Håndtering av sårende ord fra barna

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg VET jo at han ikke mener det. Poenget er jo at slik jeg er nå så spretter tårene likevel når jeg får nok drit slengt etter meg av ham. Jeg taklet det jo fint før.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Og da må du være den voksne, og la barnet være barn. Barn lærer hele tiden. Av og til må man si en ting 5000 ganger før det går inn

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Hvor dumme tror du barn er? Du er av de som mener de ikke skjønner noe før de blir voksne? Da spiller det vel heller ingen rolle hva jeg gjør da, om de er så himla dumme? Klart barn forstår hva de sier, hvorfor tror du han sier det han sier? Nettopp fordi han vet at det sårer. Ellers kunne han jo bare ropt bæsjedust eller noe som dumme barn kunne tro er "slemt". 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Jaggu, snakk om å legge ord i munnen på meg. Barn forstår ikke rekkevidden av orda sine nei. Anbefaler deg å lese deg litt opp hvis du ikke veit det... Helt utrolig at du lar en sjuåring være sjef over deg. 

Anonymkode: e2448...9e0

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke å lese alt (har lest mye), men jrg vil bare si at jeg har en alvorlig depresjon, angst og 4 fysiske diagnoser. Jeg lever i et smertehelvete og jeg er fullstendig utslitt hver eneste dag. Sover i maks fire timer i døgnet.

Det koster meg likevel ikke en kalori å fortelle ungene mine at jeg elsker dem, til tross for både utagering og raserianfall.

Jeg vet alt om å være langt nede og har ofte ønsket å gi opp hele livet. Men å la være å si til mine barn at jeg elsker dem, helt uavhengig av situasjon, det skjer ikke. Du kan ikke skylde på noe som helst. Det er din jobb som mor å ALLTID svare at du elsker ham også. Du kan gråte, trekke deg unna, ta deg en pustepause, men du må likevel fortelle ham at du elsker ham HVER gang han sier det til deg, og spesielt etter noe sånt, selv om det skjer flere ganger for dagen. Det er noe du bare er nødt til, ellers kommer du til å skade barnet for livet. Du kan være så sint du bare vil, men la aldri barna tro at du ikke elsker dem. Aldri.

Anonymkode: 1e425...6d4

[Polly-Esther]

Hei! Nå har jeg lest gjennom hele tråden, og det som slår meg er at dere trenger mer hjelp. Barnet viser tydelig med sin atferd at det ikke har det helt bra. Hvis mannen din reagerer med sinne og du begynner å gråte, vil det oppleves veldig utrygt for ham hjemme. Barn trenger foreldre som hjelper dem med følelsestrening. Gutten forstår ikke omfanget av å si "jeg hater deg". Han er for liten til å ha utviklet den mentaliseringsevnen det krever å se verden gjennom dine øyne. 

Det er lett å se i tråden at du elsker sønnen din og vil det beste for ham. Det er også lett å se at du går i forsvar når folk her inne utfordrer deg. Det er helt naturlig, og det at du har dine grunner til hvorfor situasjonen er som den er, er også forståelig. MEN: dere MÅ nå ta ansvar for situasjonen, og oppsøke mer hjelp umiddelbart. Ja, det du beskriver i sin helhet kan skade barnet ditt. Og det vet jeg av deg jeg leser her, at du ikke vil.

Søk hjelp i dag.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Men du har skrevet tidligere, og for så vidt nå, at oppførselen hans har gjort at du er utslitt. Kanskje dere trenger hjelp som familie eller en pause fra hverandre? 
 

Eller er det også feil? Hvis du mener at det du gjør alltid kan rettferdiggjøres, og at det er barnets skyld at det er sånn, så er det et stort problem her. 
 

