Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'Samliv'.



More search options

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Fellesforum
    • Anonymforum - Skravle
    • Skolebarn og ungdom
    • Venneforum
    • Hus og hage
    • Helse
    • Økonomi
    • Spå / horoskop
    • Utstyr
    • Navnedebatten
    • Ris, ros og spørsmål om forumet
  • Barn i magen
    • Bli gravid
    • Gravid
    • Fødsel
    • Terminklubber
  • Din baby
    • Baby og småbarn
    • Dagmamma og barnehage
    • Klubber

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Found 21 results

  1. Kan noen komme med tips eller erfaring her? Jeg er desperat og knust. Jeg og mannen min var samboere i 11 år men giftet oss høsten 18. Han har alltid ( stort sett) bodd hjemme med sin mor. Vi hadde et samlivsbrudd for 5 PR siden og han kjøpte gården foreldrene Eide, fordi dem maset på han og de hadde dårlig økonomi. Han er tidenes mest konfliktskye person jeg noensinne har møtt. Han kjøpte gården for 800 k og brukte 200 k på et restlån fra et boligtap for 12 år siden. Han fikk Max 1 mill i lån å det var hans krav. Ar han fikk kjøpe det for 800k å slå sammen det andre lånet. Før vi giftet oss, brukte vi mye tid på å snakke om fremtiden vår. Vi gjorde en avtale om at jeg skulle stå som medsøker på hans boliglån i sin helhet pluss 90000 han tok inn i lånet som var mitt ( han bodde gratis hos meg det første året etter vi ble dammen igjen). Han skulle sette meg 50/50 på skjøte på sin bolig slik at vi begge eier like stor del av både gården og gjelda og det du skulle bli gave mellom ektefeller. 2 mnd etter bryllupet spør jeg om han hadde kontaktet kartverket og ordnet det vi avtalte men da kom det frem at han ikke stolte på meg fordi han var redd for at jeg skulle kaste ut foreldrene. Vi leide egen bolig da vi ikke fikk boliglån pga at foreldrene leide gården han kjøpte fra dem. Vi gikk i 3 uker med «stille-leken» fordi han ikke kan snakke og jeg var i sjokk. Her satt jeg da uten bolig som han lovte men gjelda på 1 mill. Kun hans barn ville Arve den ved død og jeg null rettigheter. Eier bare gjelda. Jeg kontakter banken og fikk fjernet navnet mitt fra boliglånet. Snakket ikke ofte om det men det kom noen stikkere innimellom fra meg om hvor trist det er at han lurte meg og løy. Fordi vi slet så mye de årene vi hadde før vi giftet oss og vårt ekteskaps løfte var «oss to fremover». Vi skulle selge gården å kjøpe eget sammen. Felleseie fordi vi skulle satse på oss for alltid. Vi har aldri prioritert oss. Bare mine og hans barn. Nå skulle det bli oss så jeg følte jo han løy og lurte meg. Etter 2 mnd med styr ble vi igjen enige om å selge gården. Vi dro sammen hjem til svigermor å sa det. Hun fikk 9 mnd på seg å vi skulle hjelpe å finne en omsorgsbolig ( foreldrene er 85 å bruker rullator) så tiden var inne for dem uansett. Da fikk jeg sjokk for andre gang. Da viser det seg at min mann hadde lovet dem, muntlig (de skrev aldri husleiekontrakt) at de skulle få leie gården resten av livet. De hadde før vi kom, allerede skaffet advokat. Jeg fikk klar beskjed fra svigermor at jeg ikke hadde med dette å gjøre ( altså fremtiden min mann lovte oss).... min mann sti fremdeles folkeregistrert der pga jobb. I tillegg kom søsknene inn å truet med å melde han til skattemyndighetene for skattefusk fordi han bodde der og her men ikke betalte skatt av leien. Svigermor ringte min mor og kom med løgner og trusler. Min mann forsvarte meg eller vårt ekteskap -ALDRI. De tror jeg bare snylter og ikke jobber som har vært i full stilling i alle år. Vi dro til advokat og skulle be om bistand, husleiekontrakt og oppsigelse sv leieforholdet med foreldrene. Jeg spurte mannen min om han var 1000% sikker på dette fordi det kunne i verste fall medføre utkastelse. Jada han var så lei å sint av trusler fra hele familien. Det kostet 5000 kr den advokaten. Vi ble enige om at jeg skulle gi svigermor papirene fra advokaten fordi mann min ikke orket å snakke med dem. Uken etterpå kommer mann min fra jobb og har vært innom mor si. Han orket ikke mer å sa ja til at de skulle få bo der livet ut og ikke mer tull. Jeg fikk sjokk og følte at han prioriterte mor si og familien sin pga trusler og konflikter noe han IKKE takler. Uten å snakke med meg først. jeg føler at fremtiden han lovte oss. Den fremtiden og løftet vi fa hverandre - betyr ingenting - så lenge mamma har det bra.... jeg fikk svar på hormonprøver jeg har tatt å jeg har kritiske nivåer på kortisol og binyrene mine er trette. Alt stresset har nå slått meg fysisk ut også. Og jeg er egentlig en særdeles sterk person psykisk og fysisk. Men nå klarer jeg ikke mer. Har lyst å skille meg og vil spy av han og familien. Ba han bli på gården nå ei stund da jeg trenger ro å tenke igjennom dette. Det er løgner, lureri og trusler, svik å bedrag jeg føler. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Anonymkode: d4c13...866
  2. Anonym bruker

