shitt!!!!!!!!

[OnlyGodCanJugdeMe]

Faennnnnnnnnnnnn as har lyst å bare grine høyt!

 

Idag tok jeg graviditetest og fikk positiv som svar:( ...Jeg er kun på 17 år og er ikke klar til å bli mor:( Vet faen meg ikke hva jeg skal gjøre jeg tør ikke å fortelle det til barnetsfar eller mine foreldre:( føler jeg bringer skam over familien, men vi brukte jo kondom hvorfor skjedde alt dette nu da:( faen as har lyst til å grineeeeeeeeeeeee slik at alle hører meg....Vil ikke ta abort er redd som faen

[Gjest]

Huff, høres ikke bra ut! Selv ble jeg gravid tre dager før jeg fylte 18 og det var ikke veldig mye bedre.. Var veldig i tvil, men nå har jeg jo innsett at å beholde snuppa er det beste valget jeg har tatt i mitt liv.. Råder deg til å ta en snakk med f.eks helsesøster eller en god venninne.. Så får du ta det derfra.. Har egentlig ikke så mange råd å gi deg..

 

Men, du er veldig ung, og du har hele livet foran deg! Så hva du enn gjør, tenk deg nøye om:-)

 

*Klemme på*=)

[Gulosten™]

Det finnes flere foreninger man kan kontakte.

 

Amathea for eksempel, de har mye bra rådgivning.

 

Du kan også snakke med fastlegen din, han vet hvor han evt. skal sende deg videre for å få rådgivning.

 

Helsesøster på skolen kan også være aktuell å snakke med hvis du har det.

[OnlyGodCanJugdeMe]

Tusen takk miss beauty:)...Ja jeg har en kjempe god venninne som jeg har snakket med det var faktisk henne som anbefalte denne siden for meg........Hver gang jeg trykker på magen min føles som om noe skjer der og tanken på at jeg må drepe den er helt huffffffffffffffffffff.....:..vil ikke være morder! barnetsfar vil jo ikke stille opp for meg han er jo trossalt russ i år...han kommer hverken til å støtte meg engang! Det er jo snakk om hele livet mitt:(......jeg veit iikke hva jeg skal gjøre! etter det du skreiv om snuppa di føler jeg meg bedre, men du beholdt jo barnet og angrer ikke..tenk jeg ikke jeg gir henne lys fremtid framover...

nei nei nei dette måtteee jo bare skje nuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[litakine og Theodor]

for det første ville jeg fortalt så fort som mulig til foreldre mine, det er ikke så ille når sjokket først har lagt seg, så får dere planlagt hva som skal skje. Det er mange unge mødre som kan fortelle at det har gått veldig bra. Selv om det er ikke bare solskinn å være mor heller, så er det mange positive sider

[Lillesnuppis]

Faren vil ikke stille opp fordi han er russ i år!!!!!!!!!!

 

Skal han feire hele året eller?

[OnlyGodCanJugdeMe]

Ja...han kommer ikke til å stille opp!

 

Han er av dem typen som bare skal ha sex og kose hele tiden..emn gir faen hva slags konsekvener dette her kan føre til! For noen dager ville han ikke være med til legen fordi jeg var kvalm og hadde fått bettenelse i halsen(han sa at det min skyld og han skulle ut å feste og hadde ikke tid til meg da)..det endte med at jeg måtte gå tid aleine! Lurer på han gidder å være med meg til ultralyd eller engang fødselstua...det er så mye jeg må tenke på med engang! og det værste er at jeg må ta ansvar for det jeg har gjort..Han kommer bare til skylde på meg at hvorfor jeg ikke tar p-piller eller angrepille med andre ord er han drittsekker!

 

Jeg har god forhold og kontakt med broren min,ikke med foreldrene mine så godt! skal jeg ta det opp med broren min?

[*Minnie Mus*]

Tenk deg godt om hva du har lyst til å gjøre. Du er gammel nok til å bestemme deg for hva du vil gjøre selv. Selvfølgelig kan du prate med andre, men valget er ditt. Tusenvis av jenter tar abort, du trenger ikke føle deg som en morder for det. Velger du å beholde får du et stort ansvar i ung alder, men også mange gleder:-)

[Gjest]

du kan jo snakke med broren din om det. så klart. men du må bare kjenne på hva du egentlig vil da.. den følelsen som ligger der. om du ikke vil beholde, og ikke vil ta abort, så går det jo ann å adoptere bort?

 

uansett så ville jeg snakket med foreldrene da, du er under 18 år, og det er de som da blir eventuell verge for dette barnet til du blir 18 år. De kan være en enorm støtte.