Men du søker jo råd du ikke vil ha

Anonymkode: 8a563...d3e

Oppførsel har nok bidratt til det ja, utbrentheten er nok i første omgang jobbrelatert, men hjelper jo ikke med krig hjemme heller. Jeg sier da ikke det er barnets skyld? Og jeg håper jo at jeg ikke er utbrent for evig, nå er jeg sykemeldt så da har jeg litt mindre å styre med akkurat nå når jeg ikke jobber. 

Ikke mye hjelp å få da. Det er ikke noe apparat som kan hjelpe her, hs er fraværende, skolen ser ikke noe problem.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Polly-Esther]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Oppførsel har nok bidratt til det ja, utbrentheten er nok i første omgang jobbrelatert, men hjelper jo ikke med krig hjemme heller. Jeg sier da ikke det er barnets skyld? Og jeg håper jo at jeg ikke er utbrent for evig, nå er jeg sykemeldt så da har jeg litt mindre å styre med akkurat nå når jeg ikke jobber. 

Ikke mye hjelp å få da. Det er ikke noe apparat som kan hjelpe her, hs er fraværende, skolen ser ikke noe problem.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Helsestasjon eller fastlege? Hvis du søker på din kommune sin nettside, har de ofte flere lavterskel-tiltak enn mange tror. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Oppførsel har nok bidratt til det ja, utbrentheten er nok i første omgang jobbrelatert, men hjelper jo ikke med krig hjemme heller. Jeg sier da ikke det er barnets skyld? Og jeg håper jo at jeg ikke er utbrent for evig, nå er jeg sykemeldt så da har jeg litt mindre å styre med akkurat nå når jeg ikke jobber. 

Ikke mye hjelp å få da. Det er ikke noe apparat som kan hjelpe her, hs er fraværende, skolen ser ikke noe problem.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Kontakt barnevernet da

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Jeg var litt på samme plass som deg for et år siden. Barnet mitt hadde samme eksplosivitet som du beskriver, alltid rettet mot meg. Jeg håndterte det dårlig, og klarte ikke regulere egne følelser. Jeg var alene hele uken med barna på grunn av mannens jobb. 
 

Vi har skiftet jobb begge vi voksne, og vi har flyttet langt for å få det til. Har fått hjelp av fastlege, bup og ppt. Barnet mitt er som hun er, og det var vi voksne som måtte endre oss. Vi hadde stort utbytte av COS, det ser jeg at du allerede har tatt. Når hun nå står i en langt stødigere relasjon til oss voksne har eksplosiviteten avtatt.
 

Poenget mitt er at det er DERE VOKSNE som må skape endring. For oss innebar det å flytte for å få bedre rammer på i livet. Du må se på hvordan du kan få på plass egen helse og evne til regulering. Du må være den voksne, rett og slett. 

Anonymkode: 7f89d...599

[Anonym bruker]

Min mor oppførte seg omtrent som det du beskriver selv og jeg kan bare si at det er helt pyton som barn. Jeg hadde hele tiden en klump i magen, enten fordi jeg var redd for at hun skulle begynne å gråte og bli emosjonell eller fordi jeg prøvde å «fikse» det etter at det var skjedd. Når jeg ser tilbake så ville jeg heller hatt en omgang med kjeft og så ferdig med det enn den konstante angsten og skyldfølelsen. Som voksen så er jeg alt for konfliktsky og jeg hater å snakke om følelser osv. Moren min hadde selvfølgelig sine ting hun slet med og gjorde det ikke med vilje, men det gikk utover meg likevel.

Det er du og din mann som må fikse dette, ikke sønnen din - han er syv år gammel... Kanskje mannen din ikke skal jobbe turnus en periode slik at du kan få mer avlastning?

