Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'Samliv'.



More search options

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Fellesforum
    • Anonymforum - Skravle
    • Skolebarn og ungdom
    • Venneforum
    • Hus og hage
    • Helse
    • Økonomi
    • Spå / horoskop
    • Utstyr
    • Navnedebatten
    • Ris, ros og spørsmål om forumet
  • Barn i magen
    • Bli gravid
    • Gravid
    • Fødsel
    • Terminklubber
  • Din baby
    • Baby og småbarn
    • Dagmamma og barnehage
    • Klubber

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Found 18 results

  1. Anonym bruker

    25 år og i overgansalderen...

    Hei, Jeg vil gjerne dele min historie med dere, i håp om å skrape til meg nytt håp og ny motivasjon. Jeg var 24 år gammel da jeg endelig hadde funnet meg en mann som jeg virkelig så en fremtid sammen med og som jeg gjerne ville ha barn sammen med. Mannen min og jeg hadde bestemt oss for at jeg skulle slutte på p-piller for å følge drømmen vår om barn. I september 2018 sluttet jeg derfor på p-piller og jeg begynte å ta eggløsningstester og var virkelig klar for å bli gravid. I desember 2018 så begynte jeg å bli dårlig, jeg var trett, hadde følelsen av feber og hadde enda ikke fått menstruasjonen tilbake etter p-pille slutt. Jeg bestemte meg i samråd med mannen min at jeg skulle gå til legen å få sjekket meg. Legen min mente at jeg bare hadde en lett influensa infeksjon og satte meg på en 10 dagers antibiotika kur. Han mente menstruasjonen ville komme tilbake naturlig når kroppen var klar, men at det kunne ta opptil et år før normal syklus var tilbake. Jeg gikk hjem og trodde alt var fint, vi fortsatte derfor å prøve å få barn. I slutten av januar 2019 så sa jeg til mannen min at jeg føler noe er galt, jeg har alltid hatt en spot on menstruasjon, jeg kunne nesten si på tidspunkt når den skulle dukke opp. Så etter mye diskusjon så bestemte jeg at jeg ville betale litt ekstra for å gå til en privat gynekolog på alleris og få sjekket opp i dette en gag for alle. Tidlig februar måne så var jeg klar for timen min, gynekologen min spurte meg om hvorfor jeg var der. Jeg sa at jeg har et sterkt ønske om å bli gravid, men at menstruasjonen enda ikke har kommet tilbake etter p-pille slutt. Jeg sa jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg hadde i forkant av timen googlet litt på symptomene mine og kommet frem til at google mener jeg har kommet i overgangsalderen. Jeg visste ikke hvor mye jeg ville tro på dette, da jeg trodde man kom i overgangsalderen først rundt 40 år gammel. Legen tok en vaginal ultralyd for å se på livmoren og eggstokker. Hun sa med engang at eggstokkene var veldig små og at hun ikke kunne se noen tydelige egg poser. Jeg visste ikke helt hva dette betydde den gang, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Da hun var ferdig, bestemte hun seg for å sende meg til blodprøve taking for å sjekke alt. Jeg gikk hjem med tungt sinn og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. I slutten av februar, ca 3 uker senere så ringer telefonen. Det var gynekologen fra alleris som kunne bekrefte at alle prøvene tydet på at jeg hadde kommet i overgangsalderen og at eggstokkene hadde sviktet. Gynekologen henviste meg til endokrinologisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus. Jeg følte meg helt tom etter telefon samtalen. Da mannen min kom hjem fra jobb denne dagen så fant han meg gråtene i dusjen i et slags angst anfall. Drømmen om barn var knust. Det var blitt mars og sorgen var blitt bearbeidet til en viss grad, det var da innkallingsbrevet til endokrinologisk avdeling kom i posten. Jeg hadde fått time ganske kjapt. Knappe 2 uker etter brevet kom så satt vi på SUS. Det viste seg at timen gikk ut på å finne ut hvorfor jeg var kommet i overgangsalderen, men ikke noe snakk om å finne ut om jeg faktisk kunne få barn. Jeg sa det rett ut til legen, Jeg driter i hvorfor det har skjedd, jeg vil bare ha barn. Da skrev hun en henvisning til Klinikk Hausken i Stavanger. Bare en uke etter henvisningen ble sendt så fikk vi time hos Hausken. Vi visste godt at vi måtte betale store summer på egenhånd, men dette var vi villige til å gjøre for å slippe ventetid i det offentlige. Legen på Hausken ga oss endelig et lite snev av håp. Vi prøvde 2 forsøk med Bemfola sprøyter for å se om det var noen egg å stimulere frem. Pengene og ukene gikk. Det var ingen håp. Ingen egg eller egg poser å se. Jeg hadde ikke tenkt på andre alternativer for å få barn, før legen på Hausken nevnte eggdonasjon. Vi fikk anbefalt en klinikk av legen på Hausken som lå i Spania. Vi gikk hjem med mye tanker og var ikke så mye klokere. I ukene fremover så sparte vi penger og googlet mye. Det var