Kvinner som pårioriterer karriere foran familie...

[Dunder]

Zima: fordi jeg vet om mange menn som synes et år er for lenge for dem å gå hjemme med barn, uten at de blir beslyldt for å være dårlige fedre av den grunn.

[KaMa]

Akkurat den moren, som heller vil jobbe enn å være hjemme med barn fordi hun blir deprimert av å ikke få jobbe er vel kroneksempelet på noen som slett ikke bør få barn..

[Dunder]

Men, KaMa, hvorfor trenger man Au Pair når far er hjemmeværende? Har du forresten lest tråden på Krangle?

 

 

[KaMa]

At det er kjønnsforskjeller som ikke henger på en greip i år 2008 er vel ikke noe å stikke under en stil, men så er det vel mange momenter som spiller inn. Hvilken rolle det blir forventet at fedre inntar i en foreldresituasjon. Det er fremdeles ikke normalen at fedre er hjemme et år med barn, og man kan da heller ikke forvente at far skal føle at dette er vanlig heller. At det ikke burde være sånn er en annen sak..

[KaMa]

Hahaha.. En stil.. En stol selvfølgelig.

[Dunder]

Ja, men jeg tenker ikke at alle som gir permisjonen til far gjør det fordi de blir deprimert av å være sammen med barnet sitt. De gjør det av samme gunn som menn gir permisjonn til kona: De synes det er greit å jobbe, mens en andre er hjemme.

[KaMa]

Nei, jeg har ikke lest den. Nei, jeg kan virkelig ikke skjønne hva man skal med en au pair om far er hjemme, og jeg vet at det hjemmet ville jeg ikke latt noen unger jeg kjenner vokse opp i.

[Dunder]

men det er jo nettopp derfor jeg ikke skjønner hvorfor dere drar inn au pair nå kvinner viljobbe kort tid etter fødsel?

[KaMa]

Det var ikke et svar til deg, men ok.

Jeg er slett ikke tilhenger av å sitte hjemme og holde hender med ungene frem til de blir tenåringer. Jeg mener heller ikke at alle som får barn skal gi opp resten av livet og bare være forelder.

Jeg kunne nok ikke tenke meg å gå hjemme selv, noe særlig mye lenger enn det jeg gjorde.

Men det går liksom an å gjøre begge deler? Man kan ha et liv utenom foreldrerollen uten at det går på bekostning av ungene. Og det er vel det som er litt av poenget. Prioriterer man noe annet enn ungene, så betyr det nødvendigvis at ungene blir satt til side. Det har ingen unger godt av, uansett om det er mor eller far som gjør det.

 

[Gjest Zima *PP?*]

Det er synd. Jeg kjenner ingen sånne menn. Jeg kjenner tvertimot mange menn som er lei seg for at de ikke får vært mer hjemme.

[LilleBjella]

Hvis jeg etter fødsel finner ut at oi....dette var ikke like givende som jeg hadde håpet og innstilt meg på, og blir deprimert...kan ikke akkurat snu prosessen, putte ungen inn i magen igjen og tenke, jaja, jeg passer ikke som mamma likevel gitt.

 

Poenget mitt er at livet ikke alltid er like rett frem, sort/hvitt og lett som noen vil ha det til.

 

I USA er det seks ukers (var i hvert fall det da jeg bodde der) mammapermisjon, og de foreldrene som ikke har råd til å ta seg et år fri, ja de sender ungen i barnehagen, leier seg en au pair, osv. Kanskje amerikanere som ikke kan leve på en inntekt rett og slett bare ikke skal reprodusere?

[Gjest]

Hvordan i all verden kan en kjenne reaksjonen på å få barn før en har opplevd det? Kan man bestemme seg for å ikke bli deprimert av at livet blir snudd på hodet og alt er annerledes enn før?

 

Det høres ut som om alle som får barn kommer fra det samme ståstedet, mer unyasert enn det kan man da faen ikke være. Det beste er at det tilsynelatende er greit at man ikke har mulighet til å være sammen med barna til alle døgnets tider, så lenge man har sviende dårlig samvitighet for det. Du snakker om å legge skylapper på lykken i livet! At noen påberoper seg fasiten på hvem som burde vært mødre og ikke er bare usselt og helvetes arrogant.

[KaMa]

Personlig så mener jeg det slett ikke er en menneskerett å få barn, og det er slett ikke alle som burde ha barn.

Når du får barn så kan du rett og slett ikke tenke at Ops! det var jo ikke sånn det skulle være..

Kjenner du deg selv så dårlig at det vil komme som en særlig overraskelse hvordan du vil funke som forelder så er det kanskje ikke så riktig å få barn?

 

Forøvrig sitter jeg nå for tiden og er vitne til barn som eksisterer og omsorgspersoner som angrer seg. Å påberope meg fasiten på hvem som bør og ikke bør få barn ligger mitt hjerte særlig nærmt for tiden.

Takler du ikke å bli mor/far, så gå og få hjelp. Du utsetter i hvert fall ikke ungen din for den overlasten det er å bli født inn i en familie som ser barnet som en begrensning og en belastning.

