Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'Samliv'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Fellesforum
    • Anonymforum - Skravle
    • Skolebarn og ungdom
    • Venneforum
    • Hus og hage
    • Helse
    • Økonomi
    • Spå / horoskop
    • Utstyr
    • Navnedebatten
    • Ris, ros og spørsmål om forumet
  • Barn i magen
    • Bli gravid
    • Gravid
    • Fødsel
    • Terminklubber
  • Din baby
    • Baby og småbarn
    • Dagmamma og barnehage
    • Klubber

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Fant 39 resultater

  1. Møtte ei jente i slutten av November. Vi har gått sakte frem og hatt veldig god "connection". Vi hadde ikke sex før etter 1,5 måned når vi hadde snakket sammen og vært en del sammen. Har funnet på ting og har det veldig veldig bra sammen. For ca 3 uker siden, merket jeg at hun plutselig begynte å melde at hun var usikker. Etter dette merket jeg at hun begynte å ghoste meg litt. Jeg ba om en prat. Vi hadde det utrolig hyggelig, og det hadde vært den beste kvelden hun hadde hatt sammen med meg. Absurd mtp på at hun sa hun mangla følelser. Men ville gi et godt siste inntrykk. Og vi ble enige om at det var den hyggeligste kvelden vi har hatt sammen, litt rart mtp at vi ikke skulle se hverandre noe mer. Dette sa jeg også. Sa også at hun ikke må være redd for å ta kontakt hvis det skulle være noe. Har bare vært snill og mest mulig forståelsefull, men også stått på mitt. Jeg er litt skeptisk når hun sier hun mangler følelser. Måten hu ser på meg, gnisten når vi har hatt sex. Minner deg meg veldig om hvordan det har ha følelser for noen. Når vi var ute for ca. en måned siden, trodde hun at jeg var med noen andre. Og hun ble sjalu, og "lei seg" så noen følelser må det jo være fra hennes side. Syntes bare ting har snudd sånn plutselig? Hva er grunnen til dette? Hun ville ha litt kontakt på snap, jeg sa at det ikke var vits. Nå har jeg ikke hørt fra henne på en uker Aldri kommet så godt overens med en dame før. Noen tips til hva jeg burde gjøre? La hun savne meg? Vil hun komme tilbake hvis hun føler noe mer?
  2. Hei:-) jeg og sambo skal to uker til USA til høsten.. blir roadtrip fra Los Angeles til Las Vegas også til San Francisco! Har aldri vært der før å lurer veldig på hvor mye penger vi må regne til mat og drikke om dagen! Leiebil og hotell har vi kontroll på. Men greit å vite noe lunde hvor mye lommepenger vi trenger. Håper noen har tips 🙂 Anonymkode: 6d285...786
  3. Henriette81

    Vil jeg få min drømmeprins?

    Jeg dater en fantastisk fyr som dessverre har hatt mye uflaks i tidligere forhold med utroskap og andre ting. Vi er veldig på nett føler jeg og tror vi passer veldig godt sammen. Problemet er at han ikke vet hva han vil pga alt det negative han har opplevd, meg jeg føler at det ligger mere bak også, men det blir jo bare spekulasjoner fra min side. Er det noen her som kan og har lyst til å hjelpe meg og kan se hvordan dette vil gå for oss?
  4. Anonym bruker

    Få hjem barnet til kjæresten

    Hei. Jeg og kjæresten min står i en vanskelig situasjon. Da h*n har et 3år gammelt barn som desverre ble hentet på føden. Uten å gå i masse detaljer så står det hovedsaklig på at foreldrene til barnet er vokst opp innad BV systemet. Jeg og kjæresten min ønsker å kjempe for å få hjem barnet, men er begge usikre på om det i det heletatt er noen mulighet da det er gått såpass lang tid. Kjæresten min har sammvær 4 ganger i året begrenset til 1 time noe som er vondt for h*n da h*n gjærne vil se barnet sitt og ha et bånd til det. Vi vet at skal vi ha noen sjangs for å få hjem barnet må vi begynne med hyppigere sammvær først. Men jeg skriver her for å spørre. Er det noen der ute som har noen råd å komme med når vi nå skal starte denne kampen for å få hjem den lille vakre? 💔 Anonymkode: 79e9f...203
  5. Jeg og vennen til min eks har funnet hverandre, dvs vi har kjent hverandre i flere år men det er først nå etter at det ble slutt mellom meg og min eks at vi har blitt forelsket. Men saken er jo at det ikke er så akseptabelt å bli sammen med vennen til eksen.. Vi bor på et veldig lite sted så litt vanskelig å følge den regelen.. Nå har vi møttes i hemmelighet i 4 mnd, han kommer som oftest til meg, det har skjedd max 10 ganger. Det blir mye sniking rundt, parkere langt unna, evt jeg henter han ol. Vi møtes ofte på ting da vi har felles interesser, vi kan snakkes da men jeg ser at han blir stresset.. Jeg blir litt lei etterhvert merker jeg, tenker at enten får vi kutte kontakten eller så får han spørre sin venn (Ikke bestevenner )om det er greit for han at vi omgås mtp å finne ut om forelskelsen kan føre til et forhold. Men jeg vet ikke, komplisert det her, noen som har forslag? Anonymkode: 611cf...155
  6. Anonym bruker

