Det vanlige livet er så jævla kjedelig!!

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, tydeligvis. For meg var det ikke vanskelig å lese seg frem til det mellom linjene. Det hun beskriver er først og fremst symptomer på ADHD, ikke på Aspergers. 

Anonymkode: 5f85b...03c

Og det fins det piller mot. Problem solved. 

Anonymkode: e371c...61d

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes ikke nødvendigvis dere skal slite med meg. Men jeg må slite med dere! 
Jeg må leve livet etter hvordan verden er lagt opp for dere. Normale og kjedelige. Ikke at jeg egentlig føler meg så veldig unormal selv, for føler meg ikke omringet av «aliens» heller, men at måten vi lever på er så snever!! Rumpesitting og studier er det eneste folk klarer å foreslå! Evt fjellturer 🙄 det er DET ENESTE som kommer som forslag hos dere. Er så lei av å føle meg fanget i denne nedtrykkende verden! 

Anonymkode: 9c629...d32

Så foreslå noe selv, da. Er du en marionett som styres av usynlige tråder? Ingen bestemmer at du skal studere eller gå på fjellet.

Anonymkode: e371c...61d

[Syngensang]

Hei hi, det er vanskeleg for folk uten diagnose å sette seg inn i situasjonen din. Men adhd gjer nok at du alltid er rastlaus og asbergeren i deg hindrar deg sosialt. Eg forstår deg slik at du vil oppleve nye stader ilag med spennande folk. Og eg ser folk skriv at du berre kan gjere det. Og det kan du nok! Men ein skal ikkje kimse av at adhd gjer det vanskeleg å organisere td turar. Og asberger gjer det vanskeleg å bli kjent med og akseptert av nye folk. Eg syns oppriktig synd i deg og håpar du finn gode folk/ ser dei du allereie har, og at du prøvar å opne deg sjølv så du ser at dei er spennande sjølv om du kanskje har ein tendens til å tenke at "sidan dei likar meg, må det jo vere noko rart med dei?". 

Og tilslutt, eg trur ikkje det bidreg positivt i livet sitt å få så mange negative svar som du får her. Kanskje dette ikkje er rette arenaen for deg? Kanskje det gjer det verre for deg å lese alle desse kommentarane? 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Syngensang skrev:

Hei hi, det er vanskeleg for folk uten diagnose å sette seg inn i situasjonen din. Men adhd gjer nok at du alltid er rastlaus og asbergeren i deg hindrar deg sosialt. Eg forstår deg slik at du vil oppleve nye stader ilag med spennande folk. Og eg ser folk skriv at du berre kan gjere det. Og det kan du nok! Men ein skal ikkje kimse av at adhd gjer det vanskeleg å organisere td turar. Og asberger gjer det vanskeleg å bli kjent med og akseptert av nye folk. Eg syns oppriktig synd i deg og håpar du finn gode folk/ ser dei du allereie har, og at du prøvar å opne deg sjølv så du ser at dei er spennande sjølv om du kanskje har ein tendens til å tenke at "sidan dei likar meg, må det jo vere noko rart med dei?". 

Og tilslutt, eg trur ikkje det bidreg positivt i livet sitt å få så mange negative svar som du får her. Kanskje dette ikkje er rette arenaen for deg? Kanskje det gjer det verre for deg å lese alle desse kommentarane? 

Nei jeg har nok ikke godt av det. Men er dum nok til å gjøre det. Kanskje jeg bare prøver å se om noen klarer å gi svar som er uventet. Men stort sett gir folk bare slike kjedelige svar som «gå i fjell» «gå tur i skog» «mediter» «studer» . Jeg går turer. Jeg trener. Jeg løper. Men dette er bare for å få endorfiner og holde formen. Det tar ikke akkurat vekk den kjipe livssituasjonen. 
 

