Har du noen gang angret på at du fikk barn?

[Anonym bruker]

100% ærlig, ikke tenk på hva andre vil mene eller si. Ønsker bare ærlige svar, rett fra hjerterota.

Har du noen gang angret på at du fikk barn? Om du kunne gått tilbake i tid og fått valget mellom å få barn eller ikke, ville du valgt det samme med den erfaringen du har i dag?

Anonymkode: 3f926...ed2

[Anonym bruker]

Dette er kanskje ikke svaret du vil ha. Men jeg har aldri angret og ville aldri endret. Er tvert imot evig takknemlig for barna jeg har. 

Men jeg fikk første da jeg var 32. Så jeg hadde mye tid til moro, rot og opp- og nedturer før de kom. 

Anonymkode: 01096...77a

[Anonym bruker]

Jeg har angret. Hadde jeg kunne velge på nytt ville ikke jeg fått barn. Jeg ble forlatt i graviditeten og fikk så mye dritt slengt etter meg fra eksen at hadde jeg valgt på nytt hadde ikke jeg fått barn. Barnet mitt er verdens beste så ville ikke vært foruten nå. Men alt det stresset med faren har tatt på

Anonymkode: 3d1ed...bc5

[Anonym bruker]

Har ikke angret på barna og ville velge å få dem igjen! 

Har angret på mannen og er ikke med ham lengre, men selv alle krisene rundt bruddet fikk meg ikke til å angre på barna.

Anonymkode: 23e01...d54

[Anonym bruker]

Ja, i det øyeblikket mannen min ville forlate meg. Det å ha en kjernefamilie var mitt livsprosjekt og jeg ville gjøre alt i min makt for å holde familien samlet. Nå må jeg leve et liv som ikke er i tråd med mine verdier og mine barn blir skilsmissebarn. Føler at jeg svikter dem. 

Anonymkode: 10942...4a6

[Anonym bruker]

Ja det har jeg! Ikke pga barna, men pga meg selv. Jeg har slitt med angst så og si hele livet. Jeg var stabil og ting fungerte bra. Helt til det ikke gjorde det lenger. Nå er jeg så ødelagt at jeg ikke kan være med barna på noe, jeg kan ikke gå ut av huset. Bvt er i bildet for å hjelpe meg, jeg skal innlegges.

Jeg håper så inderlig at behandlingen vil virke for barna mine fortjener så uendelig mye mer. Jeg sa også til bvt at om jeg visste jeg kunne bli så ille ville jeg aldri fått dem.

Anonymkode: 515c3...1d8

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det har jeg! Ikke pga barna, men pga meg selv. Jeg har slitt med angst så og si hele livet. Jeg var stabil og ting fungerte bra. Helt til det ikke gjorde det lenger. Nå er jeg så ødelagt at jeg ikke kan være med barna på noe, jeg kan ikke gå ut av huset. Bvt er i bildet for å hjelpe meg, jeg skal innlegges.

Jeg håper så inderlig at behandlingen vil virke for barna mine fortjener så uendelig mye mer. Jeg sa også til bvt at om jeg visste jeg kunne bli så ille ville jeg aldri fått dem.

Anonymkode: 

 Sender deg en stor klem! Håper virkelig for deg at behandlingen virker.

Anonymkode: 23e01...d54

[Anonym bruker]

Ja. Slet med fødselsdepresjon og fødselspsykose i flere år etter fødselen. Men som frisk? Aldri. 

Anonymkode: 53e5a...529

[Anonym bruker]

Ja 

kanskje

Anonymkode: d68ac...405

[Anonym bruker]

Nei aldri veldig takknemmelig for det barnet jeg har. Men mannen derimot angrer jeg på.Burde vært en som det var mere tak i.Han har aldri tatt ordentlig ansvar.

 

Men er kjempe glad for den fine sønnen jeg har.

Anonymkode: 6f4fc...48a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke det mamma-genet som andre har. 

Jeg elsker barnet, og tar godt vare på ham. Setter ham alltid først, og følger ham opp 100%. 

