Er fødsel så fantastisk?

[Anonym bruker]

Det er helt rart, men rundt om på disse debattene virker det som alle kvinner syns det er helt naturlig at de skal få noe stort trykt ut av underlivet sitt. De har liksom innfunnet seg med at det er ingen vei utenom, og de GLEDER seg. De gruer seg ikke i det hele tatt til revne og sy i underlivet. Ei heller til smerter og komplikasjoner. De syns ikke det er ekkelt å ligge naken og trykke foran nesten fremmede mennesker. Og så sier de at når babyen har kommet ut, så er man ferdig!? Man er jo ikke det!! Man må jo trykke ut morkaka (motbydelig tanke, at noe sånt skal komme ut av skjeden), og så må de fleste sys igjen etterpå. Ferdig?? Ikke akkurat...

 

Er det bare meg, eller er det flere som får inntrykk av at disse kvinnene er litt blinde, nesten hjernevaska? De har innfunnet seg i at de skal kles nakne og pines, fordi det er 'best for mor og barn'?

 

Hilsen anonym som har et litt annet syn på fødsel

[Anonym bruker]

Har det falt deg inn at mange av oss som skriver her inne allerede har hatt fantastiske fødsler? ;-)

[Sigyn]

Og nei, jeg har ikke vært hjernevasket (tilhører ingen religion eller liknende), blind (gikk til fødslene med mye kunnskap - både av den skremmende og den oppmuntrende sorten) eller dopet (fødte uten annen smertestillende enn varmt vann og gode trøstere).

 

Hvorfor har du et så negativt syn på fødsel?

[Anonym bruker]

Ja, det er faktisk helt naturlig å få noe skikkelig stort ut av underlivet... det er det det er lagd til: å passe både til en penis og til et barnehode - det er derfor det er så sinnsvakt tøyelig!

 

Ja, det er like greit å innfinne seg med at det ikke er noen vei utenom - for det er det faktisk ikke :-) Med mindre man velger adopsjon, surrogatmor eller keisersnitt (AU!) da.

 

Nei, jeg gruer meg ikke til å revne eller sy. Det kan faktisk unngås (prøv smøring med en god olje i svangerskapet - eller mye sex, forsiktig massasje og tøying av mellomkjøttet i siste trimester, prøv å føde i vann, eller forbered deg fysisk og mentalt på den store anstrengelsen, så klarer du faktisk å presse forsiiiiiktig på slutten!). Og om det går så galt likevel: man gror fort i underlivet (god blodtilførsel, godt grokjøtt!).

 

Nei, jeg gruer meg ikke til smertene - de er store, men nyttige :-) Og hvar hjelper det å grue seg?

 

Nei, jeg gruer meg ikke til komplikasjonene - de færreste får noen alvorlige.

 

Nei, jeg ligger ikke naken når jeg føder, tro det eller ei. Og de som hjelper meg er ikke fremmede. Dette kan man faktisk velge selv.

 

Nei, morkaka er ikke ekkel, og det er ingen sak å presse den ut. Den er liten og myk!

 

Og sist men ikke minst.... man sys ikke igjen etterpå. Eller er du omskjært kanskje?

 

 

[Anonym bruker]

Du kan si mye rart om det å føde, men dersom du faktisk innbiller deg at det ikke er naturlig, vel da har du en litt annen oppfatning av ordet "naturlig" enn det som er vanlig ;-)

 

Trist at du er blitt hjernevasket inn i en tro på at fødsler er noe kunstig og rart noen har oppfunnet for å plage deg.

[Anonym bruker]

Jeg venter mitt første barn og har derfor ikke fødd før. Likevel gruer jeg meg ikke, jeg er spent og gleder meg også. Jeg vet at det er en tøff jobb og at det er smertefullt, men det er i allefall ikke motbydelg og unaturlig. Å, det å være naken er det siste jeg bekymrer meg for! En naken kropp er naturlig og på føden er det vant med dette. I fare for å virke dømmende må jeg si at det virker som du har et noe anstrengt forhold til deg selv og kroppen din.. Uansett: lykke til videre i svangerskapet og med fødselen. Håper du får en flott opplevelse og ikke opplever det slik du frykter.

