Penibel situasjon 😳

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da må du sette grenser for deg selv da, og forklare henne at dette vennskapet for tiden er overveldende enveis, og det blir slitsomt for deg. Du har fått massevis av råd som du ikke er fornøyd med - hva, helt konkret, vil du at vi skal si?

Anonymkode: 84800...524

Pr. i dag setter jeg grenser ved å gjøre som jeg sa i hovedinnlegget:

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har invitert henne i noen bursdager, men inviterer henne ellers aldri, hun inviterer seg selv.

Og som før nevnt, jeg gjør hva jeg kan for å avslutte telefonsamtaler på en kjapp, men likevel hyggelig måte. 

Jeg tror hun blir fornærma om jeg skal ta opp med henne at vennskapet er «slitsomt» eller «enveis». Jeg søker en bedre måte å balansere dette på. Og hvis jeg visste hva som var løsningen «helt konkret» ville jeg ikke ha spurt. Jeg kan ikke instruere dere i noe jeg ikke vet svaret på...
 

 

Anonymkode: a2227...d7d

[sug lut]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pr. i dag setter jeg grenser ved å gjøre som jeg sa i hovedinnlegget:

Og som før nevnt, jeg gjør hva jeg kan for å avslutte telefonsamtaler på en kjapp, men likevel hyggelig måte. 

Jeg tror hun blir fornærma om jeg skal ta opp med henne at vennskapet er «slitsomt» eller «enveis». Jeg søker en bedre måte å balansere dette på. Og hvis jeg visste hva som var løsningen «helt konkret» ville jeg ikke ha spurt. Jeg kan ikke instruere dere i noe jeg ikke vet svaret på...
 

 

Anonymkode: a2227...d7d

Da koker det ned til varianter av "nei". Det er jo ikke vanskelig å sile ut telefoner nå til dags med nummer- og navnevisning. Du kan svare bare når du faktisk orker, og om det er "aldri" så er det slik det er. Du kan også velge å ha mail-kontakt, for eksempel (eller brevdue, om så er), om det er mindre invaderende. Da kan hun få legge ut i det vide og brede. Så kan du ligge i forkant med faktisk invitasjon til fysisk møte  - om du vil sikre deg kan du til og med invitere på noe du vet hun ikke vil eller kan, slik har du oppfylt kontakt-forpliktelsen for en stund uten å faktisk måtte ha kontakt. Da har du noe som kanskje dør ut av seg selv.

Endret 7. september 2020 av sug lut

[Den perfekte mor, påan igjen]

Kan du ikke neste gang hun ringer, si: «du, jeg kan egentlig ikke fordra å snakke i telefonen. Kan du ikke heller komme en tur over i kveld/til lørdag, så kan vi snakke da?» Da har du fått sagt at du misliker telefonsamtaler. Riktignok har du invitert henne på besøk, men det trenger ikke gjenta seg så ofte. Under samtalene med henne kan du jo også forsøke å vri samtalen i en mer konstruktiv retning. «Ja, det er jo kjipt at datteren din må flytte, men heldigvis er hun ung og tilpasningsdyktig. Det er jo ikke mange på hennes alder som har fått samme mulighet som henne til å bo alene i toroms (eller hva det nå var🙈). Kanskje hun vil sette pris på å ha mindre areal å holde orden på? Hun kan jo alltids investere i noe større når hun blir voksen/ferdig utdannet/får jobb».

 

Vi er jo alle forskjellige, og jeg kan også ha behov for å sutre av og til. Men noen ganger hjelper det å få hjelp til å se ting fra en annen vinkel. Det kan virke umulig å se mulighetene når man har satt seg fast i problemene.

Endret 7. september 2020 av Den perfekte mor, påan igjen

[Anonym bruker]

Hei Hi. Jeg liker heller ikke å prate i telefonen. Alle som kjenner meg vet dette. De blir ikke fornærmet over at jeg sier dette. Du må bare være helt klar, send henne gjerne en sms når hun ringer. Du kan bare skrive: som du vet, liker jeg ikke å prate i telefonen, kan jeg ta kontakt med deg, så treffes vi for en kaffe en dag? Da kan du også styre dette ved å forlate kaffebaren når du selv måtte ønske. Kunne dette ha passet deg, Hi?

Anonymkode: 46b4b...deb

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hvorfor du tar telefonen hvis du ikke vil snakke? Kan du ikke bare la det gå til svareren? 

Anonymkode: 4d119...689

[Anonym bruker]

4 timer siden, sug lut skrev:

Da koker det ned til varianter av "nei". Det er jo ikke vanskelig å sile ut telefoner nå til dags med nummer- og navnevisning. Du kan svare bare når du faktisk orker, og om det er "aldri" så er det slik det er. Du kan også velge å ha mail-kontakt, for eksempel (eller brevdue, om så er), om det er mindre invaderende. Da kan hun få legge ut i det vide og brede. Så kan du ligge i forkant med faktisk invitasjon til fysisk møte  - om du vil sikre deg kan du til og med invitere på noe du vet hun ikke vil eller kan, slik har du oppfylt kontakt-forpliktelsen for en stund uten å faktisk måtte ha kontakt. Da har du noe som kanskje dør ut av seg selv.

Ja, jeg svarer jo ikke når jeg ikke vil snakke. Men etter å ha ignorert fire oppringninger, må jeg nesten ta den femte... 

Hun bruker ikke mail. Ikke sosiale medier heller, hun bruker kun telefon eller personlig oppmøte. 

Jeg tenkte ikke å drepe hele kontakten, men å finne en taktfull måte å forme den på, slik at den passer bedre for meg. Jeg vil ikke ha rollen som bestevenninne, men jeg kan godt være «festivalvenninne» eller «sporadisk rødvinsskravler». Det er en stram line å gå på, å si ja til det jeg vil og liker, men ikke ende opp med å være «Spør Sanne». 
 

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner ikke helt hvorfor du tar telefonen hvis du ikke vil snakke? Kan du ikke bare la det gå til svareren? 

Anonymkode: 4d119...689

Ja, det gjør jeg hver uke. Men når hun har prøvd en gang i uka i en måned, så blir det litt rart om jeg ALDRI er ledig. Og når jeg noen ganger har manøvrert meg ut av en samtale (hun vil snakke hyggeprat og sludre litt, jeg vil ta imot en beskjed og legge på) da er hun alltid litt spiss neste gang.  Starter samtalen med «Ja, du har vel ikke tid, antar jeg» o.l.

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

4 timer siden, Den perfekte mor, påan igjen skrev:

Kan du ikke neste gang hun ringer, si: «du, jeg kan egentlig ikke fordra å snakke i telefonen. Kan du ikke heller komme en tur over i kveld/til lørdag, så kan vi snakke da?» Da har du fått sagt at du misliker telefonsamtaler. Riktignok har du invitert henne på besøk, men det trenger ikke gjenta seg så ofte. Under samtalene med henne kan du jo også forsøke å vri samtalen i en mer konstruktiv retning. «Ja, det er jo kjipt at datteren din må flytte, men heldigvis er hun ung og tilpasningsdyktig. Det er jo ikke mange på hennes alder som har fått samme mulighet som henne til å bo alene i toroms (eller hva det nå var🙈). Kanskje hun vil sette pris på å ha mindre areal å holde orden på? Hun kan jo alltids investere i noe større når hun blir voksen/ferdig utdannet/får jobb».

 

Vi er jo alle forskjellige, og jeg kan også ha behov for å sutre av og til. Men noen ganger hjelper det å få hjelp til å se ting fra en annen vinkel. Det kan virke umulig å se mulighetene når man har satt seg fast i problemene.

Det er det jeg har prøvd til nå. Den storyen med datteren, der jeg var krampaktig konstruktiv og til slutt endte opp med at dette virkelig ikke var et stort problem, jenta var jo likevel privilegert, besvarte hun ganske snurt med at «ja vel, men også prinsesser kan gråte!» Så mine innspill tas ikke så veldig inn, kan du si... noen mennesker har det travelt med å få en masse UT, da går lite INN.

Ja, jeg skal nok være enda tydeligere på at jeg ikke liker å snakke i telefonen. Andre venner vet jo det. Men det er 2 timers kjøring for henne eller meg hvis vi skal møtes, så enten blir det da hele helga. Eller det må treffe når hun skal til foreldrenes hytte (20 minutter fra meg). Så jeg tør jo ikke be henne hit, der kan jeg jo bli stuck fra fredag til søndag! 😆

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei Hi. Jeg liker heller ikke å prate i telefonen. Alle som kjenner meg vet dette. De blir ikke fornærmet over at jeg sier dette. Du må bare være helt klar, send henne gjerne en sms når hun ringer. Du kan bare skrive: som du vet, liker jeg ikke å prate i telefonen, kan jeg ta kontakt med deg, så treffes vi for en kaffe en dag? Da kan du også styre dette ved å forlate kaffebaren når du selv måtte ønske. Kunne dette ha passet deg, Hi?

Anonymkode: 46b4b...deb

Ja, det må times litt klokt i så fall. Og egentlig burde jeg dra dit f eks en søndag, så hun ikke kan bestemme hvor lenge jeg blir og ikke forventer at jeg overnatter.

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

Du kan jo forsøke å redusere kontakten noe mer og vri den over på ting du ønsker å finne på sammen med henne. Men helt ærlig så høres det ut som om dere ønsker helt forskjellige ting ut av dette vennskapet. Du kan ikke forandre henne, og det er vanskelig å bygge et vennskap på bare den enes premisser. Så jeg tenker at det nesten er like greit å la dette fade sakte men sikkert ut. 

Anonymkode: 2b62e...173

[Anonym bruker]

På 7.9.2020 den 17.46, Anonym bruker skrev:

Du kan jo forsøke å redusere kontakten noe mer og vri den over på ting du ønsker å finne på sammen med henne. Men helt ærlig så høres det ut som om dere ønsker helt forskjellige ting ut av dette vennskapet. Du kan ikke forandre henne, og det er vanskelig å bygge et vennskap på bare den enes premisser. Så jeg tenker at det nesten er like greit å la dette fade sakte men sikkert ut. 

Anonymkode: 2b62e...173

Fins det ingen mellomting mellom null kontakt og klam bestevenn, altså? Er dere andre like tette, eventuelt like distanserte, med alle vennene deres? 

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fins det ingen mellomting mellom null kontakt og klam bestevenn, altså? Er dere andre like tette, eventuelt like distanserte, med alle vennene deres? 

Anonymkode: a2227...d7d

Du har fått forslag til mellomting. Men du vil jo ikke. 

Anonymkode: dfb14...ab1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fins det ingen mellomting mellom null kontakt og klam bestevenn, altså? Er dere andre like tette, eventuelt like distanserte, med alle vennene deres? 

Anonymkode: a2227...d7d

Jeg har tidligere gitt råd om å sette grenser for deg selv, men det var visst feil, det óg. Jeg vet ikke helt hvilke råd du hadde sett for deg at du skulle få? 

Anonymkode: 84800...524

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tidligere gitt råd om å sette grenser for deg selv, men det var visst feil, det óg. Jeg vet ikke helt hvilke råd du hadde sett for deg at du skulle få? 

Anonymkode: 84800...524

 

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du har fått forslag til mellomting. Men du vil jo ikke. 

Anonymkode: dfb14...ab1

 Jeg setter grenser. Men som en her korrekt påpeker, jeg og den andre ønsker ulike ting av vennskapet. Hvordan formidler jeg min side av dette, med eller uten ord, på en måte som lar meg beholde et bekjentskap på et greit nivå uten å bli spist opp. Å fase ut eller å si til henne at jeg ikke gidder møtes, fører til noe annet enn det. Så nei, de rådene vil jeg ikke følge.

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

 Jeg setter grenser. Men som en her korrekt påpeker, jeg og den andre ønsker ulike ting av vennskapet. Hvordan formidler jeg min side av dette, med eller uten ord, på en måte som lar meg beholde et bekjentskap på et greit nivå uten å bli spist opp. Å fase ut eller å si til henne at jeg ikke gidder møtes, fører til noe annet enn det. Så nei, de rådene vil jeg ikke følge.

Anonymkode: a2227...d7d

Si nei! Du MÅ ikke ta telefonen når hun ringer, og du MÅ ikke takke ja til besøk hvis du ikke vil. Hvis hun blir fornærmet over at du sier nei når det ikke passer får det være hennes eget problem. "Det passer ikke akkurat nå/i dag/denne uken" er en fullstendig akseptabel grunn til å takke nei.

Anonymkode: 84800...524

[Anonym bruker]

Hun oppdager det til slutt. Tro meg og det er vondt. Hadde en venninne der jeg oppfattet oss som bestevenner. 

Helt til det gikk opp for meg at hun var min, men jeg var mer som bekjent for henne. Hun kom aldri på besøk, ringte aldri til meg, men snakket med henne såpass ofte at jeg tenkte ikke over det, lenge. Så begynte hun å bli mer stille i telefon, uten at noe var galt og hun tok alltid telefonen når jeg ringte. Fant også ut at hun stadig gjorde ting, der det var natulig å invitere nære venner, uten å sakt et ord til meg. Så tenkte en del på det og fant ut at min bestevenninne som jeg elsket å prate med og jeg stole mest på i hele verden ikke anså meg som en nær venninne engang.

Det var grusomt vondt og føltes som kjærlighetssorg rett og slett og ikke minst flaut. Følte meg så dum. Fant ut at jeg skulle ikke være den som var vanskelig og sluttet å ta konta hele tiden, litt nå og litt da. I mer naturlige settinger og ikke bare for å prate. Nå har vi ikke kontakt lengre.

Ja, vi er voksne, over 30 år begge to. 

Anonymkode: 0574b...423

[Anonym bruker]

På 9.9.2020 den 16.38, Anonym bruker skrev:

Hun oppdager det til slutt. Tro meg og det er vondt. Hadde en venninne der jeg oppfattet oss som bestevenner. 

Helt til det gikk opp for meg at hun var min, men jeg var mer som bekjent for henne. Hun kom aldri på besøk, ringte aldri til meg, men snakket med henne såpass ofte at jeg tenkte ikke over det, lenge. Så begynte hun å bli mer stille i telefon, uten at noe var galt og hun tok alltid telefonen når jeg ringte. Fant også ut at hun stadig gjorde ting, der det var natulig å invitere nære venner, uten å sakt et ord til meg. Så tenkte en del på det og fant ut at min bestevenninne som jeg elsket å prate med og jeg stole mest på i hele verden ikke anså meg som en nær venninne engang.

Det var grusomt vondt og føltes som kjærlighetssorg rett og slett og ikke minst flaut. Følte meg så dum. Fant ut at jeg skulle ikke være den som var vanskelig og sluttet å ta konta hele tiden, litt nå og litt da. I mer naturlige settinger og ikke bare for å prate. Nå har vi ikke kontakt lengre.

Ja, vi er voksne, over 30 år begge to. 

Anonymkode: 0574b...423

Jeg har ikke lyst til å såre eller kutte ut noen. Men kanskje du kan gi et tips om hvordan du helst ville ha blitt fortalt at dere var på to ulike «steder» i vennskapet? Det er tross alt ikke en aggressiv handling av meg at jeg har andre venner jeg er mer nær med. Det har jo sine grunner. Men det er visst veldig tabu å si høyt. Bare se på denne tråden - ingen ser ut til å tro på at jeg faktisk vil være venner selv om jeg ikke beundrer den sytete delen av min venninnes personlighet. Og ingen klarer å se at der godt kan finnes flere nivåer av bekjentskap.

Hva måtte din eksvenninne ha gjort for å rydde opp i den misforståelsen uten at det skulle bli vondt? 

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

På 9.9.2020 den 14.55, Anonym bruker skrev:

Si nei! Du MÅ ikke ta telefonen når hun ringer, og du MÅ ikke takke ja til besøk hvis du ikke vil. Hvis hun blir fornærmet over at du sier nei når det ikke passer får det være hennes eget problem. "Det passer ikke akkurat nå/i dag/denne uken" er en fullstendig akseptabel grunn til å takke nei.

Anonymkode: 84800...524

Det vet jeg, men det rimer ikke med den typen person jeg vil være.

(Jeg sier nei og ja ettersom det passer. Har nevnt det hundre ganger i tråden.)

Anonymkode: a2227...d7d

[oslofrk]

Ah - Hi - JEG kjenner meg igjen!

Det er faktisk temmelig krevende den greia der. Jeg har det sånn med bla en tremenning. Hun er familie - om enn litt fjern og jeg er glad i henne, men blir GAL av negativt fokus. Vi begynte å trene sammen og jeg var så glad, for da ble det ikke så mye prat, men så begynte hun å ville gå, for å kunne prate samtidig... Da ble det ikke mere trening gitt. 
Det vondeste er at hun skjønner at det blir for mye for meg, men ikke klarer å begrense seg - og jeg synes det er vanskelig å avbryte henne. Hun kontakter meg jevnt og trutt og jeg sier ja hvis det passer, men det er sjeldent. En stund holdt jeg på å forgå av dårlig samvittighet. Nå tenker jeg at hun har et valg og hvis hun synes det er verdt det å få nei 5 ganger for hvert ja, så er det hennes valg...

[Anonym bruker]

2 timer siden, oslofrk skrev:

Ah - Hi - JEG kjenner meg igjen!

Det er faktisk temmelig krevende den greia der. Jeg har det sånn med bla en tremenning. Hun er familie - om enn litt fjern og jeg er glad i henne, men blir GAL av negativt fokus. Vi begynte å trene sammen og jeg var så glad, for da ble det ikke så mye prat, men så begynte hun å ville gå, for å kunne prate samtidig... Da ble det ikke mere trening gitt. 
Det vondeste er at hun skjønner at det blir for mye for meg, men ikke klarer å begrense seg - og jeg synes det er vanskelig å avbryte henne. Hun kontakter meg jevnt og trutt og jeg sier ja hvis det passer, men det er sjeldent. En stund holdt jeg på å forgå av dårlig samvittighet. Nå tenker jeg at hun har et valg og hvis hun synes det er verdt det å få nei 5 ganger for hvert ja, så er det hennes valg...

Hun trenger en søppeldunk å legge ting i? Håper hun har noen profesjonelle, også da. Sånn at hun kan fylle bøtta de dagene du sier nei også.

Tror hun jeg kjenner egentlig ser for seg at vi to ligner hverandre mer enn vi gjør. Vi har begge blitt aleine med unger og måttet slå oss fram, og vi har begge litt «sære» interesser. Dem kan vi til en viss grad dyrke sammen, da har jeg det kjempegøy. Men når hele klagesangen kommer ved siden av, da kjenner jeg at jeg er glad mine andre venner er mer balanserte. 

Anonymkode: a2227...d7d

[Anonym bruker]

Har også spesielt ei slik venninne. Jeg liker henne godt, men i doser. Jeg orker henne ikke like ofte som hun ønsker. Hun presenterer meg som sin nærmeste og beste venn. Hun tror jeg kommer til å be henne være forlover når jeg skal gifte meg, noe som ikke vil skje, og det er kleint. Jeg ønsker ikke å kutte henne ut, men jeg skulle ønske hun kunne roe seg ned litt. 

Anonymkode: d9798...fef

[Anonym bruker]

Du må være ærlig og snakke i klartekst. Hinting og diffus oppførsel kommer ikke til å føre fram, for det høres ikke ut som om hun har så gode antenner for slikt. 

Det blir på litt samme måte som kvinner som klager over at mannen ikke skjønner hva de ønsker osv. Vel, det er fordi du må kommunisere det bedre - i klartekst. 

Anonymkode: 7aa85...77d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du må være ærlig og snakke i klartekst. Hinting og diffus oppførsel kommer ikke til å føre fram, for det høres ikke ut som om hun har så gode antenner for slikt. 

Det blir på litt samme måte som kvinner som klager over at mannen ikke skjønner hva de ønsker osv. Vel, det er fordi du må kommunisere det bedre - i klartekst. 

Anonymkode: 7aa85...77d

Det er vel nettopp kjernen i problemet her: når jeg snakker i klartekst, fornærmer jeg henne. Har beskrevet det flere ganger i tråden. Derfor spør jeg dere. Hvis jeg ga faen i reaksjonen hennes kunne jeg jo bare si dra til helvete. Men det er ikke den typen menneske jeg vil være. 

Anonymkode: a2227...d7d

[Superdolly]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel nettopp kjernen i problemet her: når jeg snakker i klartekst, fornærmer jeg henne. Har beskrevet det flere ganger i tråden. Derfor spør jeg dere. Hvis jeg ga faen i reaksjonen hennes kunne jeg jo bare si dra til helvete. Men det er ikke den typen menneske jeg vil være. 

Anonymkode: a2227...d7d

Men det er jo også dette flere forsøker å fortelle deg: Hintingen du har drevet med hittil funker ikke. Og det finnes ingen magisk løsning som gjør at hun plutselig skjønner dette selv og går fra å være intens og "på" og se på deg som en langt bedre venninne enn du ser på henne som, til å distansere seg mer, ta kontakt sjeldnere og gå over til den formen du ønsker. 

Beklager, men det finnes ingen andre løsninger enn å være tydelig (og ja, jeg skjønner at du fornærmer henne da) eller å fortsette i samme spor.

[LillaGorilla♥♥]

Du kan jo egentlig ikke endre noen andre enn deg selv. Man kan ikke forandre andre, hun venninnen din er som hun er. Da må du enten akseptere det, eller endre din måte å forholde deg til henne på. Enten ved å sette tydeligere grenser og si klart i fra (og så drite i om hun blir sur eller fornærmet), eller droppe hele greia. Det du driver med nå funker jo åpenbart ikke, slik jeg leser deg. 
Du velger jo helt selv om du vil ta til deg rådene her eller ikke, men vil du ha en forandring må du nesten starte i din ende.