 

(jeg ble gravid da jeg var 17, gikk 2 året på vgs. skulle jo ikke bli det, og ville ikke si det til mamma å pappa. lærern min som merket det, og ringte dem. de fikk jo sjokk, men ble jo glade da fordet.

men det ente da ikke bra, da lille i magen min var så syk at han døde. men jeg hadde tatt valget mitt, jeg var klar for å bli mamma. og mamma ble jeg, til en nydelig liten englegutt. )

[OnlyGodCanJugdeMe]

Tusen takk <3 til dere alle!

 

Lenemor med spire synes du tok en veldig god valg, men synd at engelen din ikke fikk nok tid sammen med deg!

 

Jeg har hverken spist noe idag bare gråtet og sippet! følte at jeg hadde blitt så voksen!..

 

Jeg skal nok ta kontakt med broren og be han formidle "såkalte nyheten" til mamma og pappa...huff veit ikke hva de kommer til å si"..

 

hater meg selv nå!

[Gjest]

men vet du hva? før jeg ble gravid, så var jeg et skikkelig ekkelt menneske! var ordentlig berte, bare festet, drakk å tenkte ikek på andre enn meg selv, og vennene mine.

 

og den dagen jeg fant ut jeg var gravid, så sto det så klart for meg hva valget var. eller, det var ikke noe valg for meg.

og da måtte jeg bare ta meg i nakken, å vokse opp. enkelt å greit, måtte bare bli voksen, litt for tidlig da..

men etter at jeg mistet jøran, så gikk jeg ikek tilbake til mine gamle vaner, jeg slo meg på en måte til ro da..

 

jøran var født i april 01, sept 01 møtte jeg min kjære. og i juli 02 gifta vi oss. så bestemte meg bare for at den tiden i livet mitt var fordi, og heller en ny og annerledes tid var på tur. om ikke den samme, men som ga meg så mye mer.

[OnlyGodCanJugdeMe]

Synes du er kjempe MODIG as.....du er garantert forbildet mitt!....Jeg veit at noen kommer til å få sjokk , men jeg har virkelig tenkt å beholde barnet..jeg kommer til å fullføre studiene mine som planlagt det er jo siste året mitt på skolen , så dette kommer til å fungere ganske bra ...

 

Så bra at du fant voksen livet, jeg kjenner meg visst igjen når du skriver dette -->" før jeg ble gravid, så var jeg et skikkelig ekkelt menneske! var ordentlig berte, bare festet, drakk å tenkte ikek på andre enn meg selv, og vennene mine. "

 

Broren min har fått æren til å fortelle mine foreldre det, jeg har forsatt noe som sitter igjen i magen som klyper jeg ganske hardt og det er joh barnetsfar..Han kommer ikke til å stille opp for barnet...Jeg kan jo bare drømme at han blir der for MEG, barnet er viktigst! lurer på hvis jeg får en sønn så skal han hete Thomas, Daniel eller Adrian Hvis det blir jente blir det Maya, Tonje eller Mina! Hva synes dere om navnene?

 

Jeg veit at jeg tar en stor steg nå men som mange av dere sa så er faktisk det beste som er hendt er å beholde barnet....Jeg vil og kommer til å klare meg, håper jeg !!!!!!!!!

 

[Gjest]

Akkurat.

[Gjest fløyelsgrøt&smørøyet*2pp*]

Fra mulig "morder" til hvilke navn du liker ?

[OnlyGodCanJugdeMe]

unnskyld? hva behager?

[Gjest]

Nei, det kan man jo si.

[OnlyGodCanJugdeMe]

Siklerotte, er det noe du vil si? enten så sier du ikke ting rett ut eller så bare overser jeg deg?....

[Gjest]

Hehe. Bare å overse det vet du, 16_n_pregnant. Jeg stemmer selvfølgelig for Mina da. Wimwim.

[Gjest]

Tror jeg ville bestemt meg for om jeg skulle beholde før jeg begynte å tenke på navn..

[OnlyGodCanJugdeMe]

hæ? den skjønte jeg desverre ikke!....men men vi alle er forskjellige

[Mamsen87 :)]

Hei hopp! Har du bestemt deg for og beholde siden du tenker på navn?

[Gjest]

Kommer neppe som er overraskelse.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Heisann.

 

 

Jeg var 17år da jeg ble gravid.

Ble sammen me typen i april 05. Vi ble sammen mars, altså måneden før...

 

 

Mamma ble me meg til legen. Jeg var hjemme på sommerferie.

Jeg hadde vært til 3leger og ingen hadde funnet om graviditeten. Jeg hadde magesmerter, som hele tiden var der.

Siden jeg hadde tatt graviditetstester ble det bare ikke tatt nye tester på det.

Fikk bare andre diagnoser som eggløsningscyster og lign.