Noen her mener jeg missunne dem. På en måte. Fordi de tar litt lettere på dette. Mulig det kan være diagnosene mine som gjør at jeg ikke tør skaffe meg barn. Jeg føler meg ofte ikke ansvarlig. Men dette må være et gemytt fra pappa som reiste fra mamma da hun fikk meg og mitt søsken. Trodde han var klar for familie, men rømte langt bort. Jaja.. så han såvidt som barn men følte meg ikke ivaretatt. Han var kald. Det er nok slik det er lett å føle med meg. Jeg føler ofte at «normale» folk også er paranoide. Men noen ganger er jeg den paranoide. Fordi jeg føler enkelte bare durer frem uten å ta hensyn til andre og sikkerheten. men folk tør ikke gjøre noe mot disse fordi de er redd dem.

Jeg liker egentlig ikke å skylde på diagnosene. Bare bestemme meg for «jeg har Asperger så kommer aldri til å klare meg sosialt» og «jeg har adhd så jeg konmer aldri til å klare skole og regulere følelsene mine». 
 

Og du som skriver at det finnes medisiner.. jeg går på medisiner nå. Men de koker kroppen så jeg har 2 forskjellige doser jeg tar. Jeg er også redd for å ødelegge den naturlige dopaminproduksjonen. 
Jeg forbrenner fort. Så jeg opparbeider toleranse fort. 3 mnd og jeg økte til 50. Som ikke virker mer enn 4 timer pr dag. Jeg er ikke keen på 70. Det er prat om at jeg kanskje skal ha tillegg da.. men føler ikke det hjelper så mye på konsentrasjonen, men på humøret noen timer. 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har nok ikke godt av det. Men er dum nok til å gjøre det. Kanskje jeg bare prøver å se om noen klarer å gi svar som er uventet. Men stort sett gir folk bare slike kjedelige svar som «gå i fjell» «gå tur i skog» «mediter» «studer» . Jeg går turer. Jeg trener. Jeg løper. Men dette er bare for å få endorfiner og holde formen. Det tar ikke akkurat vekk den kjipe livssituasjonen. 
 

Noen her mener jeg missunne dem. På en måte. Fordi de tar litt lettere på dette. Mulig det kan være diagnosene mine som gjør at jeg ikke tør skaffe meg barn. Jeg føler meg ofte ikke ansvarlig. Men dette må være et gemytt fra pappa som reiste fra mamma da hun fikk meg og mitt søsken. Trodde han var klar for familie, men rømte langt bort. Jaja.. så han såvidt som barn men følte meg ikke ivaretatt. Han var kald. Det er nok slik det er lett å føle med meg. Jeg føler ofte at «normale» folk også er paranoide. Men noen ganger er jeg den paranoide. Fordi jeg føler enkelte bare durer frem uten å ta hensyn til andre og sikkerheten. men folk tør ikke gjøre noe mot disse fordi de er redd dem.

Jeg liker egentlig ikke å skylde på diagnosene. Bare bestemme meg for «jeg har Asperger så kommer aldri til å klare meg sosialt» og «jeg har adhd så jeg konmer aldri til å klare skole og regulere følelsene mine». 
 

Og du som skriver at det finnes medisiner.. jeg går på medisiner nå. Men de koker kroppen så jeg har 2 forskjellige doser jeg tar. Jeg er også redd for å ødelegge den naturlige dopaminproduksjonen. 
Jeg forbrenner fort. Så jeg opparbeider toleranse fort. 3 mnd og jeg økte til 50. Som ikke virker mer enn 4 timer pr dag. Jeg er ikke keen på 70. Det er prat om at jeg kanskje skal ha tillegg da.. men føler ikke det hjelper så mye på konsentrasjonen, men på humøret noen timer. 

Anonymkode: 9c629...d32

Men du gjentar og gjentar «føler jeg blir umyndiggjort», «føler jeg må forandre meg», «blir rådet til å / frarådet å» - svar meg nå på én ting: HVEM umyndiggjør deg, bestemmer over deg, fraråder deg ting, mener noe om ditt liv? Hvem, konkret, er det som sier at du ikke skal reise el lign?  

