Håndtering av sårende ord fra barna

[Anonym bruker]

Min yngste på 7 er krevende, og får raseriutbrudd og kan da kaste ting, slå og kalle oss fæle ting/såre oss. Han er ikke sånn borte, det er oss han tar det ut på. Men hvordan håndtere dette, for jeg blir jo så lei meg når han skriker han hater meg og ikke vil være i familien mer osv. Vet jo jeg er den voksne, men greier ikke alltid holde tilbake gråten, frustrasjonen og fortvilelsen over at det er slik. Er det greit at han ser jeg blir lei meg av det? Da blir han ofte lei seg og sier unnskyld, eller så rømmer han til pappaen og vil ikke være med meg mer. 

Han må jo lære seg av med denne oppførselen og skjønne at drt sårer andre. Samtidig må vi jo finne ut av årsaken til oppførselen. Men skader drt ham at han ser jeg blir lei meg, av og til må jeg bare gå unna. Og det hender jeg bare trekker meg bort og ikke greier mer. Han spurte en gang om vi fortsatt likte ham når han "var slem" som han selv sa. Etter slike episoder går han ofte og sier elsker deg mamma, antageligvis for å få bekreftelse fra meg på det samme, men noen ganger blir jeg bare helt utmattet av å bli behandlet slik og svarer ikke. Hvordan løse dette uten å gå helt i oppløsning? Jeg sover også lite fordi han kommer opp i senga mi hver natt. Dette henger sikkert sammen.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Bjæk]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Han spurte en gang om vi fortsatt likte ham når han "var slem" som han selv sa. Etter slike episoder går han ofte og sier elsker deg mamma, antageligvis for å få bekreftelse fra meg på det samme, men noen ganger blir jeg bare helt utmattet av å bli behandlet slik og svarer ikke. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Hang meg opp i dette. "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst." Uansett hvordan du håndterer det i kampens hete, bør du i alle fall trygge ham på at han er elsket uten betingelser. 

[Anonym bruker]

Hva er det en 7-åring sier som er så sårende? 

Anonymkode: d01af...49e

[Anonym bruker]

Bekreftelsen i ettertid er veldig viktig.

Han har et sinnemestringsproblem, det kan skyldes alt fra umodenhet til adhd liksom, men han tenker tydeligvis gjennom det etterpå og da må du bekrefte at du elsker han uansett. Da kan dere også prate om det, at han sårer, du skjønner at rullgardinen hans går ned og han roper ut allverdens styggedom, at han egentlig elsker deg, men han må lære seg å kontrollere dette han også.

Anonymkode: 98d62...764

[Anonym bruker]

Bjæk skrev (40 minutter siden):

Hang meg opp i dette. "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst." Uansett hvordan du håndterer det i kampens hete, bør du i alle fall trygge ham på at han er elsket uten betingelser. 

Ja, det er sant. Jeg forteller ham at jeg elsker ham mange ganger hver dag, men i kampens hete er det vanskelig. Prøver å få snakket ur etter disse utbruddene, men han blir veldig lei seg om vi tar det opp. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[nerdybirdy]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Min yngste på 7 er krevende, og får raseriutbrudd og kan da kaste ting, slå og kalle oss fæle ting/såre oss. Han er ikke sånn borte, det er oss han tar det ut på. Men hvordan håndtere dette, for jeg blir jo så lei meg når han skriker han hater meg og ikke vil være i familien mer osv. Vet jo jeg er den voksne, men greier ikke alltid holde tilbake gråten, frustrasjonen og fortvilelsen over at det er slik. Er det greit at han ser jeg blir lei meg av det? Da blir han ofte lei seg og sier unnskyld, eller så rømmer han til pappaen og vil ikke være med meg mer. 

Han må jo lære seg av med denne oppførselen og skjønne at drt sårer andre. Samtidig må vi jo finne ut av årsaken til oppførselen. Men skader drt ham at han ser jeg blir lei meg, av og til må jeg bare gå unna. Og det hender jeg bare trekker meg bort og ikke greier mer. Han spurte en gang om vi fortsatt likte ham når han "var slem" som han selv sa. Etter slike episoder går han ofte og sier elsker deg mamma, antageligvis for å få bekreftelse fra meg på det samme, men noen ganger blir jeg bare helt utmattet av å bli behandlet slik og svarer ikke. Hvordan løse dette uten å gå helt i oppløsning? Jeg sover også lite fordi han kommer opp i senga mi hver natt. Dette henger sikkert sammen.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Jeg tenker at om dette skjer regelmessig bør du klare å distansere deg i forhold til den stygge ordbruken og faktisk holde tilbake egen sårhet. Det virker som du sliter med å takle og håndtere hans emosjoner når du blir så emosjonell selv, og dette fyrer opp hans usikkerhet. Jeg tror du bør be om et foreldreveiledningskurs for det du skriver her er IKKE bra håndtering av ungen!

