Skam å flytte hjem til foreldre med små barn?

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til to nydelige barn. Eldste begynner på skolen. Jeg og barnefar har vært sammen i snart 10 år. Forholdet vårt har ikke vært bra hele tiden.
Samboer har fått for seg at han «eier meg». Veldig kontrollerende, ekstrem sjalu, tar ikke ansvar verken økonomisk eller  praktiske ting. Tar aldri initiativ til å gjøre noe med meg og barna eller med barna alene. Forventer middag på bordet etter jobb, men selv løfter han ikke en fjær.

 Jeg er ALENE om alt.
Lista er lang. Nå har jeg fått nok da han har vært voldelig og sliter meg ut mentalt. Etter jeg begynte i ny jobb så har sjalusien hans blusset opp til ti grader. I følge han har jeg hatt sex med alle jeg prater med på jobb. Nå har jeg fått nok.

Jeg eier ingenting. Bortsett fra en bil til 50.000  kr. Har ingen oppsparte midler. Gjeld på ca. 200.000 kr. (Jeg har stått for alle utgiftene i huset) så lenge jeg kan huske, han har alltid betalt bare sin del av husleien og kjøpt mat ny og ne(ca.1 -3 ganger mnd) sjeldent med andre ord. Derfor jeg ikke har fått betalt ned på min gjeld. Skal flytte fra samboer rett før sommer. Jeg er usikker om jeg skal finne en liten leiligheten til meg og barna her i vi bor nå eller om jeg skal bite i det sure eplet å flytte hjem til foreldre for 1 år slik at jeg kan spare opp til egenkapital (ønsket er å kjøpe hus eller leilighet  til meg og barna, jeg er lei av å leie og kaste bort penger, pluss at jeg kan spare også til å betale ned gjeld.
Eldste begynner på skolen, så siste året i barnehagen for nr 1. Ungen har sett for seg å gå på skole med sine venner, om jeg må flytte for ungen ikke det. 🥺 etter 1 år må jeg også flytte fra foreldrene og da må jeg bytte skole igjen. Foreldrene mine stiller opp mye for meg og barna. 

... men føler meg som en taper! Over 30 år to små barn, gjeld og en samboer som er en drittsekk som har behandlet meg som dørmatte. Han har også røyka hasj i mange år, og har tydeligvis ikke tenkt å slutte. Unnskyldningen hans er at han har adhd og det hjelper for han!! 
Gidder ikke mer av denne mannen. etter vi fikk nr to så har alt gått så fort, jeg har glemt meg selv. Aldri tid til meg selv. Gråter meg i søvne nesten hver kveld.  Har måtte kutte alt av venninner når vi ble sammen, er aldri sosial med noen andre enn med bare han. Jeg var ung når jeg møtte han og veldig forelsket. Men årene har bare flydd fra meg og jeg har levd under hans vilkår. 
 

Flytte til mor og far for en kort periode?? Barn er jo veldig tilpasningsdyktige men bekymrer meg da vi allerede har flyttet et par ganger tidligere. Jeg er blitt sykemeldt pga utbrenthet😩🥺 Da jobben jeg har er også tung fysisk. Jeg føler meg hjelpeløs

Anonymkode: a0f15...c59

[Anonym bruker]

Tenker at det er en egoistisk måte å "løse" egne problemer på! Du er voksen nå, og det betyr at du tar ansvar for eget liv (som også innebærer ditt feile valg av partner og far til dine barn). Du flytter ikke hjem til foreldre og belemrer de med dine problemer! Barnebarn er flott, men ikke meningen man skal være nødt å bo sammen med dem, det blir ufattelig mye styr med to unger i hus på heltid. Du setter dine foreldre i en forferdelig skvis, de får seg nok ikke til å si nei, men kommer til å bli helt utkjørt av å ha dere i hus. Nei, dette gjør du bare ikke!

Anonymkode: 14c2f...9aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Tenker at det er en egoistisk måte å "løse" egne problemer på! Du er voksen nå, og det betyr at du tar ansvar for eget liv (som også innebærer ditt feile valg av partner og far til dine barn). Du flytter ikke hjem til foreldre og belemrer de med dine problemer! Barnebarn er flott, men ikke meningen man skal være nødt å bo sammen med dem, det blir ufattelig mye styr med to unger i hus på heltid. Du setter dine foreldre i en forferdelig skvis, de får seg nok ikke til å si nei, men kommer til å bli helt utkjørt av å ha dere i hus. Nei, dette gjør du bare ikke!

