Sorg og forståelse, ufør

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er vel her kanskje det største problemet deres ligger:

Du ønsker større forståelse fra han - både for din sorg, din sykdom og at du er liten og orker/klarer mindre. Imidlertid virker du å ha null innsikt eller forståelse for at din situasjon også påvirker han og familiedynamikken i negativ retning. 

Anonymkode: 2abb8...f0c

Men det påvirker ikke ham negativt, sånn egentlig. Han gjør jo nå knapt noe i huset nå, og alt tar jeg meg av. Jeg planlegger og betaler for alt av utflukter, turer, kino, ferier. Gjør alt hjemme, all oppfølging av barn. Før bidro jo han også. Det han reagerer på nå er at jeg ikke lenger klarer dra hele lasset alene, og han motsetter seg å være med å dra det, for det er min jobb. Han skal jobbe, trene og slappe av, ta vare på seg selv. For han jobber. Men det finnes ikke rom for det samme for meg. For jeg er jo bare hjemme. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (1 minutt siden):

Klart det påvirker ham at han har en syk kone. Han etablerte seg med en dame med god jobb og fin bil, nå er han gift med en som orker mindre, og som er veldig misfornøyd med ham. Han er en dust som ikke tar ditt perspektiv og ikke skjønner hvilken sorg dette er for deg, men det er også rart at du ikke tar hans perspektiv. 
 

Generelt tenker jeg at man bør unngå å ta store beslutninger i en unntakssituasjon. Det å initiere samlivsbrudd når du naturlig nok er nedstemt og fortvila er kanskje ikke lurt. Du ser vel mannen din gjennom disse fortvila brillene, og dere maler dere inn i hvert deres hjørne av mistro og manglende tillit. Jeg ville gitt ham og ekteskapet litt mer tid, f.eks et år, og ville prøvd å få ham til å forstå at du savner fellesskapet. Hvis han fortsetter å avfeie dine behov, og bare ser sine egne, er det jo han som gjør barna til skilsmissebarn, men jeg tror altså at du må jobbe med å forstå han også. 

Jeg har allerede gitt ham 10. Han sluttet å virke når vi fikk barn, og blir mer og mer opptatt av seg og sitt. Jeg har fortsatt bedre økonomi enn ham som ufør, så han lider ingen nød sånn sett. Men han kommer til å slite alene. Hvorfor er det bare jeg som må ta hans perspektiv? Jeg har vært snill og hensynsfull og prøvd å gi ham så lite påvirkning som mulig, takka har vært å få all jobb lesset på meg fra han. Aldri støtte, aldri sympati. Men når han er syk med forkjølelse, da skal alt i huset snus på hodet for stakars ham. At jeg må gjøre akkurat det samme jeg gjør hver dag når jeg i TILLEGG til annen sykdom er forkjølet gir han blanke f i. Jeg er jo bare hjemme. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har allerede gitt ham 10. Han sluttet å virke når vi fikk barn, og blir mer og mer opptatt av seg og sitt. Jeg har fortsatt bedre økonomi enn ham som ufør, så han lider ingen nød sånn sett. Men han kommer til å slite alene. Hvorfor er det bare jeg som må ta hans perspektiv? Jeg har vært snill og hensynsfull og prøvd å gi ham så lite påvirkning som mulig, takka har vært å få all jobb lesset på meg fra han. Aldri støtte, aldri sympati. Men når han er syk med forkjølelse, da skal alt i huset snus på hodet for stakars ham. At jeg må gjøre akkurat det samme jeg gjør hver dag når jeg i TILLEGG til annen sykdom er forkjølet gir han blanke f i. Jeg er jo bare hjemme. 

Anonymkode: 067f9...a69

Klart det ikke bare er du som skal ta hans perspektiv. 

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (13 minutter siden):

Klart det ikke bare er du som skal ta hans perspektiv. 

Det føles som alle synes synd på ham, ingen på meg. Ikke engang mamma støtter og har sympati med meg. Hun spør alltid først hvordan det går med mannen, stakkars Y som må jobbe så mye. Aldri et ord om hvordan jeg har det. 

