Gift med en tosk

[Anonym bruker]

Gift, vært sammen 14 år, 1 barn på 12 år. Alltid vært veldig forskjellige, på alt egentlig, har nok aldri "passet sammen". I løpet av årene har det vært tillitsbrudd fra hans side, jeg valgte å bli, men noe ble ødelagt. Han ville og trodde at alt skulle bli som før, men etterhvert erkjenner jeg for meg selv at følelsene fra min side forsvant etter dette. Jeg sitter igjen med en dyp forakt, liker ham ikke som person og får frysninger bare av tanken på at han skal ta i meg. Uavhengig av dette kan jeg legge til at han er stokk dum - virkelig! Det er uendelig mye han ikke forstår eller har hørt om, vanlige temaer som "alle" andre forstår. Han kan ikke ha en samtale om noe som helst uten å krangle og nærmest rope ut sine tåpelige, rasistiske (bl a) argumenter. Han er gjerrig på den måten at han ikke vil bruke penger på ting til barnet vårt, eller mat, men alkohol eller ut på byen er aldri et problem. Han snylter gjerne, dvs han vil ikke bruke penger på f eks julemat, men spiser som en hest, alle julens delikatesser. Han nekter å kjøpe julegaver til søsken f eks, men blir sur for at han får så få julegaver selv. Jeg tror han har noen taleproblemer også, han snakker feil og helt uforståelig når han blir ivrig, og jeg skammer meg alltid sammen med folk. Han lyver om småting og jeg stoler ikke på han. Ofte tenker jeg helt objektivt at han er tilbakestående.... Hvorfor tar jeg ikke ut skilsmisse? Fordi jeg er redd for hvordan barnet mitt vil få det! Det sies at ALLE barn ønsker at foreldre holder sammen.

Anonymkode: a635b...395

[Anonym bruker]

Hvis det er noen trøst så er min mann også en dum idiot. Tror han har aspergers eller noe...

Anonymkode: e29b1...ccc

[Anonym bruker]

Ganske likt som min mann. Jeg flytta ut for et par uker siden og søkte separasjon i dag. Og jeg har aldri vært lykkeligere, og det tror jeg barna merker godt!

Anonymkode: 8f63f...852

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis det er noen trøst så er min mann også en dum idiot. Tror han har aspergers eller noe...

Anonymkode: e29b1...ccc

Hvorfor blir du? Samme grunn som meg? 

HI

Anonymkode: a635b...395

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ganske likt som min mann. Jeg flytta ut for et par uker siden og søkte separasjon i dag. Og jeg har aldri vært lykkeligere, og det tror jeg barna merker godt!

Anonymkode: 8f63f...852

Herregud, er det faktisk flere slike? 

Anonymkode: a635b...395

[Anonym bruker]

Tro kopi av min mann, på toppen av dette er han tydelig skadet etter selv å oppleve en bitter skilsmisse mellom sine egne foreldre med påfølgende drittkasting og sverting mellom foreldrene.Jo flere år som går, jo klarere er det hvor skadelig oppvekst han egentlig har hatt.

Grunnen til at jeg blir er at jeg rett og slett ser at han vil gå til grunne om jeg ikke blir.Han er tross alt barna mine sin far og de elsker han. Men jeg trøster meg selv med at "En dag...Når barna blir store,da!"

Anonymkode: 44291...3a5

[Anonym bruker]

Hva er det vil med dette innlegget egentlig? De tingene du nevner her er jo noe du aldri kan fikse. Du vil ikke ha denne tilbakestående mannen. Det er bare én ting å gjøre. Å holde sammen vil etterhvert bare gjøre det verre for barnet. 

Jeg skulle ønske foreldrene min hadde gått fra hverandre myye lenger før enn de gjorde. Jeg skjønte at de ikke burde være sammen, men de holdt sammen pga meg. Why? Totalt bortkastet🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 63b64...609

[Optatium]

Jeg levde med en sånn i ti år. Gikk fra han for to år siden. Det er det beste jeg noensinne har gjort. Fader rullan. Gå!! 
Barn har det best med foreldre som er sammen, unntatt når det går på bekostning av hvem en av foreldrene er. 
«Før var du mye sint mamma». Det er den beste bekreftelsen jeg har fått på at jeg gjorde rett. 