Anonymkode: e371c...61d

[Anonym bruker]

Det synes jeg og det, selv uten diagnose. Jobber på spreng for å spare nok til en dag å slippe det hamsterhjulet vi løper rundt i akkurat nå. Jeg er aldri helt tilfreds, det er et konstant jag inne i meg som søker etter noe annet. Men jeg gjør det for ungene, så de kan få en normal oppvekst.
 

Men vet du, ditt liv og mangel på glede over ditt eget liv er ikke noen andres skyld. Gjør noe med det selv da vel! Lett å sutre på sidelinjen mens du venter på at det magisk skal forandre seg. Det kjedelige livet du er så lei av er grunnen til at vi har de mulighetene vi har i dag. 

Anonymkode: a5238...12e

[Syngensang]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har nok ikke godt av det. Men er dum nok til å gjøre det. Kanskje jeg bare prøver å se om noen klarer å gi svar som er uventet. Men stort sett gir folk bare slike kjedelige svar som «gå i fjell» «gå tur i skog» «mediter» «studer» . Jeg går turer. Jeg trener. Jeg løper. Men dette er bare for å få endorfiner og holde formen. Det tar ikke akkurat vekk den kjipe livssituasjonen. 
 

Noen her mener jeg missunne dem. På en måte. Fordi de tar litt lettere på dette. Mulig det kan være diagnosene mine som gjør at jeg ikke tør skaffe meg barn. Jeg føler meg ofte ikke ansvarlig. Men dette må være et gemytt fra pappa som reiste fra mamma da hun fikk meg og mitt søsken. Trodde han var klar for familie, men rømte langt bort. Jaja.. så han såvidt som barn men følte meg ikke ivaretatt. Han var kald. Det er nok slik det er lett å føle med meg. Jeg føler ofte at «normale» folk også er paranoide. Men noen ganger er jeg den paranoide. Fordi jeg føler enkelte bare durer frem uten å ta hensyn til andre og sikkerheten. men folk tør ikke gjøre noe mot disse fordi de er redd dem.

Jeg liker egentlig ikke å skylde på diagnosene. Bare bestemme meg for «jeg har Asperger så kommer aldri til å klare meg sosialt» og «jeg har adhd så jeg konmer aldri til å klare skole og regulere følelsene mine». 
 

Og du som skriver at det finnes medisiner.. jeg går på medisiner nå. Men de koker kroppen så jeg har 2 forskjellige doser jeg tar. Jeg er også redd for å ødelegge den naturlige dopaminproduksjonen. 
Jeg forbrenner fort. Så jeg opparbeider toleranse fort. 3 mnd og jeg økte til 50. Som ikke virker mer enn 4 timer pr dag. Jeg er ikke keen på 70. Det er prat om at jeg kanskje skal ha tillegg da.. men føler ikke det hjelper så mye på konsentrasjonen, men på humøret noen timer. 

Anonymkode: 9c629...d32

Du treng ikkje skulde på diagnosane, og det er igrunn veldig rett å tenke slik! Men du må gj deg sjølv litt slakk, og heller bruke diagnosen som ei slags forklaring for deg sjølv, når du har prøvd og det likevel ikkje går (det du har tenkt at du skal få til). 

Det du skriv om faren din har eg ikkje lese før (men må innrømme at eg ikje har lese alle dei lange trådane du har hatt her før😉) Men det kan nok og forklare kvifor du strevar med å knytte deg til folk. Eg trur kanskje det er eit større problem for deg enn eg har fått inntrykk av før. Når ein tørr knytte seg til folk blir dei og straks meir interessante og livet får på ein måte meir meining. Men eg veit du har gått til samtaler, og reknar med de har snakka om dette der. 

