Litt fortvilet midt på natten...

[Gjest]

Jeg sitter her, våken på tvang og angrer som ei bikkje på at vi fikk et barn til.

Et barn som er akkurat som det forrige. Et lite monster i forkledning.

Vakker og nydelig å se på, søt og medgjørlig foran "publikum" og et sant lite helvete når ingen ser.

Hun sover maks 30 min på det lengste, pupp er kun av interesse når hun er sulten, smokk brekker hun seg av og dette lille, potensiellt uskyldige vesenet klarer å ødelegge en hel familie.

Jeg føler faktisk tidvis et intest hat ovenfor den lille kroppen som tar fra meg absolutt all frihet, alle muligheter for hygge og kos, søvn og tid med storesøsteren. Samme faen hvor søt hun ser ut til å være.

 

Når vi ikke er hjemme så triller jeg, bysser, bærer, koser og duller og hun er vanskelig men jeg fremstår som relativt uaffektert og smiler pent og svarer det jeg bør når folk spør om hun er snill.. "jadaaaaa"

 

Hjemme så koker det over, og jeg kaster ting i sinne, for jeg blir så frustrert. Jeg har mest lyst til å kaste den lille kroppen ut vinduet eller tilsvarende. Ingenting klarer å få meg som sint som den hylende lille bylten. Og jeg ser med fortvilelse at dette er sånn det kommer til å fortsette i mange måneder fremover. Det er sånn det er bare. Jeg klarte aldri å knekke den koden med søsteren og sliter ennå med dagsovingen. Velger heller å kutte den ut fremfor å kjempe med to unger om å få dem til å sove. For det er det all min tid med den minste går til, kjempe for å få henne til å sove. Alltid.

Og det er slitsomt, helt utrolig slitsomt. Og jeg er lei, allerede.

 

Jeg vil egentlig ikke noe sted med dette innlegget, bare tømme ut litt av alt gruffet. Jeg har brukt nesten en time på å i det heletatt få skrevet ferdig, for lille helvete er selvfølgelig våken, som alltid...

*sukk*

 

[blåbæret]

Føler virkelig med deg!

Men har du prøvd kiropraktor e.l? Vet om så mange som har fått hjelp på den måten, selv ville jeg ikke latt noe være uprøvd.

Sov godt!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg kan ikke gi deg noen råd, tips eller dele erfaringer.

Joda - jeg hadde en slitsom unge selv - til tider.

Hele det første året var han syk- Fra han var 7mnd til han var 13mnd sov jeg ikke mer enn fra 10min til MAKS 3timer om natta.

Jeg sluttet skolen, maktet ikke mer. Jeg var helt på BÅNN.

 

Jeg var alene - men bodde jo hos mamma og pappa.

Men det gjorde det egentlig verre - fordi jeg fikk ikke privatliv.

Noen som alltid hadde noe å si når jeg gjorde ditt eller datt.

 

Men, allikevel: To forskjellige situasjoner.

Jeg hadde endel netter der jeg lå og gråt fordi jeg ikke fikk den ungen til å sove. Jeg var så utmatttet, sliten. Jeg var.. Deprimert og ødelagt.

 

Jeg lovte meg selv: "Fra imorgen skal jeg gjøre det".

Men, av frykt for å feile så gjorde jeg som natta før. Og angret som en hund - igjen.

Når jeg tok tak i problemene da Daniel var 12mnd brukte jeg en mnd på å komme i rutiner, få orden på ting. Gjorde alt gradvis.

Jeg har ikke hatt det bedre siden da!

JEG tok kontroll over Daniel og meg selv.

Så fikk jeg endelig kosa meg med ungen min.

 

Det første jeg tror du bør gjøre er å sette deg på helsestasjonen, legge frem alle tanker og følelser!

De er der for DEG og familien din! De hjelper deg. Men ikke før du spør om hjelp!

 

åå, jeg husker hver natt der jeg gråt mine tapre tårer fordi den ungen ikke ville SOVE.