    Hvordan finne ut hvor i landet vi vil bo?

    Hei. Vi er ett ungt par med hund og ett barn som er snart 2 år. Vi bor på en plass hvor vi begge misstrives VELDIG og vi ønsker å flytte på oss. Men hvor i Norge er det bra å bo for en småbarnsfamilie? Våre kriterier er: -Helst ikke midt i byen men fortsatt nærme byen. -Barne og dyrevennlig. -Helst varmt klima(så ikke langt nord altså). -Gode tilbud for barn både med tanke på aktiviteter og med barnehage/skole. -Men samtidig også gode tilbud for oss voksne da vi som sagt enda er unge.(under 30 en stund til) -Jobbmuligheter. -Ikke så dyrt å leie.(vi har ikke råd til å kjøpe enda.) Så bare kom opp med forslag som jeg bør se på og gjerne begrunn dem 🙂 Anonymkode: 85a1a...75f
  3. Jeg og svigermor er ikke på talefot, og vi har ikke pratet på 6 måneder etter at hun svartmalet meg og sendte meg en frekk tekstmelding på telefon. Jeg er høygravid, og jeg har henne langt oppe i halsen enda. Jeg prøver å holde meg mest mulig unna henne, da hun er sykelig sjalu og eiersyk ovenfor sin sønn på 30 år.. Hun har ikke bidratt med noe i graviditeten, og hun har ikke kommet med så mye som en liten oppmerksomhet til sitt første barnebarn. Hun har ikke hjulpet oss med å kjøpe inn noe som vi trenger til babyen kommer selv om vi spurte henne om hjelp da vi har slitt veldig økonomisk da bilen gikk i stykker, og vi måtte betale en syk regning på huset som ruinerte oss. Uansett, så maser hun hele tiden om å få passe på hunden vår. Hunden vår er som vårt barn, og jeg har et veldig tett bånd til hunden min. Jeg elsker hunden min over alt på jord, og hadde det ikke vært for hunden så hadde jeg slitt veldig mye mer psykisk. Uansett, hun ringer min samboer hele tiden å hun maser konstant om å få passe på hunden vår. Jeg har ikke behov for barnepass til hunden, men nå har hun tvingt samboer til å passe igjen. Jeg føler at hun tvinger seg inn på oss med å passe hund, og er stygt redd for st hun skal drive på slikt med barnebarnet sitt også da hun spiller veldig på dårlig samvittighet og stakkars henne. Orker ikke at hun skal passe på hunden når det er slike dager med epedemi osv, hva tenker deere? er jeg urimelig? Hun passet hunden for 3 uker siden, og hun blir oppriktig sint om hun ikke får viljen sin. Av en eller annen grunn ser hun på hunden til jeg og samboer som hennes også, og hun er frekk nok til å avtale med samboer uten meg om å få passe hunden. Virker som om hun prøver å gjøre meg irritert eller noe da hun er veldig slitsom og krevende... Synes litt synd på henne da hun er single å bor alene, og jeg tror hun er mye ensom. Kanskje hunden vår trøster henne mye, og kanskje hun føler seg nærmere oss/sønnen ved å passe hunden,, Bare synd at jeg ønsker å ha hunden min selv og ikke hjemme hos henne i flere dager. Har spurt om hun kunne tenkt seg å kjøpe hund selv, men det orker hun ikke da hun bare kan låne vår hund sier hun., Noe jeg slettes ikke er enig i! Føler at hun ser på hunden vår som et hageredskap som kan lånes ut når det passer henne. Hun er heller ikke spesielt flink med hunden da hun aldri har interessert deg for hund før nå! Det virker litt falsk og merkelig hele greia! Anonymkode: 1e6ec...f54
  4. Anonym bruker