Anonymkode: 14c2f...9aa

Det stemmer at foreldrene mine ikke sier nei, men noen ganger havner man dessverre i kjipe og vanskelige situasjoner uavhengig valg man har tatt tidligere i livet. Planen er å bo der for en kort periode. Maks 1 år. Vi er heller ikke opp på hverandre hele tiden. 
Foreldrene mine jobber ikke, mor er uføretrygd og pappa er snart pensjonist. 
Barna vil jo være i barnehage fra 08.30-16:30, jeg kommer antagelig til å begynne å jobbe igjen. Så vi ser jo hverandre minimalt. Blir bare på ettermiddagen og litt kvelden. Helgene kan jeg jo eventuelt finne på noe med barna slik at vi ikke er hjemme hele tiden. Men ja, det kan bli slitsomt for dem å ha små barn rundt seg i 1 år

Anonymkode: a0f15...c59

[Syngensang]

Skal er iallfall det siste du skal tenke på no, dt er aldri skamfullt å gjere det rette og av og til er det rett å flytte heim til mamma og pappa. Eg syns det kan høyrest ansvarleg ut å flytte heim, og spare opp pengar. Iallefall viss du ikkje flyttar derifrå etterpå kanskje? Er det nokon grunn til at du må flytte så langt at borne må byte skule? Kan du ikkje kjøpe hus eller leilegheit i nærleiken av foreldra dine så borna slepp å flytte ein gong til? Veldig bra at du kjem deg vekk frå sambuaren, og uansett om du vel å ikkje flytte heim, om du veit du må flytte etter eit år, ville eg kanskje prøvd å unngå det mtp venner osb. Men IKKJE fordi det er skamfullt å flytte heim. 

Ser nokon over her seier det ikkje går an å belemre foreldra dine med to barnebarn. Det er ikkje nødvendigvis rett. Det kan like gjerne vere at foreldra dine ser pris på å kunne vere nær barnebarna sine og få hjelpe deg no når du treng det sårt. Dei har heilt sikkert oppfatta at sambuaren din ikkje akkurat er super verken som far eller sambuar. Hadde du vore mi dotter hadde eg sett stor pris på at du klarer å flytte frå mannen og hadde tatt imot deg med opne armar. Og vore veldig glad for sjansen til å verkeleg få eit tett forhold til barnebarna mine. 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke norsk så mentaliteten min er deretter. Jeg tenker at en har foreldrene sine for en grunn. Jeg selv har fire barn og det at de alltid har ett sted å gå når det brenner under føttene deres er veldig viktig for meg. De skal alltid kunne komme hjem uansett! Jeg hadde snakket med de og hørt hvordan de tenker om saken. Jeg ville gjerne hatt barna og barnabarn hjemme hos meg om det var noe som er nødvendig.

Anonymkode: 6b727...39f

[Anonym bruker]

Hadde det vært min datter som var i din situasjon så hadde døren stått åpen og hun hadde fått bodd hos meg med glede. Snakk med foreldrene dine du.

 

Anonymkode: 1be08...288

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er ikke norsk så mentaliteten min er deretter. Jeg tenker at en har foreldrene sine for en grunn. Jeg selv har fire barn og det at de alltid har ett sted å gå når det brenner under føttene deres er veldig viktig for meg. De skal alltid kunne komme hjem uansett! Jeg hadde snakket med de og hørt hvordan de tenker om saken. Jeg ville gjerne hatt barna og barnabarn hjemme hos meg om det var noe som er nødvendig.

Anonymkode: 6b727...39f

Du godeste....du mener på fullt alvor at du "har rett til" å flytte hjem til foreldrene dine med fire (4!!!) barn??? Nei, man har ikke "foreldrene sine for en grunn", som du sier! I det øyeblikket du er voksen nok til å skaffe deg fire (4!!!) unger, så får du jaggu ta ansvaret selv!

