Sorg og forståelse, ufør

[Anonym bruker]

Jeg har blitt varig syk, og har nå søkt uføretryg. Og jobben jeg hadde som jeg elsket har jeg ikke mer. Dette er en utrolig stor sorg for meg, og en veldig tung prosess midt oppi selve NAV prosessen som også er langdryg og angstfylt. 

I dag har jeg hatt en skikkelig tung dag, ble oppsagt i går, og mannen har null forståelse. Han skjønner ikke hvorfor jeg er lei meg, han sier jeg burde vært glad for nå har jeg ferie hele året. Virker nesten som han er misunnelig, og "glemmer" visst at dette er fordi jeg er syk. Det er så mye jeg ikke får gjort, greier, orker og kan, også mener gan jeg er heldig? Jeg likte å jobbe!

I tillegg er det stakkars ham som må jobbe fullt og i tillegg får forventninger fra meg om å hjelpe til i huset. Det burde han visst slippe nå som jeg er hjemme hele tiden. For igjen husker han visst ikke at jeg er hjemme fordi jeg er syk. 

Det blir uutholdelig om han skal være sånn framover. Null støtte, forståelse og sympati, kun egoistiske tanker om at nå skal han slippe alt hjemme fordi heldige meg ikke har noe annet å gjøre likevel.

Han går også rundt og halter og klager på diverse vondter, sover på sofaen og virker ikke helt frisk. Men dra til legen skal han ikke, for ikke noe galt med ham. Så da må jeg kompensere for det han ikke greier da pga dette, for han er jo sliten etter jobb, det er jo ikke jeg. 

🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬🤬

Anonymkode: 067f9...a69

[Himmel og hav]

Det der høres ikke greit ut hverken for deg eller han. Det er ikke alle som skjønner at det kan være en stor sorg å ramle ut av arbeidslivet og at det å bli ufør slett ikke er en premie. Ei heller at det er snakk om evig ferie. Tvert i mot er det mer som aldri ferie, for sykdom og skader kan man ikke legge fra seg og ta fri fra dem. Kunne det være en hjelp om han var med deg en time til legen slik at han kan høre legens ord om hvordan din helse er og hvordan begrensningene dine arter seg? 

Dette er en stor omveltning for deg, men ikke glem at det er det for han også. Han har nå en partner som er så syk at hun har falt ut av arbeidslivet og at du antagelig ikke orker eller får til ting dere tidligere gjorde sammen, arbeid dere delte på osv. Det kan være en sorg, bekymring og fortvilelse for han også oppi dette. Om han i tillegg heller ikke er frisk så kan tanken om at du ikke lenger klarer å dra den delen av lasset du dro før gjøre han stresset fordi han allerede er på kanten. Han høres ikke særlig rimelig eller forståelsesfull ut slik du beskriver han, men det kan jo være at han også trenger hjelp til å bearbeide endringene i familien. Noen interesseforeninger holder kurs for par eller pårørende. Kanskje det kunne vært noe?

Om han bare er en lat egoist som håper han nå får hushjelp lønnet av statskassa og han ikke er interessert i en gang å prøve å endre seg, forstå eller vise omsorg...er du sikker på at du trenger han i livet ditt?

[Anonym bruker]

Derfor jeg nå har en eks. Det var ingen forståelse, og jeg måtte gjøre mesteparten av husarbeidet, for «jeg var jo bare hjemme hele dagen»! 
Hvis ikke han får opp øynene, bør du tenke på å heller bli alene. Det er så mye enklere å være alene, enn å være alenemor for barna jeg har født og en «voksen» mann.

Anonymkode: 4ac11...cb0

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (20 minutter siden):

Det der høres ikke greit ut hverken for deg eller han. Det er ikke alle som skjønner at det kan være en stor sorg å ramle ut av arbeidslivet og at det å bli ufør slett ikke er en premie. Ei heller at det er snakk om evig ferie. Tvert i mot er det mer som aldri ferie, for sykdom og skader kan man ikke legge fra seg og ta fri fra dem. Kunne det være en hjelp om han var med deg en time til legen slik at han kan høre legens ord om hvordan din helse er og hvordan begrensningene dine arter seg? 

Dette er en stor omveltning for deg, men ikke glem at det er det for han også. Han har nå en partner som er så syk at hun har falt ut av arbeidslivet og at du antagelig ikke orker eller får til ting dere tidligere gjorde sammen, arbeid dere delte på osv. Det kan være en sorg, bekymring og fortvilelse for han også oppi dette. Om han i tillegg heller ikke er frisk så kan tanken om at du ikke lenger klarer å dra den delen av lasset du dro før gjøre han stresset fordi han allerede er på kanten. Han høres ikke særlig rimelig eller forståelsesfull ut slik du beskriver han, men det kan jo være at han også trenger hjelp til å bearbeide endringene i familien. Noen interesseforeninger holder kurs for par eller pårørende. Kanskje det kunne vært noe?

Om han bare er en lat egoist som håper han nå får hushjelp lønnet av statskassa og han ikke er interessert i en gang å prøve å endre seg, forstå eller vise omsorg...er du sikker på at du trenger han i livet ditt?