blitt oktober 2019 og vi hadde bestemt oss for å prøve eggdonasjon i Spania. Vi tok kontakt med klinikken, sendte over all informasjon og sendte bilder av oss selv slik at de kunne finne en donor. Alt gikk veldig fort. Allerede i slutten av november kom e-posten om at de hadde funnet en perfekt donor. Donoren var 25 år, Brunt hår, blå/grønne øyne, hvit i huden og normal BMI. Vi var i ekstase, vi turte endelig å ha et lite snev om håp. Bare et par dager etter donorfunn så kom mailen om ca dato for eggutakk. De ville ha oss ned til Spania allerede før jul. Den 7. Desember så reiste vi fra Sola til Alicante. Allerede når vi var på Sola så ringte telefonen fra Spania. Donoren var klar til egguttak allerede på mandag. Så da måtte mannen min inn å levere fra seg sædcellene sine mandags morning. Mandags kveld så ringte de fra klinikken om at det var tatt ut mange dårlige egg, det var ingen som kunne brukes og jeg var igjen knust. Men de ville prøve å ta ut nye egg fra donoren allerede på tirsdag ettermiddag. Tirsdagskveld så ringte de med gode nyheter. 8 friske egg var tatt ut og av disse så var hele 5 egg befruktet. De ga oss tidspunkt for Embryo transfer mandag 16 desember 1045. Det var noen lange og tunge dager fra vi dro hjem til test dag. Test dag var 30 desember. Jeg klarte ikke vente så jeg tok en hjemme test (clearblue) allerede 26 desember, denne var negativ. Jeg hadde enda håpet oppe. Men da test dagen kom og hjemme testen fortsatt var negativ, så knakk jeg bare sammen. Jeg mistet alt håp. Mannen min hadde enda håpet heldigvis, Han oppmuntret meg til å fortsette på medisinene frem til en blodprøve kunne bekrefte. Siden det var midt i nyttårs rushet så fikk vi ikke tatt noe blodprøve før den 2. Januar. Fredagskveld den 3. Januar så kom det tikkende inn en melding fra legen min. Hei, da kom det inn en positiv graviditetstest på prøve tatt i går: P-hCG:28*H. Mannen min og jeg kunne ikke tro det. jeg tvang meg selv til å ta en clearblue test til. WOW! Den var faktisk positiv. Det hadde vi aldri trodd. Vi smilte, lo og gråt. Vi ordnet en time hos legen for første kontroll på mandagen. Mandag den 6. Januar kom, og vi fikk vite om mye forskjellig gravid greier og jeg tok en ny HCG prøve bare for å bekrefte graviditeten. Vi fikk vite en termindato, 4. September 2020 skulle vi bli foreldre. Vi ordnet en ny time med legen to uker etter dette, for å se etter fostersekk og hjertelyd slik som klinikken i Spania ønsket. På onsdagen fikk jeg en ny melding om at hCG var steget fra 28 til 59. Vi begynte å glede oss og fortalte til alle som ventet spent på resultatene etter Spania turen. Vi gledet oss. Fredag 10. Januar, bare en uke før vi skulle høre hjertelyd, så begynte jeg å blø. Jeg tenkte først at dette var normalt, helt frem til det ble smertefullt og kom veldig mye blod. Det kom klumper i toalettskålen og jeg kunne tydelig se at det var vev og ikke bare blod. Mannen min ringte legevakten klokken tre på natten da har var bekymret for meg. Jeg hadde store smerter og gikk på blodfortynnende så vi var bekymret for alt blodet. De ville ikke engang ta meg imot og sa at om det er en spontanabort så kunne de ikke gjøre noe for å stoppe den uansett. Det er helt greit at de ikke kan gjøre noe, men jeg kunne sårt trengt smertestillende og en bekreftelse på at det faktisk var en spontanabort. Men i stedet så måtte jeg vente helt til mandagen for å ta turen til fastlegen. Mandagen kom å fastlegen bekreftet spontanaborten med vaginalultralyd og hCG blodprøve på under 5. Jeg var knust. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si til folk. Jeg har ikke klart å snakke om dette. Jeg vet at fordelene med dette er at jeg faktisk vet jeg kan bli gravid, men det hjelper ikke på tankene når alle andre skal ha barn i 2020, men jeg ikke lengre skal få. Jeg klarer ikke helt å tenke positivt etter noe sånt. Jeg unner virkelig ingen andre å ha spontanabort, selv om jeg vet at dette rammer ca 30% av alle gravide. Jeg kjenner jeg føler på en urett, at verden er veldig urettferdig. Mange som faktisk ikke ønsker å få barn, blir gravide uten å blunke for å så ta en abort. En selvbestemt abort. Mens vi er flere som har prøvd lenge, mange som har prøvd utallige flere forsøk en det vi har og allikevel ikke får det til. Jeg klarer ikke legge bort de negative tankene. Jeg må få de bort før neste forsøk, jeg kan ikke gå inn i et nytt forsøk med alle disse negative tankene. Er det noen som har noen tips til bøker, lydbøker, kurs eller lignende som kan hjelpe meg å tenke positivt og holde håpet oppe? Hva har hjulpet deg i en slik situasjon. Takk for at du faktisk ville lese min historie, håper du vil dele med meg. Anonymkode: 6a8b1...3d1
  2. Anonym bruker