Anonymkode: 18d38...584

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Min mor oppførte seg omtrent som det du beskriver selv og jeg kan bare si at det er helt pyton som barn. Jeg hadde hele tiden en klump i magen, enten fordi jeg var redd for at hun skulle begynne å gråte og bli emosjonell eller fordi jeg prøvde å «fikse» det etter at det var skjedd. Når jeg ser tilbake så ville jeg heller hatt en omgang med kjeft og så ferdig med det enn den konstante angsten og skyldfølelsen. Som voksen så er jeg alt for konfliktsky og jeg hater å snakke om følelser osv. Moren min hadde selvfølgelig sine ting hun slet med og gjorde det ikke med vilje, men det gikk utover meg likevel.

Det er du og din mann som må fikse dette, ikke sønnen din - han er syv år gammel... Kanskje mannen din ikke skal jobbe turnus en periode slik at du kan få mer avlastning?

Anonymkode: 18d38...584

Jeg vokste opp med å få kjeft, det er helt grusomt. Ikke mye bedre å gå rundt med angst for å få kjeft altså, sikkert litt derfor jeg er veldig var for sinne nå også. Faren min var alltid sint. Så sinte folk takler jeg dårlig.

Hvor ofte brøt hun sammen da? Men snakket du med moren din om dette da? Virker som følelser var tabu hos dere? Vi snakker jo masse om følelser, at alle er lov, men noen kan være vanskeligere å håndtere. Og noen greier vi slettes ikke kontrollere. Det er jo det han og sier, at det bare bobler ut. Og jeg sier at jeg heller ikke greier holde tilbake når jeg blir lei meg, spesielt nå som jeg er syk. Leste en tråd her om sinne tics, det han har likner det. Får prøve høre om fastlegen har noe råd, håper covid-19 roer seg litt her så det blir lettere å få tak i fagfolk.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

2 ting;

1. barnet er i en ganske ubevisst «løsrivelsesfase», der han skal finne sitt sted innad i familien, de tester ut maktbalansen, tester grenser og reaksjoner for å lære å forstå sosiale systemer og relasjoner. De sjekker ut om de har et trygt sikkerhetsnett i foreldrene, med bakgrunn i videre utforsking av «verden». Det er helt normalt at barn gjør dette i større eller mindre grad. 

2. Barn blir mer utrygge og fortvilte ved at den som er voksen mister kontrollen og fatningen.  Fordi da ryker forventningen/forhåpningen på at noen andre har kontroll og tar hånd om situasjonen når barnet har trådd utenfor det de evner å håndtere selv.

 

Motivasjonen for å kalle deg stygge ting(hater deg osv) er avgjørende for hvordan du bør takle dette. Er det for å teste makten sin, ved å såre deg, så lar du han dessverre vinne en kamp han ikke evner å håndtere og som fra hans side krever mye negativ energi for å opprettholde. Og du vil lett se et mønster på «taktikken» hans. Gu bør ikke la han vinne denne kampen om emosjonell makt, da det viser barnet at han ikke har det trygge sikkerhetsnettet han trenger. 
 

Om han sier han hater deg fordi du står stødig i avgjørelser å han med sin barneforståelse av denne «løsrivelsen/maktkampen», er det egentlig positivt for deg fordi han taper maktkampen, men får bekreftelse på at sikkerhetsnettet hans er sterkt. I en slik situasjon kan du gjerne påpeke for barnet i ettertid at du blir lei deg og vise til en bedre strategi for barnet å få ut frustrasjonen på. men du bør ikke vise at du er lei deg i situasjonen, for da er du inne på usikkert sikkerhetsnett igjen. 
 

om du ellers føler at du er en god mor, at du tar gode avgjørelser ut fra de forutsetningene du har, og barna får dekt sine behov (ikke alltid sine ønsker eller krav)  så tenker jeg du ikke skal ta til deg de tingene barnet sier i kampens hete. Det er bedre å ta det når situasjonen har roet seg. Det er svært få 7 åringer som på riktig hater foreldrene sine. Det er ofte helt motsatt, til og med barn, som i et voksent perspektiv ikke skulle hatt grunn til det, elsker foreldrene ubetinget. 
 

 

 

Anonymkode: b00aa...29a