Dere med kunnskap/erfaring rundt kreft

[mamma til adhd gutt<3]

Vi har fått vite (mistenkt lenge) at et helt nært familiemedlem er terminal syk med kreft. Vedkommende har ikke vært åpen om hvordan det ligger an og vi har kun fått vite at vedkommende hadde kreft men ble bra. Vi har ikke fått vite om tilbakefall og spredning. I dag ble vi oppringt av kreftkoordinator med info. Vi ble bedt om å komme heller før en senere. Vedkommende som er syk har ikke vært åpen men ektefelle har nå fortalt. Det vi virkelig grubler på nå er hvordan håndtere dette. Vi vil selvfølgelig besøke vedkommende men føler det er vanskelig siden ikke det er åpenhet. De er dessuten i karantene pga covid-19. Vi må sånn sett stille i smittevernutstyr og er redd det blir kunstig. Ville dere bedt om åpenhet fra vedkommende? Det er lite tid så hadde vært fint å ta ordentlig farvel. Vi ønsker å respektere vedkommende men det er vanskelig siden vi ikke har visst noen ting. 

 

 

[Blop]

Jeg ville bedt om åpenhet. Kanskje fordi jeg selv er åpen om min kreft. Hvis det er for å beskytte dere vedkommende ikke sier noe, er det i min verden helt feil. 

[Anonym bruker]

Selvsagt skal du ikke kreve noe fra noen som er dødssyk. Få på deg smittevernutstyr og dra på besøk.

Anonymkode: 3c40d...07c

[Optatium]

Tror ikke jeg ville bedt om noe som helst jeg. De fleste av oss lever i fornektelse en god stund, og for noen går realitetene opp litt for sent. Reis dit, ikle deg smitteutstyr, vær tilstede, vær raus og åpen selv. Kanskje blir du positivt overrasket. 

[mamma til adhd gutt<3]

11 minutter siden, Blop skrev:

Jeg ville bedt om åpenhet. Kanskje fordi jeg selv er åpen om min kreft. Hvis det er for å beskytte dere vedkommende ikke sier noe, er det i min verden helt feil. 

Det er nok det det handler om ja. Vedkommende snakker ikke med noen om det. Selv ikke ektefelle. Ingen vet hva vedkommende ønsker om noe som helst. Ingen ønsker uttalt om hva som ønskes av begravelse, hvem som skal ha hva etc. Vi ønsker kun å følge hva som ønskes av vedkommende. Det er spesielt krevende da vi er nærmeste pårørende etter ektefelle. 

[*Miss Marple*]

Jeg skjønner egentlig ikke hva du tenker å be om? Det er den sykes rett å styre dette, og dere kan ha en fin stund sammen selv om det ikke blir satt ord på hvor alvorlig det er. 

Hn har funnet sin måte å takle dette, så godt det går an, og dere må selvsagt respektere det. 

Varme tanker til dere💕

[Anonym bruker]

Dere har ikke noe annet valg enn å respektere vedkommende, den personen velger selv hvordan han/hun vil møte dette. Man kan ikke tvinge noen til åpenhet, og dere burde kunne ta ordentlig farvel selv om det skjer på den andre personen sine premisser.

Anonymkode: 6f9eb...738

[mamma til adhd gutt<3]

Vi venter nå på tilbakemelding fra kreft koordinator. Hun skulle besøke hjemmet i morgen for å fortelle at vi nå vet og at det nå er opp til vedkommende hvorvidt det ønskes besøk og hvordan det skal foregå. Hun tilbyr også å være til stede ved et eventuelt besøk. Så vidt vi vet så har heller ikke ektefelle gitt vedkommende beskjed om at vi er orientert. Vi må bare vente tror jeg. Vi kan i alle fall ikke dukke opp uanmeldt 

[Anonym bruker]

Høres ut som om noen har brudt taushetsplikt på det groveste.