    Gift med en tosk

    Gift, vært sammen 14 år, 1 barn på 12 år. Alltid vært veldig forskjellige, på alt egentlig, har nok aldri "passet sammen". I løpet av årene har det vært tillitsbrudd fra hans side, jeg valgte å bli, men noe ble ødelagt. Han ville og trodde at alt skulle bli som før, men etterhvert erkjenner jeg for meg selv at følelsene fra min side forsvant etter dette. Jeg sitter igjen med en dyp forakt, liker ham ikke som person og får frysninger bare av tanken på at han skal ta i meg. Uavhengig av dette kan jeg legge til at han er stokk dum - virkelig! Det er uendelig mye han ikke forstår eller har hørt om, vanlige temaer som "alle" andre forstår. Han kan ikke ha en samtale om noe som helst uten å krangle og nærmest rope ut sine tåpelige, rasistiske (bl a) argumenter. Han er gjerrig på den måten at han ikke vil bruke penger på ting til barnet vårt, eller mat, men alkohol eller ut på byen er aldri et problem. Han snylter gjerne, dvs han vil ikke bruke penger på f eks julemat, men spiser som en hest, alle julens delikatesser. Han nekter å kjøpe julegaver til søsken f eks, men blir sur for at han får så få julegaver selv. Jeg tror han har noen taleproblemer også, han snakker feil og helt uforståelig når han blir ivrig, og jeg skammer meg alltid sammen med folk. Han lyver om småting og jeg stoler ikke på han. Ofte tenker jeg helt objektivt at han er tilbakestående.... Hvorfor tar jeg ikke ut skilsmisse? Fordi jeg er redd for hvordan barnet mitt vil få det! Det sies at ALLE barn ønsker at foreldre holder sammen. Anonymkode: a635b...395
  3. Anonym bruker