[Anonym bruker]

Jeg liker heller ikke når folk sier at man må lære seg å leve et begrenset liv med Asperger. Jeg tror det er dette folk mener når jeg sier hva jeg vil. At man heller skal se på mulighetene en faktisk har.. for de realistiske mulighetene mine virker bare kjedelige... og så blir dere provoserte fordi jeg skriver at jeg rett frem hva jeg mener. 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

On 9/19/2020 at 1:13 PM, Anonym bruker said:

Ja det er meg igjen, jeg vet jeg provoserer. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med dette kjedelige livet. Sier ikke at dere lever feil. Naturligvis er de fleste jeg kjenner «vanlige». Men andre ganger også når jeg har sett andre foreslå hva en arbeidsleidg person skal foreslå så foreslår dere bare kjedelige ting. Jeg trives med butikkarbeid, men det blir kjedelig i lengden. Jeg vet ikke hva slags disgnose som gjør at jeg ikke klarer å slå meg til ro. Er forbanna rastløs! Men alle er liksom vanlige. Forslår fjellturer, skogturer. Utseendet skal man ikke bry seg med. Alt ble dreie seg om å få barn og jobbe. Så skal det klages over hvor sliten man er. Er også lei av at folk er sliten. «Sliten» er den nye moten. Det er lov å være sliten, det er alle av og til. Men er litt lei «er sliten». Har vi så lite energi at vi blir utslitt av alt da?

Jeg skal til legen neste uke, men er kokt i kroppen av medisinene mine. Så jeg er ikke lenger så keen på å få påfyll. Er på Aduvanz og skal kanskje starte med Attentin i tillegg. 
 

Om kveldene har jeg det verst. Da får jeg raserianfall. Mulig fordi pilla går ut. Ødelegger ikke ting lenger, men det er så vondt å koke av sinne. Jeg er to forskjellige personer. Ene er rolig til sinns og andre aggressiv og rastløs.

Anonymkode: 9c629...d32

😵

Anonymkode: 2ca7b...3b9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg liker heller ikke når folk sier at man må lære seg å leve et begrenset liv med Asperger. Jeg tror det er dette folk mener når jeg sier hva jeg vil. At man heller skal se på mulighetene en faktisk har.. for de realistiske mulighetene mine virker bare kjedelige... og så blir dere provoserte fordi jeg skriver at jeg rett frem hva jeg mener. 

Anonymkode: 9c629...d32

Jeg blir ikke provosert over at du skriver det du mener, men at du er så hjelpeløs og legger skylden over på andre. Du svarer ikke i noen tråder på hvorfor du ikke bare gjør noe spennende. Hvorfor?

Anonymkode: 35381...41f

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir ikke provosert over at du skriver det du mener, men at du er så hjelpeløs og legger skylden over på andre. Du svarer ikke i noen tråder på hvorfor du ikke bare gjør noe spennende. Hvorfor?

Anonymkode: 35381...41f

Fordi jeg må bygge opp meg selv først. Og trenger behandling. Korona er med å ødelegger også da mange arbeidsplasser falt bort. Jeg føler også det er ensomt å reise hele alene uten å treffe noen. 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har nok ikke godt av det. Men er dum nok til å gjøre det. Kanskje jeg bare prøver å se om noen klarer å gi svar som er uventet. Men stort sett gir folk bare slike kjedelige svar som «gå i fjell» «gå tur i skog» «mediter» «studer» . Jeg går turer. Jeg trener. Jeg løper. Men dette er bare for å få endorfiner og holde formen. Det tar ikke akkurat vekk den kjipe livssituasjonen. 
Anonymkode: 9c629...d32

Jeg lurer oppriktig på hva slags type var du ønsker. Du har jo fått utrolig mange svar tidligere, mange fine svar og mange tips og råd, men du er stort sett like negativ uansett hva folk svarer. Hva konkret er det du ønsker hjelp til?