Han hyla, spyttet ut smokken.

Jeg rev meg i håret for å unngå å bare gjøre noe mot den skrikerungen.

Den ungen som ikke kunne annet enn å skrike på natta. Fra 1- 7om morgenen.

Og kl 0730 skulle jeg på skolen.

 

Åå, når jeg tenker tilbake på det der...

For det første er jeg glad for at Daniel er såpass stor og at jeg fikk kontroll på situasjonen før jeg får et nytt barn. For det andre skal jeg ikke la det samme skje igjen.

Derfor mener jeg du bør gjøre noe for deg selv NÅ.

 

Du må bare få hjelp, ikke minst SNAKKE ut med noen!

For deg selv, før det blir verre.

 

Barna dine fortjener det, men søren tillab!

DU fortjener å se tilbake på babytiden/småbarnstiden som NOE godt.

 

Jeg brukte en mnd i tilvenning på Daniel. For ikke å drite meg fullstendig ut igjen.

Nå sover han om natta, løøøper inn på rommet i full fart.

Dte vanskeligste var for MEG å være konsekvent og ikke gi etter.

Som det å gi han melk om natten f.eks.

Men, når jeg sluttet md det og lot han grine (i senga mi, han visste jeg var der, jeg trøsta han og ga han smokka) så tok det ikke mange dagene før han ga seg.

 

Dager!

Ikke mnd.

Da så jeg tilbake og så hvor gal man faktisk kan bli. Man unnlater å gjøre noe av frykt for at det skal bli verre.

Hvor gammel er minste jenta? Gammel nok til å sove borte slik at du kan få skikk på eldstejenta og TID til kun henne?

Får minstejenta mme eller mm?

 

Daniel fikk mme, så kanskje lettere for meg igjen da.

 

Nå er jo minstejenta di lita, hun er vel mellom 2-3mnd om jeg ikke husker heeelt feil?

 

Det er utrolig vanskelig. SLitsomt.

Har du snakka med samboeren din om dette?

 

Jeg har nok ikke nok erfaring, tips råd eller lign.. 2 barn er ukjent for meg.

MEn, allikevel så tror jeg litt på det at man må bestemme seg og gjør noe med det.

For da ble det bedre for min del.

 

Mange klemmer fra en trøtt Vålerenga som faktisk egentlig skulle vært i seng...

Hehe;o)

Heldigvis er det min egen feil ;o)

[petite fleur]

Som blåbæret sier, har dere prøvd kiropraktor? Et vennepar av oss var nylig hos kiropraktor etter ett ÅR med hyling og skriking (gutten ville aldri sove), viste seg at det var kiss. Etter et par behandlinger er han allerede bedre.

 

Vil bare si at jeg føler så med deg! Jeg er også midt i en tøff periode med småen, men på langt nær så ille som du har det....Er det ingen som kan hjelpe deg litt nå og da? Besteforeldre som kan ha størstejenta en natt/ dag eller to?

 

Håper du sover nå da, i alle fall :-)

[Gjest]

Det er ikke alltid så lett, den kan være knalltøff tida med spedbarn. Prøv kiropraktor, for det kan hende det kan hjelpe på. Og så ville jeg snakka litt med helsesøster tror jeg. For jeg er redd du går på en smell her. Ting du skriver er følelser jeg kjenner igjen fra da jeg fikk nr 2, jeg fikk da en fødselsdepresjon. Sov for lite, var sint, irritert, lei, orka knapt synet av ungen.... Det var slett ikke noe rosenrødt eventyr slik de første 2ukene var...

 

Et råd, slutt å kjempe for å få ungene til å sove, det hjalp på her, for de søte små får færten av fortvilelse, stress og iver etter å få dem til å sove så nekter de jo i hvertfall er min erfaring.