    Afyksi - hjerneskade

    Er det noen som er kjent med utfall av afyksi? Jeg er blitt kjent med en som virker veldig grei og normal. Sosialt oppegående og mange venner, jobb og en grei familie. Han har en veldig god sosial forståelse. Men han har dårlig økonomi (dårlig tall forståelse og angst for konvolutter), distré, dårlig til og planlegge og veldig rotete. Han er liksom så normal, men det over er så fremtredende at jeg tror faktisk at han ikke hadde klart seg 100% alene. Han har dårlig hukommelse og tidsforståelse. Grunnen til at jeg spør om afyksi er at han hadde det når han blei født og blei lagt i kuvøse i 2 uker. Afyski kan gi ADHD, men han har ikke det så vidt jeg vet. Anonymkode: b2810...0b5
  4. Jeg og min mann har vært sammen i 10 år, helt frem til forrige uke har jeg stolt på han fullt og helt. Vi har vært gift i 7 år og har 3 barn sammen. Helt i begynnelsen av vårt forhold hadde han et avhengighetsforhold til porno. Han valgt heller å se på porno enn å ha et sexliv med meg. Dette tok jeg opp flere ganger å sa til slutt at jeg ikke orket å være sammen med en som valgt porno over meg. Han lovet meg å slutte. Men han har aldri vært den som har tatt initiativ. Etter 3 barn har selvfølgelig kroppen min forandret seg og selvtilliten like så. Men nå de siste åra har jeg vært heldig om det har blitt noe 1 gang i måneden. Jeg har alltid tenkt at dette er fordi han ikke liker meg, ikke er tiltrukket av meg lenger osv. Forrige uke fant jeg tilfeldigvis ut at han og en "kompis" utvekslet rett og slett hardporno med hverandre på Facebook. Så da har han igjen valgt porno over meg. Jeg ble kjempesint og lei meg. På randen til å gå fra hele greia. Er selvfølgelig ikke bare pga dette med pornoen. Men flere ting som har skurret over tid. Men han ønsker at vi fortsatt skal være gift, at vi skal jobbe for å få det til å fungere. Men jeg føler jeg ikke har gjort noe annet enn å jobbe for dette i 10 år. Og nå har min tillit til han nådd bunnen. Vi har prøvd det meste tidligere, han ville egentlig ikke gå til parterapi, men vi gikk noen ganger. Han lovet å skjerpe seg og jeg lovet å jobbe med det som var mine ting. Men han har ikke endret seg. Jeg føler jeg er gift meg en som sitter med mobilen 24/7. Han legger den aldri vekk. Ikke etter jobb, ikke på besøk hos andre, ikke på ferier. Det er litt ekkelt når andre kommenterer at han ikke klarer å legge fra seg mobilen. Hva ville dere gjort i samme situasjon som meg? Fortsatt å jobbe for det? Anonymkode: 8d05a...0b0
  5. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Klarer ikke å lage noe samtale med min kjærste eller mine barn mer... Hva er galt med meg? 😥 Alltid de som fører samtalen.... Anonymkode: 27741...17b
  6. Atmgonewild

    Stolt over min nakne kropp

    Nå som det er snakk om at det er tabu og vise sin nakne kropp på nett...hva er galt med en naken kropp?? Om du har lyst til å vise frem kroppen din... Ingen ansikt osv....tenker at det er sånne pipete mammaer som sitter hjemme og er bekymret for både det ene og det andre...ta dere en banan...Vi kom til verden nakne som bare det...har dere lyst og dele deres nakne kropp som dere er stolte av..do it
  7. Anonym bruker

    mann på sjø

    Er det noen av dere som har mannen deres på sjø? Jeg sliter sånn med at mannen min er borte i fem uker i strekk. Jeg trenger råd til hvordan jeg skal komme meg gjennom desse fem ukene. Vi krangler aldri, har aldri diskusjoner og har det utrolig bra sammen, så det er ingenting annet jeg vil enn at forholdet skal fungere, men som sagt så er det utrolig vanskelig de ukene han er borte selv om vi snakker ganske mye på telefon, meldinger osv.. Anonymkode: 1e3dc...0d2
  8. Anonym bruker

    Armbånd

    Jeg kom over en nettbutikk som har masse forskjellige armbånd, og tenkte hmmm er dette greit ? Det var slike armbånd med ulike diagonser som alt fra autisme til pcos liksom. Hva synes dere om slikt ? Jeg er veldig usikker på om det føles riktig å merke med slike armbånd selvom om armbåndene var fine i seg selv. https://www.piercinghovdingeniversen.no/produktkategori/smykker/armband/ Anonymkode: 0a18c...fe9
  9. Anonym bruker