Anonymkode: 14c2f...9aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Det stemmer at foreldrene mine ikke sier nei, men noen ganger havner man dessverre i kjipe og vanskelige situasjoner uavhengig valg man har tatt tidligere i livet. Planen er å bo der for en kort periode. Maks 1 år. Vi er heller ikke opp på hverandre hele tiden. 
Foreldrene mine jobber ikke, mor er uføretrygd og pappa er snart pensjonist. 
Barna vil jo være i barnehage fra 08.30-16:30, jeg kommer antagelig til å begynne å jobbe igjen. Så vi ser jo hverandre minimalt. Blir bare på ettermiddagen og litt kvelden. Helgene kan jeg jo eventuelt finne på noe med barna slik at vi ikke er hjemme hele tiden. Men ja, det kan bli slitsomt for dem å ha små barn rundt seg i 1 år

Anonymkode: a0f15...c59

Uansett er det et styr med unger i hus på heltid, og ett år er LENGE!!! Noen uker kunne kanskje gått, men et helt år? Uansett hvor glad jeg er i datter og barnebarn....jeg håper hun aldri setter meg i den situasjonen at jeg må sette grensene hun selv burde se!

Anonymkode: 14c2f...9aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Du godeste....du mener på fullt alvor at du "har rett til" å flytte hjem til foreldrene dine med fire (4!!!) barn??? Nei, man har ikke "foreldrene sine for en grunn", som du sier! I det øyeblikket du er voksen nok til å skaffe deg fire (4!!!) unger, så får du jaggu ta ansvaret selv!

Anonymkode: 14c2f...9aa

Unnskyld meg! Jeg sa om du leser riktig at JEG har fire barn og de er hjertelig velkomne hjem når de ønsker uansett alder! Jeg skal ikke flytte til mine foreldre for det første er de skilt og bor laaangt unna. Men hos meg er barna mine alltid velkommen hjem! 

Anonymkode: 6b727...39f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Samboer har fått for seg at han «eier meg». Veldig kontrollerende, ekstrem sjalu, tar ikke ansvar verken økonomisk eller  praktiske ting.

Nå har jeg fått nok da han har vært voldelig og sliter meg ut mentalt. Etter jeg begynte i ny jobb så har sjalusien hans blusset opp til ti grader. I følge han har jeg hatt sex med alle jeg prater med på jobb.

Skal flytte fra samboer rett før sommer.

Han har også røyka hasj i mange år, og har tydeligvis ikke tenkt å slutte. Unnskyldningen hans er at han har adhd og det hjelper for han!!

Har måtte kutte alt av venninner når vi ble sammen, er aldri sosial med noen andre enn med bare han.

 

Anonymkode: a0f15...c59

Jeg her kuttet bort alt i innlegget ditt - unntatt det jeg mener er viktigst!

Her er hva jeg leser ut av det du har skrevet:

Din samboer er en manipulerende mann, trolig med en eller flere diagnoser i tillegg til adhd. Han er enten sykelig sjalu, eller han er paranoid. Psykopat eller narsissist er han meget trolig også. Men hvilket "stempel" han har, det er egentlig ikke viktig.

Det som ER viktig, det er at dette er en mann som har manipulert deg og psyket deg ned i årevis og hatt full kontroll på deg på alle måter. Han har fulgt et klassisk mønster for slike menn - manipulering, nedpsyking, isolering, frata deg friheten til å gå fra ham (bl.a. ved å la deg bruke opp alle dine penger, slik at du ikke får økonomisk frihet). Når du har begynt å jobbe mister han kontrollen over deg økonomisk. I tillegg har han ikke lenger full kontroll på hvem du omgås, for nå er du borte på jobb, omgås kolleger. Dette vet han er farlig for ham, for det frigjør deg, gjør deg mer selvstendig. Og da forsøker han igjen å ta tilbake kontroll over deg, nå med å beskylde deg for alt mulig (f.eks. at du har sex med "alle"), og forsøke å få deg til å tvile på deg selv. Og han har delvis lykkes i det, men at du nå er så nedkjørt at du har vært nødt til å bli sykemeldt. Da har han igjen oppnådd å isolere deg. Mye trolig vil han da bruke det at du "ikke greier" å jobbe mot deg også. For så lenge han får deg til å føle at du ikke mestrer noe, alt du gjør blir helt feil uansett - da har han fremdeles kontroll over deg.

Du skriver at du skal flytte fra ham rett før sommeren. Vet han det?

Jeg er alvorlig bekymret for din sikkerhet sammen med denne mannen, HI. Hans sinne mot deg har eskalert, og han er på grensen paranoid. Han har vært voldelig mot deg. Han bruker narkotika. Og han har en diagnose som ofte fører til manglende impulskontroll. Dette kan være en livsfarlig kombinasjon!!!

