Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'Samliv'.



More search options

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Fellesforum
    • Anonymforum - Skravle
    • Navnedebatten
    • Skolebarn og ungdom
    • Utstyr
    • Helse
    • Økonomi
    • Hus og hage
    • Venneforum
    • Spå / horoskop
    • Ris, ros og spørsmål om forumet
  • Barn i magen
    • Bli gravid
    • Gravid
    • Fødsel
    • Terminklubber
  • Din baby
    • Baby og småbarn
    • Dagmamma og barnehage
    • Klubber

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Found 9 results

  1. Anonym bruker

    Er dette angst?

    Jeg kan bli veldig stressa om vanlige ring, bekymret og redd.. Veldig sunt og, mister fotfeste på en måte.. Dette blir verre og verre ser jeg... Ønsker å bli kvitt dette.. Er redd å snakke med fastlege,,, hører mange som ikke får den hjelpen de trenger.. Ligner dette på angst? Anonymkode: ede51...498
  2. Anonym bruker

    Nysgjerrig eks

    Trenger noen tanker fra andre om hva dere tenker om dette. Min mann og hand eks har vært skilt i 7 år og vi har vært sammen i 5 samt samboere i 4. De har to felles barn på 15 og 18 år. Hun har aldri klart å slippe taket og henger på han så ofte hun kan. Blant annet når barna skifter uke kommer hun inn og sitter over en time. Snakker om egne private ting og over hodet på barna. Hun hilser knapt på meg og mine to barn og opptrer med manglende sosiale antenner. Vi flyttet inn i nytt hus for 1 år siden og etter da ba jeg om at overleveringen opphørte. Det har det omtrent gjort. Vi har et feriehus vi bruker mye de ukene ungene ikke er hos oss og nå har hun flere ganger vært med en av ungene inn for hente noe. I påsken ble med hun inn for å lete etter et staffeli og var i alle våre boder og garasje for å lete. Sist uke skulle eldste sønn ha noe klær, vi satte d i en pose i gangen før vi dro. Hun blir med inn og har raidet vaskerom, klesstativ og bad for deres klær... jeg syns det er vanskelig at hans eks skal plukke på våre skitne klær, se mitt undertøy på snora og våre saker på badet. Jeg mener også at de er så store at de klarer dette selv om de trenger noe. Min mann er redd barna vil syns det er trasig om han sier i fra da hun har lagd seg stakkarslig. Jeg føler meg invadert i eget hjem og har nå begynt å rydde i alle våre ting før vi drar vekk. Er jeg sensitiv eller hva tenker dere andre ? Anonymkode: 9366e...edf
  3. Enmeline