 

Du er nødt til å prøve å forandre tankemønsteret og bli kvitt frustrasjonen, for den lille merker det faktisk og vil da bli mer og mer urolig jo sintere og mer fortvilt du blir. Rett og slett en ond sirkel.

Hvis du har en innstilling til at slik det er nå vil det fortsette å være lenge er jeg redd du får rett i det, for det er DU det er nødt til å starte med, det er ikke den lilles feil.

Alle mødre kan kjenne fortvilelse, sinne, frustrasjon, men den skal IKKE overskygge gleden og kjærligheten, gjør det det så bør man få litt hjelp, det gjorde heldigvis jeg den gangen. En fødselsdepresjon er ikke noe å spøke med...

 

Klem fra

[*ale*]

Stor klem!!!

 

Dette klarer du...

[line_n & sara]

*klapp på skulderen*

skjønner at du må lette litt på trykket, og det er jo derfor vi har dib!

 

ville nok tatt en tur til kiro og manuell terapeut, har hørt mye positivt om det.

bor du i oslo området? ville også tatt en telefon til klinikk fjeld på majorstua, hun er en akupunktør og homeopat som er kjempeflink med graviditet og barn, virkelig verdt et forsøk!

(jeg var i utgangspunktet litt kritisk til homeopati, men hun har gitt meg to remedier som virker!) .

 

[Banshee]

Heia tillab!

 

Lenge siden sist nå, men jeg husker deg like godt for det:)

 

Jeg vil begynne med å forsvare deg for hun mams 07 over meg har tydeligvis ikke opplevd intensiteten i det du beskriver og som jeg selv kjenner meg igjen i.

 

mams 07; Nå skal jeg forklare deg en liten ting. Det er helt normale følelser som tillab føler, poenget er at hun føler det, ikke gjør det.

Hun er da såklart så frisk hun også at det bare er en frustrasjonstanke som hun aldri ville satt ut i live.

 

Å si at det er urettferdig ovenfor barnet at tillab føler som hun gjør er bare frekt av deg å skrive, skal en si at hver gang en tenker tanken om at en er lei og sliten av å være mor er en urettferdig ovenfor barnet sitt? En mor har lov å være sliten hun også, selv hvor mye vi har ønsket oss barna våre. Vi er bare mennesker, vi har våre begrensninger vi også. Tillab ville vært urettferdig ovenfor barna sine dersom hun kjeftet og smelte på barna og behandlet de deretter fordi hun var sliten, sint og lei.

Men kjenner jeg tillab så blir det med tanker og følelser og de må hun da få lov å både ha og få utløp for.

 

Det er ingenting som kan få meg så frustrert, irritert og sint som jenta mi når hun gråter i evigheter og ikke roer seg. Kombinert med at jeg er trøtt også...ja, da må jeg virkelig telle til ti så jeg ikke sier pang innvendig.

 

Men: Det vil ikke si at hun ikke er det største som har hendt meg og som jeg elsker mer enn livet selv. Jeg kunne ikke vært heldigere.

 

Jeg ble alene med jenta mi når hun var 17 dager gammel, hun hadde kolikk til hun var nesten 4 mnder og skrek fra 19 om kvelden til 8.30 om morgenen når hun sovnet av utmattelse. Det var da dager og netter at jeg var så dausliten selv at jeg trodde at dette skulle gå rett vest, og da trengte jeg å få lov å bare si setningen jeg at jeg kunne kastet henne ut vinduet. Mamma'n min hadde det slik med meg og broren min med, begge kolikkunger, vi lever i beste velgående vi. Og jeg kan med hånda på hjertet si at alle venninner jeg har har hatt samme tanken, ingen barnemordere/mishandlere i omgangskretsen min ennå.

 

 

Jeg tror du stakkars tillab bare trengte litt utluftning og forståelse, og det skal du få med meg. Sammen med en stor KLEM og en forsikring om at det løsner til slutt, men en kan bli litt frynsete i kantene i mellomtiden.