    Armbånd

    Jeg kom over en nettbutikk som har masse forskjellige armbånd, og tenkte hmmm er dette greit ? Det var slike armbånd med ulike diagonser som alt fra autisme til pcos liksom. Hva synes dere om slikt ? Jeg er veldig usikker på om det føles riktig å merke med slike armbånd selvom om armbåndene var fine i seg selv. https://www.piercinghovdingeniversen.no/produktkategori/smykker/armband/ Anonymkode: 0a18c...fe9
  5. Vi ble sammen for litt over 2,5 år siden og har en datter på 11 mnd. Før vi møtte hverandre hadde vi begge en knullekompis/venn. Jeg hadde avsluttet dette noen måneder i forveien at vi møttes, han hadde i følge han selv avsluttet dette ikke lenge før han møtte meg pga at hun fikk følelser for han og han ikke ville mer siden han ikke hadde det for henne. Og det hadde bare vart i et par måneder Max. Det har aldri vært noe spørsmål fra noen av oss om hvem disse vennene har vært, men vi prata om vi fortsatt hadde kontakt med dem og han sa til meg at han ikke hadde noe kontakt med henne lenger. Nå 2,5 år senere var jeg inne på dataen hans for å se etter et bilde, og kom over en screenshot av en chat mellom han og en jente på snap kl halv 4 på natta. Øverst på chatten sto det fra han : « hva gjør du med meg så jeg mister ting?» og under der står det at han har endret innstillingene for denne chatten hvor alle meldinger skal slettes så fort de blir vist. På linja nederst så står d klar en melding til sending hvor han spør henne igjen om hun får sett meldingene hans. Jeg syns det var litt rart , for dette var natta etter vi kom hjem fra ferie og han skulle på jobb dagen etter og måtte stå opp kl 0630. Jeg husker også at han prøvde gjemme tlf for meg når jeg kom og la meg den kvelden så jeg stusset på det. Dagen etter var han kjempesur på meg for at han hadde sovi så dårlig. Jeg konfronterte han med denne screenshotten etter jeg hadde funnet den, også forteller han meg at det er henne han hadde som knullekompis rett før han møtte meg. Også forteller han meg at han har hatt kontakt med henne hele tiden mens vi vært sammen minst 3-4 ganger i uka. Han serverte en løgn om at mora hennes fikk kreft rett etter at han avsluttet forholdet med henne , rett før han møtte meg, og derfor ble d naturlig for han og fortsette kontakten med henne. Nå har jeg funnet ut at moren hennes fikk kreft nesten et år etter vi ble sammen, så d var løgn det også. Og er heldigvis behandlet for dette nå. Når jeg da spør om hva som er grunnen til at han ligger chatter med henne til morgenkvisten siden av meg i senga ,mens jeg ligger og sover siden av, så blir han bare sint og mener at den kontakta med henne ikke hadde vært noe problem om jeg ikke hadde funnet det ut. Han har jo sagt hele forholdet vårt at han ikke har kontakt med den jenta , så når jeg nå da har spurt hvorfor han har jugd hele tiden, så svarer han at han visste jeg ikke kom til å syns det var greit el at jeg ikke kom til å akseptere d når vi to ble sammen, så derfor valgte han og skjule det for meg. Jeg har spurt han hva dem prater om og hvorfor han endrer innstillinger for chatten med henne så meldingene skal bli slettet med en gang, men det husker han ikke /aner han ikke og mener at Snapchat må ha klikka akkurat da så d ikke er han som har endret innstillingene. Han hadde en dag hvor han faktisk ba om unnskyldning, men snudde dagen etter og mente han ikke hadde gjort noe feil. Hva skal jeg tro om det her? Føler meg så lite verdt og at forholdet er basert på bare løgn. Anonymkode: ea468...8e2
  6. Hei! Jeg har vært sammen med samboeren min i 3,5 år ca, og hele denne tiden har han snakket med andre damer, flørtet Max og bedt dem med på kaffedater og vært veldig interessert i å møte dem. Jeg har tatt han i å skikkelig dirty-talke med noen av dem på melding, Facebook, Snapchat og instagram, og det resulterte i at han måtte slette Instagram og Snapchat. Vi har snakket om dette problemet veldig mange ganger oppigjennom årene, og han vet klart hva jeg synes om denne oppførselen. I begynnelsen var det veldig vondt og det såret mer enn noe annet har såret før fordi jeg følte meg så brukt og sviket og rett og slett ikke god nok, men nå i det siste er det bare mest irriterende. Vi eier et hus sammen, en nydelig hund på 1,5 og vi får et barn som har termin om bare 4 uker. Vi har det veldig fint til vanlig, vi gir hverandre masse tid, oppmerksomhet og kjærlighet, og han sier at han har vært dum, egoistisk og er enig i at han må slutte med den intense flørtingen som han driver med, men han slutter ikke. Senest for noen uker siden da jeg var bortreist (det er da det skjer mest narturlogvis) hadde han vært på pizzabakeren for å kjøpe middag og endte opp med å legge til en ansatt der på Facebook og snakke og flørte med henne. Jeg skjønner at han har et veldig stort behov for oppmerksomhet og bekreftelse på at han fremdeles er «attraktiv» for andre enn meg, men det er så jævlig irriterende. Hvorfor er det ikke nok at jeg er sammen med han og at vi har det fint sammen? Jeg har tenkt til å ta det opp med han i kveld igjen når han kommer hjem, men jeg vet liksom ikke helt hva mer jeg kan si til han... jeg er så lei, og jeg synes ikke at jeg er for kravstor når jeg ber om et ærlig forhold, bygget på tillit og gode minner. Jeg har også foreslått at vi kan prøve oss på åpent forhold, hvor vi begge kan snakke/ flørte med de vi måtte ønske. Men han takler ikke tanken på at jeg skal ha lov til å flørte med folk å holde på slik han gjør. Jeg vet det ble et veldig langt innlegg men nå har jeg sittet her og grått av frustrasjon en veldig god stund i kveld og måtte bare slippe ut litt vonde tanker. Har noen tips til hvordan jeg kan ta dette opp på en grei måte og kanskje hvordan jeg kan få han til å forstå at det er feil å holde på slik? Jeg er ikke en som gir opp lett, så jeg vil gjerne få det forholdet her til å fungere best mulig.
  7. Hun var bestemt og negativ og det hun sa var negativt og jeg fikk mer problemer og tenkte mer på det etterpå. Er jo så redd det hun sa var sant. Noen andre som har ringt sånne tjenester før? Det var magic.no Anonymkode: bc720...888
  8. Saturno