Anonymkode: 1bd5a...1a6

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har nok ikke godt av det. Men er dum nok til å gjøre det. Kanskje jeg bare prøver å se om noen klarer å gi svar som er uventet. Men stort sett gir folk bare slike kjedelige svar som «gå i fjell» «gå tur i skog» «mediter» «studer» . Jeg går turer. Jeg trener. Jeg løper. Men dette er bare for å få endorfiner og holde formen. Det tar ikke akkurat vekk den kjipe livssituasjonen. 
 

Noen her mener jeg missunne dem. På en måte. Fordi de tar litt lettere på dette. Mulig det kan være diagnosene mine som gjør at jeg ikke tør skaffe meg barn. Jeg føler meg ofte ikke ansvarlig. Men dette må være et gemytt fra pappa som reiste fra mamma da hun fikk meg og mitt søsken. Trodde han var klar for familie, men rømte langt bort. Jaja.. så han såvidt som barn men følte meg ikke ivaretatt. Han var kald. Det er nok slik det er lett å føle med meg. Jeg føler ofte at «normale» folk også er paranoide. Men noen ganger er jeg den paranoide. Fordi jeg føler enkelte bare durer frem uten å ta hensyn til andre og sikkerheten. men folk tør ikke gjøre noe mot disse fordi de er redd dem.

Jeg liker egentlig ikke å skylde på diagnosene. Bare bestemme meg for «jeg har Asperger så kommer aldri til å klare meg sosialt» og «jeg har adhd så jeg konmer aldri til å klare skole og regulere følelsene mine». 
 

Og du som skriver at det finnes medisiner.. jeg går på medisiner nå. Men de koker kroppen så jeg har 2 forskjellige doser jeg tar. Jeg er også redd for å ødelegge den naturlige dopaminproduksjonen. 
Jeg forbrenner fort. Så jeg opparbeider toleranse fort. 3 mnd og jeg økte til 50. Som ikke virker mer enn 4 timer pr dag. Jeg er ikke keen på 70. Det er prat om at jeg kanskje skal ha tillegg da.. men føler ikke det hjelper så mye på konsentrasjonen, men på humøret noen timer. 

Anonymkode: 9c629...d32

Jeg har ikke sett noen her i denne tråden som sier at du skal gå i fjellet eller meditere? Du har fått råd som går på å jobbe intensivt for å spare deg opp penger til å reise, bl.a. Men det svarer du ikke på. Du fortsetter å gnage på at det er synd på deg. Du trekker jo livsgnisten ut av folk. 

Anonymkode: 262a4...d99

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg liker heller ikke når folk sier at man må lære seg å leve et begrenset liv med Asperger. Jeg tror det er dette folk mener når jeg sier hva jeg vil. At man heller skal se på mulighetene en faktisk har.. for de realistiske mulighetene mine virker bare kjedelige... og så blir dere provoserte fordi jeg skriver at jeg rett frem hva jeg mener. 

Anonymkode: 9c629...d32

Skrev tidligere at jeg ikke kom til å svare mer i tråden din, men dette er siste svar:

Du må rett og slett akseptere hva som er realistisk for deg, her og nå og i fremtiden. Det er din oppgave. Det er også din oppgave å fylle det realistiske med noe som gir mening for deg på sikt slik at det realistiske ikke blir kjedelig. Alt går på din egen innstilling. Du må finne det ut, kanskje i samråd med terapeuter og nav, og så må du være villig til å jobbe målrettet mot de målene OG fylle dem med noe som er meningsfullt for deg. Du er opphengt i bl.a. det å reise, men det er mye annet som kan bli meningsfylt selv om du har låst deg fast i og hengt deg opp i det som ikke er mulig for deg her og nå. Snakk med terapeuten din om hvor låst og opphengt du er i det med å reise og det å få en utenlandsk kjæreste, for det er virkelig en hangup. Samme er det at "alt er kjedelig" og det at du skylder på alt og alle andre.