Men, jeg fikk alltid vite at jeg ikke kunne få barn. Og jeg aksepterte det. Jeg var for egoistisk til å få barn, uansett. Ikke på en egosentrisk, negativ måte. Men ment på den måten, at jeg likte å styre egen timeplan. Jeg fant ikke noe sjarmerende med å skulle dedikere 18 år til et annet vesen, hvor man også inkluderer en småbarnstid uten søvn og en trassalder med skrik og hyl. Jeg ville mer enn gjerne være en god tante for min søsters barn, og mine venninners barn (for ja, jeg synes unger er herlige), jeg ville bare ikke ha en selv. 

Jeg levde et liv hvor jeg arbeidet mye, reiste mye og bodde mye i utlandet. Jeg fikk oppleve fantastiske ting, og elsket livet mitt. Det var akkurat slik jeg ønsket det skulle være! Og så plutselig, tross alle legers spådommer, ble jeg gravid. Og jeg var allerede 11 uker på vei da jeg fikk vite det, og kunne ikke få meg selv til å ta det vekk. Noe i meg tenkte at hvis jeg først hadde blitt gravid mot alle odds så var det vel meningen at Knotten skulle komme. 

Og som sagt, elsker ham! Men, ønsket jeg et liv med barn? Nei. 

Anonymkode: 7ddc3...747

[Anonym bruker]

Hm.. nei, angrer ikke på at jeg fikk barn. Men jeg kunne ønske jeg ventet lengre og tok en litt mer gjennomtenkt avgjørelse på hvem jeg fikk dem sammen med. Vi har vært sammen i 10 år og har to herlige barn, men forholdet skranter..veldig..! Heldigvis er han en god far.. 

Anonymkode: 9c810...308

[Anonym bruker]

Jeg angrer på sistemann som plutselig ble til tvillinger. Ikke planlagt og for langt kommet da vi oppdaget det. Å gå fra 2 til 4 barn med stor aldersforskjell er en ting jeg ikke ville valgt selv.

 

de er verdens flotteste barn og jeg vil selvsagt ikke bytte de ut, men jeg tenker hele tiden hvor lett livet ville vært med to store barn nå.

Anonymkode: bf37e...6a0

[Anonym bruker]

På én måte - ja, det har jeg. Men så får jeg dårlig samvittighet umiddelbart siden det er snakk om mennesker som har all verdens rett til å leve.

Jeg er kronisk syk, og lider av kronisk dårlig samvittighet og et mindreverdighetskompleks, følelsen av å ALDRI være bra nok og aldri kunne tilby noe godt nok. 

Hadde jeg visst det jeg vet hadde jeg likevel fått barn - for da hadde jeg visst hvor fantastiske mennesker de er og jeg hadde selvfølgelig ikke valgt dem bort. Ikke tale om.

Anonymkode: 6970d...722

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Slet med fødselsdepresjon og fødselspsykose i flere år etter fødselen. Men som frisk? Aldri. 

Anonymkode: 53e5a...529

Oi, hva skjer når man har fødselspsykose? Fikk du behandling?

Anonymkode: 3f926...ed2

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja det har jeg! Ikke pga barna, men pga meg selv. Jeg har slitt med angst så og si hele livet. Jeg var stabil og ting fungerte bra. Helt til det ikke gjorde det lenger. Nå er jeg så ødelagt at jeg ikke kan være med barna på noe, jeg kan ikke gå ut av huset. Bvt er i bildet for å hjelpe meg, jeg skal innlegges.

Jeg håper så inderlig at behandlingen vil virke for barna mine fortjener så uendelig mye mer. Jeg sa også til bvt at om jeg visste jeg kunne bli så ille ville jeg aldri fått dem.

Anonymkode: 515c3...1d8

Føler med deg❤️ Håper du går all hjelpen du trenger og at du blir frisk. Stor klem til deg.. Du er modig!❤️

Har du forresten gått på antidepressiva? Skal ikke det ta bort angsten?

Anonymkode: 3f926...ed2

[Anonym bruker]

Jeg angret nok en periode etter å ha fått førstemann. Jeg var totalt utslitt etter en utmattende lang og komplisert fødsel hvor jeg mistet mye blod og fikk en unge med kolikk som skrek i fire måneder og selv fikk jeg kronisk brystbetennelse og hadde 40 i feber annenhver uke og gikk nærmest konstant på antibiotika i 3 mnd.

Jeg var helt på felgen, og selv om gutten selv ble tatt godt vare på husker jeg at jeg tenkte at om han døde i krybbedød visste jeg ikke om jeg kom til å klare å gråte engang og jeg skulle ihvertfall aldri ha flere....