[ruffen]

Jeg har født en gang, og er gravid på ny. Første gang gledet jeg meg til fødselen. Ikke plent selve fødselen, men selvfølgelig til å få møte babyen! Synes du virkelig det er rart? Tror ingen gleder seg til selve fødselen, men til resultatet. Det kommer jeg til å gjøre denne gangen også, selv om jeg gruer litt også. For nå vet jeg jo mer hva jeg går til. Hadde en tung fødsel sist.

Og morkaka? Joda, den kom den, men den kom av seg selv. Og revning? Jeg ble klippet, og merket det ikke en gang. Syinga stakk bittelitt, men det brydde meg heller ikke. Var i lykkerus. )

Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om at jeg var naken under fødselen. Har aldri svettet så mye i mitt liv. Det brydde garantert ingen andre på føden seg om heller. Men viss du absolutt vil, kan du jo ha klær på overkroppen.

 

Ikke ta sorgene på forskudd!! Tro det eller ei, men kvinnekroppen er faktisk laget til å føde.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skal jeg svare på spørsmålet "er fødsel så fantastisk?" er svaret et rungende nei. For meg var det en kjip opplevelse, selv om det var en helt vanlig fødsel. Syntes ikke det var noe spesielt naturlig eller fantastisk.. dessverre.

 

MEN er det ikke supert at noen synes fødsel er flott?? Skjønner ikke at du kan la deg provosere sånn av det vel kan det være uforståelig hvis man ikke deler samme mening, men det er jo tross alt bedre med en positiv innstilling.

[Anonym bruker]

Vell, sånn rent biologisk sett så ER det faktisk helt naturlig for kvinner "få noe stort trykt ut av underlivet sitt"

 

om det alltid er best med vaginal fødsel derimot kommer ann på den vordende mors fysiske, psykiske og emosjonelle tillstand.

 

Er mor for trang? Keisersnitt

 

fødselsangst? Terapi og evt. keisersnitt

 

Forkvaklet syn på tidenes mest naturlige prosess? Ikke bli gravid.

[Gjest]

Jaså, ble du sydd uten noen bedøvelse? Det nekter jeg å la noen gjøre med meg!!!

[Audacious Angel]

Jeg må si at jeg er en av disse rare, hjernevaska kvinnene som gleder meg til jeg får dette store trykt ut av underlivet mitt. Men selvfølgelig gleder jeg meg ikke til å ha vonde rier i forkant.

Det jeg gleder meg til er akkurat det øyeblikket babyen kommer ut, for en fantastisk følelse!!! Her kommer denne lille som har ligget inni magen din og vokst i 40 uker ut av deg og opp på brystet ditt, du får endelig hilse på denne etterlengtede skapningen!!!

 

Og ja dette klarer jeg å si selv om jeg hadde en litt trøblete fødsel sist. Jeg hadde pressrier i 5 timer og ble satt igang. Pressriene ble dårligere og jeg hadde bare krefter til ett trykk pr rie. Men hun kom ut til slutt, denne helt fantastisk vakre jenta mi. Morkaka kom dessverre ikke ut og jordmor måtte røske litt. Jeg mistet 1,5 l blod og måtte skrape ut hinnerester på stedet ( uten narkose ) Jeg lå på sykehuset i 4 dager og klarte ikke å gå på do selv før dag 3. Det tok meg tre mnd å få opp jernlagret mitt som var på null.

 

Og jeg GLEDER meg til neste fødsel!!!

 

 

[Anonym bruker]

Nei dessverre, fødsel er skikkelig oppskrytt. Hadde et veldig "nøytralt" forhold til hele greia på forhånd, planla ingenting, men forsøkte å sette meg inn i det meste og tenkte som så at dette har mange gjort før meg, så jeg må vel klare det jeg også. (Syns det er voldsomt naivt å plnlegge på forhånd noe man aldri har prøvd før..) Også satte jeg min lit til at fagfolk ville veilede meg underveis. Og det gjorde de jo, men fy f noe så jævli. Åpningstiden varte veldig lenge og var grusomt vond. Hadde likevel gjerne tatt etpar døgn til med det samme heller enn å presse ut et hode. Ønsker ikke min verste fiende noe slikt.