Nei, jeg er ikke sikker på om jeg trenger ham i livet mitt. Men da blir det enda en stor omveltning og sorg til midt oppi alt annet. Får følelsen av at han nå mener jeg skal være hans hushjelp nå ja, og at det er dypt urettferdig av meg å kreve ting av ham. "Problemet" er vel at jeg ikke er syk nok til å ligge rett ut hele dagen, og får gjort litt, for jeg blir stresset om alt rundt meg bare "forfaller". At jeg ligger rett ut når ingen ser meg, at jeg må ta pauser gele tiden, og ikke sover, alt sånn får jo ingen med seg. 

Han drar overhodet ikke lasset hjemme, og det at jeg har blitt syk har ikke først til at han må gjøre mer hjemme, tvert imot. Ettersom jeg var mer og mer hjemme, har mer og mer havnet på meg. Ikke at han gjorde så mye i utgangspunktet, men før gjorde han da litt, og også uten å måtte bli bedt om å gjøre det, og så minnet på det. Maser jeg ikke, blir det ikke gjort. 

Om han har så lite som en forkjølelse ligger han rett ut flere dager i strekk og leer ikke en finger for å hjelpe til, for da er han jo syk. Selv om jeg kanskje faktisk daglig er sykere enn ham, bare på en annen måte. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Derfor jeg nå har en eks. Det var ingen forståelse, og jeg måtte gjøre mesteparten av husarbeidet, for «jeg var jo bare hjemme hele dagen»! 
Hvis ikke han får opp øynene, bør du tenke på å heller bli alene. Det er så mye enklere å være alene, enn å være alenemor for barna jeg har født og en «voksen» mann.

Anonymkode: 4ac11...cb0

Ja, ser den. Tenker det samme, men økonomisk er det vanskeligere når man er ufør da. Og bare pakking og flytting osv. Vet ikke om jeg klarer, pga formen. Også er jeg redd for å ende opp alene resten av livet, og at når ting dukker opp jeg ikke greier,  så er det ingen der til å hjelpe meg. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Høres ut som det er dårlig kommunikasjon og empati dere i mellom. anbefaler parterapi snarest. Dere kan få rask og god hjelp på Bufetat om dere har barn.

Du bør jo også prøve å forstå at han er sliten. Og at selv om du er syk antar han at du i løpet av 8 timer kanskje kan få gjort noe spredd utover dagen. For eksempel en halvtimes husarbeid spredd utover dagen. Litt avhengig av hvordan syk du er er jo mye mulig.

Da jeg var 100% sykemeldt i lengte periode fordi jeg var skikkelig dårlig orket jeg likevel å kjøre en vaskemaskin og å sette på robotstøvsugeren i løpet av dagen liksom. 

Anonymkode: 3bd96...3a2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Høres ut som det er dårlig kommunikasjon og empati dere i mellom. anbefaler parterapi snarest. Dere kan få rask og god hjelp på Bufetat om dere har barn.

Du bør jo også prøve å forstå at han er sliten. Og at selv om du er syk antar han at du i løpet av 8 timer kanskje kan få gjort noe spredd utover dagen. For eksempel en halvtimes husarbeid spredd utover dagen. Litt avhengig av hvordan syk du er er jo mye mulig.

Da jeg var 100% sykemeldt i lengte periode fordi jeg var skikkelig dårlig orket jeg likevel å kjøre en vaskemaskin og å sette på robotstøvsugeren i løpet av dagen liksom. 

Anonymkode: 3bd96...3a2

Han nekter å bli med dit...

Jeg GJØR jo husarbeid... det er jeg som gjør nesten ALT... Men HAN nekter å bidra siden han tenker JEG bør gjøre ALT siden jeg likevel er hjemme. Jeg er jo fullstendig utslitt hele tiden, har aldri tid til å ta vare på meg, feks trene, gå turer eller annen egenpleie for all energi brukes på hjem og barn. 

Feks kan ikke jeg slappe av litt på sofaen innimellom det jeg gjør av husarbeide om han er hjemme, for da mister jeg retten til å klage på at han ligger der hele fridagen sin. Da får jeg, nå ligger jo du bare på sofaen slengt i trynet. Så hvilen jeg gjør må jo også gjøres  "i skjul" for at ikke han skal klage på at jeg ikke gjør noe. Og tydeligvis ser han heller ikke det jeg gjør. At det er rene klær til folk, og ikke helt bomba her (men neste bomba er det) og at alt vi trenger er innkjøpt. Mitt bidrag teller ikke. Men han skal ha diplom om han støvsuger, og når han gjør det så surver og klager han HELE tiden. 

 

Anonymkode: 067f9...a69

[Himmel og hav]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Han nekter å bli med dit...

Jeg GJØR jo husarbeid... det er jeg som gjør nesten ALT... Men HAN nekter å bidra siden han tenker JEG bør gjøre ALT siden jeg likevel er hjemme. Jeg er jo fullstendig utslitt hele tiden, har aldri tid til å ta vare på meg, feks trene, gå turer eller annen egenpleie for all energi brukes på hjem og barn. 

