Håndtering av sårende ord fra barna

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det skjer jo ikke hver gang han eksploderer, men av og til får jeg nok også. Har for mye som det er akkurat nå, og tre runder med utskjelling fra ham etter hverandre på en dag gjør sitt. Vet at jeg er den voksne og har gått det kurset du nevner. Men jeg er bare et menneske jeg og da, det tærer å få slikt ropt etter seg av sin egen sønn. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Men du forventer at en 7 åring skal ta seg sammen, oppføre seg ok og klare å håndtere følelsene sine? Mens du som er voksen skal ha lov til å skylde på at du er frynsete, og derfor er det ok at du ikke alltid klarer å håndtere dine følelser.

Kjenner at jeg bare har lyst til å si «ta deg sammen!» til deg

Anonymkode: 0fce8...697

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Virker som at du er lett å såre. Har også hatt noen sånne episoder. Om de sier at de hater meg eller ikke vil være en del av familien, så svarer jeg bare «ok» eller «greit» eller noe sånt, og så bryr jeg meg ikke mer enn det. Eller jeg kan svare det motsatte. De sier «jeg hater deg!» jeg svarer «og jeg elsker deg». Så har det vel egentlig gått over med tiden. 
 

Men ikke dropp å svare han fordi du er fornærmet. Sier han at han elsker deg, så svar han. Kanskje du kan svare «elsker deg også, og så litt ekstra nå som du ikke er så sint» og slenge på en latter. 

Anonymkode: 8a563...d3e

Det er ikke fornærmet jeg er, bare utmattet psykisk av oppførselen hans og alt det andre jeg sliter med nå. Det høres ikke ut som det du har opplevd er på nivå med det som skjer her. Pluss dårlig søvn også da. Når nervene ligger utenpå blir man lett såret og da. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Hva sier du når du tar det opp? Sier at han skal slutte å oppføre seg slik? Belære han? Ikke rart han ikke vil snakke.. Du avviser han. Det eneste du trenger å gjøre i ettertid, er å strekke ut armene og si : Det ble litt dumt i stad. Unnskyld.

Du skal reparere. Det er ikke hans jobb. Og du må bare slutte å ta deg nær av ordene, han sier dette fordi han vil ha noe fra deg. 

Anonymkode: f7453...ab5

Ikke vil snakke? Vi snakker om det ofte, men ikke rett etter hver gang nei, det går ikke... Nei, såklart jeg ikke belærer ham, jeg spør hva som skjedde, hva han følte, om det var vanskelig å styre følelsene, om han ble lei seg osv. Unnskylder at jeg ble sint osv. Men noen ganger må jeg bare gå unna for ikke å knekke helt selv. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Men du forventer at en 7 åring skal ta seg sammen, oppføre seg ok og klare å håndtere følelsene sine? Mens du som er voksen skal ha lov til å skylde på at du er frynsete, og derfor er det ok at du ikke alltid klarer å håndtere dine følelser.

Kjenner at jeg bare har lyst til å si «ta deg sammen!» til deg

Anonymkode: 0fce8...697

Jeg går til behandling for akkurat dette da, når man er utbrent tåler man lite. Er jo derfor jeg spør om det er skadelig at han ser hvordan jeg faktisk har det. Han vet jo at jeg er syk. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke fornærmet jeg er, bare utmattet psykisk av oppførselen hans og alt det andre jeg sliter med nå. Det høres ikke ut som det du har opplevd er på nivå med det som skjer her. Pluss dårlig søvn også da. Når nervene ligger utenpå blir man lett såret og da. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Det forstår vi. Men sonen din har det òg slik, av ein eller annan grunn. Eg forstår veldig godt at det er utmattande. Og kanskje treng du avlastning eller anna hjelp for å kome deg ovanpå. Men vêr så snill å ta med deg at det er heilt sikkert endå vanskelegare for sonen din å styre sine kjensler. Han er liten. Og du er trass alt den vaksne. Som eg sa over. Det er forståeleg at du blir lei deg, men ta ansvar og ikkje trekk deg unna. Du risikerer å kome inn i ein sirkel der du trekkjer deg unna og den einaste måten sonen din får respons, ordentleg respons og merksemd er ved raserianfall. Dit vil du ikkje. 

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Han må også ta seg sammen og lære at man ikke kan si hva som helst til folk altså. Ærlig talt. Neida, pakk dem inn i bomull, la de gjøre og si alt de vil uten at det gir noen konsekvenser. Ikke rart det er mye «drittunger» rundt omkring som oppfører seg akkurat som det passer dem. Selvsagt skal han vite at han er elsker uansett, men man må sette grenser. 