Den siste kommentaren om at ungen alltid kommer inn kan du løse med madrass på gulvet ved senga di.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Bekreftelsen i ettertid er veldig viktig.

Han har et sinnemestringsproblem, det kan skyldes alt fra umodenhet til adhd liksom, men han tenker tydeligvis gjennom det etterpå og da må du bekrefte at du elsker han uansett. Da kan dere også prate om det, at han sårer, du skjønner at rullgardinen hans går ned og han roper ut allverdens styggedom, at han egentlig elsker deg, men han må lære seg å kontrollere dette han også.

Anonymkode: 98d62...764

Ja, ser den. Takk for innspill.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Du må faktisk bare slutte å la deg såre og ikke minst vise at du blir lei deg! Kjære deg, du kan jo ikke gråte for at en syvåring sier at han hater deg. Han skal lære empati, og han skal lære hva man kan si og ikke, men han skal ALDRI ha ansvar for å gjøre deg blid igjen.

Stakkars liten, han føler han må godsnakke med deg og få tilgivelse, og når du ikke engang klarer å svare han så blir han jo enda mer fortvilet. 

Du må faktisk bare ta deg sammen, dine følelser skal ikke være hans ansvar. 

Anonymkode: 5ed57...13d

[Anonym bruker]

nerdybirdy skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker at om dette skjer regelmessig bør du klare å distansere deg i forhold til den stygge ordbruken og faktisk holde tilbake egen sårhet. Det virker som du sliter med å takle og håndtere hans emosjoner når du blir så emosjonell selv, og dette fyrer opp hans usikkerhet. Jeg tror du bør be om et foreldreveiledningskurs for det du skriver her er IKKE bra håndtering av ungen!

Den siste kommentaren om at ungen alltid kommer inn kan du løse med madrass på gulvet ved senga di.

Jeg er midt i sykemelding for utbrenthet, og det jeg sliter mest med nå er depresjon (og søvn), så virkelig veldig vanskelig å holde tilbake sårhet nå som jeg føler jeg ikke mestrer noe eller duger til noe. 

Har gått det circle of security kurset.

Ikke plass til madrass på gulvet, vi har små soverom, og han vil jo sove inntil meg, ikke på gulvet. Han har vært sånn i 4 år? Han sliter med mye, så akkurat avvisning på natta når han er redd og trist tror jeg ikke hjelper altså. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Det er bare sunt at barna ser at vi voksne også har følelser, så at han ser du blir lei deg er helt greit. Men som de andre sier, viktig å gi han bekreftelse på at du elsker han uansett. Og hvis han ville snakke etterpå, så snakk med han. Prat om følelsene deres, både hans sinne og at du blir lei deg. Å gå unna når han kommer til deg etter et utbrudd for å si unnskyld og gå bekreftelse fra deg, det er ikke greit. Det er å straffe barnet og forlate det alene med følelsene dine. Har selv en gutt på omtrent samme alder med et sinneproblem. Sier heldigvis ikke så mye stygt, men skriker mye, dytter stoler overende, og mer til. Jeg er der alltid for han i disse utbruddene, for jeg vet at han ikke ønsker å reagere sånn selv, han bare sliter med å kontrollere seg når han blir sint. Og etter utbruddene prater vi sammen. Vi har hatt helt fantastiske samtaler, der vi setter ord på følelsene våre, der vi prater om hva han kan gjøre når han kjenner at det sinnet kommer, og hva han trenger fra meg da. Utbruddene kommer sjeldnere og sjeldnere, og litt kan være alderen, men tror nok det er noe i det å ha samtaler rundt det. Og det skal være lov å vise følelser i et hjem, både for barn og voksne. Men må samtidig lære seg å kontrollere noen av reaksjonene som kommer sammen med de følelsene, når de blir så ekstreme og går ut over både seg selv og de rundt.