Feks kan ikke jeg slappe av litt på sofaen innimellom det jeg gjør av husarbeide om han er hjemme, for da mister jeg retten til å klage på at han ligger der hele fridagen sin. Da får jeg, nå ligger jo du bare på sofaen slengt i trynet. Så hvilen jeg gjør må jo også gjøres  "i skjul" for at ikke han skal klage på at jeg ikke gjør noe. Og tydeligvis ser han heller ikke det jeg gjør. At det er rene klær til folk, og ikke helt bomba her (men neste bomba er det) og at alt vi trenger er innkjøpt. Mitt bidrag teller ikke. Men han skal ha diplom om han støvsuger, og når han gjør det så surver og klager han HELE tiden. 

 

Anonymkode: 067f9...a69

Hva tilfører han forholdet og husholdningen? Annet enn penger? Det høres jo ut som du ville vært friskere uten han. Nå kan du ikke hvile når du må for da får du sure bemerkninger. På den andre siden, om du fikser alt og bare hviler i smug, så er det kanskje ikke så rart at han ikke skjønner hvor syk du er. Du gjør jo ditt beste for at han ikke skal se det. 

[Anonym bruker]

Her kan det virke som at dere begge ønsker støtte fra den andre og ikke får det? Du vil ha støtte på din sorg og han vil ha støtte på sitt «slit». Og begge er så opptatt av seg selv at dere ikke ser den andre.

Kanskje han er drittlei jobben sin, og skulle ønske han var hjemme i stedet. Kanskje du er motsatt og skulle ønske du kunne jobbe.

Uansett så bør jo dere sette dere ned og bli enig om hvordan ting skal være. At mer av husarbeidet havner på deg er kanskje naturlig. Men han jobber ikke 7 dager i uken og kan bidra med noe han også. Dette må dere snakke om.

Anonymkode: 63a42...e76

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (1 time siden):

Hva tilfører han forholdet og husholdningen? Annet enn penger? Det høres jo ut som du ville vært friskere uten han. Nå kan du ikke hvile når du må for da får du sure bemerkninger. På den andre siden, om du fikser alt og bare hviler i smug, så er det kanskje ikke så rart at han ikke skjønner hvor syk du er. Du gjør jo ditt beste for at han ikke skal se det. 

Ikke stort, og ikke mye penger heller. Jeg betaler også stort sett det meste, så sånn sett tenker jeg jo at jeg kanskje klarer meg økonomisk alene, selv om vi jo nå er to om lånet.

Jeg prøver å få gjort det meste i huset mens han er på jobb og barna er på skolen. Sånn at jeg er tilgjengelig for barna. Er jo lekser som må gjøres, kjøringer og middag også. Han er ofte borte på kveldene.

Ja, de ser meg jo sjelden på mitt verste, det er også mye for barnas del, at de ikke skal se meg som en stakkarslig person som ikke funker. Og indirekte for meg siden det er så vondt å være "ubrukelig", vil ikke at andre skal se på meg slik. Så prøver framstå mest mulig "normal" når de er hjemme, selv om de jo vet det er mye jeg ikke orker, kan være med på og at jeg blir fort sliten. Barna skjønner det, ikke mannen.

Har prøvd å snakke med mannen om det, men han parerer alltid med at han har det jo verre enn meg for han må jobbe også. I tillegg til alt det andre gan ikke gjør da antar jeg🙄

 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Her kan det virke som at dere begge ønsker støtte fra den andre og ikke får det? Du vil ha støtte på din sorg og han vil ha støtte på sitt «slit». Og begge er så opptatt av seg selv at dere ikke ser den andre.

Kanskje han er drittlei jobben sin, og skulle ønske han var hjemme i stedet. Kanskje du er motsatt og skulle ønske du kunne jobbe.

Uansett så bør jo dere sette dere ned og bli enig om hvordan ting skal være. At mer av husarbeidet havner på deg er kanskje naturlig. Men han jobber ikke 7 dager i uken og kan bidra med noe han også. Dette må dere snakke om.

Anonymkode: 63a42...e76

Han elsker jobben, så er ikke det som er problemet tror jeg. Jeg skulle såklart ønske jeg kunne jobbe.

Er det virkelig naturlig at alt i huset havner på den som er syk? Jeg har jo gått fra å være en arbeidende dame med høy lønn og fin jobb, til å bli en lavt betalt hushjelp som heller aldri får noen anerkjennelse for det jeg gjør. Hadde jeg jobbet fullt som før måtte jo han også gjort mer, som han gjorde da. Ikke mye sa heller, men litt var det jo. Og før greide han også gjøre ting på eget initiativ uten å surve. 

Jeg når ikke fram med å snakke om det, kommunikasjon er helt håpløs og han har jo alltid rett og jeg feil. 

Skjønner jo når jeg leser det jeg og dere skriver at han er faktisk ikke noe å samle på. Bare dødvekt. Men kjipt for barna da å bli skilsmissebarn😔

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Han nekter å bli med dit...

Jeg GJØR jo husarbeid... det er jeg som gjør nesten ALT... Men HAN nekter å bidra siden han tenker JEG bør gjøre ALT siden jeg likevel er hjemme. Jeg er jo fullstendig utslitt hele tiden, har aldri tid til å ta vare på meg, feks trene, gå turer eller annen egenpleie for all energi brukes på hjem og barn. 