Det å ligge naken foran mange folk er ikke noe problem , jeg var kjempevarm hele tiden, og tro meg, med slike smerter gir du f i om du er naken eller ikke. du har helt andre ting å bry deg om.

Også har du helt rett, du er ikke ferdig etterpå. Men morkaken er det minste du trenger å bekymre deg for. Du kommer til å bli mye mer opptatt av om du klarer å drite eller ikke og hvordan. Og da snakker vi om ukesvis, oppi etpar mnd etter fødselen. Og det selv uten at mellomkjøttet mitt revnet. Revnet isteden forover jeg og sliter med problemer knyttet til det.

 

Best for mor og barn kan jeg godt diskutere med enhver hallelujafødende kvinne, jeg gadd knapt se på ungen de første dagene, hvordan kan man bli glad i noe som har pint deg slik? Var totalt likegyldig, ga blaffen i hele ungen. Savnet å være gravid, ville heller gått med ham i magen noen uker til. (Fødte en uke på overtid.)

 

Nei, fødsel er oppskrytte greier, men det må dessverre gjøres. Min baby blir enebarn hvis jeg ikke blir garantert keisersnitt neste gang, for det der skal jeg aldri gjenta. Og du; en ting til: den myten om at man glemmer smertene og blir superlykkelig med en gang man ser ungen er bare bull. Slikt glemmer man aldri..

 

Lykke til:)

 

Med hilsen realist-mammen

[Audacious Angel]

" realist-mammen "

 

Slike svar som dette er grunnen til at så mange førstegangs fødene får fødselsangst!!

Veldig trist at du hadde en slik opplevelse av fødsel, og håper at du får innvilget ks til neste (hyggelig med søsken).

Men jeg syns det er utrolig dårlig gjort å svare slik på en side som dette. Skulle ønske at dere med dårlige erfaringer kunne tenke dere om litt før dere skriver.

Selvfølgelig skal også dere få skrive om deres erfaringer, bare husk på at det er mange her som leser som er litt nervøse fra før og at dere kan gjøre enkeltes fødselsangst verre.

 

Husk at fødsel er inividuelt oppfattet!!!

 

 

[Gjest]

jeg skal gi realisme jeg!! jeg er 100% sikker på at det øyeblikket jeg får sønnen min i armene mine vil være det største jeg noensinne har opplevd og lykke vil være tilstede, bare jeg tenker på det øyeblikket må jeg gråte noen tårer for den kjærligheten som sprenger i brystet mitt når jeg tenker på det er nesten for stor til å forstå!!!

 

Ja det blir vondt å føde, ja man revner kanskje, ja man glemmer kanskje ikke smertene, men jeg tørr tro det er verdt all smerte, alle tårer, alt!!

og jeg er realistisk nok til å fatte at det blir vondt, men jeg ser på det som en positiv smerte og ser fram til å føde min lille, noe som vil for alltid være den største tingen man noensinne vil få oppleve, å føde sitt barn!! det er vakkert,det er fantastisk, det er naturlig og jeg gleder meg mere enn jeg trodde var mulig !!!

[Anonym bruker]

..og vel berettiget fødselsangst også! Du har helt rett i alt du skriver, men jeg følte jeg måtte bidra med mitt for å forsøke å balansere litt. Altfor mye hallelujafødsel (som jeg velger å kalle det..) nå om dagen med lavendelolje og akupunktur, førstegangsfødende som velger å ikke bruke smertelindring uten å vite hva de går til osv. Altfor få som sier sannheten oppi trynet ditt når du er gravid, de fleste pakker det inn. Og siden ingen hadde fortalt om fødsel slik det oppleves for veldig mange (meg inkludert) følte jeg meg kallet til å beskrive det. Om en ikke har fødselsangst før første gangen er det vel ikke bedre å få det før andre gangen etter å ha bråvåknet underveis og oppdaget hvor jævli det er?