    «Høy» å seg selv.

    Langt Har en mann som lenge var langt nede og hadde nokså dårlig selvtillit. Å jeg må innrømme at det periodevis har vært tungt å atøtte og være oppmuntrende, mye fordi alt det meste har falt på meg og at jeg har måtte løse all logistikk osv. for en stund tilbake ble vi enige om at han skulle få gjøre noe nytt iforhold til jobb og karriere ( jeg oppmuntret han til dette da jeg så at ting ikke gikk slik det var.) selv om dette har betydd mer press på meg, da jeg nå står for det meste økonomisk. Saken er den at det har gjort underverker på depresjonen og selvtillitten hans (jeij). Men opplever at han nå nesten er på grensen til å være enda mer selvsentrert og egoistisk. Alt handler om han og hvordan skal legges tilrette for hans tidskjema. Han har blitt mer forfengelig og glemmer alt som har med resten av familien å gjøre. Han forteller om andre som ser bra ut osv osv. Jeg sliter med å stole på han nå, det er nesten som denne nyfunnede selvtillitten gjør at han ikke ser hva han har, men hva han føler han har gått glipp av (pule andre). Tror ikke han har gjort det enda, men venter bare på den dagen det skjer. Han kommer ikke til å gå fra meg nå, fordi han er nok avhengig av meg økonmisk, men jeg kjenner meg ikke trygg på at dagen han står friere der, at han ikke hopper på den første som sier ja. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kjenner meg så motløs og kjenner at min egen selvtillit er på vei ned. Der er vondt å føle seg så lite viktig og anerkjent av noen man har vært sammen med flere år. Orker ikke tanken på å stå alene med flere små barn, så å gå nå uten at han fysisk har gjort noe galt skjer ikke. Men tar gjerne i tankene dine. Anonymkode: 08a75...fe1
  7. Anonym bruker

    Eksen hans gjør meg sprø

    Jeg får nok kjeft nå av folk som mener at dette ikke er noe problem, men kanskje dere eventuelt kan forklare meg vitsen med å holde på som de gjør. Lang historie kort var samboeren min sammen med ei mye eldre dame før, såpass at jeg ikke liker å tenke på det, og han vil ikke ha kontakt med henne lenger. Men hun holder på med familien hans på alle sosiale medier, liker og kommenterer ting, og de svarer noen ganger. Føler meg skikkelig fremmedgjort og invadert, og jeg går og irriterer meg mer enn jeg burde. De har selvsagt ikke barn, jeg er gode venner med den andre eksen hans som han HAR barn med. Det er ikke sjalusi som plager meg, skjønner bare ikke poenget, og synes hun kan pelle seg unna. Hun var ikke gode venner med familien hans, kjente dem knapt, for hun bor langt unna. Hva vil hun oppnå med dette? Anonymkode: cace1...283
  8. Zzss

    Sexlyst, trenger ikke sex..