Anonymkode: b3c5e...406

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er bare sunt at barna ser at vi voksne også har følelser, så at han ser du blir lei deg er helt greit. Men som de andre sier, viktig å gi han bekreftelse på at du elsker han uansett. Og hvis han ville snakke etterpå, så snakk med han. Prat om følelsene deres, både hans sinne og at du blir lei deg. Å gå unna når han kommer til deg etter et utbrudd for å si unnskyld og gå bekreftelse fra deg, det er ikke greit. Det er å straffe barnet og forlate det alene med følelsene dine. Har selv en gutt på omtrent samme alder med et sinneproblem. Sier heldigvis ikke så mye stygt, men skriker mye, dytter stoler overende, og mer til. Jeg er der alltid for han i disse utbruddene, for jeg vet at han ikke ønsker å reagere sånn selv, han bare sliter med å kontrollere seg når han blir sint. Og etter utbruddene prater vi sammen. Vi har hatt helt fantastiske samtaler, der vi setter ord på følelsene våre, der vi prater om hva han kan gjøre når han kjenner at det sinnet kommer, og hva han trenger fra meg da. Utbruddene kommer sjeldnere og sjeldnere, og litt kan være alderen, men tror nok det er noe i det å ha samtaler rundt det. Og det skal være lov å vise følelser i et hjem, både for barn og voksne. Men må samtidig lære seg å kontrollere noen av reaksjonene som kommer sammen med de følelsene, når de blir så ekstreme og går ut over både seg selv og de rundt.

Anonymkode: b3c5e...406

Ja, takk. Men når tredje runde på rad kommer, etter at vi faktisk har hatt den praten, så blir det bare nok. Akkurat som han tror han kan gjøre hva han vil, si unnskyld også bare gjøre det om og om igjen. Det synker liksom ikke inn at han ikke må gjøre sånt, og et unnskyld sletter jo ikke alt heller, det blir litt utvannet når han straks gjør samme ting igjen. Og nervene mine er litt frynsete om dagen, så skal ikke mye til å velte meg heller da. Det jeg er mest redd for er jo at han virkelig sliter med noe vi ikke greier hjelpe ham med. Skolen vil ikke gjøre noe, de opplever ikke dette. 

Skal prøve å skjerpe meg, så får jeg heller bryte sammen når han har lagt seg. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, takk. Men når tredje runde på rad kommer, etter at vi faktisk har hatt den praten, så blir det bare nok. Akkurat som han tror han kan gjøre hva han vil, si unnskyld også bare gjøre det om og om igjen. Det synker liksom ikke inn at han ikke må gjøre sånt, og et unnskyld sletter jo ikke alt heller, det blir litt utvannet når han straks gjør samme ting igjen. Og nervene mine er litt frynsete om dagen, så skal ikke mye til å velte meg heller da. Det jeg er mest redd for er jo at han virkelig sliter med noe vi ikke greier hjelpe ham med. Skolen vil ikke gjøre noe, de opplever ikke dette. 

Skal prøve å skjerpe meg, så får jeg heller bryte sammen når han har lagt seg. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Ikke holdt alt inne i deg, hvis du bryter ut i gråt foran han så går det fint. Følelser er ikke farlig. Men sett ord på følelsene, forklar hvorfor du blir så lei deg. Og det er lov å trenge en pause. Hender jeg sier til unga at nå må jeg gå unna litt, for nå kjenner jeg at jeg blir så sliten og sint av at de for eksempel krangler eller ikke hører etter eller noe. Det går jo helt fint, bedre for alle parter at man får litt tid på å komme seg på. Og det er også å lære barna hvordan de kan takle det når slike følelser kommer. Å trekke seg litt unna istedenfor å kanskje eksplodere av sinne. Men det er viktig å bekrefte at man er der og elsker barna uansett, men det betyr ikke at man skal tåle all slags oppførsel og at man ikke blir lei seg. Ikke la følelser være skummelt eller tabu, snakk om følelser etterpå og gi bekreftelse på at man elsker unga uansett.

Anonymkode: b3c5e...406

[Mostly Harmless]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ja, takk. Men når tredje runde på rad kommer, etter at vi faktisk har hatt den praten, så blir det bare nok. Akkurat som han tror han kan gjøre hva han vil, si unnskyld også bare gjøre det om og om igjen. Det synker liksom ikke inn at han ikke må gjøre sånt, og et unnskyld sletter jo ikke alt heller, det blir litt utvannet når han straks gjør samme ting igjen. Og nervene mine er litt frynsete om dagen, så skal ikke mye til å velte meg heller da. Det jeg er mest redd for er jo at han virkelig sliter med noe vi ikke greier hjelpe ham med. Skolen vil ikke gjøre noe, de opplever ikke dette. 