Anonymkode: 340e4...9c0

Viss mor ikkje klarar å ta seg saman, korleis kan du då forlange at ein sjuåring skal klare det? 

Hi, eg trur du treng hjelp til dette. Ikkje brenn deg heilt ut. Det kan godt vere sonen din reagerer som han gjer nettopp fordi han er fort ila over at mor er annleis enn ho plar. Og det er ikkje din feil, men du og far må få hjelp så de kjem over denne kneika. Du må få sove, og kvile utan at sonen din opplever det som avvisning. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg går til behandling for akkurat dette da, når man er utbrent tåler man lite. Er jo derfor jeg spør om det er skadelig at han ser hvordan jeg faktisk har det. Han vet jo at jeg er syk. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Ja, det er skadelig i lengden, og at du dytter ansvaret over på han er ille. Gjennom hele tråden så rettferdiggjør du din egen oppførsel som på ingen måte er bra.

Deler av jobben til barn er å tenke at foreldre er idioter, og teste grenser. Da er det din jobb som voksen å håndtere dette, og sikre at dette blir møtt på en bra måte, som faktisk styrker barnet, ikke svekker selvfølelsen.

Anonymkode: 0fce8...697

[prekæs]

Altså. Jeg tror det er langt mer skadelig å ikke gi tilbakemelding på slik oppførsel enn å gi.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er ikke fornærmet jeg er, bare utmattet psykisk av oppførselen hans og alt det andre jeg sliter med nå. Det høres ikke ut som det du har opplevd er på nivå med det som skjer her. Pluss dårlig søvn også da. Når nervene ligger utenpå blir man lett såret og da. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Jeg har opplevd en del Jan jeg love deg. Har et barn med adhd og et som er autist samt to til som er yngre enn disse to. Og jeg er 100% alene med alle. Og jeg var utenfor arbeidslivet og i terapi i nesten 5 år fordi jeg var utbrent og utslitt og har traumer. Men det er jo ikke barnas feil! Og det skal ikke gå utover dem at jeg ikke sov en hel natt på 8 år fordi minst et barn våknet om natten. Det er ikke barnas feil at jeg var utbrent eller at jeg var konstant sliten. Jeg måtte kontrollere mine følelser, hvis ikke kunne jeg aldri lært barna å få kontroll på sine. Det er vanskelig å lære bort noe man ikke kan selv. Raseri må møtes på en annen måte enn å bli fornærmet og sette seg ned og grine 

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Du har ikke lov til å la deg såre av en 7-åring, så enkelt er det.
Han aner ikke hva han snakker om. Og han bruker ord som han får lov av deg til å bruke. Så får han kjærlighet når han har vært ekkel, og anledning til å trøste deg glad igjen. Oppskrift på psycho. 

Fortell ham pent og rolig når han ranter at du vet godt at han ikke hater deg, at du elsker ham uansett og at han ikke får lov til å snakke sånn til noen. Si at dere kan snakke sammen igjen når han har roet seg, og gå og gjør noe annet. Lag mat eller noe. Si at han kan komme når han har noe hyggelig å si. Vær vanlig etterpå, ikke overveldende følelsestung, trøstende og kjærlig, men vanlig hyggelig og nær. Belønn hyggelig oppførsel fra ham med nær og vennlig tilstedeværelse, og ignorer/si fra at du ikke aksepterer stygg ordbruk. 

Anonymkode: 66580...a02

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (1 time siden):

Det forstår vi. Men sonen din har det òg slik, av ein eller annan grunn. Eg forstår veldig godt at det er utmattande. Og kanskje treng du avlastning eller anna hjelp for å kome deg ovanpå. Men vêr så snill å ta med deg at det er heilt sikkert endå vanskelegare for sonen din å styre sine kjensler. Han er liten. Og du er trass alt den vaksne. Som eg sa over. Det er forståeleg at du blir lei deg, men ta ansvar og ikkje trekk deg unna. Du risikerer å kome inn i ein sirkel der du trekkjer deg unna og den einaste måten sonen din får respons, ordentleg respons og merksemd er ved raserianfall. Dit vil du ikkje. 