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Optatium skrev:

Jeg levde med en sånn i ti år. Gikk fra han for to år siden. Det er det beste jeg noensinne har gjort. Fader rullan. Gå!! 
Barn har det best med foreldre som er sammen, unntatt når det går på bekostning av hvem en av foreldrene er. 
«Før var du mye sint mamma». Det er den beste bekreftelsen jeg har fått på at jeg gjorde rett. 

Gjorde rett? Det du hadde gjort rett i var å slutte og være sint OG fikse forholdet dere imellom. 

 

Anonymkode: fcde3...ce6

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gjorde rett? Det du hadde gjort rett i var å slutte og være sint OG fikse forholdet dere imellom. 

 

Anonymkode: fcde3...ce6

Viss du trur ein berre kan slutte å vere sint har du ikkje hatt mykje frustrasjon i like vet ditt! 

Anonymkode: 0c005...a8b

[Anonym bruker]

Datteren din får det bedre hvis dere ikke er sammen mer. 

Anonymkode: 072fe...196

[Anonym bruker]

En merkelig trøst, kanskje, men er faktisk litt godt å lese at andre lever med en mann som er noenlunde lik.... Barnet vårt ønsker at vi holder sammen, sier faktisk dette når vi hører om andre som har flyttet fra hverandre, at vi "ikke får lov" til å skilles. Vi lever et forholdsvis fredelig familieliv, tror ingen aner noe om mine følelser overfor mannen. Barnet ville hatt det mye verre med et 50/50 liv, bo litt her og litt der.

Som en annen her, tenker jeg at når barnet blir noen år eldre, DA skal jeg ut! Det er tross at bare noen få år nå til jeg kan gå, 3-4-5 år kanskje. Så lenge kan jeg "ofre" meg for barnet. Men det holder hardt innimellom, sånn som nå før jul, med idiotiske diskusjoner og kommentarer ang det å kjøpe julegaver, julemat, baking og julevask. Det latterlige er at han elsker julemat og kaker, julegaver osv, men HAN skal ikke bruke penger på det. Han syns vi skal dra rundt hver dag og spise på andre. 

HI

Anonymkode: a635b...395

[Anonym bruker]

Ingen barn har godt av å vokse opp i et hjem hvor forakt dominerer.

Anonymkode: 542c2...733

[Anonym bruker]

Forakten din vil bare vokse, det er ikke sunt for noen av dere. 

Anonymkode: 34be2...090

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er det vil med dette innlegget egentlig? De tingene du nevner her er jo noe du aldri kan fikse. Du vil ikke ha denne tilbakestående mannen. Det er bare én ting å gjøre. Å holde sammen vil etterhvert bare gjøre det verre for barnet. 

Jeg skulle ønske foreldrene min hadde gått fra hverandre myye lenger før enn de gjorde. Jeg skjønte at de ikke burde være sammen, men de holdt sammen pga meg. Why? Totalt bortkastet🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 63b64...609

Men du vet jo ikke hvordan livet som skilsmissebarn hadde vært, hvordan det ville formet deg, hvordan foreldrene dine hadde blitt om de gikk fra hverandre tidligere....

Du vet nå at det ikke var bra at de var sammen, men du vet ikke om det hadde vært verre om de gikk fra hverandre. 

Anonymkode: 777a9...bd9

[Anonym bruker]

Herregud så mye drittslenging har jeg ikke lest på lenge. Tror dere at dere er perfekte og så smarte? 

Anonymkode: ceb92...e2a

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gift, vært sammen 14 år, 1 barn på 12 år. Alltid vært veldig forskjellige, på alt egentlig, har nok aldri "passet sammen". I løpet av årene har det vært tillitsbrudd fra hans side, jeg valgte å bli, men noe ble ødelagt. Han ville og trodde at alt skulle bli som før, men etterhvert erkjenner jeg for meg selv at følelsene fra min side forsvant etter dette. Jeg sitter igjen med en dyp forakt, liker ham ikke som person og får frysninger bare av tanken på at han skal ta i meg. Uavhengig av dette kan jeg legge til at han er stokk dum - virkelig! Det er uendelig mye han ikke forstår eller har hørt om, vanlige temaer som "alle" andre forstår. Han kan ikke ha en samtale om noe som helst uten å krangle og nærmest rope ut sine tåpelige, rasistiske (bl a) argumenter. Han er gjerrig på den måten at han ikke vil bruke penger på ting til barnet vårt, eller mat, men alkohol eller ut på byen er aldri et problem. Han snylter gjerne, dvs han vil ikke bruke penger på f eks julemat, men spiser som en hest, alle julens delikatesser. Han nekter å kjøpe julegaver til søsken f eks, men blir sur for at han får så få julegaver selv. Jeg tror han har noen taleproblemer også, han snakker feil og helt uforståelig når han blir ivrig, og jeg skammer meg alltid sammen med folk. Han lyver om småting og jeg stoler ikke på han. Ofte tenker jeg helt objektivt at han er tilbakestående.... Hvorfor tar jeg ikke ut skilsmisse? Fordi jeg er redd for hvordan barnet mitt vil få det! Det sies at ALLE barn ønsker at foreldre holder sammen.