Anonymkode: 13c58...5aa

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Høres ut som om noen har brudt taushetsplikt på det groveste.

Anonymkode: 13c58...5aa

Nei, ikke om pårørende som har fått vite har bedt kreftkoordinator om hjelp. Eller om ektefelle er oppført som nærmeste pårørende og ikke har gitt beskjed om at denne ikke skal varsles om tilstanden.

 

Anonymkode: c9a3b...4f1

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, ikke om pårørende som har fått vite har bedt kreftkoordinator om hjelp. Eller om ektefelle er oppført som nærmeste pårørende og ikke har gitt beskjed om at denne ikke skal varsles om tilstanden.

 

Anonymkode: c9a3b...4f1

Ektefelle er nærmeste pårørende. Ektefellen har på lik linje som vedkommende som er syk hjelp av kreftkoordinator og har bedt om hjelp til å overbringe oss informasjon. Ektefelle har også fullmakt til å ta vurderinger angående hva som er best å gjøre rundt sykdomsforløpet. Vedkommende får også alle beskjeder før den syke. 

Anonymkode: f86ff...b0f

[mamma til adhd gutt<3]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ektefelle er nærmeste pårørende. Ektefellen har på lik linje som vedkommende som er syk hjelp av kreftkoordinator og har bedt om hjelp til å overbringe oss informasjon. Ektefelle har også fullmakt til å ta vurderinger angående hva som er best å gjøre rundt sykdomsforløpet. Vedkommende får også alle beskjeder før den syke. 

Anonymkode: f86ff...b0f

Skulle ikke være anonym 

[Anonym bruker]

HI, jeg tror det er lurt å forsøke å forholde seg til dette med størst mulig hjerte.

Det er lett å bli frustrert og kanskje sint også når dere er der dere er nå. Men jeg tenker at frustrasjon, sinne eller mas ikke vil gjøre noen av dere noe godt nå.

Det er lett å forstå at dere ønsker å gjøre ting slik vedkommende ønsker med ev. arv og begravelse. Og tanken er god fra deres side.

Og likevel... når man har nær familie og likevel velger å ikke fortelle at man er terminal syk, da tenker jeg det ligger tre følelser til grunn. Det ene er ønsket om å skåne alle andre for bekymringer lenger enn nødvendig, og å slippe å forholde seg til det selv. Det ligger også trolig mye kjærlighet til dere i den måten å gjøre det på - så intensjonen fra hun eller han er nok god, selv om det sikkert ikke føles godt for dere. Det å ikke si noe er jo også en benektelse, kanskje vedkommende ikke greier å forholde seg til arv og det å planlegge sin egen begravelse. Husk også at begravelse egentlig er mest for de som er igjen, ikke den som går.

Det andre er at jeg tror det ligger frykt bak, at vedkommende frykter det å dø, frykter for å få smerter, frykter at dere skal få vondt pga. ham/henne, frykt for det ukjente. Og det tredje er at i dette ligger det også muligens en ensomhetsfølelse.

Så jeg ville ikke kritisert vedkommende eller krevd noe. Jeg ville nok bare sagt at dere skulle ønske at dere hadde fått vite tidligere slik at dere kunne støttet hverandre i den tiden som er gått, men at dere forstår at dette sikkert har vært veldig vanskelig for ham/henne, og at dere respekterer valget om å ikke si noe før. Og så ville jeg sagt at det ikke endrer noe, at kjærligheten dere føler for hverandre alltid vil være der. Og så lagt dette bak dere og heller fokusert bare på å være sammen den lille tiden dere har igjen.

Kort sagt, ikke dvel ved det som har vært, bare ta vare på hverandre ❤️

Og spør heller helsepersonell om å få informasjon om tilstanden om den syke selv ikke orker å snakke med det.

Anonymkode: c9a3b...4f1

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke bedt om noen ting.

Ville tolket hemmeligholdelsen som at vedkommende overhodet ikke vil dø, er livredd og ikke klar for å hverken planlegge begravelse eller arv.