    Ingen lyst :(

    Sitter in deep shit. Er gift med verdens fineste mann, men tenner ikke på han lenger. Vi har vært gift 14 år og sammen i 17 år. To ungdommer sammen. Jeg har møtt en mann, og vi har rotet litt rundt, men ikke hatt sex sammen. Føler likevel selvfølgelig at jeg er utro etter noter, men jeg er så tilfredstilt. Snap er flittig i bruk. Jeg vet at jeg burde kutte han helt ut og at jeg oppfører meg forferdelig. Det skal sies at mitt ekteskap har vært en bølgedal av følelser, men nå er vi inne i en «fin» periode og likevel holder jeg på slik.... Noen med noen gode råd, erfaringer?
  4. Hei😊 Noen som har noen tips til hvordan man får tilbake tillit til partner etter emosjonelt utroskap? under hele graviditeten min avviste han meg seksuelt, kalte meg mye stygt. Samtidig som han hadde ukentlig kontakt med sexkompisen han hadde rett før han møtte meg. Har begrunna kontakten med tidligere sexkompis( nesten forhold) med blandt annet at ; « han delte seng meg en valross( altså meg), at gravide ikke er sexy, at vi har gjort alt seksuelt i senga allerede så det er derfor kjedelig».. Dette er bare eksempler på ting som er blitt sagt.? Etter at babyen kom til verden hadde vi en del sex når magen gikk ned osv, hvor på det igjen slutta og det kom mye anna stygt i fra han. Inkludert ekskludering av meg i aktiviteter vi tidligere hadde gjort sammen, sammenligning av meg negativt opp mot nye jenter han hadde møtt i forhold til de aktiviteter vi to pleide gjøre sammen før babyen kom. Før jeg da til slutt når babyen hadde blitt 1 år fant ut denne kontakten med eks sexkompisen. Han hadde vært mye sur og grinete pga at han var trøtt, og mente jeg holdt han våken med babyen..som forsåvidt sov hele natta. Hvor det viste seg i etterkant at kanskje årsaken var at han lå våken siden av meg i senga til morgenkvisten og sendte meldinger med henne. vi prøver igjen, men rett etter det fant jeg ut at han har hatt daglig kontakt med ei anna dame i 4 mnd som han også småflørta med mens jeg var gravid.. jeg sliter med og stole på han. Han sier jeg bare må det. Det sitter langt inne hos meg og be om å få se tlf hans, for det føles som kontrollering. Samt tidligere erfaringer med han om at den er veldig privat, gjør at dette er vanskelig. Jeg sliter med selvbilde og føler meg lite verdt. Samt at jeg føler meg nesten litt deprimert pga dette. Det er vanskelig og være kjæreste med en som har såra en så mye, og som samtidig bare forventer at han skal bli stola på uten og gjøre noe for og gjenvinne tillit. For meg så føles det som at det eneste som hadde hjulpet var at jeg så på tlf hans hele tiden, men det vet jeg jo at ikke er samsvarende med noe bra forhold det heller. Noen som har vært i lignende situasjon hvor man skal prøve få det til uten at partner egentlig gir mye åpenhet rundt kontakt? Anonymkode: 6766c...f07
  5. Anonym bruker

    Fått meg hotwife

    Hei Ønsker å dele en helt ny vendig i livet vårt. Jeg har i mange år fantasert om st min kone treffer andre, og plutselig her en dag kom det for en dag at hun ønsket det samme, og nå har hun fått seg elsker. Vårt ekteskap har fått en ny vår. Vi har voksne barn og trengte virkelig dette, anbefales på det sterkeste hvis dere er trygg på hverandre. Vi elsker hverandre mere en noen sinne og det er kun henne som treffer andre. Flere her inne som har det sånn? Hilsen lykkelig ektemann 😊 Anonymkode: 51a4a...dec
  6. Anonym bruker

    Relasjoner

    Det er lenge siden jeg vokste opp og bodde på hjemstedet mitt, men det jeg husker er at felles interesser var ofte ett startpunkt for vennskap. Du går på ski! Så kjekt skal vi gjøre det sammen en gang ? Osv. Du er A menneske ja jeg også!!! Med felles ting så gikk samtalene lett og vennskap oppstod. i de siste 10 årene gjennom utdannelse og jobb så møter jeg til stadig mennesker som man har noe til felles med. Men de er totalt uinteressert i og finne på noe. Visst vi deler den samme interessen så istede for og bygge videre på den, er det akkurat som det blir en slags konkurranse om hvem er best til og stå på ski, hvem har betalt mest penger for blomsterbedet, hvem står tidligst opp, hvem sover minst etc. Istedenfor og glede seg over det som er felles. Hva skjer med disse menneskene! Hvilken respons ønsker de? har de kanskje ingen behov for og dele felles interesser med noen? Er d flere som har slike erfaringer. Anonymkode: 6c13e...b2a
  7. Heltrandomspørsmål

    MørkeisBackagain..