 

 

 

 

 

 

[viktorogmilla]

Kjenner meg igjen i frustrasjonen og følelsene dine. Har dessverre ingen råd, men kanskje en fattig trøst: Førstemann eide nettene frem til han var kjempestor. Da nr to kom og var enda værre, noe vi ikke trodde var mulig, hadde vi noen utrolig slitsomme måneder. Men plutselig snudde det. Hun er fremdeles våken flere ganger hver natt, men sovner raskt igjen som regel, og skrikingen er det omtrent helt slutt på. Det gikk over!!! Vet ikke hvor gammel datteren din er, men er det kolikk hun har, går det som regel over omtrent ved 3-måneders alder.

Klem fra

[Gjest]

Hei Vålerenga, og takk for et langt og godt svar:)

 

Det er ikke hun store som er problemet egentlig, hun er så stor at vi bare kan hoppe over dagsovingen på vanskelige dager, heldigvis!

 

Mannen vet at jeg blir så utrolig frustrert og lei som jeg gjør, men som vanlig er det lite han får gjort siden han er så lite hjemme. Men snart har han ferie, det blir 5 deilige uker håper jeg.

 

Vet ikke hvordan jeg skal løse problemene med den minste, hun gråter fordi hun er trøtt, gråter fordi hun ikke vil sove og dersom hun sovner våkner hun med et hyl fordi hun oppdager at hun har sovnet. Utrolig slitsomt og masete.

 

På den annen side må jeg jo legge til at når jeg får de begge til å sove for natten og ligger mellom de to vakreste småjentene jeg kan forestille meg så er jeg utrolig fornøyd med å ha dem begge. De er jo fantastiske også, ikke bare slitsomme små krek;) Hehe.

 

 

 

[Gjest]

blåbæret; har ikke forsøkt det, og jeg vet ikke om det ville hjelpe oss heller. For det er ikke noe galt med henne. Hun bare vil ikke sove. Når hun først må gi tapt kan hun sove både 6 og 7 timer plutselig. (som i natt, hun blir jo sliten etter så himla mange timer våken) Men det tilhører selvfølgelig sjeldenhetene at hun gjør det da...

 

Men hun er mye blid, hun legger på seg i enorm fart osv osv. Så det er kun dette med søvnen jeg sliter med. Søsteren var akkurat lik når hun var på samme alder og tilslutt var jeg så kjørt at jeg fikk diagnosen moderat til alovrlig fødselsdepresjon. Jeg er jo selvfølgelig redd for at den kan komme tilbake men blir fulgt opp av BuP for sikkerhetsskyld.

 

Men dersom det kan fungere for bare vanskelige sovebarn er jeg mer enn villig til å forsøke. Tror du det? Har du noen erfaring med det selv?

[Gjest]

oktobernurket;

Det er ikke kiss, jeg har vært veldig obs på det, siden flere av våre venner har hatt kiss barn.

 

Og dersom hun får rett oppmerksomhet så gråter hun jo ikke... Hun er rett og slett overtrøtt. Og jeg sliter med å knekke koden på NÅR hun er trøtt og bør legges. Vanskelig det der.

[Gjest]

mams 07; ja det er sterke ord, som veldig godt beskriver akkurat hva jeg tenker og føler når jeg står midt oppi det hele.

Og hun får meg så sint at jeg faktisk bare har lyst til det. Jeg vil jo aldri gjøre det, men så sint blir jeg. Og det er faktisk lov å bli akkurat så frustrert innimellom, når man ikke ser lyset i tunnellen...

Jeg føler det også bare sånn når jeg står på hodet for å finne ut hva jeg kan gjøre for at hun ikke skal gråte, for at hun skal sove osv.

 

Jeg får hjelp allerede, men det å prate med noen er liksom ikke det som løser problemet for meg, det letter på trykket til en viss grad, men problemene for meg er jo der og da, midt i situasjonen. Og den forekommer jo aldri når jeg er på hs eller bup.