Skal prøve å skjerpe meg, så får jeg heller bryte sammen når han har lagt seg. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Ser dere noe mønster i hva som trigger ham? Er han sulten eller sliten? Tåler han ikke et nei til noe han vil? Kanskje trenger han ekstra forutsigbarhet? At han for eksempel vet på forhånd at det er spilling fra klokka slik til sånn, og slik er det hver dag og dermed ingen vits i håpe på noe annet og bli tilsvarende skuffet?

Nå skyter jeg helt i blinde her, siden du ikke har skrevet noe om hva som utløser raseriet.

Kanskje kan det hjelpe deg å tenke at det nok er han som har det verst? Det er skremmende å bli så inn i granskauen, ukontrollert rasende, og han trenger ekstra hjelp til å lære å komme ut av det. Da er det viktig med voksne med overskudd, som kan være sammen med ham og tåle kaoset hans. Nå leser jeg at du er veldig utslitt. Kan du i større grad trekke deg unna når han har utbrudd, og la faren overta? 

Jeg tenker ikke det er farlig i seg selv at gutten ser at du blir lei deg, men så kommer det jo litt an på i hvor stor grad han faktisk klarer å kontrollere seg. Hvis han ikke har kontroll, vil det at han ser han sårer deg ikke hjelpe ham til bedre oppførsel.

Jeg tenker også at dere kan gå veien om helsesøster, og be om råd og eventuelt samtaler sammen med gutten. Hun kan være med og vurdere hva slags hjelp som kan være aktuell for dere.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Du må faktisk bare slutte å la deg såre og ikke minst vise at du blir lei deg! Kjære deg, du kan jo ikke gråte for at en syvåring sier at han hater deg. Han skal lære empati, og han skal lære hva man kan si og ikke, men han skal ALDRI ha ansvar for å gjøre deg blid igjen.

Stakkars liten, han føler han må godsnakke med deg og få tilgivelse, og når du ikke engang klarer å svare han så blir han jo enda mer fortvilet. 

Du må faktisk bare ta deg sammen, dine følelser skal ikke være hans ansvar. 

Anonymkode: 5ed57...13d

Han må også ta seg sammen og lære at man ikke kan si hva som helst til folk altså. Ærlig talt. Neida, pakk dem inn i bomull, la de gjøre og si alt de vil uten at det gir noen konsekvenser. Ikke rart det er mye «drittunger» rundt omkring som oppfører seg akkurat som det passer dem. Selvsagt skal han vite at han er elsker uansett, men man må sette grenser. 

Anonymkode: 340e4...9c0

[Anonym bruker]

Mostly Harmless skrev (1 minutt siden):

Ser dere noe mønster i hva som trigger ham? Er han sulten eller sliten? Tåler han ikke et nei til noe han vil? Kanskje trenger han ekstra forutsigbarhet? At han for eksempel vet på forhånd at det er spilling fra klokka slik til sånn, og slik er det hver dag og dermed ingen vits i håpe på noe annet og bli tilsvarende skuffet?

Nå skyter jeg helt i blinde her, siden du ikke har skrevet noe om hva som utløser raseriet.

Kanskje kan det hjelpe deg å tenke at det nok er han som har det verst? Det er skremmende å bli så inn i granskauen, ukontrollert rasende, og han trenger ekstra hjelp til å lære å komme ut av det. Da er det viktig med voksne med overskudd, som kan være sammen med ham og tåle kaoset hans. Nå leser jeg at du er veldig utslitt. Kan du i større grad trekke deg unna når han har utbrudd, og la faren overta? 

Jeg tenker ikke det er farlig i seg selv at gutten ser at du blir lei deg, men så kommer det jo litt an på i hvor stor grad han faktisk klarer å kontrollere seg. Hvis han ikke har kontroll, vil det at han ser han sårer deg ikke hjelpe ham til bedre oppførsel.

Jeg tenker også at dere kan gå veien om helsesøster, og be om råd og eventuelt samtaler sammen med gutten. Hun kan være med og vurdere hva slags hjelp som kan være aktuell for dere.