At mannen har det verre enn den  med syk kone enn den syke kona, som faktisk gjør alt så han slipper har jeg vondt for å tro. Hadde vært noe annet om jeg var sengeliggende og ikke kunne bidra i det hele tatt. Der er vi ikke. Ikke enda hvertfall, heldigvis. Men formen går nedover, jeg blir stadig sykere, og om ikke han bidrar noe så havner vi der, hvertfall i en viss grad er jeg redd. Men det skjønner ikke han. Han prioriterer stadig mer tid på seg selv, til egentid og tid for seg selv. Han har aldri spurt meg hvordan det går, eller hvordan jeg har det, i hans hode finnes kun hans behov virker det som. Han fremstår litt som en bortskjemt 17 åring egentlig. Veldig umoden.

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Jeg skjønner han godt! Jeg bor med en mann som over årene har blitt ufør. Jeg arbeider fullt og skulle mer enn gjerne ikke jobbet 100%. I tillegg til jobb fikser jeg alt med ungene og må feks handle på vei hjem fra jobb, komme hjem til et hus der ingenting er gjort og så må rydde kjøkken før jeg kan begynne på middag. Etter middag hviler han mens jeg rydder vekk, vasker opp osv. Så min arbeidsdag starter 06 og er ferdig tidligst 19-20. Jeg hater det og kjenner på enorm irritasjon for alt han ikke «orker». For han er ikke sengeliggende og det virker ikke du til å være heller så det er bare rett og rimelig at du bidrar i huset. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

[the amazing spidermamma]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Jeg skjønner han godt! Jeg bor med en mann som over årene har blitt ufør. Jeg arbeider fullt og skulle mer enn gjerne ikke jobbet 100%. I tillegg til jobb fikser jeg alt med ungene og må feks handle på vei hjem fra jobb, komme hjem til et hus der ingenting er gjort og så må rydde kjøkken før jeg kan begynne på middag. Etter middag hviler han mens jeg rydder vekk, vasker opp osv. Så min arbeidsdag starter 06 og er ferdig tidligst 19-20. Jeg hater det og kjenner på enorm irritasjon for alt han ikke «orker». For han er ikke sengeliggende og det virker ikke du til å være heller så det er bare rett og rimelig at du bidrar i huset. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

Men hun gjør jo alt og mannen ingenting hjemme? 

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (31 minutter siden):

Men hun gjør jo alt og mannen ingenting hjemme? 

Sier hun. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Sier hun. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

Ja. Og det må vi forholde oss til, ikke sant? Hvorfor skulle hun være så frustrert over manglende engasjement fra han om det var så at hun ikke gjorde noe? Din opplevelse er ikke fasiten for alle. 

Anonymkode: 93de7...1c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner han godt! Jeg bor med en mann som over årene har blitt ufør. Jeg arbeider fullt og skulle mer enn gjerne ikke jobbet 100%. I tillegg til jobb fikser jeg alt med ungene og må feks handle på vei hjem fra jobb, komme hjem til et hus der ingenting er gjort og så må rydde kjøkken før jeg kan begynne på middag. Etter middag hviler han mens jeg rydder vekk, vasker opp osv. Så min arbeidsdag starter 06 og er ferdig tidligst 19-20. Jeg hater det og kjenner på enorm irritasjon for alt han ikke «orker». For han er ikke sengeliggende og det virker ikke du til å være heller så det er bare rett og rimelig at du bidrar i huset. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

Har du lest tråden? Jeg bidrar? Jeg gjør alt. Saken er at jeg vil at han skal bidra noe han nekter. Han har kun jobb, jeg har sykdom, hus og barn, og må i tillegg rydde og ordne til og etter ham.

Min arbeidsdag starter 7 og er ferdig 23... da har eldste som regel sovnet.

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Sier hun. 

Anonymkode: 99fa7...aeb

Du er der ja. Stakars mannen din sier jeg bare.

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Seriøst hi, kvitt deg med den empatiløse parasitten. Han kommer til å gjøre deg sykere. Flytt for deg selv og prioriter helsa di. Det blir enklere for deg å finne livsglede når du er kvitt blodsugeren.

Anonymkode: 4b881...c56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Seriøst hi, kvitt deg med den empatiløse parasitten. Han kommer til å gjøre deg sykere. Flytt for deg selv og prioriter helsa di. Det blir enklere for deg å finne livsglede når du er kvitt blodsugeren.