    Jeg er 28 år, ung og frisk jente. Trener og holder meg i form, har et godt forhold til kjæresten. Men en ting ødelegger. SEX. Mangel på sexlyst, eller en følelse at man ikke har behov for det. Jeg har aldri følt et behov for å ha sex. Ja det er godt, men samtidig det er bare en greie i livet som folk forventet at man skal ha. uansett om jeg et singel eller ei, føler jeg ikke har behov for sex. Vil bare ha en partner, ha det koselig, ligge inntil og føle nærheten. Det som betyr noe for meg. Men i dette samfunnet virker en slik følelse som unormalt. Jeg kan pule for å få unge liksom, kanskje en sjelden gang fordi det frister. Uansett hvor deilige, sexy og tiltrekkende en fyr kan være.. så vil jeg i det lange løp sitte med den samme følelsen. Dette vil ødelegge forhold på forhold. Guttene jeg er sammen med føler de ikke er bra nok fordi jeg ikke trenger sex.. er det helt feil å føle det slik? Vurderer å være singel resten av livet fordi dette er noe alle gutter klager på. Alle menn ønsker sex.. kunne det ikke bare vært en fyr der ute som følte det samme.. problem fiksa!
  9. Har vært gift i vel 10 år nå, og har 2 flotte fosterbarn. Ekteskapet til min kone er et flott glansbilde utdad, men egentlig dødt følelsesmessig og seksuelt siden år tilbake. Er vel bare sammen pga. barna og venner. I det siste halvåret har jeg følt meg som «17» igjen med følelser for en ny dame, og nylig fått bekreftet dette å være gjensidige følelser. Det har ikke vært utroskap i bildet her. Jeg går nå her å tenker på hva gjør jeg nå? Ikke lett å være rasjonell når følelser både gleder og smerter. Vet at skillsmisse er et veldig stort steg og berører mange. Så hva er rådet dere damer gir meg som mann?
  10. Anonym bruker

    Flere barn?

    Hei folkens Det har seg sånn at jeg har nå en fantastisk mann som jeg skal gifte meg med. Han har 2 barn fra før og jeg har 2 fra tidligere. Dvs at vi har 4 barn i hus som også bor hos oss på heltid allemann. Jeg ønsker meg så vanvittig et barn til og han er så imot det. ( har ingen barn felles med han) føles som ett tom rom på en måte Jeg har så lyst på et barn med mannen jeg elsker som mest Er det så feil av meg og ønske meg ett kjærlighets barn? For meg er jeg «mor» til alle 4 barna og elsker det. Hans argumenter er at det koster så mye. Da tenker jeg bare at blir det virkelig så mye mer når man på en måte har alt fra før av? Anonymkode: b98bd...d4d
  11. Hufso

    Trangere der nede?

    Har nettopp kommet inn i fast forhold for to måneder siden, Har aldri vert i ett tidligere. Og det som merkes godt er at han er ikke vellutstyrt der nede (under gjennomsnittet) men, etter hver omgang så er jeg blitt trangere og trangere. Nå har det begynt å bli så trangt at det er nesten trangt for 1 finger. Og han må jobbe en stund bare for å komme inn men det gjør altså ikke vondt. Jeg er jo skikkelig tent og har alltid vert veldig våt nedentil når det kommer til sex men skjønner ikke hva som skjer. Prøver å finne noen som opplever det samme men de fleste vil bli strammere nedentil etter søkene jeg har prøvd. Noen som vet noe eller har vert borti lignende?
  12. Anonym bruker

    Venninne som blir lurt

    Jeg har ei venninne som har chattet med en mann på nett i ca en mnd. Denne mannen bor i ett annet land, de har aldri møtt hverandre, men i følge venninnen min er de kjærester. Den siste uka har denne mannen fortalt henne at han er bekymret over økonomien fordi at faren hans er syk. Det koster en del å reise til sykehus, medisiner, behandling, undersøkelser osv. I følge venninnen min har han aldri spurt om penger. Men hun synes så synd på han at hun vil sende han penger. Jeg har sagt at jeg er overbevist om at dette er svindel. Men det vil hun ikke høre på, for han har sagt at han elsker henne. Venninnen min er ufør og har dårlig råd. Hvordan kan jeg forklare henne at hun ikke må sende penger?Hun er en voksen dame, men noen ganger er hun litt "enkel" i tankegangen. Kan jeg ta kontakt med fylkeslegen fordi at jeg er bekymret? Hun har vært gjennom mye på kort tid (flere dødsfall i familien b.la) Anonymkode: 0f93a...38f
  13. Anonym bruker