    Så utrolig trist

    Jeg er en mann på 42 år som har blitt forlatt av min kjære. Det er snart et halvt år siden,men jeg klarer snart ikke å reise meg opp igjen.. jeg er nedfor hele tiden av savn,gråter mye når jeg er alene. Vet ikke hvordan jeg skal komme videre i livet,har ingen jeg stoler på for å prate med Noen her som har noen gode råd?
  9. Branok

    Betatt

    For en stund siden møtte jeg en kjekk mann, eller dvs jeg kjente han (og familien hans, søsken/foreldre)litt fra før, og vi har blitt bedre kjent gjennom jobb(jobber ikke samme sted eller med det samme) Jeg har vært hos han og han hos meg, i embets medfør. Men det har vært lite snakk om jobb og mest om felles interesser. Kjenner jeg liker han bedre og bedre og at det kribler i magen bare jeg tenker på han. Vi har lagt planer om div. aktiviteter både bare oss 2 og sammen med andre. Han sier " vi må få med oss flere... Har så lyst til å høre om han blir med på kino eller noe, ala en date, men usikker på om jeg har mistolket hans signaler. Kan legge til at vi er godt voksne men er lenge siden jeg har vært på leting (vært offisielt singel i et år ca nå) så usikker på det her.
  10. Hei, jeg jobber mye, mye å tenke på, får ikke sove før seint på natta. Sover dårlig, sover lite. Prøvd alt, lydfiler, musikk etc. Vurderer sovemedisiner. Hva bør jeg bruke, innsovningstbletter, evnt type? Eller sovetabletter, evnt type? Anonymkode: e5577...834
  11. Jeg føler meg veldig ukomfortabel til tider. Jeg stoler avogtil så lite på min samboer at jeg sjekker insta og fb søkeresultatene hans på ipaden mens han er borte. Jeg så idag at på "toppresultater" på insta, så lå min venninne. Det som skurrer er at han har veldig mye negativt å si om henne. Han sier at forholdet hennes snart ryker, for typen ikke gidder å være med henne mer. Han har også kalt henne for ulike frekke ting, og sagt at hun er dårlig for meg å være med. En gang var hun med på fest til kompisene hans. Da sa han i etterkant at den ene kompisen hans som har dame, kun snakket med henne å gav henne drikke fordi han hadde lyst å få henne til sengs... Er dette hans eget ønske? Eller kan han liksom vite dette. Selv om han snakket stygt om henne, fikk han masse gaver med seg hjem fra jobb. Han sa jo at "du kan jo gi noen av dem til venninnen din". Prøver han å få meg til å tro han hater henne? Mens han egentlig er interessert selv? Og er det ønsketenking at hun slår opp med typen slik at han kan få henne? Han har før skrøtet over hvor mye han har økt i lønn rett foran henne. Og tatt på parfyme mens hun er på besøk. En annen ting som har irritert meg lengee... Han klør seg ofte på tissen mens vi ser serier med fine damer som er serier han selv har valgt. Når jeg sier ifra blir han sur å sier at det er fordi han klør, og ikke pågrunn av det som vises på tven. Han blir også irritert om jeg ser ned på skrittet for har avogtil følt at han har fått boner av tven. Har brukt ny metode nå å se med snapchat kamera, og han hadde faktisk litt større mens vi så serie, men den gikk "ned" en stund etter. Vet jeg er litt syk som tenker så mye på dette, men det gjør meg fysisk dårlig å tenke på dette.. Og han som skjuler dette og ikke gir meg noe ærlig svar! Anonymkode: 8974f...70d
  12. Anonym bruker

