Jump to content
Anonym bruker

Forhold med barn - når er det tid for å gå hvert til sist?

Recommended Posts

Anonym bruker

Er det når kjemien er borte, når man ikke fungerer på det romantiske/seksuelle plan, ikke ler så mye lengre osv.? Eller må det mer alvorlige ting inn i bildet?

Hva tenker dere?

Jeg er litt der at det jo er trist at den delen av livet ikke eksisterer mer (romantikk, kjemi) og hverdagen tar deg - forholdet handler mer om løsning av praktiske oppgaver enn om å hygge seg sammen - til tross for at man har forsøkt å hente det tilbake flere ganger.. Samtidig virker det uoverkommelig å skulle bryte opp - to hjem, 50/50 deling på barna osv. 

Så da går det litt videre i samme tralten. Jeg blir eldre og livet er helt ok men det er pretty much it.

Min venninne mente at det er mer enn grunn nok til å kaste inn håndkledet, og heller forsøke å finne et bedre match med noen andre.

Men hvem garanterer at ikke det samme skjer når hverdagen innhenter det nye forholdet? Og hva gjør man da?

Anonymkode: 3e60d...8c7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

HVERT TIL SITT skulle det stå i overskriften.. regner med det er åpenbart, men understreker det likevel :)

HI

Anonymkode: 3e60d...8c7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det når kjemien er borte, når man ikke fungerer på det romantiske/seksuelle plan, ikke ler så mye lengre osv.? Eller må det mer alvorlige ting inn i bildet?

Hva tenker dere?

Jeg er litt der at det jo er trist at den delen av livet ikke eksisterer mer (romantikk, kjemi) og hverdagen tar deg - forholdet handler mer om løsning av praktiske oppgaver enn om å hygge seg sammen - til tross for at man har forsøkt å hente det tilbake flere ganger.. Samtidig virker det uoverkommelig å skulle bryte opp - to hjem, 50/50 deling på barna osv. 

Så da går det litt videre i samme tralten. Jeg blir eldre og livet er helt ok men det er pretty much it.

Min venninne mente at det er mer enn grunn nok til å kaste inn håndkledet, og heller forsøke å finne et bedre match med noen andre.

Men hvem garanterer at ikke det samme skjer når hverdagen innhenter det nye forholdet? Og hva gjør man da?

Anonymkode: 3e60d...8c7

Jobb med det du har 👍 det går begge veier.

Anonymkode: fafa7...cca

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3

Jeg for min del kom til det punktet at jeg ville ha barn som har lykkelige foreldre . Her er vi lykkelige foreldre hver for oss. Jeg tror ikke du bør bryte opp for å finne noe bedre men for å ha det bedre

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg for min del kom til det punktet at jeg ville ha barn som har lykkelige foreldre . Her er vi lykkelige foreldre hver for oss. Jeg tror ikke du bør bryte opp for å finne noe bedre men for å ha det bedre

Men ikke alltid barna får det bedre 👍

Anonymkode: fafa7...cca

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men ikke alltid barna får det bedre 👍

Anonymkode: fafa7...cca

Det er sant. Jeg tror man må lande på det føles best for alle . Kun den som står i en slik situasjon kan svare på det 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det når kjemien er borte, når man ikke fungerer på det romantiske/seksuelle plan, ikke ler så mye lengre osv.? Eller må det mer alvorlige ting inn i bildet?

Hva tenker dere?

Jeg er litt der at det jo er trist at den delen av livet ikke eksisterer mer (romantikk, kjemi) og hverdagen tar deg - forholdet handler mer om løsning av praktiske oppgaver enn om å hygge seg sammen - til tross for at man har forsøkt å hente det tilbake flere ganger.. Samtidig virker det uoverkommelig å skulle bryte opp - to hjem, 50/50 deling på barna osv. 

Så da går det litt videre i samme tralten. Jeg blir eldre og livet er helt ok men det er pretty much it.

Min venninne mente at det er mer enn grunn nok til å kaste inn håndkledet, og heller forsøke å finne et bedre match med noen andre.

Men hvem garanterer at ikke det samme skjer når hverdagen innhenter det nye forholdet? Og hva gjør man da?

Anonymkode: 3e60d...8c7

Når man har det dårlig, endrer man på livet. Hvis man ikke har det dårlig, trengs ikke endring. 