Jeg er alvorlig bekymret for at han kan komme til å skade deg eller verre hvis han vet du skal flytte fra ham. Selv om han ev. har vært tilsynelatende rasjonell, om dere har snakket om dette, så har han absolutt alle tegn på menn som blir voldelig eller dreper partner ved et brudd.

Jeg skriver ikke dette for å dramatisere eller skremme deg, Hi. Jeg skriver det fordi DU, som er den eneste moren og stabile forelderen dine barn har, IKKE har råd til å ta sjansen på at det går bra. Du må handle ut fra verst tenkelige scenario (og heller håpe det går bra), for om det verste skjer, da kan han skade deg for livet, eller verre. Det at han mener han "eier" deg, det er bokstavelig talt livsfarlig for deg i en bruddsituasjon!

Så du trenger hjelp, Hi! Du bør umiddelbart kontakte nærmeste krisesenter og be om hjelp til hvordan du tryggest kan komme deg unna ham, at du og ungene kommer i sikkerhet. Du trenger ikke tenke på å pakke noe som helst, for politiet kan hjelpe deg med å få hentet ut ting til deg og barna etterpå.

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Det er umåtelig viktig at du gjør dette. Og også at du forteller dine foreldre eller venner eller kolleger du kan stole på at du lever i et voldelig forhold (langvarig psykisk vold, fysisk vold og at han tror han eier deg), og at du trenger hjelp for å få deg selv og ungene unna ham.

Vær så snill, ta det jeg skriver på alvor. I verste fall er livet ditt i alvorlig fare. Du har ikke råd til å ta sjansen på at han plutselig skulle endre seg og bli rasjonell og bare akseptere at du går fra ham. Når han mener han eier deg, og er så ustabil og har et sinneproblem, som han har, da er det størst sjanse for at han kan komme til å skade deg. Du må tenke på dine barn, og du må gjøre alt du kan for at du også skal være der etter et brudd fra ham!

Vær så snill, kontakt krisesenteret i morgen. I linken kan du finne ditt nærmeste krisesenter, da kan du ringe dem. Ev. kan du også bare gå inn på en politistasjon og forklare situasjonen og si at du trenger hjelp. Eller du kan gå til legen din og si at du trenger hjelp her og nå for å komme deg unna ham med barna og deg i sikkerhet.

❤️

Anonymkode: d1bdb...992

[Anonym bruker]

Jeg hadde med glede latt mine barn flyttet hjem med både barn og mer til, nesten uansett grunn. 

Vi måtte flytte hjem til mamma for noen år siden. Gikk fint det. Skulle riktignok være bare 1mnd mens vi pusset opp det nye huset vårt, men så ballet det på seg med feil på feil, og plutselig hadde vi vært der i 7 mnd. Vi vurderte jo underveis å leie, men det ville ikke mamma høre snakk om! Og da bodde vi hele familien med 3 barn, jeg og gubben hos mamma og samboeren hennes. 

Vi ble på en måte kjent på en helt ny måte da. Og vi lærte å sette veldig pris på hverandre. Kom utrolig mye nærmere hverandre i løpet av de 7 månedene.  

Jeg er utrolig glad for at vi var velkommen der. Kan ikke skjønne at det er rart at foreldre skal hjelpe barna sine når de har det vanskelig.  

Til HI, du vet jo hvordan forhold du har til dine foreldre nå. Om du tror du klarer å bo der et år, uten at dere går hverandre på nervene,  så velle jeg uten tvil,  flyttet dit! Mye lurere å spare opp litt egenkapital og få kjøpt eget, tenker jeg. 

Anonymkode: c0e32...d7a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Uansett er det et styr med unger i hus på heltid, og ett år er LENGE!!! Noen uker kunne kanskje gått, men et helt år? Uansett hvor glad jeg er i datter og barnebarn....jeg håper hun aldri setter meg i den situasjonen at jeg må sette grensene hun selv burde se!

Anonymkode: 14c2f...9aa

Du snakker kun ut fra din egen erfaring og mening, det er ikke fasiten for alle. 
 

Jeg hadde virkelig ønsket å hjelpe barna mine i en slik situasjon og alminnelig oppegående folk blir ikke utslitt av å ha barn i huset. 
 

Hi, jeg syns også at det beste virker til å være å flytte hjem for en periode. Skam er det i hvert fall ikke. 
 

Lykke til, jeg heier på deg!