    Hei alle sammen. Høres dette kjent ut for noen? I hele desember så følte jeg meg helt super, vondt i halsen i begynnelsen av desember, men eller bra form osv., men i slutten av andre uka i januar så kjente jeg at energinivået begynte å synke. Helt merkelig. Og slik fortsatte det helt til nå. I mellomtiden har jeg vært forkjølet, det er jeg forsåvidt litt enda, har hatt kraftig hodepine så måtte til legen også få sterkere smertestillende fordi vanlig Paracet hjalp ikke.. også fortsatt er jeg helt nede når det gjelder energi. Altså føles som om jeg er på bånn. Ikke vil jeg lage mat, ikke vil jeg spise, ikke vil jeg trene, ingenting, nada. Føler ikke for noenting. Og samtidig synes jeg det er kjett å være hjemme, vil gjerne finne på noe. Pr.idag er jeg ikke i jobb og hjemme med ei lita ei på 2,5 år. Vi er jo ute av huset ofte og dette har jeg ikke værtplaget med før, men nå kom det snikende på meg og jeg skjønner ikke hva er det som skjer. Har tatt blodprøver, så skal få svar på mandag om det er noe mangel på et eller annet, men hvis det ikke er det så.. skjønner jeg ikke hvordan i alle dager og ikke minst hvor skal jeg finne energi..
  8. Søsteren min som jeg egentlig er kjempe glad i hater meg plutselig uten grunn (som jeg kan se) Hun sliter med psyken og alkoholavhengighet samtidig som hun har ansvar for barna sine... Jeg har forsøkt å hjelpe og også meldt fra noen ganger til BV. Men nå er jeg djevelen reinkarnert av en eller annen grunn... Jeg er også høygravid med intense bekken og ryggplager som gjør hver minste ting vondt og krevende, slik at jeg ofte må spørre om hjelp fra mannen min. Noe han tidvis gir litt furtent. Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor mitt første barn, da jeg ikke har kropp og energi nok til å gjøre alt med han som vi gjorde før... Det blir mye TV. Økonomien er på bånn og mannen er ikke veldig god til å følge opp regninger og slikt, så det har jeg ansvar for. Forrige uke fant jeg plutselig ut mens jeg holdt på å skulle betale regninger fra mailen at han er utro mot meg... Jeg konfronterte han med det og han påstår det bare var prat på nett og at han aldri traff noen, men klarer ikke helt å stole på det og føler at det også er et ganske stort svik... Skal på parterapi på familievernkontoret imorgen og ta ting derifra. Men jeg vet ikke om jeg klarer å stå i dette forholdet lenger... Dette er heller ikke første gangen noe sånt har skjedd... Itillegg har jeg svangerskapsdepresjon, så alt dette hjelper jo jævlig på det! Har bare lyst å grave meg ned i et hull og bli der. Anonymkode: fef78...6a7
  9. Anonym bruker

    25 år og i overgansalderen...