Hvis man har det dårlig; og prøver å endre med små grep (prøver å bedre forholdet), og ikke lykkes, så går man selvsagt. Man skal ikke leve med å ha det vondt.

Men det er jo et stykke vei mellom «kjemien er borte» og «jeg kan ikke leve slik som dette». Kjemien var der jo en gang? Da kan man gjenfinne den. Jobb med dét, du. Følelser kommer ikke dalende fra himmelen. Man må dyrke dem selv.

Anonymkode: 9038c...4dd

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Man må jo ganske enkelt stille seg spørsmålet om hvem sin lykke som er viktigest, foreldre eller barn. 

Så lenge det ikke er snakk om vold, misbruk, utroskap, rus eller psykriati så skal det svært mye til for at barna får det bedre med to hjem. 

Lykkelige foreldre gir lykkelige barn er stort sett en livsløgn voksne forteller seg selv for å rettferdiggjør at man knuser barnas liv. 

De aller fleste voksne nevner foreldrenes skilsmisse når de skal fortelle om hva som har preget dem mest i oppveksten. Det syns jeg er tankevekkende. 

Anonymkode: cf430...a61

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg for min del kom til det punktet at jeg ville ha barn som har lykkelige foreldre . Her er vi lykkelige foreldre hver for oss. Jeg tror ikke du bør bryte opp for å finne noe bedre men for å ha det bedre

Barna får det sjelden bedre, slåenge det ikke er vold osv i bildet. Men mange voksne trøster seg nok med at barna også fikk det bedre, for å rettferdiggjøre sitt valg om å bedre sin egen lykke. 
 

 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3
Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Barna får det sjelden bedre, slåenge det ikke er vold osv i bildet. Men mange voksne trøster seg nok med at barna også fikk det bedre, for å rettferdiggjøre sitt valg om å bedre sin egen lykke. 
 

 

Anonymkode: 5c511...7e7

Her er alle sammen lykkeligere nå 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man må jo ganske enkelt stille seg spørsmålet om hvem sin lykke som er viktigest, foreldre eller barn. 

Så lenge det ikke er snakk om vold, misbruk, utroskap, rus eller psykriati så skal det svært mye til for at barna får det bedre med to hjem. 

Lykkelige foreldre gir lykkelige barn er stort sett en livsløgn voksne forteller seg selv for å rettferdiggjør at man knuser barnas liv. 

De aller fleste voksne nevner foreldrenes skilsmisse når de skal fortelle om hva som har preget dem mest i oppveksten. Det syns jeg er tankevekkende. 

Anonymkode: cf430...a61

Ja, min samboer på 45 sliter fortsatt med forhold pga at hans foreldre skilte seg da han var ni. Dette er nok et undervurdert traume nå til dags, da alle er blitt mest opptatt av egen lykke og setter barna som nummer to. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Her er alle sammen lykkeligere nå 😊

Ikke for å være slem, men det vet du faktisk ikke. Ingen barn vil vel innrømme at de sliter med foreldrenes skilsmisse når de fortsatt er barn. De vil jo ikke gjøre mamma eller pappa ulykkelige. De kan tilsynelatende ha det fint, men det kan godt være DE hadde vært mye lykkeligere (og ikke skadet) hvis de hadde fortsatt å bo med både mamma og pappa. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ikke for å være slem, men det vet du faktisk ikke. Ingen barn vil vel innrømme at de sliter med foreldrenes skilsmisse når de fortsatt er barn. De vil jo ikke gjøre mamma eller pappa ulykkelige. De kan tilsynelatende ha det fint, men det kan godt være DE hadde vært mye lykkeligere (og ikke skadet) hvis de hadde fortsatt å bo med både mamma og pappa. 

Anonymkode: 5c511...7e7

De både sier og har uttrykt lenge at de har det bedre nå. Jeg tror på lykkelige foreldre enten sammen eller hver for seg. Det var ikke god energi i vårt felles hjem og det i alle fall ikke godt for ungene. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke for å være slem, men det vet du faktisk ikke. Ingen barn vil vel innrømme at de sliter med foreldrenes skilsmisse når de fortsatt er barn. De vil jo ikke gjøre mamma eller pappa ulykkelige. De kan tilsynelatende ha det fint, men det kan godt være DE hadde vært mye lykkeligere (og ikke skadet) hvis de hadde fortsatt å bo med både mamma og pappa. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Og av og til er barna så lykkelig uvitende om det vanskelige at de tror de ville vært mer lykkelig om foreldrene hadde holdt sammen. 
mine barn synes det er fælt at vi foreldre ikke lever sammen. Men far rævkjørte familien økonomisk, så hadde jeg ikke valgt som jeg gjorde, så skal jeg live deg at de hadde vært mye mer ulykkelig enn de tror