Jeg vet jo at det er vanskeligere for ham, det sier seg jo selv, jeg er ikke ond liksom. Jeg trekker meg kun unna etter for mye styr, en liten stund. Greier ikke være pedagogisk-tåler-alt mamma som trøster han for å ha vært "slem" mot meg hver gang. Og når vi feks kommer inn igjen er jeg jo tilbake, han har jo oppmerksomhet da han vil ellers og vi sover jo inntill hverandre hver natt. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (2 timer siden):

Viss mor ikkje klarar å ta seg saman, korleis kan du då forlange at ein sjuåring skal klare det? 

Hi, eg trur du treng hjelp til dette. Ikkje brenn deg heilt ut. Det kan godt vere sonen din reagerer som han gjer nettopp fordi han er fort ila over at mor er annleis enn ho plar. Og det er ikkje din feil, men du og far må få hjelp så de kjem over denne kneika. Du må få sove, og kvile utan at sonen din opplever det som avvisning. 

Han har vært sånn hele veien, så det er nok heller derfor jeg ble utbrent. Men jeg vet et par ting han sliter med nå, sorg bla. Men det snakker vi mye om, og vi kan ikke "skylde" på det for alt, og oppførsel er jo heller ikke ny.

Får ikke så mye hjelp fra far mtp soving pga hans turnus.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har opplevd en del Jan jeg love deg. Har et barn med adhd og et som er autist samt to til som er yngre enn disse to. Og jeg er 100% alene med alle. Og jeg var utenfor arbeidslivet og i terapi i nesten 5 år fordi jeg var utbrent og utslitt og har traumer. Men det er jo ikke barnas feil! Og det skal ikke gå utover dem at jeg ikke sov en hel natt på 8 år fordi minst et barn våknet om natten. Det er ikke barnas feil at jeg var utbrent eller at jeg var konstant sliten. Jeg måtte kontrollere mine følelser, hvis ikke kunne jeg aldri lært barna å få kontroll på sine. Det er vanskelig å lære bort noe man ikke kan selv. Raseri må møtes på en annen måte enn å bli fornærmet og sette seg ned og grine 

Anonymkode: 8a563...d3e

Du har svært lite empati om du tror dette dreier seg om å bli fornærmet. Den utbrentheten din kunne ikke stikke særlig dypt. Det dreier seg om å bli psykisk utmattet og føle på en maktesløshet både fordi jeg synes synd på ham som sliter, ikke vite hvordan jeg best hjelper ham (og meg selv) og følelsen av at jeg ikke strekker til både som mor men også på alle områder for tiden. Da blir man til slutt såpass nedtrykt at tårene sitter løst. Fornærmet er noe helt annet.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Du har ikke lov til å la deg såre av en 7-åring, så enkelt er det.
Han aner ikke hva han snakker om. Og han bruker ord som han får lov av deg til å bruke. Så får han kjærlighet når han har vært ekkel, og anledning til å trøste deg glad igjen. Oppskrift på psycho. 

Fortell ham pent og rolig når han ranter at du vet godt at han ikke hater deg, at du elsker ham uansett og at han ikke får lov til å snakke sånn til noen. Si at dere kan snakke sammen igjen når han har roet seg, og gå og gjør noe annet. Lag mat eller noe. Si at han kan komme når han har noe hyggelig å si. Vær vanlig etterpå, ikke overveldende følelsestung, trøstende og kjærlig, men vanlig hyggelig og nær. Belønn hyggelig oppførsel fra ham med nær og vennlig tilstedeværelse, og ignorer/si fra at du ikke aksepterer stygg ordbruk. 

Anonymkode: 66580...a02

Gjør det meste av dette, men nå for tiden blir jeg såret av alt. Ingen buffer i det hele tatt, dessverre. Han får jo ikke lov å bruke slike ord? Vi har snakket om det, både når det skjer og i fredstid. Men de kommer likevel. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Du har svært lite empati om du tror dette dreier seg om å bli fornærmet. Den utbrentheten din kunne ikke stikke særlig dypt. Det dreier seg om å bli psykisk utmattet og føle på en maktesløshet både fordi jeg synes synd på ham som sliter, ikke vite hvordan jeg best hjelper ham (og meg selv) og følelsen av at jeg ikke strekker til både som mor men også på alle områder for tiden. Da blir man til slutt såpass nedtrykt at tårene sitter løst. Fornærmet er noe helt annet.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Men din empati er jo ikke helt på topp når barnet ditt sier «jeg elsker deg» og du lar vær å svare. Barnet vil jo føle seg avvist, og vil søke oppmerksomhet der det er mulig. Han får i alle fall en reaksjon når han er rasende. 
 