    Dårlig relasjon

    Hei🙂 jeg er en dame på 37 år,med 3 barn på 4, 11 og 16. Jeg flyttet fra hjemkommunen min og til et annet fylke da eldste var rundt et år. Tar ca 8 timer å kjøre med bil. Vi har ofte (flere ganger i året) besøkt Fam min ,men det er ytterst skjelden de kommer hit. Ila de 15 årene vi har bodd her har de vært på 9 korte visitter (type fre-lør). Ringe gjør de ALDRI. De siste par årene har det og blitt sånn at de drar litt på det hvis vi fremmer forslag om å ta turen,så dette har vi enkelt og greit sluttet med. Da min mor ble 60 inviterte hun Fam og venner ,jeg var ikke inkludert men det var mine 2 søstre. Hun forskjellsbehandler oss og. Yngste som studerer juss er den store stoltheten,mens jeg er nok det sorte får et i flokken. Om det skyldes at jeg har en annen biologisk far eller hva,vet jeg ikke. I vinterferien hadde hun de to eldste hos seg en liten uke. De dro ned full av forventning,og kom skuffet hjem. De hadde for det meste vært overlatt til seg selv,mens min mor og hennes mann hadde jobbet fra morgen til sene kvelden (han driver et eget firma og hun er sekretær). De valgte å kjøre ungene opp om fredagen (etter ønske fra barna) og bli èn natt til lørdagen. De fikk et par timer sammen med minstemann før de dro tilbake. Jeg skal ikke legge skjul på at min mor alltid har vært en stor skuffelse i livet mitt,og hun har behandlet meg veldig dårlig. Mye nedsnakking, direkte og indirekte signaler om at jeg ikke er god nok,og mye kjefting. Dette gjør at jeg pr idag sliter veldig med selvbildet,har mye angst, og går hyppig til behandling. Jeg kunne på mange måter bare ønske å bryte fullstendig med henne,for hun gir meg bare skuffelser og sinne. Og når hun i tillegg behandler ungene så dårlig,så .... Huff vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget,men følte bare for å lufte tankene litt. Tusen takk til de som tok seg tid til å lese. Anonymkode: 39168...9a2
  10. For en tid siden så sa kona at hune hadde en "kunde" via jobben hennes som begynte å sende messengers til henne og hun visste ikke om hun syntes dette var greit siden han var kunde (og jeg regnte da med at hun ville gi beskjed om at dette ikke var OK, og jeg la vekk hele saken). men har i ettertid funnet ut at hun har flørtet med ham i lengre tid både på Messenger og sannsynligvis SNAP også, da han er bestevennen hennes på SNAP. Har sett i Messengers at han spør henne om hva jeg synes om at di flørter, og hun svarte da at "han vet vi snakker sammen men ikke om hva". Detter er etter hva jeg ser en bekreftelse på at ja di flørter og har gjort det lenge. etter en stund på messenger så har meldingene dere avtatt på messenger men gått over på SNPA, noe som etter min mening er for å hemmeligholde innhold. Det har og komt frem at hun kjente ham i ungdommen via skole og hun likte han da, noe hun og har fortalt ham tidlig i samtalene deres påmessenger. Er jeg i min rett til å tro at der kan være mer her? Anonymkode: 5c896...8e6
  11. Mannen sa for 2 dager siden, etter at vi hadde hatt det jeg trodde var en hyggelig kveld på byen, at han var usikker på forholdet vårt. Etter det har han vært helt avvisende, og når jeg har forsøkt å få han til å snakke om det, går han. Det kom som lyn fra klar himmel, vi har selvsagt hatt opp og nedturer gjennom 23 år, men akkurat nå gikk det bra - trodde jeg. Hva gjør jeg? Skal jeg flytte så han får tenke seg om og bli sikker, skal vi bo under samme tak mens jeg skal gå på vent til han bestemmer seg? Jeg er knust, og ikke minst med tanke på at han ikke vil snakke om det....