    Adoptere en hund

    Jeg og samboeren har fått muligheten til å adoptere en 3år gammel tispe. Jeg lurer på om det er noen tips når det gjelder å adoptere en voksen hund. :-) (Det er personlige endringer i familien som er grunnen til at hunden må omplasseres, ikke hunden selv som er problemet) Anonymkode: dbb03...251
  14. Tenker bare å dele litt fra min hverdag her inne for å få litt objektive meninger. Jeg og samboer har ett felles barn på 5 år som er ekstremt aktiv og har veldig lav konsentrasjon. Jeg føler at min samboer takler henne dårlig. Han er VELDIG streng, på grensen til dominant. Hun får mer kjeft enn ros. Hun får kjeft/tilsnakk med streng tone om hun f eks ikke er raskt nok ferdig på toalettet, med kveldsstell ol. Ved matbordet er det konstant masing om å spise, det er ikke snakk om å snakke om dagen i bhg’en for eksempel, for da spiser hun for sakte. (Hun spiser ikke dårlig, men mister lett fokus) Når han gir henne konsekvenser for en ting holder det ikke med en ting (som f eks lørdagsgodt eller pad) men han tar gjerne alle tingene samtidig! I det siste har jeg lagt merke til at hun hører dårlig på han (noe som gjør han kjempefrustrert og mer sint), men hun hører på meg. Jeg er veldig konsekvent i min oppdragelse, MEN med en helt annen fremtoning enn far. I tillegg til dette kommer også far til meg og «sladrer» på alt datteren vår gjør og ikke gjør, noe jeg syns er fryktelig slitsomt. Når hun f eks sitter på toalettet, kan han sitte i trappa utenfor og kommentere noe som: «at det går an å bruke så lang tid» og «dette er bare for å drøye tiden» Dersom de har vært på en eller annen aktivitet får jeg aldri høre hvor mye de har kost seg, men alltid hvor vanskelig hun har vært, sutrete, svart han osv- og dette mens hun hører det. Nå har jeg ikke fått med meg alt, men kan heller utfylle mer etterhvert. Er det bare meg eller syns dere dette høres slitsomt ut?
  15. Brystmann1

    Søke kjæreste

    Kan man søke kjæreste her?
  16. Hei! Jeg er en dame som er samboer med en mann som har 4 ganske store barn fra tidligere ekteskap. Eksen hans er på flyttefot i ny leilighet, og han har gitt henne tillatelse til å komme med mye av flyttelasset sitt til oss, uten å diskutere dette med meg først. Alt er bare skrot og gamle ting etter deres felles barn. Og det opptar hele kjelleren og garasjen vår, noe som går utover vår lagringsplass! Vi har to små barn sammen, pluss to av hans 50% og har derfor behov for mye lagringsplass selv. Og jeg blir selvsagt den som får jobben med og rydde og kaste alt skrotet, fordi mannen min ikke har tid. Hva tenker dere? Hadde dere funnet dere i det? Jeg føler meg totalt overkjørt, og har liksom ingenting jeg skulle ha sagt i mitt eget hjem. Hilsen frustrert kvinne Anonymkode: b521b...10c
  17. Anonym bruker

    Kiling på penis

    Hei, har et problem som jeg sliter litt med under samleie... når kjæresten min suger meg kiler det skikkelig på penisen... vet ikke hvorfor dette skjer, har aldri skjedd før... Noen som vet hva problemet kan være? Anonymkode: 5bd06...99f
  18. Ja tiden går og barna går over i tenårings-modus. En krevende periode med mye impulser og utfordringer som er vanskelig å forholde seg til, først og fremst for oss voksne. Har barnet det bra? Hvordan er livet deres på "nettet"? Hvorfor vil barnet ikke ha noe med oss foreldre å gjøre? Hvorfor får vi ikke lenger den gode praten? Hvorfor vil barnet ikke ta imot hjelp til skolearbeid eller andre ting?. Ja dette er noen av de spørsmålene som åpenbarer seg for mitt vedkommende, men det er klart at det som styrer barnets utvikling her er ikke minst behovet for å bli mer selvstendig og den generelle utvikling mot voksenlivet. Jeg sliter imidlertid med denne "fremmedgjøringen" som forelder. Er det andre som har tilsvarende erfaringer? Anonymkode: fe158...f27
  19. Heltrandomspørsmål

    Hvor er lysten min ? (Samliv osv.)