    jeg er gambling avhengig

    hei, jeg er gambling avhengig. vet ikke helt hvorfor jeg skriver her men føler kanskje dette vil hjelpe... som sagt så er jeg avhengig av gambling. jeg har forbrukslån/kredittkortgjeld på ca 500,000 kr. som da er brukt til gamblingen. Har fortalt samboeren alt men er fortsatt deprimert. jeg tenker mye på lånene og alt det som følger med når du har dyre avdrag og renter, det er ikke lett å si til seg selv at dette ordner seg. har sikker jobb som elektriker og har utbetalt ca 25,000 kr i mnd. betaler mellom 10 og 15,000 på lånene hver mnd. har ingen betalingsanmerkninger og betaler alltid gjelda mi i tide. annet en at jeg tenker på hvor mye lån jeg har til en hver tid så tenker jeg ofte på friheten jeg har kastet bort, er så deprimert hele tiden. har vært gamblingfri i ca 2 mnd. nå og det føles fantastisk, helt til jeg tenker på hvor lang tid det vil ta å betale tilbake alt og hva det gjør med samboeren og resten av familien min... håper noen kan svare og skjønner hvis folk syns dette er helt hårreisende, føler bare jeg trenger å høre meninger, uavhengig om det er positivt eller negativt. mvh. gutt 24år Anonymkode: 71313...8ad
  13. Hvor vanlig er det å få hjelp til å kjøpe inn babyutstyr til det første barnebarnet på begge sider av familien? Mine venner har fått hjelp til å kjøpe deler av vogn fra svigers og foreldre, da dette ofte er kostbart. Min bestevenninne fikk seng, vognpose, og bil-stol av besteforeldre. Slektninger av meg har fått strikka tøy, og varme ulltøy til vinteren. Man skal jo overhode ikke forvente noe, men jeg hadde blitt veldig glad om jeg hadde fått litt oppmerksomhet og støtte. Føler det blir så mye mer engasjement når flere hjelper til, og det skal ikke skues under en stol at mye er kostbart og kjøpe inn selv om man drar på salg/samt kjøper brukt. Jeg og samboer prøvde å bli gravide i over 2 år, og endelig satt spiren. Vi har høyere utdanning, fast jobb, og har egen plass å bo osv, så vi følte både at økonomien og tiden var inne for å få barn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få barn pga en operasjon som ødela meg, og når jeg ga opp skjedde mirakelet. Det har vært etterlengtet barnebarn, og vi gleder oss veldig mye' bare synd at min familie og samboer sin familie er lite overraskende lite engasjert og ikke ønsker å hjelpe oss å kjøpe inn det siste vi trenger av utstyr når vi trenger hjelp. Det trenger ikke å være mye, men alt hjelper da vi rett og slett for 2 måneder siden måtte ut med et giga-beløp som satt oss i en økonomisk vanskelig situasjon. Jeg er høygravid og har ikke fått noe som helst av verken min familie, eller svigermor. Det eneste de har kommet med er et sengetøy som har ligget i boden som luktet mugg, og 2 stk skitne og ekle gamle klær med hull i. Min mor har kjøpt et par sko for 20 kr på Lindex i str 2 år..Føler meg litt skuffet over dette, selv om jeg absolutt ikke har forventet noe i det hele tatt. Har havnet i en økonomisk krise, og har tømt bankkontoen, avlyst ferie, solgt ting i hjemmet, og brukt opp alle feriepengene våre på en giga regning uten å måtte forklare mer da huset rett og slett kollapset. Fikk heller ikke mer lån i banken, så dette gikk utover budsjettet og sparing som skulle brukes til det siste vi trenger som bilstol, klær, base, stellebord, tilbehør til vogn osv.. Alt annet har vi kjøpt på salg, fått lånt av venner, eller kjøpt brukt på finn. Det er spørsmål om tid før barnet kommer, og jeg er så lei for meg at jeg ikke har penger selv til dette nå, eller får støtte fra mine foreldre, eller svigers. Sendte en melding å forklarte situasjonen til mine foreldre og svigers da begge parter har god økonomi, har betalt ned gjeld, samt har god råd, og det føles forferdelig flaut og feil ut å