Feks kan ikke jeg slappe av litt på sofaen innimellom det jeg gjør av husarbeide om han er hjemme, for da mister jeg retten til å klage på at han ligger der hele fridagen sin. Da får jeg, nå ligger jo du bare på sofaen slengt i trynet. Så hvilen jeg gjør må jo også gjøres  "i skjul" for at ikke han skal klage på at jeg ikke gjør noe. Og tydeligvis ser han heller ikke det jeg gjør. At det er rene klær til folk, og ikke helt bomba her (men neste bomba er det) og at alt vi trenger er innkjøpt. Mitt bidrag teller ikke. Men han skal ha diplom om han støvsuger, og når han gjør det så surver og klager han HELE tiden. 

 

Anonymkode: 067f9...a69

Han høres ut som en tufs  Huff

Anonymkode: 3bd96...3a2

[Anonym bruker]

Du blir garantert sykere av å bo sammen med denne mannen. Han er en energityv, en snylter som utnytter deg og er helt på grensen til å utsette deg for psykisk vold, om han ikke også bikker over i det.

Har han så lite energi at han ikke greier å ta vare på seg selv så burde han gått til lege for lenge siden. Noe han velger å ikke gjøre.

Han har ingen skrupler med å utnytte deg. Og derfor nekter han selvfølgelig også å bli med til parterapi, for han vet at det han gjør er feil, og han vet at han der vil få høre at han må bidra. Men det vil han ikke. Derfor fortsetter han å trykke deg ned, utnytte deg, få deg til å føle deg dårlig.

Dette er ikke en partner - dette er en parasitt som gjør deg sykere!

I dette forholdet lever du på nåler, ts, du lever på nåler, ventende på kritikk fra ham. Unn deg selv langt bedre!

Unn dine barn å vokse opp med en mor som ikke lar seg underkue og bli sykere pga. en far som behandler mor som en tjener, slave, et undermenneske.

Selv om han ikke vil til familievernkontoret så kan du gå dit for egen del.

Begynn å undersøke hvordan du kan greie deg uten ham. Snakk med banken, sjekk ut hvilke rettigheter du vil ha, sett opp en oversikt over egen økonomi.

Parallelt med dette så kan du si fra til ham at fra nå kommer du ikke til å gjøre noe for ham. Og så holder du det. Ikke vask hans klær, ikke skift på hans del av sengen. Spiser du og barna tidlig, rydd opp etterpå og la ham få skaffe seg mat selv. Slutt å handle inn ting til ham osv. osv. Klager han - si at når han blir singel vil han måtte gjøre langt mer i eget hjem enn når han nå må begynne å vaske egne klær osv.

 

Anonymkode: b3486...8f7

[Anonym bruker]

Bare for å ha sagt det. Det er ikke bare lett å være partner til en syk ektefelle / samboer heller, og kanskje burde det ha vært et system som dro partnere med inn når noen blir alvor syk eller langvarig syk.  Det burde vært et system som automatisk dro partneren med inn i prosessen med en gang man skjønner at det snakkes om langvarig sykdom for den ene parten.  Sykdom hos den ene påvirker ikke bare den syke, men hele familien.  Og det er ikke like lett å forstå for dem som ikke kjenner det direkte på kropp og sinn selv.  "Alle" har vært slitne en gang eller flere, hatt vondt, vært syke osv og dermed er det også lett for "alle" å ikke se eller skjønne forskjellen mellom å være syk og å være syk og å være sliten og være sliten.  

Dersom mannen har vært en ok fyr tidligere, så synes jeg absolutt at du skal sjekke i behandlingssystemet ditt om muligheten for hjelp for mannen også. Jeg skjønner deg godt, for jeg er syk selv og noen ganger har jeg lyst til å hive hele dritt-gubben i søplekontaineren her borte...  Men det har heldigvis gått seg til etter hvert som han har begynt å skjønne litt mer av sykdommen og situasjonen for alle og jeg har begynt å akseptere at det ikke er lett å være pårørende heller.  Kanskje finnes det en interesseorganisasjon du kan ta kontakt med?  Kanskje fastlegen kan innkalle både deg og han til en prat?

 

 

Anonymkode: 89b85...174

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Han elsker jobben, så er ikke det som er problemet tror jeg. Jeg skulle såklart ønske jeg kunne jobbe.

Er det virkelig naturlig at alt i huset havner på den som er syk? Jeg har jo gått fra å være en arbeidende dame med høy lønn og fin jobb, til å bli en lavt betalt hushjelp som heller aldri får noen anerkjennelse for det jeg gjør. Hadde jeg jobbet fullt som før måtte jo han også gjort mer, som han gjorde da. Ikke mye sa heller, men litt var det jo. Og før greide han også gjøre ting på eget initiativ uten å surve. 

Jeg når ikke fram med å snakke om det, kommunikasjon er helt håpløs og han har jo alltid rett og jeg feil. 

Skjønner jo når jeg leser det jeg og dere skriver at han er faktisk ikke noe å samle på. Bare dødvekt. Men kjipt for barna da å bli skilsmissebarn😔

Anonymkode: 067f9...a69

Jeg skrev ikke «alt». Jeg skrev mer av husarbeidet. Men hvis du skilles, da får du alt. Om du klarer det eller ikke.

