gråt, la jeg han på gulvet på et teppe, og satte på vannkranen, og han sovna

 

Har også hørt om unger som roer seg til kjøkkenviften

 

Utrolig hva som kan hjelpe.

 

*senderdegentrøsteklem*

[Gjest]

Tuuusen takk for MANGE flotte svar jenter. Jeg har fått mange gode råd og tips, og ikke minst, fått blåst ut litt gruff når jeg hadde behov for det.

Godt for både meg og jentene at mamma kan gjøre det her, fremfor hjemme.

De siste ukene har pappaen til jentene fått alt gruffet og jeg tror han begynner å bli litt sliten av det han også. Og jeg liker å tro at DiB er her blandt annet for slike tilfeller som dette. Både råd, utblåsning og støtte i samme slengen. Jeg er uendelig takknemlig for alle de flotte damene her inne som kan by på alt fra en klem til litt klargjøring.

 

LOTP; noen synes det, andre ikke. Jeg velger å benytte meg av DiB på den måten fordi jeg vet det går an, vet at de finnes noen andre som har tenkt og følt det samme i et øyeblikks desperasjon. Men så finnes det de som ikke forstår da. Barna mine leser ikke på DiB, de kommer aldri til å se dette og dersom de mot formodning skulle det, kan jeg fortelle at jeg elsker dem over alt i verden, at de er fantastiske, men at innimellom så er mamma sliten og trøtt og lei også, og det er helt lov. For det er en verdi jeg vil lære jentene mine også, det er lov å ikke alltid ha det perfekt, men man kan ha det godt likevel!

[Tredjemann på vei :D]

Nei, helt enig LeaderOfThePack! Skjønner godt Tillab's frustrasjon jeg ja! Uansett hvor glad man er i ungene sine, så blir man slitne og frustrerte av og til, og veldig ofte når man har en nyfødt!

 

Jeg har mange ganger tenkt at vi aldri skulle fått en til nå som vi hadde det så bra, og følte særlig i begynnelsen at vesla hadde ødelagt familieidyllen vår. Forholdet har holdt på å kræsje flere ganger etter at hun ble født for 2 mnd siden.

 

Jeg trodde vi skulle være så heldige å få en rolig baby denne gang, men neida... Hun har ikke kolikk, men hun har fryktelig vanskelig for å sovne og jeg må la henne sove på magen hver eneste natt og de dagene hun sover inne for å ha noen sjangs til å få det til. Hyler gjerne en stund da også, men hvis jeg er tålmodig og holder en hånd på ryggen hennes mens jeg sier "hysj-hysj-hysj" helt til jeg er sikker på hun sover, da funker det gjerne.

Hun er også veldig urolig mens jeg ammer henne og bruker så lang tid på å bli mett at hun gjerne halvsover mens hun småspiser på slutten. Når hun skal rape våkner hun igjen og hyler om jeg legger henne fra meg og virker misfornøyd uansett hva jeg gjør (sikkert sulten, men kan ikke amme henne hele tiden heller da).

Ikke tar hun smokk heller til min store frustrasjon...

 

Men i hvert fall... Jeg elsker begge ungene mine ufattelig mye og sier det til dem hver eneste dag, men jeg har da mange ganger ønsket dem dit peppern gror når det har vært ekstra tøft! Å høre sin egen lille baby skrike hele tiden er utrolig slitsomt, man blir svett og stressa.

Det er et sunnhetstegn det at man klarer å si (til seg selv og andre) akkurat hva man tenker og føler. Mye bedre å få blåse ut skikkelig iblant enn å holde alt inni seg, for da blir man tullete da! Hvor mange ganger har ikke jeg blåst ut min frustrasjon både til samboern og til mamma...

Alle blir lei av ungene sine iblant, men det er helst dem som ikke tør å prate om det som går fysisk til angrep på ungene sine.

Ei jeg kjenner, som slet skikkelig med 2-årstrassen hos sønnen sin, sa til meg at hun mange ganger fikk lyst til å klaske til han og måtte ofte slå i sofaen eller klipe hardt i ei pute i stedet. Det at hun kunne sette ord på det og turde å si hva hun tenkte i slike situasjoner, er for meg et bevis på at hun aldri kunne funnet på å gjort noe mot han på ordentlig.