  12. Da er jeg i uke 40, og jeg har termin idag. Samboer gleder seg men han lar meg sitte veldig mye alene:( Jeg tror han kjeder seg veldig mye hjemme nå som jeg er høygravid og siden han elsker jobben tilbringer han all tid han har der.. Forrige uke dro han på hytta i en hel dag for å snekre sammen med bestefaren, og jeg kunne når som helst ha født.. Jeg og han har hatt litt utfordringer men har nå et veldig stabilt forhold. Men jeg savner at han tar litt vare på meg. Jeg er ikke vant til å få masse hjelp,, hjelp til å rydde, og jeg vasker nesten hele tiden, rydder, og går nesten alle turer med hunden. Jeg er med andre ord ikke bortskjemt, og jeg skulle ønske jeg hadde en samboer som tok litt ekstra vare på meg nå som fødselen er veldig nære, og han vet at jeg gruer meg masse! Jeg hadde gledet meg til å gå kveldstur med hunden og han sammen i kveld, men han måtte på jobb IGJEN... Han skulle bare være borte en liten time, så skulle han innom butikken osv så skulle i gå tur. Jeg satt klar å ventet på han etter en time men han kom aldri, og hunden gikk nesten på veggen. Etter nesten to timer kom han hjem og jeg ble seriøst rasende da jeg måtte gå tur alene igjen høygravid og utslitt! Er så dritt lei av å aldri få litt hjelp, å hele tiden måte gå alene å aldri ha noe kjærestetid! Det virker på meg som om jeg er sammen med en med Asberger eller noe fordi han er helt blottet for alt som heter nærhet og kjærlighet osv.. Sex finnes ikke interessant lengre og han bryr seg overhode ikke om å tilfredsstile meg, og han mener sex er grusomt med tanke på at barnet snart skal ut osv., Så ja her ligger jeg full av hormoner, feit, får ikke sex, eller nærhet og jeg må gjøre nesten alt hjemme! Klikker som F!! Ble så sint at jeg låste meg inn på soverommet for å være i fred og jeg nektet han å komme inn.. Er så lei av han akkurat nå! Anonymkode: af75c...a54
  13. Svigers viser igjen ingen respekt, og de har klart å overtale samboer til å kjøre flere timer til hytta for å hjelpe de med å reparere noe. Det er akkurat en uke til termin, og som førstegangsfødende har jeg ikke peiling på når jeg ca kommer til å føde, selv om slimproppen har gått og selv om jeg har alle tegn på at fødsel er like rundt hjørnet. I morgen er det uke 39, og da drar samboer rett etter jobb, og jeg blir sittende hjemme alene til han kommer hjem på natt til tirsdag/morgen. Samboer har ikke lyst, men klarer ikke å si nei som vanlig. Og jeg er ikke invitert! jeg snakker ikke med svigers for øyeblikket, da de har behandlet meg som søppel igjennom graviditeten. De er veldig bitre og sint på meg, fordi de mener at jeg har tatt ifra de samboer.. Selv om han besøker sin mor minst en gang i uken, så er ikke dette nok. Vi har hund og jeg er veldig sliten om dagene. Jeg har hovnet i føtter og i hender og jeg klarer ingen verdens ting alene. Synes det er litt synd at svigermor, og resten kaprer samboer på denne måten når jeg er avhengig av han akkurat nå, og jeg er redd for at han skal gå glipp av fødselen:(
  14. Anonym bruker

