Dere som ikke er i stand til å jobbe,

[prebs]

Nå kunne jeg bli lang og emosjonell, skal prøve å fatte meg i korthet- det blir langt nok i alle fall...Fra en irritert psykologstudent.

 

Først til Ugla, Cat og "Himmel og hav": Dere har ingen som helst plikt til å forsvare/ forklare HI om deres situasjon. Nå er det i denne tråden blitt slik at Stine fyrer løs med kanoner - og treffer ganske upresist, men provoserende - og dere blir ydmyke og forklarende. Med hodet opp, jenter!

 

Stine:Oppklaring av en faktafeil først. Skattepengene er ikke "dine". Det er staten sine penger som skal brukes til skole, barnehager, veier- og ikke minst helsetjenester (herunder uføretrygder) som vi alle skal nyte godt av - også DIN familie - hvis vi skulle trenge det. Slik skal sikkerhetsnettet være i et velferdssamfunn.

 

Du har ingen erfaring med NAV, sier du, men uttaler deg så vidt bombastisk at man nærmest skulle tro du hadde bygget opp hele trygdesystemet. En kort kommentar: Det vil ALLTID lønne seg å arbeide, både økonomisk og sosialt!

 

Som psykologstudent synes jeg selvsagt din mistenkeliggjøring av andres, tja la meg kalle det "trygdemotiver", er interessant. Går det ut over deg personlig når Grete Gran får uføretrygd for muskel-og skjelettplager? (En tilstand som for øvrig ikke blir bedre av andre skulne blikk og kommentarer - hvilken tilstand blir egentlig det?)

 

Eller Hege Hansen som er deprimert på grunn av innskrenkninger og effektivisering på jobben. Hun kan klare en vaskejobb fysisk, men er vant til et helt annet arbeid. Hun blir uføretrygdet, MEN hun er en god mor og opplever mestringsfølelse av å kunne ta vare på hus og barn. Mestringsfølelse er en av de beste medisinene for tilfriskning!

 

Poenget: Går denne situasjonen (økningen i trygdeutbetalingene) ut over deg, får du mindre lønn, mindre anseelse? Det hadde vært interessant om du kunne reflektere litt over ditt behov for å angripe trygdede - eller strengt tatt legenes vurderingsevne.

 

Puh - ble langt. Arbeidslivet er tøffere enn noen gang - som antydet overfor - og noen yrker er hardere fysisk og psykisk enn andre. "Det inkluderende arbeidsliv" er stort sett en bløff i et markedsøkonomisk samfunn.

 

En ting til: Er du sikker på at det er økonomisk lønnsomt - for samfunnet- at folk står i jobb "lengst mulig"? (Kan du forresten definere det begrepet?) La oss si at folk sliter ut alle muskler de har, blir deprimerte og slik får bruk for en lang behandling og rehabilitering (betalt av "dine" skattepenger). Da er det billigere med tidlig intervensjon av uføretrygd.

 

Til Ugla og Cat (og flere): Jeg har lest mange innlegg av dere, og dere fremstår for meg som veldig reflekterte over deres situasjon - og ikke minst: Som veldig gode og skikkelige mødre som gir barna det beste av verdier - ikke minst respekt for de svakeste. Håper jeg klarer å utvise det som psykolog - når jeg en gang blir det. *Føles lenge til*

 

Bra utdanningsvalg, Ugla, du blir en helt suveren sykepleier - med vett og klokskap. Uansett om du har 5 i norsk eller ikke! ; -)

[Fruktis¤Adele 2 år¤]

Du gir deg ikke du?? For å si det sånn... Tror nok du bruker lengre tid forran den pc èn din en alle oss tilsammen,og tenk å bruke hue så sinnsykt mye på oss,hadde jeg giddi.. STAKKARSLIG ER DU!!! Og her er pappa perminert nettopp fordi jeg ikke klarer å ta vare på dattern vår,VAR DET DET DU VILLE HØRE? DI FORSKRUDDE HEKS!! Er det noen som SKULLE vært trygda, så må det jo være deg,tenk å ha ett sånt kvinnemenneske som arbeidstaker,fyttipy!

 

[The most famous Ludder]

Nå svarer jeg utifra et eksempel om en som lider av depresjon og angst:

 

Klarer fint å ta seg av barna fordi dette er en stor glede.

 

Klarer ikke alltid ta husarbeidet, men har da kanskje en mann eller kjæreste som tar seg av det.