Jeg  ville besøkt, holdt hånd og sagt at det er greit, jeg er her nå, og alt ordner seg. 

Det gjør jo det, hadde personen blitt hpåkjørt av en buss uten å ordne med arv eller planlagt begravelsen så hadde det ordnet seg, det gjør det nå også. 

Folk er forskjellig. Hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle dø ville jeg hatt et stort behov for å rydde opp i alt mitt, sørget for at alt var på stell til jeg ble borte. Men at andre heller vil flykte fra tanken på døden og ikke ordne noe må likevel være greit .

Reis og ta farvel. Ikke si eller gjør noe du vil angre på. 

Tiden for å være irrasjonell er ikke din nå, vær heller litt raus med at den dødssyke er det.

Anonymkode: 2c97a...f90

[amandine]

3 timer siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Det er nok det det handler om ja. Vedkommende snakker ikke med noen om det. Selv ikke ektefelle. Ingen vet hva vedkommende ønsker om noe som helst. Ingen ønsker uttalt om hva som ønskes av begravelse, hvem som skal ha hva etc. Vi ønsker kun å følge hva som ønskes av vedkommende. Det er spesielt krevende da vi er nærmeste pårørende etter ektefelle. 

Hvis dere ønsker å følge ønskene til vedkommende, som du sier, så respekterer dere det ved å ikke snakke om det. La temaet ligge, men vær der.

[mamma til adhd gutt<3]

10 minutter siden, amandine skrev:

Hvis dere ønsker å følge ønskene til vedkommende, som du sier, så respekterer dere det ved å ikke snakke om det. La temaet ligge, men vær der.

Vi kommer til å respektere alt vedkommende vil. Nå venter vi på tilbakemelding fra koordinator om hvorvidt det ønskes besøk og hvordan åpenheten blir fremover 

[Anonym bruker]

5 timer siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Vi har fått vite (mistenkt lenge) at et helt nært familiemedlem er terminal syk med kreft. Vedkommende har ikke vært åpen om hvordan det ligger an og vi har kun fått vite at vedkommende hadde kreft men ble bra. Vi har ikke fått vite om tilbakefall og spredning. I dag ble vi oppringt av kreftkoordinator med info. Vi ble bedt om å komme heller før en senere. Vedkommende som er syk har ikke vært åpen men ektefelle har nå fortalt. Det vi virkelig grubler på nå er hvordan håndtere dette. Vi vil selvfølgelig besøke vedkommende men føler det er vanskelig siden ikke det er åpenhet. De er dessuten i karantene pga covid-19. Vi må sånn sett stille i smittevernutstyr og er redd det blir kunstig. Ville dere bedt om åpenhet fra vedkommende? Det er lite tid så hadde vært fint å ta ordentlig farvel. Vi ønsker å respektere vedkommende men det er vanskelig siden vi ikke har visst noen ting. 

 

 

Smitteversutstyr er vel en bagatell her? Og er dette nær familie så må dere selvsagt reise å ta farvel? Høres jo vanvittig ut at du får dette til å dreie seg om deg. Du er fornærmet... det er en person som skal dø. Tror du det er lett å ta inn over seg? 

Min far unnskyldte seg på sin dødsseng fordi han visste det var hardt og vondt for meg, de vil jo ikke påføre oss belastning. Men de ønsker og trenger å ha folk de er glade i rundt seg. Og folk som er glade i dem ønsker å være der for dem.. 

Anonymkode: 5737e...4a5

[mamma til adhd gutt<3]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Smitteversutstyr er vel en bagatell her? Og er dette nær familie så må dere selvsagt reise å ta farvel? Høres jo vanvittig ut at du får dette til å dreie seg om deg. Du er fornærmet... det er en person som skal dø. Tror du det er lett å ta inn over seg? 