 

Tillab, vi får bare leve med at ting er ufattelig slitsomt nå i starten og glede oss til høsten når vi har store babyer og har mye mer tid til å være sammen med de største ungene våre!

Jeg var nær ved å få en skikkelig fødselsdepresjon selv i begynnelsen og vurderte å søke hjelp, men det gikk over etter litt prat med helsesøster. Følte meg deppa store deler av svangerskapet også fordi jeg slet sånn med bekkenet og hadde en uengasjert samboer samt studier jeg skulle prøve å få fullført (noe jeg ikke greide).

[Hyacinth Bucket]

Hadde selv en som aldri ville sove og da ha først tok seg en dupp varte den kun i 15 min. Det var ikke noe galt som kiss eller kolikk. Fikk beskjed av hs (ettersom jeg ammet) om å kutte ut all koffein og tannin og sterkt begrense inntaket av sukker og kustig søtning. Begrenset også inntak av melkeprodukter en liten stund. Det virket! Var som å få en ny unge -en unge som sov!

 

Etter noen mnd kunne jeg gradvis tilvenne normalt kosthold igjen. Kanskje dette kan være noe å forsøke for dere også?

 

Et ps til dere som kommer med kritikk av utsagnet over her: - mangelen på søvn kan virkelig få et menneske til å tippe over. Man kan bli usaklig, grinete og si og gjøre ting man virkelig angrer på eller i ettertid ikke skjønner at man har vært i stand til å si/gjøre. Jeg tror ingen skjønner helt hvor direkte jævlig det er før man har opplevd det. Å komme med fraser som at spedbarnstiden er vanskelig for alle blir bare platt. Noen har det verre enn andre. Sånn er det bare.

[tulle82]

Dette hørtes ut som en fortvilende situasjon, og jeg føler med deg!!

 

Kjempebra at du klarer å sette ord på følelsene dine, det tror jeg er sunt for deg, og andre i samme situasjon!

 

Kan jo gi et tips som fungerte bra med jenta mi: Hun sovnet med en gang hun fikk nesevarme! Hadde en flanellklut som jeg såvidt la inntil nesen hennes. Denne kluten er hun veldig glad i nå som hun er over året, og hun har den alltid med når hun skal sove. Rullet og en håndduk som en stor pølse og la den rundt hodet hennes. Hun la seg alltid med nesen inntil den=)

 

Så må jeg bare ønske dere lykke til! Dette går over=)

[Tredjemann på vei :D]

Du har så rett, så rett! :-)

 

[Gjest]

Huff da, det må jeg si var sterke ord, det er jo lov å lufte tankene sine og tømme seg et sted, men dette var litt i overkant. Ikke normalt å føle det på den måten, så tiden er nok inne for deg å søke litt profesjonell hjelp. faslegen din kan nok henvise deg videre.

 

All forståelse for at man kan bli sliten, men etter så kort tid, da er det tydelig at du sliter litt mere enn å få koz og klemz fra andre på nettet.

 

Håper det ordner seg for deg, og at du får hjelp med sinnet og agresjonen din før det virkelig går utover barna.

 

Lykke til !

[Aga:-)]

Tillab: Du er og blir en herlig politisk ukorrekt og fantastisk dame her inne på DiB!!

 

Det du skriver er det mange som tenker og føler, men som aldri i verden ville våget å innrømme eller si høyt. Supert at noen tør å si at de er drittlei, utslitte, at de angrer, osv. Selvfølgelig gjør man det i enkelte situasjoner, det er jo ikke rart at en angrer når en ikke har sovet skikkelig på mange år, når en ser helt for jævlig ut pga søvnmangel og sviktende personlig hygiene grunnet tidsnød, og tenker tilbake på den tiden hvor en kunne sove så lenge en ville og til og med ta et langt bad helt mutters aleine... Når ungen hyler og griner, og ingenting hjelper. Og når en har kranglet med partneren sin om en minibagatell fordi begge er så slitne og ampre.