Du må være villig til å begynne å tenke nytt, og det kan en god terapeut hjelpe deg med - selv om det er du selv som må gjøre jobben.

Men som sagt utallige ganger tidligere, skal du få en positiv endring i ditt liv så MÅ du slutte å skrive manisk negativt om deg selv og alle andre hele tiden, for det gjør bare at du selv gjør at du sitter fast i negativiteten og kjedsomheten. Ingen andre gjør det mot deg, det gjør du nå mot deg selv. Så ta opp disse hang-ups'ene dine med terapeuten!

 

Anonymkode: 54047...f44

[Anonym bruker]

Jeg har også reagert på alle som er sliten.. Ellers har jeg ikke noe å tilføye, livet er kjedelig. Forutsigbart er kjedelig, men ett u-kjedeligliv tror jeg gir folk mer hodebry. 

Anonymkode: 56a67...942

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg liker heller ikke når folk sier at man må lære seg å leve et begrenset liv med Asperger. Jeg tror det er dette folk mener når jeg sier hva jeg vil. At man heller skal se på mulighetene en faktisk har.. for de realistiske mulighetene mine virker bare kjedelige... og så blir dere provoserte fordi jeg skriver at jeg rett frem hva jeg mener. 

Anonymkode: 9c629...d32

Nei, vi blir ikke det. Vi blir ikke engang provoserte av at du er så utrolig kravstor og bortskjemt. Men at du spør om ting, får svar, og aldri tar det til deg, DET blir vi provoserte av.

Anonymkode: e371c...61d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fordi jeg må bygge opp meg selv først. Og trenger behandling. Korona er med å ødelegger også da mange arbeidsplasser falt bort. Jeg føler også det er ensomt å reise hele alene uten å treffe noen. 

Anonymkode: 9c629...d32

Det er vel ikke noe mindre ensomt å bli værende et sted du ikke trives? HVA eksakt stopper deg fra å reise eller gjøre andre ting?

Anonymkode: e371c...61d

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Skrev tidligere at jeg ikke kom til å svare mer i tråden din, men dette er siste svar:

Du må rett og slett akseptere hva som er realistisk for deg, her og nå og i fremtiden. Det er din oppgave. Det er også din oppgave å fylle det realistiske med noe som gir mening for deg på sikt slik at det realistiske ikke blir kjedelig. Alt går på din egen innstilling. Du må finne det ut, kanskje i samråd med terapeuter og nav, og så må du være villig til å jobbe målrettet mot de målene OG fylle dem med noe som er meningsfullt for deg. Du er opphengt i bl.a. det å reise, men det er mye annet som kan bli meningsfylt selv om du har låst deg fast i og hengt deg opp i det som ikke er mulig for deg her og nå. Snakk med terapeuten din om hvor låst og opphengt du er i det med å reise og det å få en utenlandsk kjæreste, for det er virkelig en hangup. Samme er det at "alt er kjedelig" og det at du skylder på alt og alle andre.

Du må være villig til å begynne å tenke nytt, og det kan en god terapeut hjelpe deg med - selv om det er du selv som må gjøre jobben.

Men som sagt utallige ganger tidligere, skal du få en positiv endring i ditt liv så MÅ du slutte å skrive manisk negativt om deg selv og alle andre hele tiden, for det gjør bare at du selv gjør at du sitter fast i negativiteten og kjedsomheten. Ingen andre gjør det mot deg, det gjør du nå mot deg selv. Så ta opp disse hang-ups'ene dine med terapeuten!