Tror det er normalt og helt naturlig med litt mild angst/skepsis. Noe annet ville jo egentlig være rart når en vet hva kroppen skal gjennom?

 

 

Håper det bidrar til ørlite mer balanse, og at flere ser på fødselen som den jobben den er, ikke en spirituell tilstand.

 

Realist-mammen

 

 

 

[Anonym bruker]

Åhh som jeg håper for deg at du får en fantastisk opplevelse! Tro meg.

 

-Men, bli nå ikke skuffet om ikke alt svarer helt til forventningene.

 

Jeg har verdens skjønneste unge som jeg elsker over alt på jord. Men, vi trengte noen dager på å komme dit. Og jeg har flere venninner som har tilstått å ha hatt det slik også. Myten om den enorme morslykken som beruser deg med det samme du får barnet i armene er litt vel overdreven for å si det mildt.

 

Så joda, premien for å føde er fin den, men å kalle smertene for positive smerter er noe pjatt de forteller deg for å gi deg selvtillit, vondt er vondt uansett hvor spør du meg.

 

Lykke til!

 

Realist-mammen

 

 

[Anonym bruker]

Takk, realist-mammaen, for en ærlig beskrivelse av en fødsel slik DU opplevde den. Jeg har også inntrykk av at det er altfor mye halleluja rundt fødsler, og når vi er gravide så pakkes opplevelsen inn i bomull og serveres på et gullfat sånn at vi skal grue oss minst mulig.

 

Nå har jeg faktisk sett mange fødselsfilmer opp gjennom årene, og hørt mange fødselshistorier fra venninner (vel og merke før jeg ble gravid; NÅ hører jeg ikke et vondt ord om fødsel). Og jeg SER hva for et smertehelvete kvinner gjennomgår, og hvor ødelelagte de blir nedentil.

 

Min teori er at: de fleste ser ingen annen utvei enn å føde naturlig, så de tvinger seg selv til å se positivt på det. Anti-keisersnitt-propaganda (ja, jeg vet det ikke er noen enkel løsning) bidrar til at de aller fleste ikke vurderer ks en gang.

 

Hilsen HI, som velger ks

 

[Anonym bruker]

Realist-mamma har jo rett i at det ikke er alle som får den umiddelbare hallelujafølelsen som mange kanskje er forespeilet. Jeg synes det må være viktig å få fram, selv om man selvsagt ikke skal skremme noen..

 

Kjenner mange som har fått seg en overraskelse i forbindelse med fødselen og tiden rett etter. Hører kommentarer som "hadde ikke forventet at det skulle være så tøft" og "fødselen var nesten ingenting i mot alt det som kom etter".

 

Det kan jo være greit å være klar over at for noen blir det ikke noen umiddelbar hurrafølelse? Og at noen kan slite i forbindelse med og etter fødsel?

 

Ellers synes jeg det er supert at det er mange her (som også har født før) som har en slik positiv innstilling - beundringsverdig og inspirerende!

[kikga]

Hei du som synes at alt rundt en fødsel er forferdelig.

Hvor har du fått tak i at selve fødselen er så fantastisk og at man gleder seg til selve fødselen???!!! Har aldri hørt noen veninner sagt at selve fødselen var fantastisk, bare at den er vond. Men når du har fått ut ungen, og er kjempestolt over hva du faktisk har prestert, så føles det FANTASTISK.

For det første, har du tenkt over at dersom man skal ha barn så er en fødsel noe man ikke kommer utenom??!! Og det er nå engang slik at keisersnitt ikke bare kan bestilles av komforthensyn, av godt begrunnede helsemessige årsaker. Det at man ikke har noe valg når fødselene setter igang gjør at man kommer over smertene, ubehaget, nakenheten, revning og sying. Dersom ikke keisersnitt er påkrevet ER DET INGEN ANNEN UTVEI!! Derfor tilpasser de fleste av oss situasjonen, og tenker ikke mye på at man er naken. Dersom vi tror at de andre i rommet bryr seg om det så tror jeg vi overdriver oss selv en smule. Jordmor, lege og sykepleier gjør bare jobben sin de er søkke god til.