Helsesøster er jo ikke tilstede nå pga covid-19 dessverre. Litt håpløst det.

Det trigger han når han ikke får til ting han ser for seg å klare tror jeg. Han takler ikke å ikke få til ting. Lekser er en stor trigger, men vi har fått denne situasjonen litt under kontroll med litt justeringer og tiltak.

Men kan også være enkle ting som at han ikke finner ei lue han liker/sitter godt når han skal ut. At noen snakket samtidig som han skulle si noe, når han blir lei av å gå på skøyter 1 minutter etter vi kom til skøytebanen (manglende mestringsfølelse antar jeg).

Er nok kanskje sliten i noen tilfeller, men når han har spurt om at jeg skal bli med ut og ake, og så plutselig eksplodere for ingenting, så får vi ingen forvarsel. Går fra fornøyd til rasende, oftest uten at han vet hvorfor. Og alt ender egentlig opp slik, at vi må avslutte fordi han får et utbrudd. Da føler jeg litt på manglende takknemlighet også for alt jeg prøver gjøre for og med ham, Tom ting han ønsker og ber om selv. Alt ender i "kaos" liksom.

Faren er ofte borte, jobber turnus, men prøver å la han ta ham, men han har om mulig kortere lunte enn meg da, så der får gutten ropende kjeft tilbake istedenfor tårer. Neppe bedre det, så jeg sliter litt med det og. Føler ikke det hjelper med kjeft akkurat. 

Forutsigbarhet er viktig for ham ja, så der føler jeg er god når det gjelder spilling/tv tid/ legging og generelt overgangssituasjoner. Men akkurat feks ved luevalg eller i akebakken er det vanskelig å hjelpe til med det. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

7 år??? Da setter du hardt mot hardt og gir kraftig beskjed om at dette er uakseptabel oppførsel, og at du ikke én gang til vil høre denslags! Straff i form av inndragning av goder i tillegg til en real omgang god, gammeldags hundkjeft! 

Nå må altså foreldre begynne å oppdra ungene! Er det ingen som ser at det bærer helt galt avsted med dette tullet som dagens evneveike foreldre tuller med??? Hva tror dere alle problemene blant barn og unge i dag skyldes?? Jo, udugelige foreldre som ikke evner å være en forelder som setter foten ned og lærer barna folkeskikk og oppførsel!

Anonymkode: a1bb8...dfc

[Mostly Harmless]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Helsesøster er jo ikke tilstede nå pga covid-19 dessverre. Litt håpløst det.

Det trigger han når han ikke får til ting han ser for seg å klare tror jeg. Han takler ikke å ikke få til ting. Lekser er en stor trigger, men vi har fått denne situasjonen litt under kontroll med litt justeringer og tiltak.

Men kan også være enkle ting som at han ikke finner ei lue han liker/sitter godt når han skal ut. At noen snakket samtidig som han skulle si noe, når han blir lei av å gå på skøyter 1 minutter etter vi kom til skøytebanen (manglende mestringsfølelse antar jeg).

Er nok kanskje sliten i noen tilfeller, men når han har spurt om at jeg skal bli med ut og ake, og så plutselig eksplodere for ingenting, så får vi ingen forvarsel. Går fra fornøyd til rasende, oftest uten at han vet hvorfor. Og alt ender egentlig opp slik, at vi må avslutte fordi han får et utbrudd. Da føler jeg litt på manglende takknemlighet også for alt jeg prøver gjøre for og med ham, Tom ting han ønsker og ber om selv. Alt ender i "kaos" liksom.

Faren er ofte borte, jobber turnus, men prøver å la han ta ham, men han har om mulig kortere lunte enn meg da, så der får gutten ropende kjeft tilbake istedenfor tårer. Neppe bedre det, så jeg sliter litt med det og. Føler ikke det hjelper med kjeft akkurat. 

Forutsigbarhet er viktig for ham ja, så der føler jeg er god når det gjelder spilling/tv tid/ legging og generelt overgangssituasjoner. Men akkurat feks ved luevalg eller i akebakken er det vanskelig å hjelpe til med det. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Det høres jo ikke ut som han har det noe greit. Klarer han selv i ettertid å sette ord på hva som skjer når han blir så frustrert? Hvor mye selvinnsikt har han? Jeg tenker han trenger ekstra betryggelse på at dere er på hans lag mot kaoset, og er enig med deg at kjeft og hardt mot hardt ikke er konstruktivt for ham. Dere bør nok, så langt dere klarer, være klipper i stormen, og ikke eskalere situasjonen med eget sinne.