 

Anonymkode: 54047...f44

Men HVORDAN vet jeg hva som er realistisk?! Det er ikke realistisk å bli Hollywood- skuespiller, det er jeg ikke lei meg for. Det er ikke realistisk å bli advokat, alt for langt studie og jeg har ikke personligheten til det. Men når ting er såpass urealistisk så prøver jeg heller ikke på det. Er det slike ting dere tror jeg tenker på? 
Saken er altså, at det er aspergersen eller hva pokker det er, som ødela for meg! Jeg har alltid følt meg på «et lavere nivå». Siden jeg var barn. Og det måtte innhente meg her også. Og nå føler jeg at jeg må tilbake til det kjedelige fordi jeg tilhører et lavere nivå. Jeg vet ikke hvor problemet ligger. Ligger det ikke i blodet vårt? Alle andre i familien er kjedelige for meg når det kommer til levemåte. De velger selv, men jeg kræsjer helt med dem slik sett. Jeg føler meg tvunget til å være mer som de som er der jeg er fra selv om jeg aldri fikk passe inn den tiden jeg faktisk var interessert i det. Nå sier jeg ikke at jeg misliker ALLE der, det gjør jeg ikke. de fleste av dem trives. Men det gjør ikke jeg. Det jeg føler er på en måte at jeg fikk en så kort opptur i livet, men så må jeg tilbake og leve på deres nivå. Altså, jeg husker mobbinga og føler ikke det er deres feil akkurat. Men jeg er irritert på at det kjennes som at vi er født med samme energi. Jeg hører altså sammen med dem selv om jeg ikke vil og må tilbake og leve på «deres nivå». 
Jeg valgte liv ut fra interesse når det føltes riktig. Men føler det bare straffer seg. Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne velge det jeg ville med den diagnosen her liksom? Føler «lavt nivå» følger meg hele veien. Og jeg gir meg ikke før jeg får kastet det. Gidder ikke ha kort jeg ikke vil ha. 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel ikke noe mindre ensomt å bli værende et sted du ikke trives? HVA eksakt stopper deg fra å reise eller gjøre andre ting?

Anonymkode: e371c...61d

HVEM skal jeg reise til? Kjenner ingen godt nok til å bare komme på besøk!   Fyren tør jeg ikke spørre heller. Har ikke lyst at følelsene skal blusse opp for fullt igjen. 

Endomt å bare reise, og se på andre. 
 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Saken er altså, at det er aspergersen eller hva pokker det er, som ødela for meg! Jeg har alltid følt meg på «et lavere nivå». Siden jeg var barn. Og det måtte innhente meg her også. Og nå føler jeg at jeg må tilbake til det kjedelige fordi jeg tilhører et lavere nivå. Jeg vet ikke hvor problemet ligger. Ligger det ikke i blodet vårt? Alle andre i familien er kjedelige for meg når det kommer til levemåte. De velger selv, men jeg kræsjer helt med dem slik sett. Jeg føler meg tvunget til å være mer som de som er der jeg er fra selv om jeg aldri fikk passe inn den tiden jeg faktisk var interessert i det. Nå sier jeg ikke at jeg misliker ALLE der, det gjør jeg ikke. de fleste av dem trives. Men det gjør ikke jeg. Det jeg føler er på en måte at jeg fikk en så kort opptur i livet, men så må jeg tilbake og leve på deres nivå. Altså, jeg husker mobbinga og føler ikke det er deres feil akkurat. Men jeg er irritert på at det kjennes som at vi er født med samme energi. Jeg hører altså sammen med dem selv om jeg ikke vil og må tilbake og leve på «deres nivå». 
Jeg valgte liv ut fra interesse når det føltes riktig. Men føler det bare straffer seg. Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne velge det jeg ville med den diagnosen her liksom? Føler «lavt nivå» følger meg hele veien. Og jeg gir meg ikke før jeg får kastet det. Gidder ikke ha kort jeg ikke vil ha. 

Anonymkode: 9c629...d32

Svar på dette: 

Hvorfor bruker du ordet "må" i setningen "må tilbake til det kjedelige"? Hvem eller hva sier at du må det?

Hvorfor bruker du ordet "tvunget" i setningen "føler meg tvunget til å være mer som de"? Hvem eller hva tvinger deg?

Hvorfor bruker du ordet "må" i setningen "så må jeg tilbake og leve på deres nivå"? Hvem eller hva sier at du må det? (Du sier det to steder, til og med.)

Hvorfor bruker du ordet "straffer" i setningen "føler det bare straffer seg"? Hvem eller hva er det som straffer deg, og hvilken form har den straffen?

 

Dette går igjen i alle trådene. Du gjentar at du "må" noe, eller "ikke får lov til" noe, at folk sier du "skal" noe, eller at du tilrådes eller frarådes noe. HVEM eller HVA er det som kommer med disse påbudene og forbudene? Og HVORFOR mener du at du er nødt til å følge dem og gjøre som de sier?

 

 

Anonymkode: e371c...61d

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

HVEM skal jeg reise til? Kjenner ingen godt nok til å bare komme på besøk!   Fyren tør jeg ikke spørre heller. Har ikke lyst at følelsene skal blusse opp for fullt igjen. 

Endomt å bare reise, og se på andre. 
 

Anonymkode: 9c629...d32

Nei, det er ikke ensomt å reise alene - synes jeg da. Jeg ELSKER å reise alene!!!

Anonymkode: 18357...cac

[Anonym bruker]

Du må slutte å tro at det er ensomt å reise alene. Det er en fantastisk mulighet til å møte folk fra hele verden. En venninne reiste jorden rundt, og var ikke ensom ett minutt. Hun møtte nye folk hele tiden og har nå et enormt nettverk over hele verden. Det er bare en unskyldning du lager for deg selv fordi du ikke tør. Og vet du hva - worst case senario - dra hjem igjen.

Anonymkode: a1210...adc

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du må slutte å tro at det er ensomt å reise alene. Det er en fantastisk mulighet til å møte folk fra hele verden. En venninne reiste jorden rundt, og var ikke ensom ett minutt. Hun møtte nye folk hele tiden og har nå et enormt nettverk over hele verden. Det er bare en unskyldning du lager for deg selv fordi du ikke tør. Og vet du hva - worst case senario - dra hjem igjen.

Anonymkode: a1210...adc

Worst case? Kidnappet? Noen virker vennlige men så har de baktanker. Pga diagnosen min er jeg redd jeg lett kan bli offer. Har faktisk blitt kjent med folk i utlandet og aldri blitt utsatt for noe negativt. Men det kan jo skje. Dette er jo grunnen til at jeg har slitt med å få venner da. Alltid trodd at alle har baktanker.. 

Anonymkode: 9c629...d32

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Worst case? Kidnappet? Noen virker vennlige men så har de baktanker. Pga diagnosen min er jeg redd jeg lett kan bli offer. Har faktisk blitt kjent med folk i utlandet og aldri blitt utsatt for noe negativt. Men det kan jo skje. Dette er jo grunnen til at jeg har slitt med å få venner da. Alltid trodd at alle har baktanker.. 

Anonymkode: 9c629...d32

Hva er det du vil med alle innleggene du lager her inne da, du er jo negativ til alt folk skriver til deg

Anonymkode: 1bd5a...1a6

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Worst case? Kidnappet? Noen virker vennlige men så har de baktanker. Pga diagnosen min er jeg redd jeg lett kan bli offer. Har faktisk blitt kjent med folk i utlandet og aldri blitt utsatt for noe negativt. Men det kan jo skje. Dette er jo grunnen til at jeg har slitt med å få venner da. Alltid trodd at alle har baktanker.. 

Anonymkode: 9c629...d32

Hvorfor skulld  noen ønske å kidnappe deg?  Med mindre du drar til de farligste stedene på jorden er det vekdig lite sansynlig og skulle det skje så opplever du i det minste noe som ikke er kjedelig.

Anonymkode: 49d6e...7e2