spørre om hjelp, men jeg tenkte at man får ikke verre svar en nei. Jeg fikk aldri noe svar fra mine foreldre, og svigermor forklarte meg der hun spesifiserte at hun overhode ikke var interessert i å hjelpe MEG med penger! Da hun hadde nok med seg selv, og hun mente jeg kunne selge personlige eiendeler. Hun kalte meg bortskjemt, og har lagt meg ut for hat for hele familien pga dette og kalt meg tigger Ble en del styr med samboer etter dette, da han tar parti med sin mor. Skal sies at svigermor har vært litt bitter og vanskelig den siste perioden, uten at jeg vet hva som er grunnen.. Skjønner ikke hvorfor hun skriver at det er jeg som skal ha pengene, da det er til barnet. Føler hun prøver å skape en krangel og konflikt her uten noe mening. Er veldig såret og lei meg. Har blitt deprimert og veldig langt nede psykisk pga dette:(
  14. Vi har hatt en litt lei hendelse i huset. Dere vil sikkert gi meg masse tyn for å være kontrollerende, men vær så snill å se på helheten før dere hakker meg i stykker. Min mann jobber i Forsvaret. Vi er relativt voksne, midten av 30-årene og har to barn. Min mann er lite hjemme så barna tar jeg meg av for det meste. Han er vel en såkalt tivoli-pappa til tross for at vi er gift. Det er vel ingen hemmelighet at det blir flere kvinner på arbeidsplassen hans. Og her om dagen oppdaget jeg at han har fått blitt venn med flere av de nye kvinnelige grenaderene på Facebook. For det første: dette er ikke kvinner som deler arbeidssted som han. Ikke samme bataljon, ikke samme stab men med mange mil mellom. Han er høyt i gradene så han har ikke noe med disse å gjøre til hverdags. Han sier at under diverse samarbeid, briefer på tvers av kompanier eller bataljoner eller øvelser har han hatt med disse å gjøre litt og etterpå mottatt venneforespørsel som han har akseptert. Det er ikke slik at jeg nekter han å ha kvinnelige kollegaer på Facebook. Tvert i mot så kjenner jeg de han har jobbet sammen med i egen avdeling opp gjennom årene godt selv. Det er både unge og eldre. Men til felles er at jeg vet hvem de er, fordi de har vært eller er nære kollegaer av han. Disse nye som han har blitt venn med, har jeg aldri hørt om før nå nylig. Og i fremtiden er det liten sjanse for at han kommer til å ha noe med de å gjøre grunnet nåværende nivå. Han rykker stadig langt unna grenaderene for å si det slik. Jeg muliggjør hans livsstil. Med familie og utenlandstjeneste og mer til. De neste årene fremover skal vi ikke bo sammen engang. Han skal pendle i mange år fremover. Han forstår hva jeg mener, og har ikke kranglet med meg. Men jeg føler meg kjip og at dette var en unødvendig situasjon. Jeg ønsker ikke å kontrollere, men jeg vil vite når og hvilke kollegaer som er så nære at de blir med inn i den private sfære. Spesielt unge kvinner, slik er det bare. Jeg fant det forresten ut ved å se på mennesker du kanskje kjenner funksjonen på Facebook, jeg fikk faktisk litt sjokk. Hadde jeg i det minste hørt navnene til disse før, fått litt innblikk. Jeg spør han hver dag, hvordan har han hatt det, hvordan har arbeidsdagen vært. Jeg forteller han alt! Om nye mennesker jeg møter, blir kjent med. Jeg har folk jeg kjenner på face, det er det. Jeg spurte om han kjente disse kvinnene godt, siden de hadde fått plass i privatlivet og det gjorde han ikke. Vel, det ble langt. Hva hadde dere gjort og tenkt i min situasjon? Jeg er klar over at dette fremstiller meg som kontrollerende. Jeg er egentlig ganske raus med han, gir han mye rom til seg og jobben. Men dette ble uten en eneste omtanke for meg. Jeg ønsker ikke at de neste årene må jeg bare akseptere at han blir venn med den ene ukjente 20 år gamle jenta etter den andre fordi de har vært på samme brief eller øvelse. Anonymkode: 68865...a12
  15. Anonym bruker