Du må huske på at mennesker har en god evne til å fortrenge det som var fælt, og huske det gode. Og fødselene og opplevelsene rundt det er utrolig individuelle. Det er normalt og føde og normalt og grue seg. Få beina dine ned på jorden og stol på naturen, og hva en kvinnekropp faktisk kan få til. Det er fatastisk det!!!

[Anonym bruker]

Som Besta mi sa til meg: Det er ein bete.

 

Det er det. Det er vondt ei stund. Nokon har visst ikkje smerter i det heile har eg høyrd, andre slit seg gjennom mange timar i smertehelvete. Folk har ulike smertegrense, og det må vi akseptera.

 

Eg hugsar ikkje smertene, kan berre tenka meg til det når eg får kynnarar. Alt ordnar seg uansett.

 

Guten min var fødd utan annan smerte"lindring" enn steriltvannspapler. Om det lindra så mykje, kan andre svara på. Eg merka ikkje noko anna enn at det svei noko så inst.. -og kalla vepsestikk. Eg måtte opp på eigen "systue" for å bli sydd saman. Då fekk eg spinalbedøvelse. Det verste ved heile opplevinga var det at mannen min var ilag med babyen i tre timar utan hjelp, medan eg var på systua. Eg fekk ikkje babyen til meg før klokka var nærare 11 om kvelden (guten var fødd kl 5 om ettermiddagen), og då berre for ei kort tid. Trur eg aldri har grene så mykje før, det var grusomt! Tenk dei tok guten frå meg etter å ha lagt han til brystet mitt i knappe 5 min. Eg fekk ikkje han til meg før morgonen etter. Om ikkje det var nok, så var det ei anna nybakt mor der inne på overvåkningen, og ho fekk ha ungane sine (tvillingar) og mannen sin med seg. Heile tida. Og det måtte eg observera frå nabosenga. URETTFERDIG! Passar godt å seia at dei var tilsette på sjukehuset frå før av. Iallefall mannen. Snakk om forskjellsbehandling!

 

Så fødselen er ikkje det verste. Det verste er å bli forlatt, åleina, mannen sendt heim, får ikkje ha babyen med seg, ingen til å trøsta. Eg vonar Haukeland har skjerpa rutinane sidan den gong i 2002. FY SKAM (kallar seg mor-barnvennleg sjukehus...)

 

No skal eg føda på eit anna og mindre sjukehus, med forhåpentligvis andre og betre rutinar. Det der vil eg ikkje oppleva igjen. Trudde eg hadde lagt det bak meg no, men idag kom det tilbake til meg.

 

Alle fødslar er ulike. Så lenge alt står bra til eit par timar etterpå, og far og baby og mor får vera saman så lenge det passar dei, så går det bra. Litt vondt er det til tider, berre hugs å slappa godt av mellom riene, så har du litt overskot til å greia det meste.

 

Lykke til alle saman!

[Gjest]

Jeg oppfatter meg som rimelig realistisk når det gjelder syn på fødselen som står foran meg om kort tid. Forrige dro ut i tid og jeg hadde store smerter underveis, under de siste pressriene trodde jeg ikke jeg skulle klare mer og sønnen min ble til slutt tatt med vakum, lå bl.a. med nesa "feil vei". Men selv om realist-mammen ikke har stor tro på det så opplevde jeg at all smerte forsvant i det øyeblikket jeg så barnelegen sjekke ham; jeg ventet i mitt livs spenning på de minuttene de tok og registrerte ikke at morkaken kom eller at jeg ble sydd.. Synes synd på dere som låser dere og tror at fødselen ikke kan være en fin opplevelse til tross for smerter...

[*84*-Lykkelig 2-barnsmamma :)]

Ja, en fødsel er fantastisk!!!!!!