 

Klarer å kjøre bil, men klarer ikke forholde seg til arbeidsgiver og kollegaer, får vondt i magen og får ikke sove hvis h*n vet h*n er bundet til å møte opp til en viss tid dagen etter. Dermed ikke egnet til postbud selv om en kan kjøre bil.

 

Klarer av og til å snakke i telefonen, men som oftest ikke, tar ofte ikke telefonen når familie eller venner ringer engang, og aldri når et fremmed nr ringer. Dermed ikke egnet til tlf-selger selv om en (kanskje) klarer å snakke i tlf.

 

Klarer å sitte foran pc, men har kanskje ikke kvalifikasjonene til å utføre avansert pc-arbeid, og takler heller ikke ansvaret om at det og det må være gjort da og da. Igjen kommer kvalmen, søvnproblemene osv....

 

Kanskje personen da trenger å gjøre noe positivt som den føler glede med en periode, så vil depresjonen gå over, og den vil være klar for å prøve igjen etter en stund :-)

 

[Gjest]

prebs, jeg tror nok du vil bli en utmerket psykolog. Takk for gode ord. Og for å svare litt på hvorfor jeg er åpen om min situasjn, for å få bukt med fordommene. Å få seg en psykisk knekk i livet vil ikke si det samme som at man er ned for telling for alltid. :-)

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

bynn på nytt da...please så slæpp ein stakkar ein å scroill sæ ihjæl....

[Cat.68]

Takk prebs. Jeg trur forøvrig du vil bli en fantastisk psykolog.

[Gjest]

Er så heldig at jeg slipper å jobbe, har lite lån, leieinntekter og samboeren tjener greit. Har spart opp endel midler også så vi har å tære på første par årene, så lir det gradvis litt jobbing etterhvert som ungene blir større.

 

Tar stoff som fenger meg nesten skammelig lett selv, så dette har jeg tro på skal gå veldig greit.

Tok helse og sosialfagene som privatist for noen år sida og leste meg til noen 6 ere i løpet av en mnd tid ( skriftlig eksamener). Ble svært overrasket selv. Vet at sykepleien er noe mer krevende, men skal selvsagt legge mere flid og lesing i de faga :-)

Det vil ta tid, men jaggu det er det verdt!! Blir spennende og moro underveis også, selve læringa. Studentlivet skal deilig etter 3år på hjemmebane!

 

Du virker skikkelig tøff i hvertfall!! Imponerende at dere får det til! Med jobb og alt....

 

 

 

[Gjest]

Det er tungt å være syk. Ikke latskap. Men hvis man gir seg ut for å være syk uten at man er det, og klarer å bli utføretrygda, da vil jeg si det er snylting.

Jeg kritiserer deg ikke for det du skriver. Vil kategorisere det som uvitenhet. Eneste måte å bli klokere er jo å spørre :-)

Kanskje du mangler litt innsikt i forskjellige sydommer, og hvordan det oppleves å leve med en slik sydom. Jeg tror at noe av det tyngste må være å ikke ha så mye overskudd til barna som en ønsker. Men at i en slik situasjon må man bare gjøre det beste ut av det. Gi det man har. Noe mer er det ikke å gjøre.

 

Jeg er frisk, og veldig glad for det. Unner ingen sydom. Jeg vet for noen så skulle de gjerne bidratt med jobb, men når helsen svikter så går det ikke. Og for noen kan det være et stort tap. Tenk når noen har en jobb som de elsker, eller virkelig liker og så kan de ikke fortsette med det. Og økonomisk er de også i tapsituasjon. Og leve på trygd er ikke like bra som en fulltids jobb. Kjenner noen som lever på trygd, og de har så de klarer seg. Men ikke noe ekstra. I tilegg sliter de med smerter, depresjon - håpløshet. Langt fra en drømme tilværelse. De som kan jobbe kan være glade for det. Man holder seg i aktivitet, sosialt, bedre økonomi. ( hvis noen syns de tjener dårlig, blir det ikke bedre av å leve på trygt med kun 60 prosent av inntekten).

 

[Hegemor og Marcusgullet]

Jeg er både enig og uenig med HI her. Det er nok mange som kunne jobbet istedenfor å være hjemme, men jeg har empati nok til å forstå at for mange så er det å jobbe rett og slett ikke mulig. Har en mamma som har MS og hun jobber fullt. Hun kunne lett fått uføretrygd, men hun sier at hvis hun skulle gjort det og lagt seg hjemme på sofaen og gitt opp, så hadde hun faktisk blitt enda sykere.