Anonymkode: 42ab4...1c0

[<3 mine søte små<3]

Flytt hjem😇 er ingen skam å flytte hjem. Kom deg til hektene og lei/kjøp ditt eget med tiden. 

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du vente til før sommeren med å flytte, kan du ikke flytte med en gang?

Det høres ikke ut som dette er en mann du skal være hos en dag lenger!

Og ikke hør på disse som ikke kjenner deg, ikke kjenner foreldrene dine og ikke står i dine sko.

Du har blitt manipulert av denne mannen siden du var tenåring, og foreldrene dine har garantert sett det. Om de vil styrke deg og hjelpe deg på beina så la de gjøre det!

 

Anonymkode: a17c4...40a

[*Miss Marple*]

Nei, det er ikke skam å flytte hjem i en krise. 
 

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt i mot mine barn og barnebarn når som helst. Vil jo det beste for de 

Anonymkode: c0f66...e41

[Anonym bruker]

Flytt hjem og få orden på livet ditt. 
Så flytter du ut, men i samme skolekrets som dine foreldre. 
Ikke la barna gå gjennom et ekstra skolebytte. Besteforeldrene blir sannsynligvis viktige for barna fremover, ikke flytt langt unna dem igjen. 

Anonymkode: cc6b5...d8a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du snakker kun ut fra din egen erfaring og mening, det er ikke fasiten for alle. 
 

Jeg hadde virkelig ønsket å hjelpe barna mine i en slik situasjon og alminnelig oppegående folk blir ikke utslitt av å ha barn i huset. 
 

Hi, jeg syns også at det beste virker til å være å flytte hjem for en periode. Skam er det i hvert fall ikke. 
 

Lykke til, jeg heier på deg!

Anonymkode: 42ab4...1c0

"Alminnelige oppegående folk" blir eldre, og jeg kan love deg man blir sliten av å bo sammen med andres barn, til og med barnebarn! Som bestemor og mor ønsker man selvsagt det beste for barn og barnebarn, og de aller fleste vil si ja til en slik forespørsel, selv om de innerst inne vet at det kommer til å bli fryktelig slitsomt og noe de aller helst vil slippe! Det er en forferdelig skvis å bli satt i, fordi man KAN jo ikke si nei!

Som 60 åring har man gjort seg ferdig med småbarn, og har fått egne rutiner: kose seg med kaffekoppen, avis og frokost-TV blir forstyrret av styr og ståk når to unger skal kles på, spise frokost og haste ut døren til barnehage og skole, kanskje må man i tillegg til og med rydde etter de som drar avgårde? Middagen er bråkete og kan være fryktelig slitsom med et par unger som skravler eller sutrer for at de ikke vil spise. Etter middagen ønsker de fleste 60 åringer jeg kjenner å kunne slappe litt av på sofaen,kanskje til og med en middagslur. Hvordan blir DET med et par unger i hus, som kanskje attpåtil får besøk av venner fra skole og barnehage? Høylytte leggerutiner inntreffer ofte nyhetene som man er vant til å få se i fred?

I tillegg følger det med uendelige mengder saker og ting: klær, sko, leker og enorme mengder. Haugen av klær på vaskerommet blir kanskje ikke tatt unna i samme tempo som den eldre garde er vant til, leker rundt om i huset blir rot og kaos, og plutselig befinner besteforeldrene seg i en situasjon der de passer unger mens mor er i dusjen, på butikken, trening, stikker over til ei venninne, eller bare sitter på do.... 

Jeg kan fortsette å ramse opp i det uendelige, men om man ikke evner å ta inn over seg at vi foreldre endrer oss jo eldre vi blir, at vi blir slitne på en helt annen måte enn foreldregenerasjonen, ja, da blir det vanskelig å få forståelse for at barnebarn er herlige i passe doser, men la oss slippe å bo sammen! Og forstå at et spørsmål om å få "flytte hjem med barna" vil bli besvart med et ja, selv om man aller, aller helst vil slippe! 

Anonymkode: 14c2f...9aa

[amandine]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

"Alminnelige oppegående folk" blir eldre, og jeg kan love deg man blir sliten av å bo sammen med andres barn, til og med barnebarn! Som bestemor og mor ønsker man selvsagt det beste for barn og barnebarn, og de aller fleste vil si ja til en slik forespørsel, selv om de innerst inne vet at det kommer til å bli fryktelig slitsomt og noe de aller helst vil slippe! Det er en forferdelig skvis å bli satt i, fordi man KAN jo ikke si nei!