Anonymkode: a635b...395

Nei, alle barn vil ikke at foreldrene skal holde sammen. Men mange barn sier selvfølgelig at de vil det - en ting er at det er forventet av dem, det andre er at tanken på et så endret liv selvfølgelig kan virke skremmende.

Men med den kommentaren din til slutt får jeg inntrykk av at du skyver barnet ditt foran deg for å slippe å ta ansvar for eget liv. Du lar barnet ditt vokse opp i et hjem preget med forakt mellom dere foreldre, lite eller ingen respekt mellom dere, stadig krangling, lite omsorg. Har du en sønn lærer du ham at så negativ som faren er, det er slik han skal være når han blir voksen. Han skal klage, sutre, ikke ta ansvar, snylte på andre - og at dama/kona og ungene skal godta alle hans egoistiske og uakseptable holdninger. Du lærer ham at slik hans far oppfører seg, det skal han også - for du som mor viser hver eneste dag at du aksepterer det, du velger å bli i et forhold. Men du lærer også din sønn at han ikke kan forvente annet enn forakt fra den han lever med, kjærlighet, respekt og omsorg blir fremmedord for ham i forhold. Har du en datter så lærer du henne at hun ikke kan forvente seg respekt, omtanke eller kjærlighet fra en mann, at hun må la en mann få ture frem med alle sine uakseptable holdninger, ikke bidra - og hun må godta det, for det er jo det kvinner skal gjøre, iflg. det du lærer henne. Med stor sannsynlighet vil din datter velge samme type mann som det hennes far er - så ikke bli overrasket når din historie gjentar seg for din datter, med at hun ikke greier å velge en mann som er god for henne, men heller en som hun blir ulykkelig og bitter sammen med, slik du er med din mann.

Du sier at du bare skal holde ut 3-4-5 år til. Og du sier at du kan "ofre" det for barnet. Viktige år som som virkelig former barnet vil du altså fortsette å påvirke barnet negativt uten å vise barnet hva som er akseptabelt og ikke i et forhold. Og 3-4-5 år? Du vet at barn oppi tenårene ofte takler skillsmisser dårligere enn barn i barneskolealder?

Ikke påstå at du gjør dette for barnets skyld, for du gjør det mer for egen skyld. Hvis far er en så elendig omsorgsperson som du indirekte påstår, da er det ditt ansvar å skjerme barnet, så en 50/50 ordning er dermed ikke et alternativ.

 

Anonymkode: ea73e...748

[Optatium]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gjorde rett? Det du hadde gjort rett i var å slutte og være sint OG fikse forholdet dere imellom. 

 

Anonymkode: fcde3...ce6

Unnskyld meg, men du er jammen dum! 

[Optatium]

Til hi: ikke vent 3-4-5 år. Dette er år av livet ditt du aldri får igjen. Gå mens du ennå har livsgnist og overskudd. Gå mens du kan redde deg selv og ungene!

[Gjest Antarctica]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

 Men du vet jo ikke hvordan livet som skilsmissebarn hadde vært, hvordan det ville formet deg, hvordan foreldrene dine hadde blitt om de gikk fra hverandre tidligere....

Du vet nå at det ikke var bra at de var sammen, men du vet ikke om det hadde vært verre om de gikk fra hverandre. 

Anonymkode: 777a9...bd9

"Children would rather come from a broken home, than have to live in one".

Ikke ofte jeg siterer Dr. Phil, men her har han et poeng. Å la barn vokse opp i en dysfunksjonell familie er ikke å "skåne" dem.

[Gjest Antarctica]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tro kopi av min mann, på toppen av dette er han tydelig skadet etter selv å oppleve en bitter skilsmisse mellom sine egne foreldre med påfølgende drittkasting og sverting mellom foreldrene.Jo flere år som går, jo klarere er det hvor skadelig oppvekst han egentlig har hatt.