    Hei alle sammen! Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere spørsmålet mitt, men jeg får prøve også takker jeg på forhånd for alle tilbakemeldinger. Det jeg i utgangspunktet lurer på er om dette er normalt? Altså: Jeg er hjemme om dagen med ei lita ei på snart 1,5 år. Det er alltid mye å gjøre hjemme. De fleste kvinner vet hvor mye det er å gjøre hjemme. Det blir nesten som jobb nr.2, bare at det er hjemme. Så når jeg mener at jeg er hjemme så driver jeg med et eller annet hele tiden, fra rundt 7 på morgen til dattera mi legger seg. Og selvfølgelig tilbringer litt tid med henne også oppi alt som må gjøres hjemme. Vi har stort hus så det er mye å gjøre.Mannen min på sin side jobber hver dag fra tidlig på morgen til rundt 6 på ettermiddagen (altså han er hjemme kl.6). Dattera vår legger seg 98% av tiden fast kl.19 hver kveld. Vi har litt tid sammen på kvelden, altså fra kl.19 til omtrent halv ti, da er det leggetid for oss fordi mannen min er oppe tidlig og det er forsåvidt jeg også med dattera. Så, over til spørsmålet mitt: Mannen min har ofte lyst selv om han er sliten eller trøtt, og da mener jeg lyst som i seksuelt, men jeg er rett og slett .. ja.. hva er jeg.. jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ikke har lyst.. Jeg tror selv at jeg er egentlig for sliten/trøtt at jeg rett og slett ikke er sååå gira som det han er. Egentlig har jeg lyst til å sove, spes.nå som det er vinteren, så blir mørkt tidlig og mørkt når man står opp. Så jeg er egentlig klar for å sove rundt halv ti/ti på kvelden. Han på sin side har lyst og synes vi gjør det sjeldent. Og det gjør vi sikkert å,men jeg skjønner ikke hvorfor det er slik. Jeg har tenkt om det har noe med min lyst til han å gjøre, men jeg tror at når jeg har energi til denne fine aktivitet så har jeg jo lyst på ham. Så akkurat nå er jeg litt betenkt og lurer på hvorfor jeg synes det er så vanskelig å stå opp, bokstavelig talt, stå opp på morgen og hvorfor jeg ikke har lyst/energi til vår aktivitet på kvelden. Når jeg tenker meg om så har jeg egentlig mer lyst på dagen, men da er jo han på jobb. Da føler jeg at jeg har litt mer energi til å gjøre det. Håper ikke dette høres ble litt komplisert ut.. men ja ja.. Takk til alle på forhånd.
  20. Jeg blir veldig glad for om noen kan dele erfaringer med samlivsbrudd hvor barn er involvert. Både gode og dårlige! Jeg har tusen tanker i hodet mitt som jeg ikke klarer å slå fra meg, blant annet om jeg bør bli eller gå.. utrolig vondt å gå rundt å tenke på, så jeg håper at noen snille sjeler vil dele egne erfaringer.. Hvordan visste du at du burde gå? Hvorfor gikk du? Hvordan taklet barna det? Og hvordan er samarbeidet etter bruddet? Hva med felles bolig? Fordeling av barn? Og ikke minst; hvordan leve alene igjen? Og er det håp for å møte den store kjærligheten? Takk for alle svar ❤️ Anonymkode: ab548...b24
  21. Settespor

    Feil forelskelse?

    Hei. Jeg er en mann på snart 40,gift og har barn. Vært gift i 15 år. For ca 9 år siden ble jeg så forelsket i ei jente. Hun var også forelsket i meg. Hun ønsket et forhold. Hun var lenge min aller beste venn i tillegg. Hun var en støtte da jeg trengte noen. Min kone var ikke der for meg. Likevel valgte jeg å fortsette ekteskapet, men følelsene for denne jenta tar aldri slutt. For noen mnd siden fikk jeg vite at min kone hadde vært utro i et halvt år. Jeg valgte likevel å bli i forholdet. Den jenta jeg var så forelsket i har i senere tid fått samboer og et lite barn. Likevel har vi fremdeles kontakt. Jeg tenker bare på henne og etter ni år så føles det som ekte kjærlighet. Jeg har nå fortalt henne at jeg fremdeles føler ting, men jeg vil ikke komme imellom hennes forhold. Hun ønsker fremdeles kontakt med meg men jeg vet ikke om hun føler noe. Hun fortalte meg den gangen jeg valgte henne bort at da ville hun stenge alle dører for meg. Likevel føler jeg hun fremdeles elsker meg. Skal jeg bare slippe henne? Kutte all kontakt? Hilsen forvirret.
  22. Anonym bruker