Som 60 åring har man gjort seg ferdig med småbarn, og har fått egne rutiner: kose seg med kaffekoppen, avis og frokost-TV blir forstyrret av styr og ståk når to unger skal kles på, spise frokost og haste ut døren til barnehage og skole, kanskje må man i tillegg til og med rydde etter de som drar avgårde? Middagen er bråkete og kan være fryktelig slitsom med et par unger som skravler eller sutrer for at de ikke vil spise. Etter middagen ønsker de fleste 60 åringer jeg kjenner å kunne slappe litt av på sofaen,kanskje til og med en middagslur. Hvordan blir DET med et par unger i hus, som kanskje attpåtil får besøk av venner fra skole og barnehage? Høylytte leggerutiner inntreffer ofte nyhetene som man er vant til å få se i fred?

I tillegg følger det med uendelige mengder saker og ting: klær, sko, leker og enorme mengder. Haugen av klær på vaskerommet blir kanskje ikke tatt unna i samme tempo som den eldre garde er vant til, leker rundt om i huset blir rot og kaos, og plutselig befinner besteforeldrene seg i en situasjon der de passer unger mens mor er i dusjen, på butikken, trening, stikker over til ei venninne, eller bare sitter på do.... 

Jeg kan fortsette å ramse opp i det uendelige, men om man ikke evner å ta inn over seg at vi foreldre endrer oss jo eldre vi blir, at vi blir slitne på en helt annen måte enn foreldregenerasjonen, ja, da blir det vanskelig å få forståelse for at barnebarn er herlige i passe doser, men la oss slippe å bo sammen! Og forstå at et spørsmål om å få "flytte hjem med barna" vil bli besvart med et ja, selv om man aller, aller helst vil slippe! 

Anonymkode: 14c2f...9aa

Hva slags 60-åringer er det du kjenner? De fleste 60-åringer (og jeg har flere i vennekretsen, faktisk, ettersom jeg er omtrent 50 selv) har stor e unger, de har liv fylt med jobb og venner og trening og tur. De ligger ikke på sofaen under slumreteppet og sover. Jeg og mine eldgamle venner hadde åpnet dørene uten tvil. Selvfølgelig og uten problemer. Vi er ikke helt utgått på dato selv om vi er født før 1970.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

"Alminnelige oppegående folk" blir eldre, og jeg kan love deg man blir sliten av å bo sammen med andres barn, til og med barnebarn! Som bestemor og mor ønsker man selvsagt det beste for barn og barnebarn, og de aller fleste vil si ja til en slik forespørsel, selv om de innerst inne vet at det kommer til å bli fryktelig slitsomt og noe de aller helst vil slippe! Det er en forferdelig skvis å bli satt i, fordi man KAN jo ikke si nei!

Som 60 åring har man gjort seg ferdig med småbarn, og har fått egne rutiner: kose seg med kaffekoppen, avis og frokost-TV blir forstyrret av styr og ståk når to unger skal kles på, spise frokost og haste ut døren til barnehage og skole, kanskje må man i tillegg til og med rydde etter de som drar avgårde? Middagen er bråkete og kan være fryktelig slitsom med et par unger som skravler eller sutrer for at de ikke vil spise. Etter middagen ønsker de fleste 60 åringer jeg kjenner å kunne slappe litt av på sofaen,kanskje til og med en middagslur. Hvordan blir DET med et par unger i hus, som kanskje attpåtil får besøk av venner fra skole og barnehage? Høylytte leggerutiner inntreffer ofte nyhetene som man er vant til å få se i fred?

I tillegg følger det med uendelige mengder saker og ting: klær, sko, leker og enorme mengder. Haugen av klær på vaskerommet blir kanskje ikke tatt unna i samme tempo som den eldre garde er vant til, leker rundt om i huset blir rot og kaos, og plutselig befinner besteforeldrene seg i en situasjon der de passer unger mens mor er i dusjen, på butikken, trening, stikker over til ei venninne, eller bare sitter på do.... 

Jeg kan fortsette å ramse opp i det uendelige, men om man ikke evner å ta inn over seg at vi foreldre endrer oss jo eldre vi blir, at vi blir slitne på en helt annen måte enn foreldregenerasjonen, ja, da blir det vanskelig å få forståelse for at barnebarn er herlige i passe doser, men la oss slippe å bo sammen! Og forstå at et spørsmål om å få "flytte hjem med barna" vil bli besvart med et ja, selv om man aller, aller helst vil slippe! 