    Han var utro.... hjelp

    for ett år siden hadde jeg og typen blitt enige om å være mindre sammen. Ikke direkte en pause, men kalte det vel mer det.. Vi ble enige om å ha forpliktelser og ikke gjøre noe med andre, vare være mindre sammen en periode da vi hadde gått mye oppå hverandre(vil selv si at det ikke er relevant for temaet, men kanskje greit å vite). Jeg så syn han fikk en snap fra en jente, og forklaringen hans da var at han bare snakket om at hun og kjæresten hadde slått opp, også hadde hun bare begynt å snakke med han. Nå, ett år senere forteller han meg (fordi jeg skulle på event med henne), at han klina med hun tre ganger på en kveld, at det var han som hadde prøvd å ta initiativ til å komme i kontakt med henne. De møttes ute og etter de hadde klint to ganger spurte han om de skulle gå tur, for så å kline i skogen... Deretter begynte han å snappe henne. Har snakka med henne også, og hun sier at han hele kvelden drev å så på henne og ville få kontakt. Han bekreftet dette..... hva bør jeg gjøre? Han forteller dette ett helt år etterpå, bare fordi han var redd jeg skulle finne det ut selv. Nå gråter han, og prøver å få meg til å synes synd i han. Trenger VIRKELIG hjelp. Han har løyet om hele situasjonen og velger å fortelle det som er sant først nå... Han var jo utro og løy om det, hva bør jeg gjøre? Kan poengtere at han har finpusset på andre situasjoner også, så jeg vet vel egentlig aldri om han forteller sant... Anonymkode: eea5a...37f
  16. Dreamygirl

    En annen

    Jeg har vært sammen med samboeren min i 14 år. Vi har to fin barn sammen og bygd oss hus og den tralten den. Han er verdens snilleste mann. Likevel klarer jeg ikke glemme en annen. En felles kompis av oss. Jeg har merket smågnister, så lenge jeg har kjent han (snart like lenge som jeg har vært sammen med samboeren min). Jeg vet ikke hva han føler, men måten han ser på meg og kommentarer han gir, får meg til å tro at han også kjenner på noe. Jeg har alltid perioder hvor jeg har tenkt på han. Av og på alle årene vi har kjent hverandre. Det siste året har jeg tenkt på han hver eneste dag. I natt drømte jeg at vi var sammen. At alt det praktiske med hus, barn osv hadde ordnet seg. Drømmen var så virkelig. Så våknet jeg og innså at livet var som før. Jeg ble helt satt ut.. Det var som om luften bare gikk ut av hele meg. Jeg har har en fin samboer på alle måter. Men kjenner ikke på de store følelsene lenger. Har prøvd å ta grep det siste året - kuttet kompisen ut på snap, instagram, unngå han etc. Men det hjelper ikke. Prøver å tvinge tankene over på noe annet når han kommer i hodet mitt. Vet at gresset ikke er grønner på andre siden (nødvendigvis). Kjenner jeg er så lei av kjenne på et savn. En brikke som mangler. En rastløshet som ikke tar slutt. Men samtidig er her to barn å ta hensyn til.
  17. Mialita79