    Hei, Jeg vil gjerne dele min historie med dere, i håp om å skrape til meg nytt håp og ny motivasjon. Jeg var 24 år gammel da jeg endelig hadde funnet meg en mann som jeg virkelig så en fremtid sammen med og som jeg gjerne ville ha barn sammen med. Mannen min og jeg hadde bestemt oss for at jeg skulle slutte på p-piller for å følge drømmen vår om barn. I september 2018 sluttet jeg derfor på p-piller og jeg begynte å ta eggløsningstester og var virkelig klar for å bli gravid. I desember 2018 så begynte jeg å bli dårlig, jeg var trett, hadde følelsen av feber og hadde enda ikke fått menstruasjonen tilbake etter p-pille slutt. Jeg bestemte meg i samråd med mannen min at jeg skulle gå til legen å få sjekket meg. Legen min mente at jeg bare hadde en lett influensa infeksjon og satte meg på en 10 dagers antibiotika kur. Han mente menstruasjonen ville komme tilbake naturlig når kroppen var klar, men at det kunne ta opptil et år før normal syklus var tilbake. Jeg gikk hjem og trodde alt var fint, vi fortsatte derfor å prøve å få barn. I slutten av januar 2019 så sa jeg til mannen min at jeg føler noe er galt, jeg har alltid hatt en spot on menstruasjon, jeg kunne nesten si på tidspunkt når den skulle dukke opp. Så etter mye diskusjon så bestemte jeg at jeg ville betale litt ekstra for å gå til en privat gynekolog på alleris og få sjekket opp i dette en gag for alle. Tidlig februar måne så var jeg klar for timen min, gynekologen min spurte meg om hvorfor jeg var der. Jeg sa at jeg har et sterkt ønske om å bli gravid, men at menstruasjonen enda ikke har kommet tilbake etter p-pille slutt. Jeg sa jeg følte det var noe som ikke stemte. Jeg hadde i forkant av timen googlet litt på symptomene mine og kommet frem til at google mener jeg har kommet i overgangsalderen. Jeg visste ikke hvor mye jeg ville tro på dette, da jeg trodde man kom i overgangsalderen først rundt 40 år gammel. Legen tok en vaginal ultralyd for å se på livmoren og eggstokker. Hun sa med engang at eggstokkene var veldig små og at hun ikke kunne se noen tydelige egg poser. Jeg visste ikke helt hva dette betydde den gang, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Da hun var ferdig, bestemte hun seg for å sende meg til blodprøve taking for å sjekke alt. Jeg gikk hjem med tungt sinn og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. I slutten av februar, ca 3 uker senere så ringer telefonen. Det var gynekologen fra alleris som kunne bekrefte at alle prøvene tydet på at jeg hadde kommet i overgangsalderen og at eggstokkene hadde sviktet. Gynekologen henviste meg til endokrinologisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus. Jeg følte meg helt tom etter telefon samtalen. Da mannen min kom hjem fra jobb denne dagen så fant han meg gråtene i dusjen i et slags angst anfall. Drømmen om barn var knust. Det var blitt mars og sorgen var blitt bearbeidet til en viss grad, det var da innkallingsbrevet til endokrinologisk avdeling kom i posten. Jeg hadde fått time ganske kjapt. Knappe 2 uker etter brevet kom så satt vi på SUS. Det viste seg at timen gikk ut på å finne ut hvorfor jeg var kommet i overgangsalderen, men ikke noe snakk om å finne ut om jeg faktisk kunne få barn. Jeg sa det rett ut til legen, Jeg driter i hvorfor det har skjedd, jeg vil bare ha barn. Da skrev hun en henvisning til Klinikk Hausken i Stavanger. Bare en uke etter henvisningen ble sendt så fikk vi time hos Hausken. Vi visste godt at vi måtte betale store summer på egenhånd, men dette var vi villige til å gjøre for å slippe ventetid i det offentlige. Legen på Hausken ga oss endelig et lite snev av håp. Vi prøvde 2 forsøk med Bemfola sprøyter for å se om det var noen egg å stimulere frem. Pengene og ukene gikk. Det var ingen håp. Ingen egg eller egg poser å se. Jeg hadde ikke tenkt på andre alternativer for å få barn, før legen på Hausken nevnte eggdonasjon. Vi fikk anbefalt en klinikk av legen på Hausken som lå i Spania. Vi gikk hjem med mye tanker og var ikke så mye klokere. I ukene fremover så sparte vi penger og googlet mye. Det var blitt oktober 2019 og vi hadde bestemt oss for å prøve eggdonasjon i Spania. Vi tok kontakt med klinikken, sendte over all informasjon og sendte bilder av oss selv slik at de kunne finne en donor. Alt gikk veldig fort. Allerede i slutten av november kom e-posten om at de hadde funnet en perfekt donor. Donoren var 25 år, Brunt hår, blå/grønne