Anonymkode: 14c2f...9aa

Det du beskriver her må være mer unntaket enn regelen altså, jeg har voksne barn selv og kunne da fint hatt noen boende hjemme et år.

Nå har vi riktignok ganske stort hus, så hadde en av ungene flyttet hjem (med familie) ville de bodd i underetasjen og der hatt eget bad, soverom og stue, så vi hadde bare trengt å dele kjøkken, men uansett hadde det gått helt fint.

Det er snakk om et år, ikke resten av livet....

Anonymkode: a17c4...40a

[Anonym bruker]

Hei HI, Flytt hjem til moren og faren din. Jeg tror det kan være det lureste du gjør nå for bor du og barna alene vil han fort til å komme og ringe på til alle døgnets tider,  bor du hjemme vil nok terskelen for dette være større. Begynn å noter ned det han gjør eller ikke gjør....før en dagbok på mobilen eller lignede....kan du spille inn noen krangler så ville jeg ha gjort det også. Det kan bli stygt når han skjønner at han har mistet kontrollen og må betale bidrag. 

Ser det er en anonym som enten har vært uheldig med sine foreldre eller barn her, men ikke bry deg om henne. Ser du at dine foreldre blir sliten så kan du forhåpentligvis sende de på en fin ferie til høsten. Min sønn vil alltid være velkommen her uansett om han er 20 eller 40 og har med 4 barn. 

Må du flytte tilbake om dere flytter dit nå da? Om så så kan du prøve å avtale med skolen at barna må få komme tilbake til sin nye klasse, men hva med å heller etablere seg nærmere dine foreldre? 

Lykke til! 

Anonymkode: eba4c...446

[*Miss Marple*]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

"Alminnelige oppegående folk" blir eldre, og jeg kan love deg man blir sliten av å bo sammen med andres barn, til og med barnebarn! Som bestemor og mor ønsker man selvsagt det beste for barn og barnebarn, og de aller fleste vil si ja til en slik forespørsel, selv om de innerst inne vet at det kommer til å bli fryktelig slitsomt og noe de aller helst vil slippe! Det er en forferdelig skvis å bli satt i, fordi man KAN jo ikke si nei!

Som 60 åring har man gjort seg ferdig med småbarn, og har fått egne rutiner: kose seg med kaffekoppen, avis og frokost-TV blir forstyrret av styr og ståk når to unger skal kles på, spise frokost og haste ut døren til barnehage og skole, kanskje må man i tillegg til og med rydde etter de som drar avgårde? Middagen er bråkete og kan være fryktelig slitsom med et par unger som skravler eller sutrer for at de ikke vil spise. Etter middagen ønsker de fleste 60 åringer jeg kjenner å kunne slappe litt av på sofaen,kanskje til og med en middagslur. Hvordan blir DET med et par unger i hus, som kanskje attpåtil får besøk av venner fra skole og barnehage? Høylytte leggerutiner inntreffer ofte nyhetene som man er vant til å få se i fred?

I tillegg følger det med uendelige mengder saker og ting: klær, sko, leker og enorme mengder. Haugen av klær på vaskerommet blir kanskje ikke tatt unna i samme tempo som den eldre garde er vant til, leker rundt om i huset blir rot og kaos, og plutselig befinner besteforeldrene seg i en situasjon der de passer unger mens mor er i dusjen, på butikken, trening, stikker over til ei venninne, eller bare sitter på do.... 

Jeg kan fortsette å ramse opp i det uendelige, men om man ikke evner å ta inn over seg at vi foreldre endrer oss jo eldre vi blir, at vi blir slitne på en helt annen måte enn foreldregenerasjonen, ja, da blir det vanskelig å få forståelse for at barnebarn er herlige i passe doser, men la oss slippe å bo sammen! Og forstå at et spørsmål om å få "flytte hjem med barna" vil bli besvart med et ja, selv om man aller, aller helst vil slippe! 

Anonymkode: 14c2f...9aa

Selvsagt vil det merkes og selvsagt kan det bli slitsomt. Det er det da ingen som kreperer av. 
 

Man stiller opp for familie. Alltid. 