Anonymkode: 8b65f...5c5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Dere bør gi det en sjangse og se om dere kan få litt gnist tilbake før dere sier nok er nok og går hver til dere. Om det betyr samtaler hos noen eller å sete av tid til å bare være kjærester må dere finne ut. Vi voksne glemmer gjerne å sette av tid til å være kjærester og pleie dette, vi tenker det ikke er så viktig før vi plutselig står der og gnisten har slukket. Gi det ett forsøk, og dere må også innse at de følelsene dere hadde i starten ikke vil være de samme nå for livet deres har endret seg. Så den store spenningen og de rosa skyene kommer nok ikke, men kjærligheten og gnist kan fortsatt være der. Kriblingen i magen kan også komme, men kanskje litt anderledes enn før. 

Anonymkode: f8732...a63

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og av og til er barna så lykkelig uvitende om det vanskelige at de tror de ville vært mer lykkelig om foreldrene hadde holdt sammen. 
mine barn synes det er fælt at vi foreldre ikke lever sammen. Men far rævkjørte familien økonomisk, så hadde jeg ikke valgt som jeg gjorde, så skal jeg live deg at de hadde vært mye mer ulykkelig enn de tror

Anonymkode: 8b65f...5c5

Men da er det jo mer inne i bildet enn litt dårlig kjemi liksom. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
20 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

De både sier og har uttrykt lenge at de har det bedre nå. Jeg tror på lykkelige foreldre enten sammen eller hver for seg. Det var ikke god energi i vårt felles hjem og det i alle fall ikke godt for ungene. 

Men da måtte jo dere leve på en voldsomt hatefull måte mot hverandre? Kranglet høylytt, oppkalling osv? De fleste greier faktisk skjerme barna fint fra eget dårlige forhold. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Barna får det sjelden bedre, slåenge det ikke er vold osv i bildet. Men mange voksne trøster seg nok med at barna også fikk det bedre, for å rettferdiggjøre sitt valg om å bedre sin egen lykke. 
 

 

Anonymkode: 5c511...7e7

Det er en myte. Når de voksne vantrives, vantrives også barna.

Anonymkode: 9038c...4dd

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Men da måtte jo dere leve på en voldsomt hatefull måte mot hverandre? Kranglet høylytt, oppkalling osv? De fleste greier faktisk skjerme barna fint fra eget dårlige forhold. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Syns det høres ut som om noen her prøver å rettferdiggjøre sitt eget valg i motsatt retning...🙄
Hvis du tror at ikke ungene merker forskjell på et kjærlig forhold i et kjærlig hjem, og to foreldre som bare holder hverandre ut, så er du tett altså.

Anonymkode: 9038c...4dd

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men da måtte jo dere leve på en voldsomt hatefull måte mot hverandre? Kranglet høylytt, oppkalling osv? De fleste greier faktisk skjerme barna fint fra eget dårlige forhold. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Nei. Det var bare ikke mer kjærlighet . Vi kranglet ikke men det var ikke harmoni 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Syns det høres ut som om noen her prøver å rettferdiggjøre sitt eget valg i motsatt retning...🙄
Hvis du tror at ikke ungene merker forskjell på et kjærlig forhold i et kjærlig hjem, og to foreldre som bare holder hverandre ut, så er du tett altså.

Anonymkode: 9038c...4dd

Ser bare hvor mye samboeren min sliter etter hans foreldres skilsmisse. Han ante ikke at de hadde det ille. Lyn fra klar himmel og verden i knas for han og brorens del. 

Anonymkode: 5c511...7e7

Share this post


Link to post
Share on other sites
mamma til adhd gutt<3
10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Syns det høres ut som om noen her prøver å rettferdiggjøre sitt eget valg i motsatt retning...🙄
Hvis du tror at ikke ungene merker forskjell på et kjærlig forhold i et kjærlig hjem, og to foreldre som bare holder hverandre ut, så er du tett altså.