    Hormonspiral vs cerazette

    Er det noen som har erfaringer her, gikk på cerasette i 8 mnd, da gadd jeg ikke mer, blødde i ett, mista sexlyst osv... Men har endometriose så burde bruke prevensjon for å holde det i sjakk og lurer på om hormonspiral er bedre, redd for å bi plaget med de samme bivirkningene som cerazette ga.... Setter stor pris på svar💕😊
  18. Hei, Jeg har en datter som er 5 år, hun bor 8 dager hos moren og 6 dager hos meg, men hver gang hun er her så sier hun gjentatte ganger at hun ønsker å bo mer hos pappa og bare 2-3 netter hos mor. Hun spør hver morgen om hvem som henter i barnehagen, om svaret er «pappa henter i dag» så er levering/morgen ingen problem, jenta går glad og fornøyd i barnehagen, og er glad og lykkelig, dagen hun skal til moren endres dette, hun nekter å gå i barnehagen. Hu vil bare være hos pappa, hun blir virkelig lei seg, ser at hele barnet er brydd og ukomfortabelt. Hu spurte meg, «har jeg lovt å like noen bedre enn andre» hvorpå jeg svarte «ja, vi kan ikke like alle like mye, vi har alle favoritter men vi må fortsatt være snille med alle og bry oss om dem» da så hun på meg å sa, jeg sa til mamma at jeg likte pappa best, så ble mamma veldig sint på meg og skrudde av tv-en å kjeftet. Hun nekter å gå i bursdager til barn i barnehagen, og hun nekter å gå på turn og fritidsaktiviteter når hun er hos meg, fikk nylig vite av 3 part at mor leverer og slipper henne av i bursdager og aktiviteter og reiser bort. Noe som gjør at så fort hun kommer hit så er hun «trygg» å slipper ut frustrasjonen og tårene, er urolig og veldig sutrete første dagen, noe jeg vet er normalt ved overgangen fra hjem A og B. Har nevnt dette for moren, men hun avfeier det med at barnet sier det samme hjemme hos henne, barnehagen informerer meg om at barnet spør dagelig om pappa henter i dag, men stor skuffelse når de sier nei, han kommer på fredag. Slik at jeg ikkje «kjøper» at barnet sier det samme hos mor. Nå sist hun var her begynte hun igjen med jeg vil bare være hos mamma 2 netter å mange hos pappa å viser 10-15-20 med hendene. Hvor jeg svarte, at jeg forstår det, men mamma vil også se deg, å gleder seg til å være med deg. Og når jeg snakket med mamma så fortelle hun meg at du sier det samme når du er der, at du bare vil sove 2 netter hos pappa og mange hos mamma.. reaksjonen hennes er at hun knekker sammen i tårer å sier då e mamma ein lyvepave, det har eg ALDRI sagt, eg seie te mamma heile tiden at eg vil til pappa, men eg får ikkje lovt å ringe deg ein gang.. spørsmålet mitt er derfor, hva kan jeg gjøre? Hva bør jeg gjøre? Hvordan går jeg frem? alle svar og tilbakemeldinger mottas med stor takknemlighet. Er det trass? Forsøk på å styre foreldrene? Eller et ekte ønske om å være mer her, eller et rop om hjelp? Føler meg litt fortapt.
  19. Anonym bruker

    Analsex mas

    Samboeren min elsker analsex og jeg syns det er helt ok en sjelden gang i blant. Egentlig veldig lite fan, men gjør det mest for han. Vi har vært sammen i 8 år og de siste årene har det vært ekstremt lite av det pga småbarn og generelt lite tid. De gangene vi da har sex ender det opp med vanlig, noe jeg liker best. Nå merker jeg at han er fjern og er ikke særlig på og han sier at sexlivet vårt er kjedelig og at han vil ha mer analsex. Jeg vil virkelig ikke ha mer og syns dette er så sinnsykt vanskelig. Merker jo at det vanlige sexlivet vårt lider også fordi han ikke syns det er spennende lenger fordi vi aldri har analsex og han vet det liksom ikke ligger i kortene. Kan det seriøst føre til et brudd pga det her? Han sier dette er viktig for han, jeg vil absolutt helst ikke. Vi har barn. Kan det ryke pga så forskjellig seksuelle preferanser? Skal jeg gå på akkord å gi etter? Jeg vil jo ikke det. Noen som har opplevd lignende? Anonymkode: e8f78...9d4
  20. Hei, Barnefar har ikke betalt bidrag på nærmere 8 mnd og jeg må ærlig innrømme at jeg vurderer å anmelde han. Er det noen som har gjort det? Anonymkode: c926e...5c5
  21. Lickinggood

    Sex

    Noen som er kåte og ofte sliter med å sove ? 😇

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...