Og så handler det ikke om å ha rett eller feil o en samtale. Det det handler om å snakke om «hva er problemet, hvordan skal vi løse det, hvem skal gjøre hva». Ikke «jeg mener at du skal…..» hvis det er måten dere kommuniserer på, så er det klart at det blir konflikter.

Og så kan du ta deg tid til å spørre hvordan han har det og hva han føler rundt at du nå er langvarig syk. Det kan hende at han sier disse tingene fordi det er vanskelig for ham også.

Altså… er han en sopp, så er det ikke sikkert det er lurt at dere holder sammen, men dere bør i alle fall ha snakket sammen og forsøkt å finne ut av det. Dere skylder barna såpass.

Anonymkode: 63a42...e76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg skrev ikke «alt». Jeg skrev mer av husarbeidet. Men hvis du skilles, da får du alt. Om du klarer det eller ikke.

Og så handler det ikke om å ha rett eller feil o en samtale. Det det handler om å snakke om «hva er problemet, hvordan skal vi løse det, hvem skal gjøre hva». Ikke «jeg mener at du skal…..» hvis det er måten dere kommuniserer på, så er det klart at det blir konflikter.

Og så kan du ta deg tid til å spørre hvordan han har det og hva han føler rundt at du nå er langvarig syk. Det kan hende at han sier disse tingene fordi det er vanskelig for ham også.

Altså… er han en sopp, så er det ikke sikkert det er lurt at dere holder sammen, men dere bør i alle fall ha snakket sammen og forsøkt å finne ut av det. Dere skylder barna såpass.

Anonymkode: 63a42...e76

Bare en liten kommentar til det: når du bor sammen med noen som ikke tar ansvar for husarbeid, må du ta ditt rot OG hans rot. Er du alene, trenger du bare å tenke på ditt eget. Det kan være så mye enklere å da heller gjøre alt selv. 

Anonymkode: 4ac11...cb0

[Anonym bruker]

Om han ikke vil være med til parterapi synes jeg du skal ta en tur alene. Enten på familievernkontoret eller til en interesseorganisasjon for sykdommen din. De kan hjelpe deg med å sortere tankene og veilede deg i veien videre, også i prosessen om å gå fra hverandre om det er det du lander på. 

Jeg har en venninne som var i litt samme situasjon. Der endte de opp med å gå fra hverandre. Der hadde det skrantet en stund og når det nå ble ekstra bekymring og sorg orket hun ikke lenger at forholdet skrantet i tillegg. Det negative belastningen var nå blitt for stor. Hun har ikke angret. Hverdagen ble mye enklere uten den ekstra negative belastningen et skrantende forhold er, der man gjerne må gjøre ting som ikke er bra for en selv for å komme igjennom hverdagen. 

Har mannen din tidligere vært grei og verd å beholde i nokså nær fortid? Har han det må dere/du se på hvordan dere forholder dere til det som har skjedd og hvordan dere har skapt dere et nytt liv med disse nye forutsetningene. Det virker som om dere har kommet veldig skjevt ut her. Om forholdet før dette var verd å beholde, bør dere se dere om etter en ny vei som tar hensyn til dere begge. 

Det er ikke uvanlig at partneren av en som er kronisk syk, ikke blir sett. Den syke kan være veldig investert i å akseptere og ta inn over seg endringene. Av og til blir dette en fase den syke ikke klarere å komme videre fra. Der kan partner opplever seg helt usynlig og tatt for gitt. Uansett hvor mye partneren tar ekstra så blir det tatt for en selvfølge fordi partneren ikke er kronisk syk. Uansett hvor syk eller sliten partneren er, hevder den kronisk syke å alltid være sykere eller mer sliten. Det kan være veldig ensomt, slitsomt og isolerende. Om mannen din tidligere har vært grei og rimelig, så kan det være han kjenner på en "hva med meg?" og dermed blir urimelig fordi han da får et så sterkt perspektiv på seg selv at han ikke klarer å ta ditt perspektiv. Han bør også gå til legen om han ikke er bra. Det kan jo selvsagt være bare trass, det kan være et forsøk på å bli sett, men det kan også være noe reelt der man kan bli bedre av behandling. 

Jeg synes egentlig ikke at det er det at mannen ikke bidrar som er det største problemet. Utfordringen er at dere ikke har et likeverdig forhold. Du går på nåler, skjuler at du er syk, gjør oppgaver når han er hjemme selv om du er sliten og burde hvile.  Du bør stå opp for deg selv og forholdet bør ha rom for å snakke sammen, være ærlige og for dere begge til å ta hensyn til dere selv. Dere bør etterstrebe et realistisk forhold til hverandres kapasitet. Her går det jo ikke på timer hjemme, men hva den enkelte faktisk makter. Du kan ikke fortsette å gå på nåler. Det vil ødelegge deg. Dere må klare å åpnet og ærlig legge en plan for hvor mye den enkelte av dere må ta. Partner får uheldigvis ikke mer kapasitet selv om den andre får mindre. Kommer dere ikke i mål med oppgavene, må dere se etter løsninger som robotstøvsuger, hjelp i hagen fra pensjonister eller ungdommer, vaskehjelp, flytte til en enklere leilighet osv. Kan dere ikke enes om en plan og nærmere dere en felles virkelighet, vil forholdet bli en belastning og det vil stadig være gnisninger. Slik forholdet er i dag, vil det være veldig psykisk og fysisk belastende for deg å måtte leve så kuet. Om mannen ganske lenge har vært dårlig for deg, er det ikke sikkert det har så mye for seg å investere i tiltak. Da er kanskje veiledning og hjelp til å ga fra hverandre kanskje det du trenger?