Min far unnskyldte seg på sin dødsseng fordi han visste det var hardt og vondt for meg, de vil jo ikke påføre oss belastning. Men de ønsker og trenger å ha folk de er glade i rundt seg. Og folk som er glade i dem ønsker å være der for dem.. 

Anonymkode: 5737e...4a5

Dette handler selvsagt ikke om meg. Smittevern utstyr gjør bare en absurd situasjonen enda mer absurd. Jeg er ikke fornærmet men vi er jo veldig lei oss og vi forstår ingenting. Vi ønsker selvfølgelig å være der for vedkommende men vi avventer mer informasjon. Vi kan ikke komme uanmeldt. Vi kommer til å følge vedkommendes ønsker hva enn det måtte være. Kanskje vi får vite hva som er hva nå eller etterpå. 

 

[mamma til adhd gutt<3]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI, jeg tror det er lurt å forsøke å forholde seg til dette med størst mulig hjerte.

Det er lett å bli frustrert og kanskje sint også når dere er der dere er nå. Men jeg tenker at frustrasjon, sinne eller mas ikke vil gjøre noen av dere noe godt nå.

Det er lett å forstå at dere ønsker å gjøre ting slik vedkommende ønsker med ev. arv og begravelse. Og tanken er god fra deres side.

Og likevel... når man har nær familie og likevel velger å ikke fortelle at man er terminal syk, da tenker jeg det ligger tre følelser til grunn. Det ene er ønsket om å skåne alle andre for bekymringer lenger enn nødvendig, og å slippe å forholde seg til det selv. Det ligger også trolig mye kjærlighet til dere i den måten å gjøre det på - så intensjonen fra hun eller han er nok god, selv om det sikkert ikke føles godt for dere. Det å ikke si noe er jo også en benektelse, kanskje vedkommende ikke greier å forholde seg til arv og det å planlegge sin egen begravelse. Husk også at begravelse egentlig er mest for de som er igjen, ikke den som går.

Det andre er at jeg tror det ligger frykt bak, at vedkommende frykter det å dø, frykter for å få smerter, frykter at dere skal få vondt pga. ham/henne, frykt for det ukjente. Og det tredje er at i dette ligger det også muligens en ensomhetsfølelse.

Så jeg ville ikke kritisert vedkommende eller krevd noe. Jeg ville nok bare sagt at dere skulle ønske at dere hadde fått vite tidligere slik at dere kunne støttet hverandre i den tiden som er gått, men at dere forstår at dette sikkert har vært veldig vanskelig for ham/henne, og at dere respekterer valget om å ikke si noe før. Og så ville jeg sagt at det ikke endrer noe, at kjærligheten dere føler for hverandre alltid vil være der. Og så lagt dette bak dere og heller fokusert bare på å være sammen den lille tiden dere har igjen.

Kort sagt, ikke dvel ved det som har vært, bare ta vare på hverandre ❤️

Og spør heller helsepersonell om å få informasjon om tilstanden om den syke selv ikke orker å snakke med det.

Anonymkode: c9a3b...4f1

Hadde lyst å takke deg for langt og konstruktivt svar. Det har vært en lang natt med masse følelser og selv om vi føler alt fra å være såret til å kun føle kjærlighet skal vi klare å gjøre dette akkurat slik vedkommende ønsker. Vi har snakket med koordinator som uten for mange ord sa at hun ønsker å komme inn på å snakke om realitetene med ekteparet. Som hun sa "hakke et hull i skallet". Ikke på grunn av oss primært men for å legge en plan videre. ALLE vil at vedkommende skal ha så god livskvalitet den tiden som er igjen. Koordinator sa også at hun skal hjelpe med å sende dem videre til rett instans for å få orden på papirer og denslags. Oppi dette var det også naturlig å ta praten om oss pårørende. Tusen takk igjen. ♥️

[Anonym bruker]

Dersom dette er et nært familiemedlem så har dere vel møtt eller pratet vedkommende regelmessig? Da besøker du som vanlig men du kan jo si noe om at elefanten i rommet er jo at du er veldig syk, du bestemmer om du vil vi skal snakke om det eller ikke. så følger du vedkommendes ønsker.