Slik du beskriver det, later det til at han egentlig har nokså liten kontroll. Synes også det høres ut som dette ikke er "standard" grensetesting, men at han sliter med å takle at ting ikke blir som han har sett for seg. Hvis helsesøster er utilgjengelig, tror jeg jeg ville tatt turen til fastlegen og lagt frem problemene der. Dette preger jo hverdagen hans (og deres) i stor grad. Selv om han klarer å "holde seg" på skolen, kan det være han bruker så mye krefter på det at alt bare renner over når han kommer hjem i trygge omgivelser.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Han må også ta seg sammen og lære at man ikke kan si hva som helst til folk altså. Ærlig talt. Neida, pakk dem inn i bomull, la de gjøre og si alt de vil uten at det gir noen konsekvenser. Ikke rart det er mye «drittunger» rundt omkring som oppfører seg akkurat som det passer dem. Selvsagt skal han vite at han er elsker uansett, men man må sette grenser. 

Anonymkode: 340e4...9c0

Du valgte elegant å hoppe over det jeg skrev om at han skal lære empati og hva man kan si og ikke? Du gikk direkte til drittunge? 

Anonymkode: 5ed57...13d

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Ja, takk. Men når tredje runde på rad kommer, etter at vi faktisk har hatt den praten, så blir det bare nok. Akkurat som han tror han kan gjøre hva han vil, si unnskyld også bare gjøre det om og om igjen. Det synker liksom ikke inn at han ikke må gjøre sånt, og et unnskyld sletter jo ikke alt heller, det blir litt utvannet når han straks gjør samme ting igjen. Og nervene mine er litt frynsete om dagen, så skal ikke mye til å velte meg heller da. Det jeg er mest redd for er jo at han virkelig sliter med noe vi ikke greier hjelpe ham med. Skolen vil ikke gjøre noe, de opplever ikke dette. 

Skal prøve å skjerpe meg, så får jeg heller bryte sammen når han har lagt seg. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Det viktigaste du kan lære deg sjølv er at guten din ikkje klarar å styre dette. Akkurat som at du ikkje klarar å la vere å bli lei deg. Han får ikkje raseriutbrot av vond vilje. Dei aller aller fleste born som oppfører seg slik vil aller helst la vêr. Men dei har ikkje lært å kontrollere denne mekanismen endå. Det er krevjande å vere forelder og enkelte foreldre har større utfordringar enn andre. Det er ikke fordi dei er dårleg foreldre. (sjølvsagt finst det dårlege foreldre, men går utfrå at du er blandt oss normale, med både gode og dårlege sider) Eller fordi dei har dårlege ungar. Men livet er ikkje ein rett strek og ikkje rettferdig. 

Eg synst ikkje det er gale at du viser at du blir lei deg, men ikkje trekk deg unna når han seier unnskyld. Sjølv om det er fjerde gongen på rad. Då vil han bli endå meir usikker og får endå større vanskar med å kontrollere sinnet sitt. Ein blir sliten av å vere rasande og sliten bbarn blir fort sinte, skjønnar du kvar eg vil?

Eg brukar å seie til ungane mine at eg alltid alltid er glad i dei. Sjølv om eg er sint /lei meg osb. Dette snakkar vi om i fredstid. 

[Anonym bruker]

Virker som at du er lett å såre. Har også hatt noen sånne episoder. Om de sier at de hater meg eller ikke vil være en del av familien, så svarer jeg bare «ok» eller «greit» eller noe sånt, og så bryr jeg meg ikke mer enn det. Eller jeg kan svare det motsatte. De sier «jeg hater deg!» jeg svarer «og jeg elsker deg». Så har det vel egentlig gått over med tiden. 
 

Men ikke dropp å svare han fordi du er fornærmet. Sier han at han elsker deg, så svar han. Kanskje du kan svare «elsker deg også, og så litt ekstra nå som du ikke er så sint» og slenge på en latter. 

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Her bør du virkelig oppsøke profesjonell hjelp, først og fremst til deg selv. Det er ganske så urovekkende at en sjuåring har makt til å såre deg. 