 

Og mams 07, du kunne spart deg for å si at jeg kunne spart meg, det er helt unødvendig, for jeg som alle andre vet at det ikke er følelser som er gode å sitte med ovenfor ens eget, meget planlagte og ønskede barn...

[Gjest Sauen og dingsen]

Tillab - syns du beskriver det på en sterk måte jeg, og det står faktisk respekt av å tørre å si høyt de følelsene så utrolig mange sitter på.

Det er så mange som tenker sånne ting, og tror det har klikket helt for dem som føler det på den måten. Men det ER normalt! Har hørt det mange ganger før, og har vært frustrert ut av de baner selv noen ganger.

Det er en utrolig vanskelig tid det der, og når jeg selv sto oppi det for noen måneder siden trodde jeg at det aldri skulle ta slutt på skrikingen. Og så kom det plutselig en dag der det ga seg!

Jeg tror du er veldig fortvila nå fordi du ikke klarer å se for deg at det BLIR bedre, men sansynligvis gjør det nok det!

Det du trenger nå er avlastning, hvile, kos med jentene dine og en stor klem. KLemmen kan du ihvertfall få fra meg=)

Du vet, det blir bedre, det husker du vel? =)

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Kjære Tillab med gulljentene - jeg har ingen tips eller råd, vil bare gi den en kjempe stor og god trøsteklem!! Håper dere får den hjelpa dere trenger, dette er ingen god situasjon!! Håper du får sove litt!!

 

*stor klem*

[Gjest]

Banshee&Erica

Takk for et fantastisk svar:)

 

(og jeg husker deg også!)

[mizz25]

Syns du burde tenk over ka du skriv... Å koffør ikke bare legg dæ å søv enn å sitt å skriv her midt på natta?? Syns å du brukte stygge ord,angra osv... FY!!!! Trur du har det som stortsett ALLE oss småbarnsmødre,det e å ska vær ei slitsom tid!

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Og mams 07 - selvsagt får du lov å ha dine meninger, men du bør ha nok takt og tone til å ikke komme med sånt svar på et innlegg som dette! Tillab er sliten, og det er LOV!! Hjelper ikke at du kommer inn som en bedreviter og gjør det værre!

 

Gi støtte og gode ord i stedet for!!

[Gjest]

Føler med deg, og du har rett til å føle det sånn! Det kommer til å gå over og bli bedre til slutt.

Jeg er ingen "babyperson", og har syns barselstiden har vært tung med begge. Lett å nyte det for de som har sovedukker... :-S

[Gjest]

Tror du babyen leser her inne...?

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Mizz25: Hva vet du om hvorfor Tillab sitter her midt på natta? Som hun skrev i innlegget sitt hadde hun brukt 1 time på å skrive innlegget fordi mini'n var våken!! Jeg ville heller ikke ligget i senga om barna mine hadde vært våken!

 

Og det er faktisk sunt og få ut de frustrasjonene man holder inni seg! Å dømme andre og andres situasjon sier tusen ganger mer om deg enn om Tillab!

[mizz25]

Hehe,neppe,men syns ikke man ska si sånn,ungen har da vel ikke bedt om å kom te heller... Stortsett ALLE har ei slitsom spebarnstid!!

[OsloMor]

Ikke bare, bare, å ha to relativt små nei.

 

Dårlig samvittighet for den ene eller den andre, men som Spetakkel sier; det blir bedre!

 

Når det er sagt, synes jeg at alle må få kunne legge ned sine "filtre" og selvsensur, for å få skrive seg tom i vanskelige stunder!

 

Lykke til iallefall:-)!

 

[mizz25]

Hehe.. Så ungen ligg i senga å hyl mens ho sitt her å får ut sinne sitt? jaja...

[Gjest Sauen og dingsen]

...Men man har ikke lov til å si hva man egentlig tenker? Mødre flest tror jo det har klikka for dem fordi de tenker sånn, fordi alle andre går rundt og "takler det så utrolig bra"...