Det er så flott at du lever på det resten av livet. Om alt går bra er det en herlig opplevelse:)

 

Jeg fødte i juli 06 som førstegangs. Hadde styrtfødsel, rakk ikke bedøvelse og lystgass virket ikke. Det gjorde ingenting, det var så herlig! Gode smerter som samtidig tok MYE energi ut av deg. Var så vondt at jeg skrek på slutten, presset i 23 minutter før vidunderet ble født og lagt på magen min, og alle smerter ble borte og glemt

Gleder meg til denne fødselen også

[tjukkaberta : )]

Hva er vel naturlig om ikke en fødsel? Uten fødsler hadde vi jo ikke vært til... Selve kilden til livet. Kanskje for første gang i livet er man nødt til fullt og helt stole på kroppen sin,for den vet hva som skjer. Lite visste jeg hvor vondt det ville bli første gang,eller hvor redd jeg ville bli. Å miste kontrollen over kroppen og seg selv var tøft for meg,som liker meg langt bedre under mer kontrollerte former.

Men... Det var verdt det!!! Å få et lite barn er verdens største under. Og en fødsel kan faktisk være en kilde til selvutvikling og læring. Man blir kjent med prosesser og krefter i seg selv som man ikke ante at man hadde. For det er så intenst og følelsesladd.

 

Og man blir ikke kledd naken. Jeg åpnet først skjorten da den lille var ute og jeg fikk ham på brystet. Det er vel først og fremst for at babyen skal få kroppskontakt og føle seg trygg mm...

 

Jeg skjønner godt at noen gruer seg fryktelig til en fødsel. Men jeg må få si at jeg gleder med,med hånden på hjertet,til å føde nå for tredje gang. Fordi det er så sinnsykt sterk en opplevelse å få gi liv til et lite barn.. Å få den lille på brystet etterpå gir et skikkelig rush av glede og kjærlighet. Og man føler seg så stolt over seg selv. Både for å ha skapt denne lille bylten,men også for sin egen innsats under fødselen.

Snufs..

 

Håper du får en fin fødsel. Keisersnitt er sikkert det beste for en stor del av oss...

[Anonym bruker]

Realist-mammen

 

Jeg anser meg også som realist, og forherliger ikke de 17. timene jeg brukte fra jeg kom inn på sykehuset til ungen min ble født eller de lange ukene det tok meg etterpå før jeg kunne sitte eller gå noenlunde normalt. For å være ærlig skulle jeg ønske jeg noen ganger ønske at jeg ikke var realist, for nå har jeg nummer to i magen og skulle gjerne ha glemt hvordan det er når pressriene ikke virker og ungen må tas med tang.

 

MEN, fordi jeg er realist, så kan jeg også med klart hode og med hånda på hjertet si at jeg VET at det er helt naturlig å føde og at det finnes like mange forskjellige fødsler som det finnes mennesker i verden. Jeg vet at jeg ikke var redd under fødselen nettopp pga at det er naturlig. Jeg vet at smertene var overkommelige. Jeg føler meg heldig som har fått oppleve noe som er så vanlig, men likevel så mirakuløst. Jeg vet at det er bedre å gjennomføre en fødsel enn å miste i spontanbort. Jeg vet at jeg er veldig glad i ungen min og at det veier opp for eventuelle problemer under eller etter fødselen. Og ikke minst, jeg vet at om jeg ikke føler meg lykkelig når jeg ser det nyfødte barnet (som du sier du ikke gjorde), så har jeg en fødselsdepresjon og må ha hjelp. Og det går an å få hjelp (både for fødselsskrekk og fødselsdeprresjon)

 

 

[GuriMalla - ♀♂♂]

Altså - du tenker veldig lite på sånt når det står på. Det kommer helt naturlig. Vi er bare lagt sånn at dette er naturlig for oss.

Og det er en fantastisk opplevelse. Ikke bare for å endelig få se babyen men også den følelsen av at man har klart det!

 

Og skal man få unger så er det nå engang den veien de skal. Hvis det er så ekkelt å tenke på så får man jo bare la være å få unger.