[Anonym bruker]

Hva ville du tenkt om det var en av dine egne barn og du hadde muligheten til å hjelpe de ut av et destruktivt forhold? Jeg tipper du ikke ville nølt med å la de bo hjemme ett år mens de stabler seg på beina. 
 

Du er fremdeles datteren deres, selv om du er voksen. Det er ingen skam i å be om hjelp, eneste som er skam her er å bli værende hos en, ut fra det du beskriver, udugelig barnefar. Jeg har selv bodd hjemme hos foreldre mens vi bygget hus. Er det for en gitt periode går det helt fint hvis man tilpasser seg. Man bidrar hjemme, lager middag og vasker. Helt ærlig kan jeg se tilbake på mange hyggelige måltider, morgen med kaffe og skravling. Gi hverandre litt rom og bidra med hyggelige ting i hverdagen, så skal du se det går bra. 

Anonymkode: 0d49f...c21

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

"Alminnelige oppegående folk" blir eldre, og jeg kan love deg man blir sliten av å bo sammen med andres barn, til og med barnebarn! Som bestemor og mor ønsker man selvsagt det beste for barn og barnebarn, og de aller fleste vil si ja til en slik forespørsel, selv om de innerst inne vet at det kommer til å bli fryktelig slitsomt og noe de aller helst vil slippe! Det er en forferdelig skvis å bli satt i, fordi man KAN jo ikke si nei!

Som 60 åring har man gjort seg ferdig med småbarn, og har fått egne rutiner: kose seg med kaffekoppen, avis og frokost-TV blir forstyrret av styr og ståk når to unger skal kles på, spise frokost og haste ut døren til barnehage og skole, kanskje må man i tillegg til og med rydde etter de som drar avgårde? Middagen er bråkete og kan være fryktelig slitsom med et par unger som skravler eller sutrer for at de ikke vil spise. Etter middagen ønsker de fleste 60 åringer jeg kjenner å kunne slappe litt av på sofaen,kanskje til og med en middagslur. Hvordan blir DET med et par unger i hus, som kanskje attpåtil får besøk av venner fra skole og barnehage? Høylytte leggerutiner inntreffer ofte nyhetene som man er vant til å få se i fred?

I tillegg følger det med uendelige mengder saker og ting: klær, sko, leker og enorme mengder. Haugen av klær på vaskerommet blir kanskje ikke tatt unna i samme tempo som den eldre garde er vant til, leker rundt om i huset blir rot og kaos, og plutselig befinner besteforeldrene seg i en situasjon der de passer unger mens mor er i dusjen, på butikken, trening, stikker over til ei venninne, eller bare sitter på do.... 

Jeg kan fortsette å ramse opp i det uendelige, men om man ikke evner å ta inn over seg at vi foreldre endrer oss jo eldre vi blir, at vi blir slitne på en helt annen måte enn foreldregenerasjonen, ja, da blir det vanskelig å få forståelse for at barnebarn er herlige i passe doser, men la oss slippe å bo sammen! Og forstå at et spørsmål om å få "flytte hjem med barna" vil bli besvart med et ja, selv om man aller, aller helst vil slippe! 

Anonymkode: 14c2f...9aa

Jeg tror du forveksler 60 åringer med 80 åringer her, altså. God morgen Norge og middagshvil? 
De fleste 60 åringer jeg kjenner er svært aktive og sitter slett ikke med avis og kaffekopp hele ettermiddagen. 
Uansett så vil alle oppegående mennesker gledelig ofre både god morgen Norge og kaffekopp for å hjelpe sine barn, helt oppriktig og med kjærlighet. 
Det er synd på deg som ikke opplever slikt samhold i familien din. 

Anonymkode: 42ab4...1c0

[Anonym bruker]

Det som virkelig er viktig her, er at du kommer deg bort fra denne mannen. Det er veldig skadelig både for deg og barna dine å leve sånn. Alt annet må komme i andre rekke. Med hensyn til å flytte hjem til mor og far: Jeg ville ikke brydd meg om det var "skam", men om det er en god løsning? Kommer dere alle til å gå godt overens så lenge som det er aktuelt å bo der? Å flytte før skolestart tenker jeg går fint. Å flytte igjen ett år senere - ikke så bra. Barna dine vil trenge ro, kjærlighet og stabilitet etter bruddet. Kan foreldrene dine bidra til det? I så fall - supert! Hvis ikke - finnes det en bedre løsning? 

Anonymkode: dd505...bfe