 

Da jeg da, på ferie hjemme hos mine foreldre, fikk mamma til å bli med til legen fikk jeg en omfattende kontroll.

Når legen sa: Du er gravid, sank hodet mitt.

Hvordan ville mamma ta det som satt rett ved siden av meg??

Hva med pappa::??!

Og ikke minst kjæresten min.

 

Mamma utbrøt: Ååå, så fint at det ikke var noe verre!

 

Jeg smilte, og løftet hodet igjen.

Det verste var over og jeg slapp å fortelle det selv.

 

Når jeg kom hjem måtte jeg fortelle det pappa og han reagerte på samme måte!

 

Var helt lamslått jeg..

 

Mamma spurte meg hva jeg ville gjøre.

Hadde fortsatt ikke funnet ut hvor langt jeg var på vei.

Jeg sa at jeg ville beholde, men jeg ville ikke beholde om barnet hadde en sykdom. Jeg ville ikke i en alder av 17år ta vare på både meg og et barn som var sykt.

 

Satte oss inn i bilen og kjørte den to timer lange turen til Trondheim.

Skulle på ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei.

 

Da fikk jeg beskjeden om at jeg var 16uker på vei..!!

 

MEN: Om jeg hadde funnet ut at jeg var gravid i uke 3, 6, 7, 9, 12 så ville jeg allikevel IKKE tatt abort. Fordi jeg visste jeg ville angre på det.

Man kan ikke angre på noe man har fått, men man kan angre på det man ikke fikk.

Og iallefall hvis man føler at man egentlig ikke vil, men ikke tør å gjennomføre det store spranget.

 

Når vi kom hjem igjen, måtte jeg fortelle barnefaren om dette.

Jeg bodde da egentlig i Drammen og gikk på skole der.

Barnefaren bodde i Tønsberg.

Jeg var hjemme i Åfjord, utenfor Trondheim.

 

Vi kom hjem kl 18, måtte da fortelle pappan om dette.

Måtte ringe han, ville ikke gjøre det før jeg var alene. Jeg visste om det som ville skje: Han ville ha abort. JEg sa at det vil ikke jeg og dessuten er jeg 16uker på vei.

 

Han fortsatte og fortsatte med det.

 

Etter noen timer sluttet han og innfant seg med at han skulle bli pappa. Vi skulle bli en familie.

2dg etter sendte han meg en link hvor han sa at jeg kunne ta abort.

Dagen etter var han utro og det var han i 15uker før jeg fant det ut.

 

Da slo jeg opp.

 

Flyttet ti Åfjord, gikk skole der.

Hadde fri fra skolen i 14dg og begynte igjen.

Var ikke for meg store problemene.

 

 

Foreldrene mine forguder Daniel.

 

Og det er jeg sikker på dine vil ogsp.

Du sa jo: Vi er kristne.

 

Da er tilgivelse der og dette kommer til å gå så bra.

Når de får se barnebarnet sitt.. De kommer til å smelte )

 

Lykke til videre kjære deg.

 

 

Ps: Jeg er nå 20år, Daniel er 2år og 3mnd.

En herlig liten krabat.

Men det har ikke vært lett. Krevd mye av meg selv.

 

Men livet mitt er såå annerledes enn hvis jeg ikke hadde hatt han. Det er han som gir livet mitt mening me sine små sprell, lille gode kropp som gir meg en klem++

 

Man må gi mye av meg selv. og gi avkall på mye.

Det ser ut til at du er såpass voksen nok til at du vet det. Og det er da jeg mener at man kan gjøre jobben bra, når man VET hva man går til.

 

Du vet ikke halvparten enda, men du kommer til å få det flott om du gir alt av deg selv i mammarollen.

Det er ingen tvil om at jeg har hatt det herlig med sønnen min.

 

Masse negative ting også, men det er ting man lærer seg å leve med.

Lite søvn for eksempel.

 

Det er ikke bare - bare.

 

Du må virkelig vite at dette er det du vil

 

 

Det beste jeg har lært at jeg ikke kunne angret på det valget jeg tok iallefall.

Selv om barnefaren gjorde slik han gjorde.

 

 

 

Lykke til..!!

[Gjest fløyelsgrøt&smørøyet*2pp*]

Ja, alle er forskjellig; noen av oss ljuger og andre ikke.

[OnlyGodCanJugdeMe]

Ja, det er sant! Men istad så fikk jeg vel en sikker følelse, derfor kom jeg med navn forslag...det ble kanskje litt teit det FOR NOEN her ser jeg!!!!!!!!

 

Imorra skal jeg gå til helsesøsteren min og snakke med henne komme med forslag til fordeler og ulemper ved å beholde barnet i så ung alder!