øyne, hvit i huden og normal BMI. Vi var i ekstase, vi turte endelig å ha et lite snev om håp. Bare et par dager etter donorfunn så kom mailen om ca dato for eggutakk. De ville ha oss ned til Spania allerede før jul. Den 7. Desember så reiste vi fra Sola til Alicante. Allerede når vi var på Sola så ringte telefonen fra Spania. Donoren var klar til egguttak allerede på mandag. Så da måtte mannen min inn å levere fra seg sædcellene sine mandags morning. Mandags kveld så ringte de fra klinikken om at det var tatt ut mange dårlige egg, det var ingen som kunne brukes og jeg var igjen knust. Men de ville prøve å ta ut nye egg fra donoren allerede på tirsdag ettermiddag. Tirsdagskveld så ringte de med gode nyheter. 8 friske egg var tatt ut og av disse så var hele 5 egg befruktet. De ga oss tidspunkt for Embryo transfer mandag 16 desember 1045. Det var noen lange og tunge dager fra vi dro hjem til test dag. Test dag var 30 desember. Jeg klarte ikke vente så jeg tok en hjemme test (clearblue) allerede 26 desember, denne var negativ. Jeg hadde enda håpet oppe. Men da test dagen kom og hjemme testen fortsatt var negativ, så knakk jeg bare sammen. Jeg mistet alt håp. Mannen min hadde enda håpet heldigvis, Han oppmuntret meg til å fortsette på medisinene frem til en blodprøve kunne bekrefte. Siden det var midt i nyttårs rushet så fikk vi ikke tatt noe blodprøve før den 2. Januar. Fredagskveld den 3. Januar så kom det tikkende inn en melding fra legen min. Hei, da kom det inn en positiv graviditetstest på prøve tatt i går: P-hCG:28*H. Mannen min og jeg kunne ikke tro det. jeg tvang meg selv til å ta en clearblue test til. WOW! Den var faktisk positiv. Det hadde vi aldri trodd. Vi smilte, lo og gråt. Vi ordnet en time hos legen for første kontroll på mandagen. Mandag den 6. Januar kom, og vi fikk vite om mye forskjellig gravid greier og jeg tok en ny HCG prøve bare for å bekrefte graviditeten. Vi fikk vite en termindato, 4. September 2020 skulle vi bli foreldre. Vi ordnet en ny time med legen to uker etter dette, for å se etter fostersekk og hjertelyd slik som klinikken i Spania ønsket. På onsdagen fikk jeg en ny melding om at hCG var steget fra 28 til 59. Vi begynte å glede oss og fortalte til alle som ventet spent på resultatene etter Spania turen. Vi gledet oss. Fredag 10. Januar, bare en uke før vi skulle høre hjertelyd, så begynte jeg å blø. Jeg tenkte først at dette var normalt, helt frem til det ble smertefullt og kom veldig mye blod. Det kom klumper i toalettskålen og jeg kunne tydelig se at det var vev og ikke bare blod. Mannen min ringte legevakten klokken tre på natten da har var bekymret for meg. Jeg hadde store smerter og gikk på blodfortynnende så vi var bekymret for alt blodet. De ville ikke engang ta meg imot og sa at om det er en spontanabort så kunne de ikke gjøre noe for å stoppe den uansett. Det er helt greit at de ikke kan gjøre noe, men jeg kunne sårt trengt smertestillende og en bekreftelse på at det faktisk var en spontanabort. Men i stedet så måtte jeg vente helt til mandagen for å ta turen til fastlegen. Mandagen kom å fastlegen bekreftet spontanaborten med vaginalultralyd og hCG blodprøve på under 5. Jeg var knust. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si til folk. Jeg har ikke klart å snakke om dette. Jeg vet at fordelene med dette er at jeg faktisk vet jeg kan bli gravid, men det hjelper ikke på tankene når alle andre skal ha barn i 2020, men jeg ikke lengre skal få. Jeg klarer ikke helt å tenke positivt etter noe sånt. Jeg unner virkelig ingen andre å ha spontanabort, selv om jeg vet at dette rammer ca 30% av alle gravide. Jeg kjenner jeg føler på en urett, at verden er veldig urettferdig. Mange som faktisk ikke ønsker å få barn, blir gravide uten å blunke for å så ta en abort. En selvbestemt abort. Mens vi er flere som har prøvd lenge, mange som har prøvd utallige flere forsøk en det vi har og allikevel ikke får det til. Jeg klarer ikke legge bort de negative tankene. Jeg må få de bort før neste forsøk, jeg kan ikke gå inn i et nytt forsøk med alle disse negative tankene. Er det noen som har noen tips til bøker, lydbøker, kurs eller lignende som kan hjelpe meg å tenke positivt og holde håpet oppe? Hva har hjulpet deg i en slik situasjon. Takk for at du faktisk ville lese min historie, håper du vil dele med meg. Anonymkode: 6a8b1...3d1

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...