Grunnen til at jeg blir er at jeg rett og slett ser at han vil gå til grunne om jeg ikke blir.Han er tross alt barna mine sin far og de elsker han. Men jeg trøster meg selv med at "En dag...Når barna blir store,da!"

Anonymkode: 44291...3a5

Ja, jøss. Da vil de takke deg for at du ventet til de var så store at det ble DERES oppgave å passe på at far ikke går til grunne...

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Pashla skrev:

Ja, jøss. Da vil de takke deg for at du ventet til de var så store at det ble DERES oppgave å passe på at far ikke går til grunne...

Og det tror du ikke de uansett ville følt NÅ?DUSTEKOMMENTAR!

Anonymkode: 44291...3a5

[Gjest Antarctica]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og det tror du ikke de uansett ville følt NÅ?DUSTEKOMMENTAR!

Anonymkode: 44291...3a5

Jeg tar det med teskjeer … Dersom de vokser opp med far i huset, og opparbeider seg en lojalitet til ham, så har han en posisjon hos dem, også etter at de har flyttet hjemmefra og mor evt har skilt seg fra ham. Jeg kjenner til unge voksne der faren ringer dem for  f eks å låne penger av dem. Og de er i klemma, de blir utsatt for emosjonell blackmail og gir ham penger fordi de syns synd på ham og får dårlig samvittighet.

Dersom mor hiver ham ut nå, og jobber med å få et ok og avklart forhold til far og hans, skal vi si, tilkortkommenheter, så har de en bedre sjanse til å holde nødvendig avstand, også etter at de er blitt voksne. De kan vokse opp uten følelsen av at pappa er et fellesansvar som alle i familien skal "holde i live". De kan få innprentet at det faktisk er normalt at voksne folk holder rede på seg selv, og at det er han som skylder dem noe og ikke motsatt. 

Endret 17. desember 2019 av Pashla
typofeil

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og det tror du ikke de uansett ville følt NÅ?DUSTEKOMMENTAR!

Anonymkode: 44291...3a5

Er det du som er Pashla-hateren? Du trenger ikke rope.

Hun har et poeng. Problemet er at ungene trolig blir påvirket mer negativt av å bo i et hjem hvor det mest grunnleggende er borte i forholdet mellom mor og far. Hvis mor da heller tar ansvar og viser ungene at hverken hun eller de trenger ta ansvar for fars mangler, da er det trolig enklere for dem, enn om mor unnviker sitt ansvar og så går når ungene er på sitt mest sårbare i tenårene, når de er voksne nok til å ta langt mer ansvar enn de vil greie nå.

Man trenger ikke la seg selv eller ungene sitte fast i dritten, man kan ta ansvar og skape et bedre liv.

Anonymkode: ea73e...748

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Pashla skrev:

Jeg tar det med teskjeer … Dersom de vokser opp med far i huset, og opparbeider seg en lojalitet til ham, så har han en posisjon hos dem, også etter at de har flyttet hjemmefra og mor evt har skilt seg fra ham. Jeg kjenner til unge voksne der faren ringer dem for  f eks å låne penger av dem. Og de er i klemma, de blir utsatt for emosjonell blackmail og gir ham penger fordi de syns synd på ham og får dårlig samvittighet.

Dersom mor hiver ham ut nå, og jobber med å få et ok og avklart forhold til far og hans, skal vi si, tilkortkommenheter, så har de en bedre sjanse til å holde nødvendig avstand, også etter at de er blitt voksne. De kan vokse opp uten følelsen av at pappa er et fellesansvar som alle i familien skal "holde i live". De kan få innprentet at det faktisk er normalt at voksne folk holder rede på seg selv, og at det er han som skylder dem noe og ikke motsatt. 

Snakk om å fantasere opp historier som ikke har hold i virkeligheten. Du påstår i ene øyeblikket at jeg ikke skal vente fordi  jeg "vil legge ansvaret over på barna senere",deretter påstår du at jeg skal lære ungene å "ikke føle på ansvar ved å skille meg nå". Du tror ikke barna allerede er glad i faren sin,da?At de er tilknyttet han?Og hva ser du for deg,skal jeg bryte alle bånd mellom far og barn ved en eventuell skilsmisse?

Og påstå at jeg må ha ting inn med teskje (og derfor er mindre intelligent) viser bare at du må bruke hersketeknikk for å vinne en diskusjon.

Anonymkode: 44291...3a5