    Hvordan finne ut hvor i landet vi vil bo?

    Hei. Vi er ett ungt par med hund og ett barn som er snart 2 år. Vi bor på en plass hvor vi begge misstrives VELDIG og vi ønsker å flytte på oss. Men hvor i Norge er det bra å bo for en småbarnsfamilie? Våre kriterier er: -Helst ikke midt i byen men fortsatt nærme byen. -Barne og dyrevennlig. -Helst varmt klima(så ikke langt nord altså). -Gode tilbud for barn både med tanke på aktiviteter og med barnehage/skole. -Men samtidig også gode tilbud for oss voksne da vi som sagt enda er unge.(under 30 en stund til) -Jobbmuligheter. -Ikke så dyrt å leie.(vi har ikke råd til å kjøpe enda.) Så bare kom opp med forslag som jeg bør se på og gjerne begrunn dem 🙂 Anonymkode: 85a1a...75f
  15. Jeg og svigermor er ikke på talefot, og vi har ikke pratet på 6 måneder etter at hun svartmalet meg og sendte meg en frekk tekstmelding på telefon. Jeg er høygravid, og jeg har henne langt oppe i halsen enda. Jeg prøver å holde meg mest mulig unna henne, da hun er sykelig sjalu og eiersyk ovenfor sin sønn på 30 år.. Hun har ikke bidratt med noe i graviditeten, og hun har ikke kommet med så mye som en liten oppmerksomhet til sitt første barnebarn. Hun har ikke hjulpet oss med å kjøpe inn noe som vi trenger til babyen kommer selv om vi spurte henne om hjelp da vi har slitt veldig økonomisk da bilen gikk i stykker, og vi måtte betale en syk regning på huset som ruinerte oss. Uansett, så maser hun hele tiden om å få passe på hunden vår. Hunden vår er som vårt barn, og jeg har et veldig tett bånd til hunden min. Jeg elsker hunden min over alt på jord, og hadde det ikke vært for hunden så hadde jeg slitt veldig mye mer psykisk. Uansett, hun ringer min samboer hele tiden å hun maser konstant om å få passe på hunden vår. Jeg har ikke behov for barnepass til hunden, men nå har hun tvingt samboer til å passe igjen. Jeg føler at hun tvinger seg inn på oss med å passe hund, og er stygt redd for st hun skal drive på slikt med barnebarnet sitt også da hun spiller veldig på dårlig samvittighet og stakkars henne. Orker ikke at hun skal passe på hunden når det er slike dager med epedemi osv, hva tenker deere? er jeg urimelig? Hun passet hunden for 3 uker siden, og hun blir oppriktig sint om hun ikke får viljen sin. Av en eller annen grunn ser hun på hunden til jeg og samboer som hennes også, og hun er frekk nok til å avtale med samboer uten meg om å få passe hunden. Virker som om hun prøver å gjøre meg irritert eller noe da hun er veldig slitsom og krevende... Synes litt synd på henne da hun er single å bor alene, og jeg tror hun er mye ensom. Kanskje hunden vår trøster henne mye, og kanskje hun føler seg nærmere oss/sønnen ved å passe hunden,, Bare synd at jeg ønsker å ha hunden min selv og ikke hjemme hos henne i flere dager. Har spurt om hun kunne tenkt seg å kjøpe hund selv, men det orker hun ikke da hun bare kan låne vår hund sier hun., Noe jeg slettes ikke er enig i! Føler at hun ser på hunden vår som et hageredskap som kan lånes ut når det passer henne. Hun er heller ikke spesielt flink med hunden da hun aldri har interessert deg for hund før nå! Det virker litt falsk og merkelig hele greia! Anonymkode: 1e6ec...f54
  16. Vi ble sammen for litt over 2,5 år siden og har en datter på 11 mnd. Før vi møtte hverandre hadde vi begge en knullekompis/venn. Jeg hadde avsluttet dette noen måneder i forveien at vi møttes, han hadde i følge han selv avsluttet dette ikke lenge før han møtte meg pga at hun fikk følelser for han og han ikke ville mer siden han ikke hadde det for henne. Og det hadde bare vart i et par måneder Max. Det har aldri vært noe spørsmål fra noen av oss om hvem disse vennene har vært, men vi prata om vi fortsatt hadde kontakt med dem og han sa til meg at han ikke hadde noe kontakt med henne lenger. Nå 2,5 år senere var jeg inne på dataen hans for å se etter et bilde, og kom over en screenshot av en chat mellom han og en jente på snap kl halv 4 på natta. Øverst på chatten sto det fra han : « hva gjør du med meg så jeg mister ting?» og under der står det at han har endret innstillingene for denne chatten hvor alle meldinger skal slettes så fort de blir vist. På linja nederst så står d klar en melding til sending hvor han spør henne igjen om hun får sett meldingene hans. Jeg syns det var litt rart , for dette var natta etter vi kom hjem fra ferie og han skulle på jobb dagen etter og måtte stå opp kl 0630. Jeg husker også at han prøvde gjemme tlf for meg når jeg