 

Jeg er selv veldig alvorlig syk, det begrenser og gjør livet mitt veldig vanskelig. Jeg har mer enn nok med meg og de jeg bor med. Ei venninne av meg synes dette er såååå trist, gråter og styrer og når vi møtes er det jeg som må trøste henne. Selvsagt veldig empatisk og hyggelig at hun bryr seg så mye. Men akkurat nå orker jeg ikke være der for henne, jeg har nok og hun må finne andre enn meg å prate om min sykdom med.

 

jeg har og nær familie som jeg har gitt klar beskjed at skal de komme hit så prater vi om andre ting. Det er hyggelig med besøk, men dersom alle som kommer hit skal være veldig triste og prate mye sykdom så drar det meg bare enda lengre ned. Meg, mann og unger prater mye om sykdom osv sammen. Barnehagen er involvert, og ungene kan fortelle hva de ønsker. 
 

min bestemor sa på det siste at arv og begravelse brydde hun seg ikke om. Begravelse var for oss som satt igjen og hun visste vi kjente henne godt nok til at begravelsen ble «hennes» uten at hun trengte si noe. Hun synes det var viktig at begravelsen ble for de etterlatte, slik at vi satt igjen med et fint minne. Arv fikk vi ordne opp i etterpå! (En fornuftig familie uten konflikter).

 

jeg synes du er kravstor som forventer at spørsmål om arv og begravelse skal komme opp. Hvorfor MÅ personen ha tanker og ønsker om dette? For å lette for dere i etterkant?

Anonymkode: edbdf...3cb

[Anonym bruker]

4f1 er inne på noe, men likevel ikke. Du kan ikke spørre helsepersonell og forvente å få vite, de har taushetsplikt som må respekteres. Jeg skjønner at det er en fryktelig vond situasjon å stå i for dere, for tiden går og tiden forsvinner. Og med den forsvinner sjansen til å bruke tid med en kjær person. 

Det er også en ting ...4f1 ikke nevner, og det kan også være en årsak til at personen ikke ønsker å snakke om det. Det som snakkes om blir virkelig. Det er ikke sikkert at den som er syk orker å innse status, rett og slett. 

Anonymkode: ad722...175

[Anonym bruker]

Mulig jeg ikke har lest alle innlegg godt nok. Men har denne koordinatoren fått lov til å bryte taushetsplikten og informere dere om at denne personen har kreft i siste fase?

 

personen som er syk har selv valgt at dere skal få den informasjonen dere har fått av koordinator?

Anonymkode: edbdf...3cb

[Anonym bruker]

Det er en overlevelsesstrategi. Å fornekte eller ikke ville innse at man skal dø er en måte å kunne klare leve videre. Da min far fikk lungekreft begynte han å drikke. Har aldri tidligere sett min far drikke (bort sette fra en øl i blant). Det var hans måte å klare leve med visheten om at døden pustet han i nakken. Da jeg selv fikk kreft innså jeg hvor vanskelig det var å skulle tenke på at jeg ikke ville overleve og se mine barn vokse opp. Jeg forholdte meg ikke til realiteten om at jeg kunne dø for da hadde jeg ikke klart å ta meg sammen og leve. Tenkte tanken men måtte bare pakke den bort.

Var på en kreftgruppe hvor en person hadde blitt innlagt på psykiatrisk etter hun hadde fått diagnosen for hun brøt sammen. Vi er alle forskjellige. For dere pårørende som skal være igjen etter personen er død er dette en utrolig kjedlig situasjon for dere føler dere ikke får tatt odentlig farvel. Men akkurat nå er det den syke det bør tas hensyn til. Mange ganger kommer realisasjonen etter hvert når de begynner å innse at det er fryktlige dårlige.