Anonymkode: 4b881...c56

Jeg tror jeg har skjønt det nå dessverre. Det hjalp å skrive ned her og få svar. Men, jeg føler så sterkt på at det skader barna, og blir en egoistisk handling bare for meg. Og det er dessverre min store svakhet; å prioritere og ta vare på meg selv. Men, jeg ser jo at det ikke er noen andre som tar seg av meg heller, så litt omsorg fortjener jo jeg også, om det så kun er fra meg selv. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror jeg har skjønt det nå dessverre. Det hjalp å skrive ned her og få svar. Men, jeg føler så sterkt på at det skader barna, og blir en egoistisk handling bare for meg. Og det er dessverre min store svakhet; å prioritere og ta vare på meg selv. Men, jeg ser jo at det ikke er noen andre som tar seg av meg heller, så litt omsorg fortjener jo jeg også, om det så kun er fra meg selv. 

Anonymkode: 067f9...a69

Jeg pleier sjelden å fremheie samlivsbrudd der barn er involvert, men du kommer ikke til å bli en god mamma når ekteskapet gjør deg sykere og du mister livsgnisten. Husk at det finnes mange barn som er skilsmissebarn bare fordi mor eller far ikke følte seg «forelsket» lenger, eller fordi de hadde «vokst fra hverandre»… du har helt legitime grunner. Ingen skal være sammen med noen som bare gjør dem irriterte, frustrerte og syke. Ditt liv er like mye verdt som andres liv. Det er i bunn og grunn heller ikke ditt ansvar at dette ekteskapet går dukken, det er parasitten sitt.

Start prosessen før du blit så syk at du ikke har energi til det.

Anonymkode: 4b881...c56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg pleier sjelden å fremheie samlivsbrudd der barn er involvert, men du kommer ikke til å bli en god mamma når ekteskapet gjør deg sykere og du mister livsgnisten. Husk at det finnes mange barn som er skilsmissebarn bare fordi mor eller far ikke følte seg «forelsket» lenger, eller fordi de hadde «vokst fra hverandre»… du har helt legitime grunner. Ingen skal være sammen med noen som bare gjør dem irriterte, frustrerte og syke. Ditt liv er like mye verdt som andres liv. Det er i bunn og grunn heller ikke ditt ansvar at dette ekteskapet går dukken, det er parasitten sitt.

Start prosessen før du blit så syk at du ikke har energi til det.

Anonymkode: 4b881...c56

Takk❤️

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Du er blitt sagt opp,er syk og hjemme. Han jobber fullt ute og har også smerter som hindrer ham i å gjøre alt. Han biter tennene sammen og skal til lege, mens du søker uføretrygd.

Dere ser ikke hverandre i det hele tatt virker det som.

Anonymkode: c6b4e...0f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du er blitt sagt opp,er syk og hjemme. Han jobber fullt ute og har også smerter som hindrer ham i å gjøre alt. Han biter tennene sammen og skal til lege, mens du søker uføretrygd.

Dere ser ikke hverandre i det hele tatt virker det som.

Anonymkode: c6b4e...0f0

Han skal ikke til lege, han påstår han er frisk. Og haltinga er nok mest for å ha noe å klage på, for han er da på fotball 2 ganger i uka. Smerter hindrer ham ikke altså, han er bare en "klager". Klager og syter for hver minste lille ting, og er om trent dødssyk om han er litt snørette.

Mistenker at det er enda et påskudd for å komme seg unna å hjelpe til hjemme, for det er DA han plutselig har så mye vondter. Ikke på jobb og ikke på trening....

Jeg har sett ham i alle år, jeg har bitt tennene sammen. Nå er jeg ferdig med det, når ikke han evner se andre enn seg selv. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Han skal ikke til lege, han påstår han er frisk. Og haltinga er nok mest for å ha noe å klage på, for han er da på fotball 2 ganger i uka. Smerter hindrer ham ikke altså, han er bare en "klager". Klager og syter for hver minste lille ting, og er om trent dødssyk om han er litt snørette.