Og det å påstå at andre som er/har vært utbrent ikke har vært like utbrent som deg fordi de ikke reagerer som deg er like empatiløst. For min del var jeg innlagt på sykehuset i flere dager fordi jeg ikke klarte å gjøre rede for meg da det smalt.

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Men din empati er jo ikke helt på topp når barnet ditt sier «jeg elsker deg» og du lar vær å svare. Barnet vil jo føle seg avvist, og vil søke oppmerksomhet der det er mulig. Han får i alle fall en reaksjon når han er rasende. 
 

Og det å påstå at andre som er/har vært utbrent ikke har vært like utbrent som deg fordi de ikke reagerer som deg er like empatiløst. For min del var jeg innlagt på sykehuset i flere dager fordi jeg ikke klarte å gjøre rede for meg da det smalt.

Anonymkode: 8a563...d3e

Du tror ikke jeg vet at det ikke er bra å svare ham? Har du lest det jeg skriver? Det er jo essensen her, hvor mye skader det ham at jeg kommer til kort. Jeg regner ikke med jeg er utbrent evig, men vi må jo komme oss mest mulig helskinnet gjennom.

Jeg tror ikke din utbrenthet rammet psyken din like hardt nei, virker over hodet ikke som du forstår hvordan det er når psyken svikter. Da greier man jo ikke kontrollere følelsene og reaksjoner, det er jo det som har sviktet... 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Du tror ikke jeg vet at det ikke er bra å svare ham? Har du lest det jeg skriver? Det er jo essensen her, hvor mye skader det ham at jeg kommer til kort. Jeg regner ikke med jeg er utbrent evig, men vi må jo komme oss mest mulig helskinnet gjennom.

Jeg tror ikke din utbrenthet rammet psyken din like hardt nei, virker over hodet ikke som du forstår hvordan det er når psyken svikter. Da greier man jo ikke kontrollere følelsene og reaksjoner, det er jo det som har sviktet... 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Jeg har vært alvorlig psykisk sjuk, så utbrent at jeg ikke har i stand til å ta meg av unger eller jobb, men aldri i verda om jeg hadde latt med såre av orda til sjuåringen. Det er ikke normalt, psykisk nedbrutt eller ei. 

Anonymkode: e2448...9e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har vært alvorlig psykisk sjuk, så utbrent at jeg ikke har i stand til å ta meg av unger eller jobb, men aldri i verda om jeg hadde latt med såre av orda til sjuåringen. Det er ikke normalt, psykisk nedbrutt eller ei. 

Anonymkode: e2448...9e0

Nå er jeg lo langt fra en normaltilstand heller da, men du må jo være bra distansert fra barna dine om ikke noe de gjør eller sier kan såre deg. De vi elsker mest er jo de som kan såre mest.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Du tror ikke jeg vet at det ikke er bra å svare ham? Har du lest det jeg skriver? Det er jo essensen her, hvor mye skader det ham at jeg kommer til kort. Jeg regner ikke med jeg er utbrent evig, men vi må jo komme oss mest mulig helskinnet gjennom.

Jeg tror ikke din utbrenthet rammet psyken din like hardt nei, virker over hodet ikke som du forstår hvordan det er når psyken svikter. Da greier man jo ikke kontrollere følelsene og reaksjoner, det er jo det som har sviktet... 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Nå er ikke angrep på psyken likt hos alle. Noen klarer fortsatt å ha kontroll eller forståelse av hvordan barna må behandles. Hvis man er så psykisk nede at barna føler seg avvist eller må skrike at man hater noen for å få en reaksjon, så er du nødt til å handle. Og da må du skru av følelsene og være rasjonell. Noen får det til, andre ikke. Det betyr ikke at du har det verre enn andre. Men ja, du skader barnet ditt ved å ikke svare det når det sier at det elsker deg. Det kan føle seg avvist og mulig slutte å si det. Til noen. 
 

Men uansett hva folk sier, så unnskylder du alt med at du er utbrent. Og ingen har det verre enn deg. Ingen er så sliten som deg og ingen er så angrepet psykisk som deg. Det kan jo kanskje være lurt å få hjelp til familien av noen utenfra. Kanskje det er best at barnet får en pause? Hvis barnet er så slitsomt at du er blitt utbrent av det?

