"Dumpe" de som støttet deg i vanskelige tider?

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Noe av poenget er nettopp det å vise hvor enormt mange tråder det er du lager om dette, hvor ofte og at du ofte har tråder gående flere steder om det samme.

Slutt å finne unnskyldninger, lag en liste med link til alle trådene du har skrevet de siste månedene.

Anonymkode: 99cad...c7b

Ja det skal jeg. men leste du det under? hvis det er av interesse.. 
 

Anonymkode: d3262...bc3

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det skal jeg. men leste du det under? hvis det er av interesse.. 
 

Anonymkode: d3262...bc3

Jeg har svart deg på disse tingene i andre tråder du har skrevet, og det vil ikke hjelpe deg hverken å fortsette å skrive disse tingene på nettet eller om jeg eller andre her eller på andre forum svarer deg like mange ganger som du skriver det. Det er på ingen måte stygt ment, men det vil være med på å støtte opp de tankene dine som nå går på hakk i plata, og da blir de ofte selvforsterkende. Det som er viktig nå er at du synliggjør hvor omfattende det er at du skriver på nett om de samme tingene, og hvordan du tenker når du skriver disse tingene.

Når du er der du er nå så virker det som om det ikke er noen vei ut av det, men det er det. Du er langt fra den eneste som har gått deg fast i et tanke-/følelsesspor. