Vi har lyst til å bli fosterhjem

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min ønsker å bli fosterhjem for en ungdom i første omgang. Vi har allerede 3 barn, men vi har tid, plass og omsorg og kjærlighet til 1 til. Vi føler veldig sterkt for dette. Du som har egne barn og har et fosterbarn, hvordan er din hverdag? 

Takker så mye for seriøse svar

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

Litt fra en annen vinkel...

Jeg vokste opp med flere barn fra flere ulike familier som hadde fosterbarn.

Jeg vokste også opp med flere barn som kom fra familier hvor foreldrene var misjonærer eller hadde andre idealistiske oppgaver i utlandet.

Absolutt alle disse barna opplevde det som en vanvittig belastning at disse over-idealistiske foreldrene skulle ta seg av en med ekstreme utfordringer på toppen av den familien de allerede hadde skapt.

De jeg enda har kontakt med, sliter fremdeles, i voksen alder.

De sliter i betraktelig mye større grad en venner som hadde normale familier, hvor foreldrene tok seg av sine egne unger først og fremst.

Kan virkelig bare komme med en eneste anbefaling her, og det er å bry seg om egne barn og ikke tenke at de takler at dere vil påta dere mer.

Fint å være idealist.

Men ikke når idealismen går på bekostning av noen andre! 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt fra en annen vinkel...

Jeg vokste opp med flere barn fra flere ulike familier som hadde fosterbarn.

Jeg vokste også opp med flere barn som kom fra familier hvor foreldrene var misjonærer eller hadde andre idealistiske oppgaver i utlandet.

Absolutt alle disse barna opplevde det som en vanvittig belastning at disse over-idealistiske foreldrene skulle ta seg av en med ekstreme utfordringer på toppen av den familien de allerede hadde skapt.

De jeg enda har kontakt med, sliter fremdeles, i voksen alder.

De sliter i betraktelig mye større grad en venner som hadde normale familier, hvor foreldrene tok seg av sine egne unger først og fremst.

Kan virkelig bare komme med en eneste anbefaling her, og det er å bry seg om egne barn og ikke tenke at de takler at dere vil påta dere mer.

Fint å være idealist.

Men ikke når idealismen går på bekostning av noen andre! 

Anonymkode: 87f9d...4cf

Det var en egoistisk tankegang

Anonymkode: 4693a...30c

[Anonym bruker]

Kan også anbefale deg å lese alt du kommer over av forskning på barns oppvekst med fostersøsken.

Sikkert noen som har gjort en litt mer ordentlig jobb med å finne ut hvordan det går, enn mine anekdotiske (skjønt, begredelig like) historier. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt fra en annen vinkel...

Jeg vokste opp med flere barn fra flere ulike familier som hadde fosterbarn.

Jeg vokste også opp med flere barn som kom fra familier hvor foreldrene var misjonærer eller hadde andre idealistiske oppgaver i utlandet.

Absolutt alle disse barna opplevde det som en vanvittig belastning at disse over-idealistiske foreldrene skulle ta seg av en med ekstreme utfordringer på toppen av den familien de allerede hadde skapt.

De jeg enda har kontakt med, sliter fremdeles, i voksen alder.

De sliter i betraktelig mye større grad en venner som hadde normale familier, hvor foreldrene tok seg av sine egne unger først og fremst.

Kan virkelig bare komme med en eneste anbefaling her, og det er å bry seg om egne barn og ikke tenke at de takler at dere vil påta dere mer.

Fint å være idealist.

Men ikke når idealismen går på bekostning av noen andre! 

Anonymkode: 87f9d...4cf

Det var veldig trist at det skjedde deg og de andre. Det er virkelig ikke greit, og her burde både barnevernet og fosterforeldrene vært mye mer realistiske og ikke gitt/tatt på seg for mye ansvar. 

Når det er sagt, så vet ikke du verken om hvem jeg er, min familie, hvordan vi fungerer, prioriterer eller hva våre ressurser er.

Dette er ikke noe vi bare har funnet ut over natten. Dette er et stort ønske fra vår side og vi har evaluert oss selv hvert år og nå er vi klare for et barn til i form av et fosterbarn. Vi hadde ikke tatt denne avgjørelsen hvis det kom til å gå på bekostning av de barna vi allerede har, hva er da hensikten med å hjelpe noen andre som trenger det, hvis våre skal lide opp i hjelpen til et fosterbarn? For meg er det ganske urealistisk. Vi kan ta til oss et barn til og vi vil evt se på det barnet som en ressurs i form av enda en person å være glad i og omvendt, håper vi selvsagt. 

Men så var jeg også i utgangspunktet bare interessert i seriøse svar fra noen som er i samme båt. Så beklager at det skjedde med deg, vi skal uansett gjøre dette. 

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var en egoistisk tankegang

Anonymkode: 4693a...30c

Selvfølgelig skal man sette egne barn først!

Det er en hver forelders oppgave!

Hvis man ikke egentlig ønsker å ta seg av egne barn, eller synes vanlige barn er så normale, friske og kjedelige, og altfor liten utfordring, så kan man heller skaffe seg kun fosterbarn helt fra start, eller vente til egne unger er ute av redet.

Det samme gjelder selvfølgelig alle andre ting som voksne synes er mer viktig enn egne unger, være seg karriere, fasade eller ny kjæreste og ny familie. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan også anbefale deg å lese alt du kommer over av forskning på barns oppvekst med fostersøsken.

Sikkert noen som har gjort en litt mer ordentlig jobb med å finne ut hvordan det går, enn mine anekdotiske (skjønt, begredelig like) historier. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

Har du lik til de evt artiklene? Jeg kan bare gå ut i fra meg selv. Jeg bodde mine egne ungdomsår hos andre enn mine foreldre, jeg fikk et ekstremt godt forhold til barna dems og de er som søsken for meg i dag. Ikke alle vil føle det slikt nei, men vi er i dialog med barnevernet om at ungdommen som skal bo hos oss må ha lyst til å bo med en stor familie. Og vi, vi behandler alle like, så den ungdommen som kommer inn til oss vil vi behandle som vår egen. Ikke alle klarer dette, men den egenskapen besitter jeg og min mann med. Forhåpentligvis så får vi det til, men ja det er jo ingen garanti.

Men igjen, legg gjerne ved link, kunnskap er det viktigste oppi dette. 

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det var veldig trist at det skjedde deg og de andre. Det er virkelig ikke greit, og her burde både barnevernet og fosterforeldrene vært mye mer realistiske og ikke gitt/tatt på seg for mye ansvar. 

Når det er sagt, så vet ikke du verken om hvem jeg er, min familie, hvordan vi fungerer, prioriterer eller hva våre ressurser er.

Dette er ikke noe vi bare har funnet ut over natten. Dette er et stort ønske fra vår side og vi har evaluert oss selv hvert år og nå er vi klare for et barn til i form av et fosterbarn. Vi hadde ikke tatt denne avgjørelsen hvis det kom til å gå på bekostning av de barna vi allerede har, hva er da hensikten med å hjelpe noen andre som trenger det, hvis våre skal lide opp i hjelpen til et fosterbarn? For meg er det ganske urealistisk. Vi kan ta til oss et barn til og vi vil evt se på det barnet som en ressurs i form av enda en person å være glad i og omvendt, håper vi selvsagt. 

Men så var jeg også i utgangspunktet bare interessert i seriøse svar fra noen som er i samme båt. Så beklager at det skjedde med deg, vi skal uansett gjøre dette. 

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

Hva har skjedd med meg?

Du nevner to ganger at noe har skjedd med meg.

Det eneste som har skjedd med meg er at jeg har utviklet meg i realistisk og vitenskapelig retning, slik at jeg faktisk tenker før jeg handler, og forsker på ting, ikke bare føler og drømmer og ønsker ting, og så setter utfor stupet. 

I HI skrev du at du og din mann ønsket dette. Her skriver du vi.

Et det da deg og din mann?

Eller hele familien?

Eller, kanskje tilmed bare en av dere? 

Det sier seg uansett selv at du ikke bare bør søke råd hos de som er i samme situasjon som dere, i betydningen foreldre med barn og fosterbarn.

Det er kun de som har vokst opp som barn i en slik familie, som vet hvordan det føles å vokse opp slik. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva har skjedd med meg?

Du nevner to ganger at noe har skjedd med meg.

Det eneste som har skjedd med meg er at jeg har utviklet meg i realistisk og vitenskapelig retning, slik at jeg faktisk tenker før jeg handler, og forsker på ting, ikke bare føler og drømmer og ønsker ting, og så setter utfor stupet. 

I HI skrev du at du og din mann ønsket dette. Her skriver du vi.

Et det da deg og din mann?

Eller hele familien?

Eller, kanskje tilmed bare en av dere? 

Det sier seg uansett selv at du ikke bare bør søke råd hos de som er i samme situasjon som dere, i betydningen foreldre med barn og fosterbarn.

Det er kun de som har vokst opp som barn i en slik familie, som vet hvordan det føles å vokse opp slik. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

Du... ta å finn noe bedre å gjøre på. HI og hennes familie har nok bedre innsikt i hva de kan evne, enn du har.

Anonymkode: 2102a...54a

[Anonym bruker]

https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/185076/Oyre.pdf?sequence=1&isAllowed=y
 

Her er en masteroppgave skrevet om emne. Du finner nok god informasjon der, og kilder du kan benytte deg av😊

Anonymkode: 2102a...54a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du lik til de evt artiklene? Jeg kan bare gå ut i fra meg selv. Jeg bodde mine egne ungdomsår hos andre enn mine foreldre, jeg fikk et ekstremt godt forhold til barna dems og de er som søsken for meg i dag. Ikke alle vil føle det slikt nei, men vi er i dialog med barnevernet om at ungdommen som skal bo hos oss må ha lyst til å bo med en stor familie. Og vi, vi behandler alle like, så den ungdommen som kommer inn til oss vil vi behandle som vår egen. Ikke alle klarer dette, men den egenskapen besitter jeg og min mann med. Forhåpentligvis så får vi det til, men ja det er jo ingen garanti.

Men igjen, legg gjerne ved link, kunnskap er det viktigste oppi dette. 

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

Nei jeg har ikke lest forskning, men det er vel enkelt nok å google på termer som

biologiske barn fostersøsken 

oppvekst med fostersøsken 

...så kommer det gjerne artikler med lenker til forskning. 

 

Forstår jo godt at du også har din egen vinkel på dette. Og fra et fostersøskens perspektiv, er det jo helt klart sunnest å ha en trygg familie rundt seg, fremfor å være overlatt til utrygghet. 

Har sikkert en del å si hvor krevende fosterbarnet er, for familiens samlede lykke. 

Bare vær i alle fall klar over at dette kan være en stor påkjenning på egne barn, og følg nøye med på hvordan de har det, slik at deres følelser er like viktig som alle aldres følelser - hele veien. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du... ta å finn noe bedre å gjøre på. HI og hennes familie har nok bedre innsikt i hva de kan evne, enn du har.

Anonymkode: 2102a...54a

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/185076/Oyre.pdf?sequence=1&isAllowed=y
 

Her er en masteroppgave skrevet om emne. Du finner nok god informasjon der, og kilder du kan benytte deg av😊

Anonymkode: 2102a...54a

Det var jammen litt av en selvmotsigelse!

Den studien bekrefter vel strengt tatt det jeg har kommet med i tråden, som du sier jeg bør tie med. 

Men men. 

Fint at det var du som fant den...jeg turde nemlig ikke male et enda dystrere bilde. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

https://www.idunn.no/tnb/2016/01/aa_vokse_opp_med_fostersoesken_med_utfordrende_atferd_-_erfar

Anonymkode: 2e52f...29c

[Anonym bruker]

Jeg er fostermor å har nå vært det i 4 år. Jeg har et biologisk barn fra før som har vært med på prosessen hele veien fra pridekurs m.m. 

Det er viktig å inkludere barna dere har i dette. Det vinner dere mye på senere😊  mine har blitt veldig tette noe jeg er veldig takknemlig for, men husk at det vil alltid dukke opp problemer underveis. Hos oss har det gått relativt bra men noen skjær i sjøen er det jo alltid. 

 

Husk å ta i mot alle kurs dere blir tilbudt. De er gull verdt på alle måter😊

Anonymkode: 212d8...f21

[Anonym bruker]

Foreldrene mine var beredskapshjem i store deler av min oppvekst. Vi var flere søsken og de ville «redde verden». Vi hadde ikke så mye fra før av ting og tid da vi var flere og jeg var ofte dypt misunnelig på all tiden disse barna tok fra meg og alt de fikk (de fleste fikk vedtak på å kjøpe alt, dvs alt nytt fra klær, sykkel, ski osv). Jeg arvet stort sett alltid og det var vondt å være med på shoppingturen hver gang vi fikk inn et nytt barn eller søskenpar/flokk. Jeg som hadde det så bra, måtte bare finne meg i å stå sist i rekken. Husker moren min satt på sengekanten og snakket lenge med barna, som jo var i krise, og sa kjapt natta til meg. Det ble prioritert besøk av familie, møter, skolemøter, lege, psykolog, kveldsturer, en til en tid og aktiviteter osv og da var det ikke så mye tid igjen til meg og mine søsken. Det var ofte vanskelig å ha med venner hjem, det var ustabil stemning. Hadde ungdommen en mental break down den dagen eller var ting rolig? Og den elendige samvittigheten man fikk av å tenke alle disse tankene. Misunnelig på noen som har måtte flytte på grunn av vold og elendighet. Hva slags smålig og dårlig menneske er jeg? Jeg løste det med selvskading. Noe jeg kunne kontrollere selv, noe jeg mestret fint. Flyttet tidlig ut og uttrykte aldri mine behov eller følelser. Skjønte foreldrene mine hadde nok og mine små problemer kunne aldri slå reelle problemer til de som var hos oss i beredskap. Det har helt klart påvirket meg negativt. Har du flere barn er det faktisk ikke mulig å ivareta alle. Mange har så store traumer og trenger så mye tid, omsorg og tålmodighet. Sier ikke dette vil skje dere, det kan gå kjempefint. Hadde det vært meg ville jeg ventet til egne barn var eldre og ungdommen dere åpner hjemmet for blir det yngste barnet i familien. 

Anonymkode: 56ff0...527

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er kun de som har vokst opp som barn i en slik familie, som vet hvordan det føles å vokse opp slik. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

Men disse barna er jo ingen homogen gruppe, det vil være like mange erfaringer som det er barn.

Anonymkode: ce08b...a9b

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Foreldrene mine var beredskapshjem i store deler av min oppvekst. Vi var flere søsken og de ville «redde verden». Vi hadde ikke så mye fra før av ting og tid da vi var flere og jeg var ofte dypt misunnelig på all tiden disse barna tok fra meg og alt de fikk (de fleste fikk vedtak på å kjøpe alt, dvs alt nytt fra klær, sykkel, ski osv). Jeg arvet stort sett alltid og det var vondt å være med på shoppingturen hver gang vi fikk inn et nytt barn eller søskenpar/flokk. Jeg som hadde det så bra, måtte bare finne meg i å stå sist i rekken. Husker moren min satt på sengekanten og snakket lenge med barna, som jo var i krise, og sa kjapt natta til meg. Det ble prioritert besøk av familie, møter, skolemøter, lege, psykolog, kveldsturer, en til en tid og aktiviteter osv og da var det ikke så mye tid igjen til meg og mine søsken. Det var ofte vanskelig å ha med venner hjem, det var ustabil stemning. Hadde ungdommen en mental break down den dagen eller var ting rolig? Og den elendige samvittigheten man fikk av å tenke alle disse tankene. Misunnelig på noen som har måtte flytte på grunn av vold og elendighet. Hva slags smålig og dårlig menneske er jeg? Jeg løste det med selvskading. Noe jeg kunne kontrollere selv, noe jeg mestret fint. Flyttet tidlig ut og uttrykte aldri mine behov eller følelser. Skjønte foreldrene mine hadde nok og mine små problemer kunne aldri slå reelle problemer til de som var hos oss i beredskap. Det har helt klart påvirket meg negativt. Har du flere barn er det faktisk ikke mulig å ivareta alle. Mange har så store traumer og trenger så mye tid, omsorg og tålmodighet. Sier ikke dette vil skje dere, det kan gå kjempefint. Hadde det vært meg ville jeg ventet til egne barn var eldre og ungdommen dere åpner hjemmet for blir det yngste barnet i familien. 

Anonymkode: 56ff0...527

😭 

Håper du har det bra nå. 
 

HI: Dette vil dere ikke, innerst inne, tenker jeg. 

Anonymkode: 176c5...9ef

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men disse barna er jo ingen homogen gruppe, det vil være like mange erfaringer som det er barn.

Anonymkode: ce08b...a9b

Ja? Nettopp derfor må man forske!

De har helt klart egne utfordringer som går på tvers av alle andre ting, i studien over her blir det blir sammenlignet med å vokse opp med en funksjonshemmet søsken eller med vold i nære relasjoner. 

Oppvekst er absolutt et viktig forskningsområde!

Går det dårlig med mange barn, mange syke og få i jobb, så går det dårlig med samfunnet som helhet.

Det er dårlig samfunnsøkonomi å hjelpe ett fostersøsken dersom tre biologiske barn får ødelagt sin oppvekst av dette. 

Virkeligheten er noe vi må forholde oss til. 

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Foreldrene mine var beredskapshjem i store deler av min oppvekst. Vi var flere søsken og de ville «redde verden». Vi hadde ikke så mye fra før av ting og tid da vi var flere og jeg var ofte dypt misunnelig på all tiden disse barna tok fra meg og alt de fikk (de fleste fikk vedtak på å kjøpe alt, dvs alt nytt fra klær, sykkel, ski osv). Jeg arvet stort sett alltid og det var vondt å være med på shoppingturen hver gang vi fikk inn et nytt barn eller søskenpar/flokk. Jeg som hadde det så bra, måtte bare finne meg i å stå sist i rekken. Husker moren min satt på sengekanten og snakket lenge med barna, som jo var i krise, og sa kjapt natta til meg. Det ble prioritert besøk av familie, møter, skolemøter, lege, psykolog, kveldsturer, en til en tid og aktiviteter osv og da var det ikke så mye tid igjen til meg og mine søsken. Det var ofte vanskelig å ha med venner hjem, det var ustabil stemning. Hadde ungdommen en mental break down den dagen eller var ting rolig? Og den elendige samvittigheten man fikk av å tenke alle disse tankene. Misunnelig på noen som har måtte flytte på grunn av vold og elendighet. Hva slags smålig og dårlig menneske er jeg? Jeg løste det med selvskading. Noe jeg kunne kontrollere selv, noe jeg mestret fint. Flyttet tidlig ut og uttrykte aldri mine behov eller følelser. Skjønte foreldrene mine hadde nok og mine små problemer kunne aldri slå reelle problemer til de som var hos oss i beredskap. Det har helt klart påvirket meg negativt. Har du flere barn er det faktisk ikke mulig å ivareta alle. Mange har så store traumer og trenger så mye tid, omsorg og tålmodighet. Sier ikke dette vil skje dere, det kan gå kjempefint. Hadde det vært meg ville jeg ventet til egne barn var eldre og ungdommen dere åpner hjemmet for blir det yngste barnet i familien. 

Anonymkode: 56ff0...527

Ja, dette er den klassiske historien fra de som vokser opp sånn.

Og foreldrene ser ikke dette, dessverre. 

Det jeg har lest av slik forskning er at foreldrene overvurderer barna sine grovt, og tror de tåler mye mer enn de gjør. 

Jeg håper på, og jobber for, mer forskning på dette området. 

Er ellers enig i din konklusjon, og håper ting har gått bedre for deg videre i livet ditt 💛

Anonymkode: 87f9d...4cf

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/185076/Oyre.pdf?sequence=1&isAllowed=y
 

Her er en masteroppgave skrevet om emne. Du finner nok god informasjon der, og kilder du kan benytte deg av😊

Anonymkode: 2102a...54a

Takk, jeg skal lese meg opp 😊

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er fostermor å har nå vært det i 4 år. Jeg har et biologisk barn fra før som har vært med på prosessen hele veien fra pridekurs m.m. 

Det er viktig å inkludere barna dere har i dette. Det vinner dere mye på senere😊  mine har blitt veldig tette noe jeg er veldig takknemlig for, men husk at det vil alltid dukke opp problemer underveis. Hos oss har det gått relativt bra men noen skjær i sjøen er det jo alltid. 

 

Husk å ta i mot alle kurs dere blir tilbudt. De er gull verdt på alle måter😊

Anonymkode: 212d8...f21

Tusen takk for at du delte litt fra deg selv. Vi er fullt kla rover at dette ikke bare blir en dans på roser. Men vi er ikke bekymret over at vi ikke skal klare dette. Vi skal samarbeide godt med alle som har noe med barnet og gjøre. Det viktigste for oss er at alle barna og fosterbarnet har det bra 😊

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

Vi har fire egne barn og et fosterbarn. Hun er en nettverksplassering i slekta. Det har nå gått 2 år og ting begynner endelig å se bedre ut, selv om jeg tror vi enda trenger 1-2 år før ting setter seg skikkelig... 

Vi har vært fosterhjem før, for en ungdom - som førte til brudd pga voldelig atferd fra ungdommens side. Den gangen hadde vi færre barn og heldigvis var ikke barna vitne til denne episoden. 

Ingen av de barna vi har hatt hos oss, har hatt kjente atferdsvansker, diagnoser eller lignende, men vi har flere ganger kjent på bekymringen ovenfor negativ påvirkning fra hun som er hos oss nå, da hun er midt mellom våres biologiske barns alder- og leker og har mye samspill med flere av de. Et fosterbarn har alltid med seg bagasje, og det krever mye oppmerksomhet. 
 

Vi har alltid behandlet barna likt, men likt utifra alder, forståelse og behov. Jeg og min mann fordeler tiden vår «rettferdig» så langt det lar seg gjøre og vi deler oss og opp slik at biologiske barn får egentid med oss, og fosterjenta det samme. Vi har tett samarbeid med besteforeldrene og øvrig familie av barnet, så hun har jevnlig kontakt med de og det gir oss og et lite pusterom til å bare være oss en helg iblant- men ellers har vi ingen avlastning. Per dags dato er det ikke noe samarbeid med foreldrene. Dette fungerer svært dårlig pga psykisk helse og rus, og vi har innsett at dette aldri vil bli bra. Det er trusler, drittslenging på samvær foran jenta om oss, til øvrig familie, på internett osv. Foreldrene har sneket seg rundt i gata vår, og tar kontakt på telefoner og sender brev i dusinvis som handler om at hun snart skal få komme hjem. 
 

Vi har brukt ekstremt mye krefter og tid på å følge opp jentas behov, jeg har vært frikjøpt første året men nå er vi begge i full jobb innenfor offentlig sektor. Kompleksiteten over denne plasseringen, handler ikke nødvendigvis om jenta. Hun er en flott jente, som klarer seg fint faglig og sosialt- men hun har mye med seg som må bearbeides, avlæres, læres på nytt, reflekteres over og så må hun lære seg et nytt sosialt samspill i en ganske stor familie på nytt. 

Det aller verste oppi dette hele, er at vi har skiftet 4 saksbehandlere på 2 år, barnevernet følger ikke opp, så følger de opp for mye, bryter avtaler med jenta, endrer strategi ifht foreldrene som barnevernet anser som svært krevende, de responderer ikke når vi vil ha avklart ting som angår jenta. Vi blir utsatt for en ekstrem slitasje pga den totale kompleksiteten, men holder oss ganske godt gående fordi vi har god kontakt med øvrig familie, vi blir motiverte av at det går fremover med jenta og det er fortsatt innenfor hva vi mener egne barn kan tåle. Men vi lever hele tiden med å måtte risikovurdere påvirkning på egne barn og risiko knyttet til foreldrene. I tillegg må vi gå i krigen for jenta mot barnevernet, for at de skal høre på henne og ivareta enkelte ting. 

Tilsynsfører og enkelte saksbehandlere omtaler saken som en av de verste de har vært borti pga foreldrene. Det sier litt. 

Det er ekstremt viktig å være bevisste på at det ikke nødvendigvis er barnet som blir belastende, men hele pakka. Du skrev ikke noe om hvor gamle egne barn er? 
 

Ble kanskje litt ustrukturert fra min side, men nå er det natta... :-)
 

 

Anonymkode: 0122a...21b

[Anonym bruker]

Vi er fosterforeldre, men vårt barn var bare noen mnd når det flyttet inn hos oss, så det er noe helt annet enn å ta inn et eldre barn.  Hos oss så har det gått veldig bra, vi har et barn som er noen år eldre, og jeg tror ingen av de tenker på at de ikke er biologiske søsken. Vi har også et fosterbarn som kom til oss såpass tidlig, at traumene har vært mulig å jobbe seg igjennom.

Dette er jo en helt annen situasjon enn det du spør om, men for oss har det egentlig vært mer krevende med alle ting rundt. Med samvær, med tilsyn og med besøk fra saksbehandler. Alt sammen er viktig og bra, men samtidig så er det krevende at hjemmet ditt på mange måter blir offentlig, og at så mange har meninger om hva som er riktig.

Anonymkode: 2a985...6e7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Foreldrene mine var beredskapshjem i store deler av min oppvekst. Vi var flere søsken og de ville «redde verden». Vi hadde ikke så mye fra før av ting og tid da vi var flere og jeg var ofte dypt misunnelig på all tiden disse barna tok fra meg og alt de fikk (de fleste fikk vedtak på å kjøpe alt, dvs alt nytt fra klær, sykkel, ski osv). Jeg arvet stort sett alltid og det var vondt å være med på shoppingturen hver gang vi fikk inn et nytt barn eller søskenpar/flokk. Jeg som hadde det så bra, måtte bare finne meg i å stå sist i rekken. Husker moren min satt på sengekanten og snakket lenge med barna, som jo var i krise, og sa kjapt natta til meg. Det ble prioritert besøk av familie, møter, skolemøter, lege, psykolog, kveldsturer, en til en tid og aktiviteter osv og da var det ikke så mye tid igjen til meg og mine søsken. Det var ofte vanskelig å ha med venner hjem, det var ustabil stemning. Hadde ungdommen en mental break down den dagen eller var ting rolig? Og den elendige samvittigheten man fikk av å tenke alle disse tankene. Misunnelig på noen som har måtte flytte på grunn av vold og elendighet. Hva slags smålig og dårlig menneske er jeg? Jeg løste det med selvskading. Noe jeg kunne kontrollere selv, noe jeg mestret fint. Flyttet tidlig ut og uttrykte aldri mine behov eller følelser. Skjønte foreldrene mine hadde nok og mine små problemer kunne aldri slå reelle problemer til de som var hos oss i beredskap. Det har helt klart påvirket meg negativt. Har du flere barn er det faktisk ikke mulig å ivareta alle. Mange har så store traumer og trenger så mye tid, omsorg og tålmodighet. Sier ikke dette vil skje dere, det kan gå kjempefint. Hadde det vært meg ville jeg ventet til egne barn var eldre og ungdommen dere åpner hjemmet for blir det yngste barnet i familien. 

Anonymkode: 56ff0...527

Tusen takk for at du delte sin historie. Det er veldig trist å lese om hvordan du opplevde det. Og det er jo selvsagt ikke slik vi har tenkt til å være. Vi er veldig åpne til barnevernet om at vi ikke kan ta inn et veldig krevende barn nå i første omgang på grunn av våre egne. Og vi skal inkludere alle barna i denne prosessen. Vi skal ta med det du sier i bakhodet når vi nå snart begynner på kurs. Vi sitter å leser og synger for alle barna hver kveld, dem eldste sitter vi å snakker med på sengekanten med hver kveld, slik vil vi fortsette med. For oss så er barna våre det viktigste og det er viktig for oss at dette er noe som skal gagne oss alle. Og det krever en del jobb fra meg og min mann. Men det er det vi har lyst til å gjøre. 

En stor klem til deg fra meg ❤️

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har fire egne barn og et fosterbarn. Hun er en nettverksplassering i slekta. Det har nå gått 2 år og ting begynner endelig å se bedre ut, selv om jeg tror vi enda trenger 1-2 år før ting setter seg skikkelig... 

Vi har vært fosterhjem før, for en ungdom - som førte til brudd pga voldelig atferd fra ungdommens side. Den gangen hadde vi færre barn og heldigvis var ikke barna vitne til denne episoden. 

Ingen av de barna vi har hatt hos oss, har hatt kjente atferdsvansker, diagnoser eller lignende, men vi har flere ganger kjent på bekymringen ovenfor negativ påvirkning fra hun som er hos oss nå, da hun er midt mellom våres biologiske barns alder- og leker og har mye samspill med flere av de. Et fosterbarn har alltid med seg bagasje, og det krever mye oppmerksomhet. 
 

Vi har alltid behandlet barna likt, men likt utifra alder, forståelse og behov. Jeg og min mann fordeler tiden vår «rettferdig» så langt det lar seg gjøre og vi deler oss og opp slik at biologiske barn får egentid med oss, og fosterjenta det samme. Vi har tett samarbeid med besteforeldrene og øvrig familie av barnet, så hun har jevnlig kontakt med de og det gir oss og et lite pusterom til å bare være oss en helg iblant- men ellers har vi ingen avlastning. Per dags dato er det ikke noe samarbeid med foreldrene. Dette fungerer svært dårlig pga psykisk helse og rus, og vi har innsett at dette aldri vil bli bra. Det er trusler, drittslenging på samvær foran jenta om oss, til øvrig familie, på internett osv. Foreldrene har sneket seg rundt i gata vår, og tar kontakt på telefoner og sender brev i dusinvis som handler om at hun snart skal få komme hjem. 
 

Vi har brukt ekstremt mye krefter og tid på å følge opp jentas behov, jeg har vært frikjøpt første året men nå er vi begge i full jobb innenfor offentlig sektor. Kompleksiteten over denne plasseringen, handler ikke nødvendigvis om jenta. Hun er en flott jente, som klarer seg fint faglig og sosialt- men hun har mye med seg som må bearbeides, avlæres, læres på nytt, reflekteres over og så må hun lære seg et nytt sosialt samspill i en ganske stor familie på nytt. 

Det aller verste oppi dette hele, er at vi har skiftet 4 saksbehandlere på 2 år, barnevernet følger ikke opp, så følger de opp for mye, bryter avtaler med jenta, endrer strategi ifht foreldrene som barnevernet anser som svært krevende, de responderer ikke når vi vil ha avklart ting som angår jenta. Vi blir utsatt for en ekstrem slitasje pga den totale kompleksiteten, men holder oss ganske godt gående fordi vi har god kontakt med øvrig familie, vi blir motiverte av at det går fremover med jenta og det er fortsatt innenfor hva vi mener egne barn kan tåle. Men vi lever hele tiden med å måtte risikovurdere påvirkning på egne barn og risiko knyttet til foreldrene. I tillegg må vi gå i krigen for jenta mot barnevernet, for at de skal høre på henne og ivareta enkelte ting. 

Tilsynsfører og enkelte saksbehandlere omtaler saken som en av de verste de har vært borti pga foreldrene. Det sier litt. 

Det er ekstremt viktig å være bevisste på at det ikke nødvendigvis er barnet som blir belastende, men hele pakka. Du skrev ikke noe om hvor gamle egne barn er? 
 

Ble kanskje litt ustrukturert fra min side, men nå er det natta... 🙂
 

 

Anonymkode: 0122a...21b

Takk skal du ha, dette var interessant men samtidig vondt og kraftfullt og lese. Jeg skal ta dette med meg i bakhodet absolutt. Det er kjipt at dere har det vanskelig med flere ting ang deres fosterbarn. Men veldig beundringsverdig at dere står han av og klarer dere så bra til tross for. Grunnen til at jeg ikke gir opp alderen på barna er fordi jeg ikke ønsker det, rett og slett. Men det er god sprik mellom dem. Veldig greit å få høre hvordan dere har det. Ja nå er det jammen natta, egentlig for lenge siden 😊

Hi

Anonymkode: e3a8a...24c