Mistenker at det er enda et påskudd for å komme seg unna å hjelpe til hjemme, for det er DA han plutselig har så mye vondter. Ikke på jobb og ikke på trening....

Jeg har sett ham i alle år, jeg har bitt tennene sammen. Nå er jeg ferdig med det, når ikke han evner se andre enn seg selv. 

Anonymkode: 067f9...a69

Virker som dere begge kun ser seg selv og opplever den andre som en egoistisk sytpeis. Kanskje dere fortjener hverandre? 

Anonymkode: c99e6...cb4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Virker som dere begge kun ser seg selv og opplever den andre som en egoistisk sytpeis. Kanskje dere fortjener hverandre? 

Anonymkode: c99e6...cb4

Jada, jeg er sikkert ei bitch. Takk for støtten. Du mener det er synd på ham? Frisk mann som har hjemmehjelp og slipper ta ansvar å gjøre noe hjemme. Som tar kona si for gitt i år etter år og ikke viser så mye som et glimt av sympati når hun blir syk. Ikke hjelper henne eller viser sympati med henne bittelitt i noen grad i noe stadie av sykdommen? Men heller sutrer fordi han har litt vondt her og der når han blir spurt om å hjelpe til med noe hjemme. Jeg har alltid hjulpet ham når han trenger det, og mer når han har vært syk. Uten så mye som et takk eller noen tanke på at jeg faktisk også er kronisk syk.

Jeg har sett ham. Han har også kun sett seg selv, aldri meg. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Får ikke time på familievernkontoret alene, har prøvd. De tar kun inn par, og da må begge parter akseptere.

Ja, tror jeg må prøve noe sånt, men redd han vil straffe meg for det da. 

Anonymkode: 067f9...a69

Hvordan tror du han vil straffe deg?

Det er tydelig av det du beskriver om det at han endret seg til det mye verre etter at dere fikk barn at det ikke er din sykdom eller uføretrygd som er hans problem (selv om det at en i et forhold blir syk påvirker begge).

Om familievernkontoret ikke tar imot så kan du kanskje kontakte kommunen og høre om du kan få prate med en psykiatrisk sykepleier noen ganger, for å sortere tankene dine?

Anonymkode: b3486...8f7

[Anonym bruker]

La meg gjette. Du har fått fibromyalgi?

Anonymkode: 99fa7...aeb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Hvordan tror du han vil straffe deg?

Det er tydelig av det du beskriver om det at han endret seg til det mye verre etter at dere fikk barn at det ikke er din sykdom eller uføretrygd som er hans problem (selv om det at en i et forhold blir syk påvirker begge).

Om familievernkontoret ikke tar imot så kan du kanskje kontakte kommunen og høre om du kan få prate med en psykiatrisk sykepleier noen ganger, for å sortere tankene dine?

Anonymkode: b3486...8f7

Takk, skal sjekke om det er en mulighet.

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 5.4.2024 den 14.12):

Ja, ser den. Tenker det samme, men økonomisk er det vanskeligere når man er ufør da. Og bare pakking og flytting osv. Vet ikke om jeg klarer, pga formen. Også er jeg redd for å ende opp alene resten av livet, og at når ting dukker opp jeg ikke greier,  så er det ingen der til å hjelpe meg. 

Anonymkode: 067f9...a69

Hvis han anser deg som hushjelp og du ham som hjelpepleier eller vaktmester har dere et stort problem. Snakk sammen. Kanskje en tur på familievernkontoret kunne vært en god idee?

Anonymkode: 88070...5f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

La meg gjette. Du har fått fibromyalgi?

Anonymkode: 99fa7...aeb

Det var et patetisk forsøk på shaming.

Anonymkode: 3a8c7...2bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Hvis han anser deg som hushjelp og du ham som hjelpepleier eller vaktmester har dere et stort problem. Snakk sammen. Kanskje en tur på familievernkontoret kunne vært en god idee?

Anonymkode: 88070...5f6

Han vil ikke bli med dit. Har prøvd i mange år å få ham med. Får ikke time alene. 

Anonymkode: 067f9...a69

[angelmamma19]

Jeg har det helt likt som deg, men er på aap, livet er helt forandret. Jeg er hjemme hele tiden, ingen venner, ikke noe annet enn hus, mann og barn.