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nå er jeg lo langt fra en normaltilstand heller da, men du må jo være bra distansert fra barna dine om ikke noe de gjør eller sier kan såre deg. De vi elsker mest er jo de som kan såre mest.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Nei, det er ikke normalt å la seg såre av orda til unger. De veit ikke hva de sier og rekkevidden av orda. Sjølsagt lar jeg meg ikke såre av ungene mine eller av barn generelt. Du er nok heller et unntak der...

Anonymkode: e2448...9e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Nå er jeg lo langt fra en normaltilstand heller da, men du må jo være bra distansert fra barna dine om ikke noe de gjør eller sier kan såre deg. De vi elsker mest er jo de som kan såre mest.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Av og til er det også de man gjensidig elsker ubetinget som kan si hva som helst, og man vet at de ikke mener det. Og det beviser jo barnet ditt

Anonymkode: 8a563...d3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Nå er ikke angrep på psyken likt hos alle. Noen klarer fortsatt å ha kontroll eller forståelse av hvordan barna må behandles. Hvis man er så psykisk nede at barna føler seg avvist eller må skrike at man hater noen for å få en reaksjon, så er du nødt til å handle. Og da må du skru av følelsene og være rasjonell. Noen får det til, andre ikke. Det betyr ikke at du har det verre enn andre. Men ja, du skader barnet ditt ved å ikke svare det når det sier at det elsker deg. Det kan føle seg avvist og mulig slutte å si det. Til noen. 
 

Men uansett hva folk sier, så unnskylder du alt med at du er utbrent. Og ingen har det verre enn deg. Ingen er så sliten som deg og ingen er så angrepet psykisk som deg. Det kan jo kanskje være lurt å få hjelp til familien av noen utenfra. Kanskje det er best at barnet får en pause? Hvis barnet er så slitsomt at du er blitt utbrent av det?

Anonymkode: 8a563...d3e

Men dette er da ikke ny oppførsel fra han, han gjør det jo ikke fordi jeg er psykisk nede, det er jo nytt at jeg er det. Og en konsekvens av det heller. Du plukker ut en del og tar det litt ut av kontekst. Barnet er ikke slik fordi jeg er utbrent, men jeg har større problemer med å takle denne oppførselen nå, det gikk greit i flere år, men så sa det stopp. Jeg sier jeg elsker ham mange ganger per dag, bare ikke hver eneste gang han har utbrudd. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Nei, det er ikke normalt å la seg såre av orda til unger. De veit ikke hva de sier og rekkevidden av orda. Sjølsagt lar jeg meg ikke såre av ungene mine eller av barn generelt. Du er nok heller et unntak der...

Anonymkode: e2448...9e0

Hvor dumme tror du barn er? Du er av de som mener de ikke skjønner noe før de blir voksne? Da spiller det vel heller ingen rolle hva jeg gjør da, om de er så himla dumme? Klart barn forstår hva de sier, hvorfor tror du han sier det han sier? Nettopp fordi han vet at det sårer. Ellers kunne han jo bare ropt bæsjedust eller noe som dumme barn kunne tro er "slemt". 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Av og til er det også de man gjensidig elsker ubetinget som kan si hva som helst, og man vet at de ikke mener det. Og det beviser jo barnet ditt

Anonymkode: 8a563...d3e

Jeg VET jo at han ikke mener det. Poenget er jo at slik jeg er nå så spretter tårene likevel når jeg får nok drit slengt etter meg av ham. Jeg taklet det jo fint før.

Anonymkode: 9ccc3...f6a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Men dette er da ikke ny oppførsel fra han, han gjør det jo ikke fordi jeg er psykisk nede, det er jo nytt at jeg er det. Og en konsekvens av det heller. Du plukker ut en del og tar det litt ut av kontekst. Barnet er ikke slik fordi jeg er utbrent, men jeg har større problemer med å takle denne oppførselen nå, det gikk greit i flere år, men så sa det stopp. Jeg sier jeg elsker ham mange ganger per dag, bare ikke hver eneste gang han har utbrudd. 

Anonymkode: 9ccc3...f6a

Men du har skrevet tidligere, og for så vidt nå, at oppførselen hans har gjort at du er utslitt. Kanskje dere trenger hjelp som familie eller en pause fra hverandre? 
 

Eller er det også feil? Hvis du mener at det du gjør alltid kan rettferdiggjøres, og at det er barnets skyld at det er sånn, så er det et stort problem her. 
 

Men du søker jo råd du ikke vil ha

Anonymkode: 8a563...d3e