Anonymkode: e2448...9e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Min yngste på 7 er krevende, og får raseriutbrudd og kan da kaste ting, slå og kalle oss fæle ting/såre oss. Han er ikke sånn borte, det er oss han tar det ut på. Men hvordan håndtere dette, for jeg blir jo så lei meg når han skriker han hater meg og ikke vil være i familien mer osv. Vet jo jeg er den voksne, men greier ikke alltid holde tilbake gråten, frustrasjonen og fortvilelsen over at det er slik. Er det greit at han ser jeg blir lei meg av det? Da blir han ofte lei seg og sier unnskyld, eller så rømmer han til pappaen og vil ikke være med meg mer. 

Han må jo lære seg av med denne oppførselen og skjønne at drt sårer andre. Samtidig må vi jo finne ut av årsaken til oppførselen. Men skader drt ham at han ser jeg blir lei meg, av og til må jeg bare gå unna. Og det hender jeg bare trekker meg bort og ikke greier mer. Han spurte en gang om vi fortsatt likte ham når han "var slem" som han selv sa. Etter slike episoder går han ofte og sier elsker deg mamma, antageligvis for å få bekreftelse fra meg på det samme, men noen ganger blir jeg bare helt utmattet av å bli behandlet slik og svarer ikke. Hvordan løse dette uten å gå helt i oppløsning? Jeg sover også lite fordi han kommer opp i senga mi hver natt. Dette henger sikkert sammen.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Ehmm.. Les om trygghetssirkelen. Og se folkom.no. Der finner du løsningen. Du bryter jo tryggheten. Reparerer du etter at du bare går? Du ødelegger jo relasjonen dere imellom. Du gir jo ungen din skyldfølelse! Hvorfor forventer du at han skal oppføre seg som voksen, når du oppfører deg som barn? Da kan jeg gjerne være den voksne og si at din oppførsel er dårlig. 

Barn kommuniserer med adferd. 

Anonymkode: f7453...ab5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Ja, det er sant. Jeg forteller ham at jeg elsker ham mange ganger hver dag, men i kampens hete er det vanskelig. Prøver å få snakket ur etter disse utbruddene, men han blir veldig lei seg om vi tar det opp. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Hva sier du når du tar det opp? Sier at han skal slutte å oppføre seg slik? Belære han? Ikke rart han ikke vil snakke.. Du avviser han. Det eneste du trenger å gjøre i ettertid, er å strekke ut armene og si : Det ble litt dumt i stad. Unnskyld.

Du skal reparere. Det er ikke hans jobb. Og du må bare slutte å ta deg nær av ordene, han sier dette fordi han vil ha noe fra deg. 

Anonymkode: f7453...ab5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

7 år??? Da setter du hardt mot hardt og gir kraftig beskjed om at dette er uakseptabel oppførsel, og at du ikke én gang til vil høre denslags! Straff i form av inndragning av goder i tillegg til en real omgang god, gammeldags hundkjeft! 

Nå må altså foreldre begynne å oppdra ungene! Er det ingen som ser at det bærer helt galt avsted med dette tullet som dagens evneveike foreldre tuller med??? Hva tror dere alle problemene blant barn og unge i dag skyldes?? Jo, udugelige foreldre som ikke evner å være en forelder som setter foten ned og lærer barna folkeskikk og oppførsel!

Anonymkode: a1bb8...dfc

Man kan fint oppdra barn uten å kjefte, ta fra goder og gå hardt ut. Det der funker ikke. Dine metoder er fordi DU som voksen ikke klarer å snakke med barna dine. Jeg vil si at dine metoder er mere skadelig enn de som pakker inn barna inn i bomull. 

Anonymkode: f7453...ab5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Ehmm.. Les om trygghetssirkelen. Og se folkom.no. Der finner du løsningen. Du bryter jo tryggheten. Reparerer du etter at du bare går? Du ødelegger jo relasjonen dere imellom. Du gir jo ungen din skyldfølelse! Hvorfor forventer du at han skal oppføre seg som voksen, når du oppfører deg som barn? Da kan jeg gjerne være den voksne og si at din oppførsel er dårlig. 

Barn kommuniserer med adferd. 

Anonymkode: f7453...ab5

Det skjer jo ikke hver gang han eksploderer, men av og til får jeg nok også. Har for mye som det er akkurat nå, og tre runder med utskjelling fra ham etter hverandre på en dag gjør sitt. Vet at jeg er den voksne og har gått det kurset du nevner. Men jeg er bare et menneske jeg og da, det tærer å få slikt ropt etter seg av sin egen sønn. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a