Ønsker dere alt godt.

Anonymkode: b9cdc...c7e

[mamma til adhd gutt<3]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dersom dette er et nært familiemedlem så har dere vel møtt eller pratet vedkommende regelmessig? Da besøker du som vanlig men du kan jo si noe om at elefanten i rommet er jo at du er veldig syk, du bestemmer om du vil vi skal snakke om det eller ikke. så følger du vedkommendes ønsker.

 

Jeg er selv veldig alvorlig syk, det begrenser og gjør livet mitt veldig vanskelig. Jeg har mer enn nok med meg og de jeg bor med. Ei venninne av meg synes dette er såååå trist, gråter og styrer og når vi møtes er det jeg som må trøste henne. Selvsagt veldig empatisk og hyggelig at hun bryr seg så mye. Men akkurat nå orker jeg ikke være der for henne, jeg har nok og hun må finne andre enn meg å prate om min sykdom med.

 

jeg har og nær familie som jeg har gitt klar beskjed at skal de komme hit så prater vi om andre ting. Det er hyggelig med besøk, men dersom alle som kommer hit skal være veldig triste og prate mye sykdom så drar det meg bare enda lengre ned. Meg, mann og unger prater mye om sykdom osv sammen. Barnehagen er involvert, og ungene kan fortelle hva de ønsker. 
 

min bestemor sa på det siste at arv og begravelse brydde hun seg ikke om. Begravelse var for oss som satt igjen og hun visste vi kjente henne godt nok til at begravelsen ble «hennes» uten at hun trengte si noe. Hun synes det var viktig at begravelsen ble for de etterlatte, slik at vi satt igjen med et fint minne. Arv fikk vi ordne opp i etterpå! (En fornuftig familie uten konflikter).

 

jeg synes du er kravstor som forventer at spørsmål om arv og begravelse skal komme opp. Hvorfor MÅ personen ha tanker og ønsker om dette? For å lette for dere i etterkant?

Anonymkode: edbdf...3cb

Vi har hatt både kontakt på telefon og møtt vedkommende på sykehuset flere ganger. Vi fikk dog ikke (ser vi nå) vite årsaken til sykehus besøk. Info til oss var at det dreide seg om noen senskader som kun var trøblete og ikke noe mer. Årsaken til at vi ikke har vært mer på besøk siste månedene er corona. Vi bor ikke nære og i alle fall ikke i å stikke innom avstand. Kontakt har vært 2-3 ganger i uken på tlf. Angående arv så er det alt annet en penger som bør snakkes om. Vi vet blant annet at vedkommende har masse kunst som det har vært snakket om skal doneres diverse steder. Ingen vet konkret. Vedkommende vil helt sikkert også ønske at penger går til veldedighet. Vi ønsker primært å vite fordi det blir vår oppgave å håndtere dette

[Anonym bruker]

1 minutt siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Vi har hatt både kontakt på telefon og møtt vedkommende på sykehuset flere ganger. Vi fikk dog ikke (ser vi nå) vite årsaken til sykehus besøk. Info til oss var at det dreide seg om noen senskader som kun var trøblete og ikke noe mer. Årsaken til at vi ikke har vært mer på besøk siste månedene er corona. Vi bor ikke nære og i alle fall ikke i å stikke innom avstand. Kontakt har vært 2-3 ganger i uken på tlf. Angående arv så er det alt annet en penger som bør snakkes om. Vi vet blant annet at vedkommende har masse kunst som det har vært snakket om skal doneres diverse steder. Ingen vet konkret. Vedkommende vil helt sikkert også ønske at penger går til veldedighet. Vi ønsker primært å vite fordi det blir vår oppgave å håndtere dette

Det er jo bagateller med det materielle. La det ligge. Om dere blir vist tilliten å forvalte så gjør dere det etter beste evne, det er jo ikke mer enn det. 

Anonymkode: ad722...175