Anonymkode: 9038c...4dd

Helt enig med deg. Det er dessuten veldig viktig for meg at gutta ser og lærer hvordan en kjærlig familie er med hverandre . Det trengs latter , varme klemmer , gode smil , musikk , varm og god stemning . Det er også fint for barna å se de voksne er gode og kjærlige med hverandre 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg har vurdert dette frem og tilbake i mange år. Er sammen med ungdomskjæresten, på det 21. året. Jeg oppdaget for åtte år siden at han ikke er mannen for meg på veldig mange plan. Han er seksuelt lat; jeg har et stort behov for spennende sex. Han er fjern; jeg setter pris på menn som er ‘på’. Han tåler rot; jeg trenger ryddighet for å slappe av. Osv., osv..... han har nok sine negative tanker om meg også; jeg er nevrotisk, jeg har vært utro, jeg klager mye. Men likevel er vi fortsatt sammen. Hvorfor? Fordi han er far til mine barn. Og verken jeg eller han ser for oss et bedre liv uten hverandre. Delte hjem, økonomiske bekymringer, nye kjærester, ja, mye skremmer oss. Vi tar et valg, om enn tvilende, hver dag. Fordi vi tror at vi, og barna, har det bedre med oss sammen enn hver for oss. Men det skulle lite til før vekta hadde tippet - mer krangling, mer utroskap, mindre (evt. enda dårligere) sex, for eksempel, hadde nok ført til at vi hadde sagt nok er nok. Og vi jobber hardt og er veldig åpne om at vi har det langt fra romantisk og idyllisk, heller som to gamle venner på kanten av en miserabel tilværelse, men i hvertfall i dritten sammen.

Beklager, mye om meg, men poenget er at man må veie det elendige opp mot det gode, og hver dag se hva som veier mest! Barna ønsker sine foreldre samme . Økonomien og deres omgangskrets ønsker som regel også det. Fremtiden er lettere sammen. Selvsagt, vold og psykisk mishandling veier tonnevis i negativ retning. Det samme gjør likegyldighet, høylytt krangling og depresjon forårsaket av giftige relasjoner. Men jeg har ikke inntrykk av at hi opplever dette. Utroskap veier også tungt (tro meg!) men er ofte, som i mitt tilfelle, et symptom på problemer og ensomhet i forholdet. Nå er vi sammen om elendigheten i det minste..

Lykke til. 

Anonymkode: 2daa7...a32

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Ikke noe fasitsvar på dette HI, og hva venninnen din mener betyr fint lite for deg og ditt liv.

Jeg vet i hvert fall at det skulle mye til før jeg hadde flyttet fra mannen og blitt 50/50 forelder. Kan ikke tenke meg en mann med hjemmeboende barn, ekser og fandens oldemor. Ta hensyn i hytt og pine til alle andre.

Jeg vil ha en familie med felles barn jeg ønsker å at jeg og mine barn er første prioritet for mannen.

Venninnen min har brutt ut av et forhold med små barn fordi følelsene har kjølnet, synes hun er modig men det er ikke meg.

 

 

Anonymkode: 8c7f9...b56

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke noe fasitsvar på dette HI, og hva venninnen din mener betyr fint lite for deg og ditt liv.

Jeg vet i hvert fall at det skulle mye til før jeg hadde flyttet fra mannen og blitt 50/50 forelder. Kan ikke tenke meg en mann med hjemmeboende barn, ekser og fandens oldemor. Ta hensyn i hytt og pine til alle andre.

Jeg vil ha en familie med felles barn jeg ønsker å at jeg og mine barn er første prioritet for mannen.

Venninnen min har brutt ut av et forhold med små barn fordi følelsene har kjølnet, synes hun er modig men det er ikke meg.

 

 

Anonymkode: 8c7f9...b56

 Nettopp... Hun går mens livet er kaos med småbarn. Den mest slitsomme perioden i livet. Det er mange år som kan bli gode. Å gi opp tar jeg som et nederlag. Nei, barn skal ikke ha foreldre som krangler og er ulykkelige. 

Men!  Jeg synes folk burde prøve hardere. Når man går fra hverandre er man ikke ferdige med hverandre. 

I går ville jeg bare kaste inn håndkleet, følte meg lei og ferdig med hele mannen.  Er ganske glad for at jeg ikke gjorde det. Dagen i dag var en skikkelig opptur. Livet går opp og ned, å gi opp så lett er ikke modig synes jeg. 

Anonymkode: fe0c0...5b8

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...