[KaMa]

LilleElla. Ja, da går du og får hjelp. Du rømmer i hvert fall ikke fra situasjonen og kaster deg inn i evig jobbing.

 

Forøvrig så syns jeg det er betenkelig med folk som har så store forestillelser i forhold til det å få barn. Du går garantert på tryne, siden du vanskelig kan forestille deg noe du ikke vet hvordan er før du opplever det selv.

Barn som blir født med en oppgave hengende over seg pga av foreldrenes forventninger er det faen meg synd på.

 

Nei, livet er ikke sort/hvitt. Men jeg vet ikke helt om jeg er i humør til å fire så veldig når det kommer til unger. Det finnes altfor mange idiotiske og egoistiske foreldre. De skulle virkelig ikke ha hatt barn.

 

Og når du igjen drar frem dette med permisjon er det fristende å spørre om du er litt sakte? Det var aldri en debatt om permisjon. Det var snakk om å P R I O R I T E R E. Som i PRIORITERINGER.

De ferreste steder i verden kan de prioritere slik som oss i Norge. Det betyr slett ikke at de ikke ville ha gjort det om de hadde muligheten.

 

Så kan du vennligst prøve å få med deg debatten i stedet for å diskutere fantasifostre?

[Dunder]

Du har selvfølgelig rett KaMa, hvis denne diskusjonen handlet om foreldre som ikke bryr seg om barna sine. Og den diskusjoenn kan vi gjerne ta, men ikke nå. Nå skulle vi egentlig diskutere om det gjør noe om mor og far bytter roller, ikke om mor og far ikke bryr seg om barna sine.

 

Jeg synes ikke man skal søke profesjonell hjelp dersom man kun har byttet roller i forhold til det som er mest utbredt.

[KaMa]

Sorry, det utartet og jeg ble noget provosert av angelmya.. :-/

 

Men diskusjonen ble jo vridd helt i utgangspunktet. Spørsmålet var om det er hva for menn en type (!) karrierekvinner hadde, og hva var forskjellen på en skissert type familie med karrieremamma og hjemmekjær pappa kontra karrierepappa og hjemmekjær mamma.

 

Hovedinnlegger brukte ordet prioritere, og det var det som var utslagsgivende for noen av oss (meg i hvert fall..), at noen prioriterer karriere fremfor allerede eksisterende barn. Får man barn så bør man gjøre prioriteringer etter det.

[LilleBjella]

Hahahahahaha....jeg må smile litt for meg selv her jeg sitter. Kan vel ikke si jeg er vant med å bli oppfattet som sakte (som i dum).

 

Men når jeg sitter på jobben, trøtt, gravid og sliten en fredagskveld, og egentlig burde gjøre helt andre ting, samtidig som jeg prøver å få med meg nyansene i en engasjerende og til tider provoserende debatt....ja så får jeg ta det på egen kappe at jeg begynte å diskutere utenfor det som HI opprinnelig spurte om. My bad, beklager så meget!

 

Det som rett og slett provoserer meg mest med uttalselsene dine, er at det virker som om du ikke har evner til å empatisere med mennesker som er i en annerledes sitasjon enn deg selv. Orker ikke å utdype det noe mer, du skjønner sikkert hva jeg mener, selv om du åpenbart er uenig.

 

Men jeg er definitvt ENIG i at barn ikke bør fødes inn i denne verden, med den oppgave å tilfredstille foreldres urealistiske bilde av hvordan livet med barn er. Foreldre som får barn fordi de vil føle seg elsket, får barn av feil årsaker (om det finnes gale og riktige årsaker da). Men tror ikke det er så fryktelig lett for naive førstegangs'ere som undertegnede, å på forhånd vite hvor de skal legge lista, hva forventninger angår.

[LilleBjella]

Svarte deg litt lenger oppe, men får vel da også svare på HIs egentlige spørsmål:

 

Hvis man som familie bestemmer (og gjør prrioriteringer slik at dette skjer) at kvinnen jobber, mens mannen er hovedomsorgspersonen, etter noen måneder, så mener jeg det er greit og opp til hver enkelt familie. Riktignok henger puppene på mor, og er av den oppfatning at man bør amme barna de første levemånedene, så sant det er mulig.

[KaMa]

Beklager at jeg kalte deg sakte, men jeg ble så fryktelig oppgitt.

Det er jo ikke en debatt om permisjonen. Man har (som jeg har skrevet før) barn lenger enn spedbarnstid og permisjon.

 

Å prioritere karriere, trening, dop, venner osv, er ikke forenelig med å få barn, syns jeg.

Har man mest behov for å realisere seg selv slik at det går på bekostning av ens barn så bør man ikke få barn.

Like fullt så mener jeg at man faktisk _skal_ realisere seg selv også. Og selvsagt skal man jobbe dersom man trives og er avhengig med/av det. Men det trenger ikke gå på bekostning av ungene.

Og barn henger hverken i puppen eller skjørtene til mor/far hele barndommen. Faktisk gjør de det en forskrekkende liten del av livet, om de får den tryggheten de trenger i utgangspunktet.

 

Jeg har (faktisk) evne til å empatisere, men jeg empatiserer nok lettere med barna enn foreldrene.