Anonymkode: 0f2dd...5db

[Anonym bruker]

Han høres jo helt grusom ut, i måten å kommunisere på, og måte å behandle deg på.

Men vi vet jo lite om dynamikken mellom dere, bare hva du nå sier om han. Kanskje har han like negative betrakninger av deg?

Uansett må dere finne ut av dette, for måten dere kommuniserer på nå ødelegger forholdet deres.

Jeg ble selv akutt syk i slutten av 30-årene og endte som ufør da jeg var 42 år. Det var som du sier en stor sorg, hele livet ble snudd på hodet, alle drømmer og planer for fremtiden måtte legges om.

Men det gjaldt jo ikke bare meg. Mannen fikk også plutselig en kronisk syk kone som krever tilrettelegging og en helt annen planlegging enn før. Alle våre drømmer og planer for fremtiden måtte også gjøres om. Økonomien ble en annen, hverdagen ble en annen, ferier kunne ikke gjennomføres, planer kunne ikke virkeliggjøres.

Det er klart han også måtte gjennom en sorgprosess, samtidig som han skulle vise empati og omsorg, uten å sykeliggjøre meg mer enn nødvendig. For ingen av oss ønsker en fremtid hvor han skal på en måte synes synd på meg. Hverdagen er som den er og ting må legges til rette for en ny normal, så vi kan være likeverdige partnere selv om jeg er syk.

Vi valgte å få vaskehjelp. For det med husarbeid ble faktisk litt vanskelig for oss begge. Han kommer sliten hjem til et rotete hus og jeg sitter hjemme i et rotete hus jeg ikke makter holde helt i orden.

Mannen min har aldri vært egoistisk og ufin på den måten du beskriver da, han er nok mer en handlingens mann som vil finne løsninger. Men det kan jo hende mannen din har empati og omsorg, og er en kløne til å formidle det?

Mine tips er:

-Gå gjennom huset og kvitt dere med alt unødvendig rot.

-Lag gode oppbevaringsmuligheter, en kommode i stua er bedre enn rot i stua og har alt fra tegnesaker til strikkeprosjekter en fast plass er det lettere å holde det ryddig.

-Få vaskehjelp. Om du bare trenger å vaske do og tørke over vasken ved behov, fordi det kommer en vaskehjelp som skrubber dusjen og støvsuger under senga er det ufattelig gor hjelp og verdt pengene. Vi har strammet inn veldig på noen området økonomisk, men vaskehjelp har vi unnet oss.

-Gode rutiner på handling og planlegging av måltider. F.eks skrive matplan og lage handlelister, handle inn mens en av ungene trener og dere likevel må kjøre og hente.

Håper dere finner ut av det, og om ikke er det bedre å gå hver for seg. Så mye negativitet som forholdet deres skaper nå gjør det deg sykere.

Anonymkode: d5422...1bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Du blir garantert sykere av å bo sammen med denne mannen. Han er en energityv, en snylter som utnytter deg og er helt på grensen til å utsette deg for psykisk vold, om han ikke også bikker over i det.

Har han så lite energi at han ikke greier å ta vare på seg selv så burde han gått til lege for lenge siden. Noe han velger å ikke gjøre.

Han har ingen skrupler med å utnytte deg. Og derfor nekter han selvfølgelig også å bli med til parterapi, for han vet at det han gjør er feil, og han vet at han der vil få høre at han må bidra. Men det vil han ikke. Derfor fortsetter han å trykke deg ned, utnytte deg, få deg til å føle deg dårlig.

Dette er ikke en partner - dette er en parasitt som gjør deg sykere!

I dette forholdet lever du på nåler, ts, du lever på nåler, ventende på kritikk fra ham. Unn deg selv langt bedre!

Unn dine barn å vokse opp med en mor som ikke lar seg underkue og bli sykere pga. en far som behandler mor som en tjener, slave, et undermenneske.

Selv om han ikke vil til familievernkontoret så kan du gå dit for egen del.

Begynn å undersøke hvordan du kan greie deg uten ham. Snakk med banken, sjekk ut hvilke rettigheter du vil ha, sett opp en oversikt over egen økonomi.

Parallelt med dette så kan du si fra til ham at fra nå kommer du ikke til å gjøre noe for ham. Og så holder du det. Ikke vask hans klær, ikke skift på hans del av sengen. Spiser du og barna tidlig, rydd opp etterpå og la ham få skaffe seg mat selv. Slutt å handle inn ting til ham osv. osv. Klager han - si at når han blir singel vil han måtte gjøre langt mer i eget hjem enn når han nå må begynne å vaske egne klær osv.

 

Anonymkode: b3486...8f7

Får ikke time på familievernkontoret alene, har prøvd. De tar kun inn par, og da må begge parter akseptere.