    Hvor ofte ha sex

    Hei. Jeg lurer på hvor ofte det er normalt å ha sex? Jeg er en jente på 23 år gammel som har vært i parforhold i 6 år. Vi har også 1 barn sammen. Samboer og barnefar er 27 år. Jeg er usikker på hva som er normalt og jeg selv er misfornøyd med mitt sexliv som 23 åring. Vi har nemlig sex (kanskje) 1 gang i uka. Jeg må mase og hinte til sex ofte, og det er nesten slik at det har blitt en rutine at det er hver fredag eller lørdag. Jada, jeg har også prøvd å la vær å mase og hinte frem, og jeg har prøvd å snakke til han om problemet, men det hjelper ikke. Sexen foregår på samme plass og samme stilling. Jeg må ordne alt klær, glidemiddel og kondom. Det ødelegger litt også, fordi det skjer Aldr i spontant og ingen andre plasser en senga. Han har som ofte ikke forspill og kan kjøre på rett som det er. Han spør ofte "hva skal jeg gjøre"? Og det er turn off. Ja jeg har ønsket sex der han tar initiativ og på andre plasser. Men det skjer ikke. Er jeg kåt ellers så kan jeg bare glemme det. Det er så ille at jeg føler det eneste jeg gjør er å tenke på sex og irritere meg over frustrasjon. Ja, jeg kan bruke hjelpemidler men det er ikke det samme. Mannen sier hele tiden han er sliten og trøtt, eller kommer med annen unnskyldning. Han sier bare at han er sånn. Så kom gjerne med råd og tips, og hva som egentlig er normalt? Anonymkode: 427e9...835
  23. Student97

    Babysyk student!

    Hei! Jeg fyller 22 år i januar og har nettopp begynt på studier for å bli lærer. Sånn det ser ut nå vil jeg være ferdig med utdanningen min om 6 år. Samboeren min er 33 år og er i fast jobb. Vi eier ikke leilighet enda, men har et stabilt sted å bo, og vi kommer til å bli boende her en stund fremover. For et drøyt år siden ble søsteren min gravid, og familien er i ekstase! Nå de siste par månedene har også to av søsknene til samboeren fått barn. Det siste halvåret har jeg begynt å kjenne skikkelig på verpesyke. Jeg elsker å passe nevøen min, passer han opptil flere dager i uken hver uke. Det er så koselig! Det hender at jeg drømmer om at jeg er gravid og får barn, og de siste ukene har jeg hatt urolig nattesøvn og problemer med å sove fordi jeg tenker så mye på det å få barn. Samboeren min er jo en del år eldre enn meg, så jeg føler at vi på en måte har et lite tidspress på oss da jeg ikke vil at han skal være for "gammel" når vi får barn. Dilemmaet mitt her er at samboeren min er totalt likegyldig til det å få barn. Han har fortalt meg at han ikke har noe behov for det, men han kan vel gå med på det om jeg en gang i fremtiden vil ha barn. Etter å ha tenkt mye så har jeg kommet fram til at jeg vil ha barn innen jeg er 25(og han 36), men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta det opp med ham... Jeg snakker veldig mye om barn og babyer, men jeg tror ikke han akkurat tenker at jeg vil ha baby. Jeg kan tenke med å gå av p-pillene neste år allerede. Studiene ser jeg ikke på som noe stort problem, jeg er villig til å måtte ta permisjon om det kommer til det. Det er også verdt å nevne at samboeren er kjempeglad i å være med nevøen min også! Så, jeg lurer på om noen har tips angående hvordan jeg kan ta det opp med samboer? Og evt. om noen kan komme med deres egen erfaring til det å få barn i løpet av studier? Og eventuelt andre ting som en jente på 22 muligens ikke tenker på... 🙂
  24. Student97

    Babysyk student, hjelp!