Men det gikk seg til, jeg sluttet amme da han var 3 mnd og han ble kvitt kolikken og sluttet gråte da han var 4 mnd. Blodprosenten min kom seg opp og jeg våknet på en måte. Morsinstinkt ble til morskjærlighet og alt gikk seg til.

Har aldri angret etter det, har nå fire barn med samme mann, vi er fremdeles sammen og har ingen planer om noe annet. Barna mine er min store lykke i livet og jeg kan ikke tenke meg livet uten dem.

Anonymkode: 30a61...790

[Anonym bruker]

Jeg angret med første som skrek døgnet rundt i 6 mnd før vi fant ut at hun hadde Kiss. Hadde nok fødselsdepresjon og var ganske desperat.. husker jeg tenkte på å adoptere bort.. Jeg var på en veldig mørk plass. 

Helsigvis gikk d seg til 😊 jeg vente meg til et liv med baby/ barn. I dag har jeg 3 barn som jeg ikke angrer på. He he. Kan ikke skjønne hva jeg skulle drevet med hvis jeg ikke hadde hatt dem ❤️

Anonymkode: 6caa1...647

[Anonym bruker]

Det er dager hvor jeg lengter veldig etter friheten til å være egoistisk, gjøre det jeg selv vil hele dagen.

Men jeg har aldri angret på at jeg fikk barn.

Jeg var 34 da første kom, og jeg hadde kjent noen år at livet, selv om det var behagelig, var for monotont og manglet noe.

Jeg elsket kafelivet,  spise på spennende restauranter, reise, se Netflix en hel søndag.. men jeg kunne ikke gjort det i 50 år til.

Så selv om barna av og til er slitsomme, så gir de livet mening. Ser verden på en ny måte selv når jeg har barn som fascineres av ting som forlengst er blitt dagligdags for meg.

Anonymkode: 6158e...cf3

[Anonym bruker]

Har aldri angret på sønnen min ❤  er midt i et brudd med barnefaren, og igår lå jeg å tenkte på at jeg aldri ville vært foruten verken sønnen min eller pappaen hans, hadde jeg ikke fått barn med han hadde jeg heller ikke fått den gutten jeg har idag. Føler han er meningen med livet mitt, selv om han gjør meg sliten til tider ❤ 

Anonymkode: 61ada...da7

[skinnfilla]

Nei, aldri angret på barna , men i svarte natta med hylende unger, har jeg lurt på hva i all verden jeg tenkte på😂😂 

Men i dagslys , aldri! 

De er mine gull og beriker livet mitt på alle måter. 

Selvfølgelig er det dager hvor minste trasser, de eldste krangler og huset står på hodet, da kunne jeg godt vært foruten😆

[Anonym bruker]

Både ja og nei. Jeg har aldri angret "på ordentlig", altså over lang tid og virkelig ment det, men jeg har hundrevis av små øyeblikk, kanskje til og ned hele dager, hvor jeg har lurt på hvorfor i he**** jeg fikk barn og gjerne skulle vært uten. Mest da de var små og jeg var utslitt og følte meg litt fanget, sjeldent nå som de er store og jeg har fått meg selv mer tilbake. Jeg er nok ikke en som er helt laget for å være mamma. Selv om jeg elsker barna mine så mye at det av og til gjør fysisk vondt, er det ikke de som utgjør hele meningen med livet mitt og er alt jeg ånder og lever for. 

Anonymkode: 97b78...4c9

[Anonym bruker]

Ja, hver gang vi får omgangssyken med hjem fra barnehagen.

Anonymkode: 4d5c7...db1

[Anonym bruker]

Ja da jeg var deprimert, hadde jeg vært barnløs, kunne jeg ta livet mitt uten dårlig samvittighet.

Anonymkode: b618f...008

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Jeg ønsket meg ikke barn så veldig aktivt, hadde ikke skiftet en bleie før jeg fikk førstemann. Men jeg er visst en skikkelig barne-person, elsker perspektivene de bringer, det uforutsigbare, den intense kjærligheten.. Jeg har et rikt liv med spennende jobb, masse trening, reising mye sosialt, men det jeg aller helst vil hele tiden er å være med barna. Digger dem. Og hadde aldri kunnet drømme om at livet med barn skulle bli så supert. 

Anonymkode: f0395...ec5