 

Det er dritslitsomt å ha barn, spesielt de som skriker mye og sover lite. Noen er født med heftig temperament, og de er ekstra utfordrende.

 

Jeg synes det er fantastisk med DiB av mange grunner, men aller best er det at vi bare kan skrive det vi vil, tenker, føler, ønsker o.l., uten så mye sensur. Så lenge vi ikke angriper noen eller er sårende, burde det være fritt frem for de fleste av oss. Tillab, du hjelper mange med å skrive slik du gjør. Det kan jo være en mager trøst i all elendigheten.

 

Og skal vi møtes snart, forresten?

[Mamma til ♀♀ & ♂]

Dette hørtes ikke bra ut. Vi har hatt endel frustrasjon i huset vi også.

I fjor sommer da minstejenta var ca. 3 mnd ville hun ikke sove på kvelden og natta. Vi tok i bruk støvesugeren i korte stunder slik at hun sovnet av den jevne duren. Satt den litt unna henne da...

Men kanskje du kan undersøke med Sove Karin? Vet hun hjelper barn med søvnen. Vet ikke om du har fått dette rådet andre steder i tråden for har ikke lest alt...

 

Lykke til iallefall

[Gud]

"Men dette var litt i overkant".

Du mener at det var litt i overkant for DEG å lese om. Javel. Fint for deg at du aldri har hatt det sånn! Heldig er du. Men ikke døm andre bare fordi du har hatt flaks.

 

"Men etter så kort tid..."

Hva da, kort tid? Mener å ha lest at ungen er 2-3 måneder. Hvis ikke Tillab har sovet ordentlig på 2-3 måneder er det faen ikke rart hun føler som hun gjør, og det er faktisk ikke unormalt heller engang.

 

Selv var jeg så sliten at jeg i perioder følte at jeg hadde lyst å kvele babyen min med en pute. Skrik skrik skrik, jeg sov jo ingenting, formen var rett og slett elendig. Kvalte jeg babyen med en pute? Selvfølgelig ikke.

 

Det unormale ville vært om T faktisk kastet ungen ut av vinduet. Heldigvis virker hun reflektert nok til å aldri finne på noe sånt.

 

Det er lov å føle ting. Det er lov å snakke om følelsene sine også. Og vi er MANGE som har følt det sånn som henne. Aksepter virkeligheten, den er som den er.

[Mamma til to tette]

Husker min søster spurte meg 1 mnd etter fødsel? "Har du fått lyst til å kaste ham ut vinduet ennå?" og jeg svarte sjokkert "nei?!" men he he den kan jeg skrive under på nå. Å bli fratatt søvn er tortur og man tenker ikke rasjonelt eller er seg selv. Håper du følger opp noen av rådene og får hjelp for vet hvor tøft du har det! Håper på en sovedukke jeg også....man kan jo håpe!

[*TINCO*]

Heisann

 

Vil bare si at jeg forstår deg bedre enn hva du aner!!!

 

Min fødselsdepresjon er på god vei til å forsvinne og BHG er fantastisk!

 

Men jeg har hatt det på samme måte og det er helt jævlig. jeg har aldri gjort noe gale med barnet mitt men jeg har vært i den sinnstemningen hvor det ikke var langt unna...

 

Jeg tenkte på tre ting...

 

en; jeg mener at mange små har godt av en tur til kiropraktor, kolikk eller ikke. Treffer du den rette kiropraktoren så er det himmel.

 

to; Siden du har kontakt med psykriatisk team, kan ikke de hjelpe deg slik at mannen din kan ha en aktiv sykemelding for å hjelpe deg?

 

tre; Blir ikke du dårligere av å lese her på Dib? (Det ble jeg)

 

Ellers vil jeg ønske deg lykke til videre og håper virkelig du får litt mer hjelp, det virker som at du trenger det.

 

Nå er mini min halvannet og det er så deilig, takler ikke det babystyret...

 

Vurderer faktisk å adoptere nr 2 for å slippe graviditet, fødsel og barselstid.....