    Hei! Jeg fyller 22 år i januar og har nettopp begynt på studier for å bli lærer. Sånn det ser ut nå vil jeg være ferdig med utdanningen min om 6 år. Samboeren min er 33 år og er i fast jobb. Vi eier ikke leilighet enda, men har et stabilt sted å bo, og vi kommer til å bli boende her en stund fremover. For et drøyt år siden ble søsteren min gravid, og familien er i ekstase! Nå de siste par månedene har også to av søsknene til samboeren fått barn. Det siste halvåret har jeg begynt å kjenne skikkelig på verpesyke. Jeg elsker å passe nevøen min, passer han opptil flere dager i uken hver uke. Det er så koselig! Det hender at jeg drømmer om at jeg er gravid og får barn, og de siste ukene har jeg hatt urolig nattesøvn og problemer med å sove fordi jeg tenker så mye på det å få barn. Samboeren min er jo en del år eldre enn meg, så jeg føler at vi på en måte har et lite tidspress på oss da jeg ikke vil at han skal være for "gammel" når vi får barn. Dilemmaet mitt her er at samboeren min er totalt likegyldig til det å få barn. Han har fortalt meg at han ikke har noe behov for det, men han kan vel gå med på det om jeg en gang i fremtiden vil ha barn. Etter å ha tenkt mye så har jeg kommet fram til at jeg vil ha barn innen jeg er 25(og han 36), men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta det opp med ham... Jeg snakker veldig mye om barn og babyer, men jeg tror ikke han akkurat tenker at jeg vil ha baby. Jeg kan tenke med å gå av p-pillene neste år allerede. Studiene ser jeg ikke på som noe stort problem, jeg er villig til å måtte ta permisjon om det kommer til det. Så, jeg lurer på om noen har tips angående hvordan jeg kan ta det opp med samboer? Og evt. om noen kan komme med deres egen erfaring til det å få barn i løpet av studier? Og eventuelt andre ting som en jente på 22 muligens ikke tenker på... :-)
  25. Anonym bruker

    Samboer

    Hei Jeg blir ikke klok på meg selv og lurer på om noen har vært, er i, eller kan forstå min situasjon. Min mann er veldig bortskjemt og er ikke sitt ansvar bevisst. Dette betyr at jeg sitter med ansvar for alt og han er for så vidt snill og grei gjør til dels det han blir bedt om. Problemet er at jeg er ganske pliktoppfyllende og at jeg ender opp med og gjøre masse ting jeg ikke vil. Ikke fordi jeg ikke kan snakke for meg, men fordi han rett og slett følger sine behov til en hver tid og jeg blir «tvunget « til og gjøre det som kreves. Han lar ting gå veldig langt før han gjør noe som helst så det at jeg bare skal vente ut er ikke ett alternativ. For og nevne noe så sa han at vi måtte bestille større søppeldunker .... dette fordi det ikke var plass, men de var fulle fordi han glemte og sette de ut..... Han har heller trekk på lønnen enn og betale regninger i tide, han kjøper heller nytt tøy enn og vaske det (fordi han ikke da vet hva han har) Altså skjønner dere tegningen. Han er ikke så ille som det høres ut, men nesten. Vi har vært sammen 4 år og har 2 barn. Jeg gikk fra ham for 2 år siden og var fra ham i ca 1 år. Det var helt grusomt. Jeg blei helt utmattet av og være alene og han måtte ved en hver anledning skape emosjonelt kaos istedenfor og holde følelsene for seg selv og la meg være i fred. Nå er det som om jeg drives av hans negative energi og jeg føler fortsatt at jeg faktisk ikke mestrer og være alene mamma, men det er ikke lett og være med han heller. Jeg har snakket med moren hans, hun samtykker, men beskytter også sin sønn. Sikkert noe av grunnen for at han er blitt som han er blitt. Det er frustrerende og bli så fenfslet til hjemmet pga ham og frustrende og ikke ha en trygghet og lene meg på. Ett av barna mine har hatt putebehandling som baby i 4 mnd totalt. Han tok den av og på ved bleieskift kanskje sånn 5 ganger. Det er sånn han er, det blei liksom litt for vanskelig for ham og håndtere. Hva med meg da? Jeg grein når hun fikk den og måtte nervøst få henne med denne på ned i bilstolen, trøste henne i sommer varmen med pute og være nervøs og total ansvarlig for oppfølging og bruk for ar hun skulle bli frisk. Syns det hadde vært så fint med en mann som kunne vært til støtte når jeg gir beskjed om at jeg trenger det. Forøvrig gir han inntrykk til meg om at han til alle kamerater i alle fall slik han ordlegger seg at han er en støtte for meg. Det er ikke sant 😢 så jeg får sykt lite anerkjennelse for det jeg faktisk gjør og det gjør ting enda verre. Please noen si noe lurt! Og ikke sånt tøys om at jeg har gjort ett dårlig valg etc, det er jo innlysende. Anonymkode: 6dd42...8bf

Artikler fra forsiden

×