kom og la meg den kvelden så jeg stusset på det. Dagen etter var han kjempesur på meg for at han hadde sovi så dårlig. Jeg konfronterte han med denne screenshotten etter jeg hadde funnet den, også forteller han meg at det er henne han hadde som knullekompis rett før han møtte meg. Også forteller han meg at han har hatt kontakt med henne hele tiden mens vi vært sammen minst 3-4 ganger i uka. Han serverte en løgn om at mora hennes fikk kreft rett etter at han avsluttet forholdet med henne , rett før han møtte meg, og derfor ble d naturlig for han og fortsette kontakten med henne. Nå har jeg funnet ut at moren hennes fikk kreft nesten et år etter vi ble sammen, så d var løgn det også. Og er heldigvis behandlet for dette nå. Når jeg da spør om hva som er grunnen til at han ligger chatter med henne til morgenkvisten siden av meg i senga ,mens jeg ligger og sover siden av, så blir han bare sint og mener at den kontakta med henne ikke hadde vært noe problem om jeg ikke hadde funnet det ut. Han har jo sagt hele forholdet vårt at han ikke har kontakt med den jenta , så når jeg nå da har spurt hvorfor han har jugd hele tiden, så svarer han at han visste jeg ikke kom til å syns det var greit el at jeg ikke kom til å akseptere d når vi to ble sammen, så derfor valgte han og skjule det for meg. Jeg har spurt han hva dem prater om og hvorfor han endrer innstillinger for chatten med henne så meldingene skal bli slettet med en gang, men det husker han ikke /aner han ikke og mener at Snapchat må ha klikka akkurat da så d ikke er han som har endret innstillingene. Han hadde en dag hvor han faktisk ba om unnskyldning, men snudde dagen etter og mente han ikke hadde gjort noe feil. Hva skal jeg tro om det her? Føler meg så lite verdt og at forholdet er basert på bare løgn. Anonymkode: ea468...8e2
  17. Hei! Jeg har vært sammen med samboeren min i 3,5 år ca, og hele denne tiden har han snakket med andre damer, flørtet Max og bedt dem med på kaffedater og vært veldig interessert i å møte dem. Jeg har tatt han i å skikkelig dirty-talke med noen av dem på melding, Facebook, Snapchat og instagram, og det resulterte i at han måtte slette Instagram og Snapchat. Vi har snakket om dette problemet veldig mange ganger oppigjennom årene, og han vet klart hva jeg synes om denne oppførselen. I begynnelsen var det veldig vondt og det såret mer enn noe annet har såret før fordi jeg følte meg så brukt og sviket og rett og slett ikke god nok, men nå i det siste er det bare mest irriterende. Vi eier et hus sammen, en nydelig hund på 1,5 og vi får et barn som har termin om bare 4 uker. Vi har det veldig fint til vanlig, vi gir hverandre masse tid, oppmerksomhet og kjærlighet, og han sier at han har vært dum, egoistisk og er enig i at han må slutte med den intense flørtingen som han driver med, men han slutter ikke. Senest for noen uker siden da jeg var bortreist (det er da det skjer mest narturlogvis) hadde han vært på pizzabakeren for å kjøpe middag og endte opp med å legge til en ansatt der på Facebook og snakke og flørte med henne. Jeg skjønner at han har et veldig stort behov for oppmerksomhet og bekreftelse på at han fremdeles er «attraktiv» for andre enn meg, men det er så jævlig irriterende. Hvorfor er det ikke nok at jeg er sammen med han og at vi har det fint sammen? Jeg har tenkt til å ta det opp med han i kveld igjen når han kommer hjem, men jeg vet liksom ikke helt hva mer jeg kan si til han... jeg er så lei, og jeg synes ikke at jeg er for kravstor når jeg ber om et ærlig forhold, bygget på tillit og gode minner. Jeg har også foreslått at vi kan prøve oss på åpent forhold, hvor vi begge kan snakke/ flørte med de vi måtte ønske. Men han takler ikke tanken på at jeg skal ha lov til å flørte med folk å holde på slik han gjør. Jeg vet det ble et veldig langt innlegg men nå har jeg sittet her og grått av frustrasjon en veldig god stund i kveld og måtte bare slippe ut litt vonde tanker. Har noen tips til hvordan jeg kan ta dette opp på en grei måte og kanskje hvordan jeg kan få han til å forstå at det er feil å holde på slik? Jeg er ikke en som gir opp lett, så jeg vil gjerne få det forholdet her til å fungere best mulig.
  18. Hun var bestemt og negativ og det hun sa var negativt og jeg fikk mer problemer og tenkte mer på det etterpå. Er jo så redd det hun sa var sant. Noen andre som har ringt sånne tjenester før? Det var magic.no Anonymkode: bc720...888

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...