Ja, tror jeg må prøve noe sånt, men redd han vil straffe meg for det da. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Bare for å ha sagt det. Det er ikke bare lett å være partner til en syk ektefelle / samboer heller, og kanskje burde det ha vært et system som dro partnere med inn når noen blir alvor syk eller langvarig syk.  Det burde vært et system som automatisk dro partneren med inn i prosessen med en gang man skjønner at det snakkes om langvarig sykdom for den ene parten.  Sykdom hos den ene påvirker ikke bare den syke, men hele familien.  Og det er ikke like lett å forstå for dem som ikke kjenner det direkte på kropp og sinn selv.  "Alle" har vært slitne en gang eller flere, hatt vondt, vært syke osv og dermed er det også lett for "alle" å ikke se eller skjønne forskjellen mellom å være syk og å være syk og å være sliten og være sliten.  

Dersom mannen har vært en ok fyr tidligere, så synes jeg absolutt at du skal sjekke i behandlingssystemet ditt om muligheten for hjelp for mannen også. Jeg skjønner deg godt, for jeg er syk selv og noen ganger har jeg lyst til å hive hele dritt-gubben i søplekontaineren her borte...  Men det har heldigvis gått seg til etter hvert som han har begynt å skjønne litt mer av sykdommen og situasjonen for alle og jeg har begynt å akseptere at det ikke er lett å være pårørende heller.  Kanskje finnes det en interesseorganisasjon du kan ta kontakt med?  Kanskje fastlegen kan innkalle både deg og han til en prat?

 

 

Anonymkode: 89b85...174

Hvordan kan det påvirke ham så mye at jeg er syk, når eneste han egentlig opplever er at jeg gjør mer hjemme? For ham er drt jo bedre. Før kom jeg kanskje hjem fra jobb ved eller etter middagstid, da måtte han handle, lage middag og gjøre lekser. Det er han fritatt fra nå. Det eneste de egentlig merker det på er at jeg er hjemme istedenfor på jobb, og at jeg jo blir fortere sliten og ikke tar de med ut på så mye lenger, men de er også eldre og gjør ting mer selv nå. 

Han begynte å bli en dust før jeg ble syk, det kom når barna kom. For da ble det mer å gjøre. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg skrev ikke «alt». Jeg skrev mer av husarbeidet. Men hvis du skilles, da får du alt. Om du klarer det eller ikke.

Og så handler det ikke om å ha rett eller feil o en samtale. Det det handler om å snakke om «hva er problemet, hvordan skal vi løse det, hvem skal gjøre hva». Ikke «jeg mener at du skal…..» hvis det er måten dere kommuniserer på, så er det klart at det blir konflikter.

Og så kan du ta deg tid til å spørre hvordan han har det og hva han føler rundt at du nå er langvarig syk. Det kan hende at han sier disse tingene fordi det er vanskelig for ham også.

Altså… er han en sopp, så er det ikke sikkert det er lurt at dere holder sammen, men dere bør i alle fall ha snakket sammen og forsøkt å finne ut av det. Dere skylder barna såpass.

Anonymkode: 63a42...e76

Jeg tar heller alt alene, som vel blir litt mindre enn nå siden han roter, spiser og er her nå, enn alt alene så jeg også må ta alt hans. 

Jeg vet at det ikke handler om rett og galt, det er han som vrir alle samtaler dit. Så om jeg sier jeg ble lei meg av noe han sa/gjorde/ikke gjorde så er det feil følelse siden han ikke gjorde noe galt. Han har rett, jeg tok feil. Overreagerer er vel det ordet han bruker mest. Løsningen på problemet er alltid at jeg må endre meg eller slutte å reagere feil.

Jeg gidder ikke bruke en kalori på å høre hvordan han har det fordi jeg er syk. Ikke faen. Han har aldri, ALDRI, spurt meg om hvordan det går med meg, eller tatt seg av meg på noen måte når jeg ble syk. Men jeg skal trøste ham fordi JEG er syk?? I hans øyne er det noe "feil" med meg siden jeg ble syk, ergo min feil. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Bare en liten kommentar til det: når du bor sammen med noen som ikke tar ansvar for husarbeid, må du ta ditt rot OG hans rot. Er du alene, trenger du bare å tenke på ditt eget. Det kan være så mye enklere å da heller gjøre alt selv. 

Anonymkode: 4ac11...cb0

Det er jrg grlt enig i. I tillegg slipper man jo all irritasjon.

Anonymkode: 067f9...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan kan det påvirke ham så mye at jeg er syk, når eneste han egentlig opplever er at jeg gjør mer hjemme? For ham er drt jo bedre. Før kom jeg kanskje hjem fra jobb ved eller etter middagstid, da måtte han handle, lage middag og gjøre lekser. Det er han fritatt fra nå. Det eneste de egentlig merker det på er at jeg er hjemme istedenfor på jobb, og at jeg jo blir fortere sliten og ikke tar de med ut på så mye lenger, men de er også eldre og gjør ting mer selv nå. 

Han begynte å bli en dust før jeg ble syk, det kom når barna kom. For da ble det mer å gjøre. 

Anonymkode: 067f9...a69

Det er vel her kanskje det største problemet deres ligger:

Du ønsker større forståelse fra han - både for din sorg, din sykdom og at du er liten og orker/klarer mindre. Imidlertid virker du å ha null innsikt eller forståelse for at din situasjon også påvirker han og familiedynamikken i negativ retning. 

Anonymkode: 2abb8...f0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Om han ikke vil være med til parterapi synes jeg du skal ta en tur alene. Enten på familievernkontoret eller til en interesseorganisasjon for sykdommen din. De kan hjelpe deg med å sortere tankene og veilede deg i veien videre, også i prosessen om å gå fra hverandre om det er det du lander på. 

Jeg har en venninne som var i litt samme situasjon. Der endte de opp med å gå fra hverandre. Der hadde det skrantet en stund og når det nå ble ekstra bekymring og sorg orket hun ikke lenger at forholdet skrantet i tillegg. Det negative belastningen var nå blitt for stor. Hun har ikke angret. Hverdagen ble mye enklere uten den ekstra negative belastningen et skrantende forhold er, der man gjerne må gjøre ting som ikke er bra for en selv for å komme igjennom hverdagen. 

Har mannen din tidligere vært grei og verd å beholde i nokså nær fortid? Har han det må dere/du se på hvordan dere forholder dere til det som har skjedd og hvordan dere har skapt dere et nytt liv med disse nye forutsetningene. Det virker som om dere har kommet veldig skjevt ut her. Om forholdet før dette var verd å beholde, bør dere se dere om etter en ny vei som tar hensyn til dere begge. 

Det er ikke uvanlig at partneren av en som er kronisk syk, ikke blir sett. Den syke kan være veldig investert i å akseptere og ta inn over seg endringene. Av og til blir dette en fase den syke ikke klarere å komme videre fra. Der kan partner opplever seg helt usynlig og tatt for gitt. Uansett hvor mye partneren tar ekstra så blir det tatt for en selvfølge fordi partneren ikke er kronisk syk. Uansett hvor syk eller sliten partneren er, hevder den kronisk syke å alltid være sykere eller mer sliten. Det kan være veldig ensomt, slitsomt og isolerende. Om mannen din tidligere har vært grei og rimelig, så kan det være han kjenner på en "hva med meg?" og dermed blir urimelig fordi han da får et så sterkt perspektiv på seg selv at han ikke klarer å ta ditt perspektiv. Han bør også gå til legen om han ikke er bra. Det kan jo selvsagt være bare trass, det kan være et forsøk på å bli sett, men det kan også være noe reelt der man kan bli bedre av behandling. 

Jeg synes egentlig ikke at det er det at mannen ikke bidrar som er det største problemet. Utfordringen er at dere ikke har et likeverdig forhold. Du går på nåler, skjuler at du er syk, gjør oppgaver når han er hjemme selv om du er sliten og burde hvile.  Du bør stå opp for deg selv og forholdet bør ha rom for å snakke sammen, være ærlige og for dere begge til å ta hensyn til dere selv. Dere bør etterstrebe et realistisk forhold til hverandres kapasitet. Her går det jo ikke på timer hjemme, men hva den enkelte faktisk makter. Du kan ikke fortsette å gå på nåler. Det vil ødelegge deg. Dere må klare å åpnet og ærlig legge en plan for hvor mye den enkelte av dere må ta. Partner får uheldigvis ikke mer kapasitet selv om den andre får mindre. Kommer dere ikke i mål med oppgavene, må dere se etter løsninger som robotstøvsuger, hjelp i hagen fra pensjonister eller ungdommer, vaskehjelp, flytte til en enklere leilighet osv. Kan dere ikke enes om en plan og nærmere dere en felles virkelighet, vil forholdet bli en belastning og det vil stadig være gnisninger. Slik forholdet er i dag, vil det være veldig psykisk og fysisk belastende for deg å måtte leve så kuet. Om mannen ganske lenge har vært dårlig for deg, er det ikke sikkert det har så mye for seg å investere i tiltak. Da er kanskje veiledning og hjelp til å ga fra hverandre kanskje det du trenger?

Anonymkode: 0f2dd...5db

Kloke ord! Han begynte å endre seg når vi fikk barn, da sluttet han "å virke". Tror ikke han taklet å måtte ta seg av andre enn seg selv. Før det var det jo bare oss to og vi levde egentlig veldig separate liv. 

Anonymkode: 067f9...a69

[Iiiiik]

Klart det påvirker ham at han har en syk kone. Han etablerte seg med en dame med god jobb og fin bil, nå er han gift med en som orker mindre, og som er veldig misfornøyd med ham. Han er en dust som ikke tar ditt perspektiv og ikke skjønner hvilken sorg dette er for deg, men det er også rart at du ikke tar hans perspektiv. 
 

Generelt tenker jeg at man bør unngå å ta store beslutninger i en unntakssituasjon. Det å initiere samlivsbrudd når du naturlig nok er nedstemt og fortvila er kanskje ikke lurt. Du ser vel mannen din gjennom disse fortvila brillene, og dere maler dere inn i hvert deres hjørne av mistro og manglende tillit. Jeg ville gitt ham og ekteskapet litt mer tid, f.eks et år, og ville prøvd å få ham til å forstå at du savner fellesskapet. Hvis han fortsetter å avfeie dine behov, og bare ser sine egne, er det jo han som gjør barna til skilsmissebarn, men jeg tror altså at du må jobbe med å forstå han også.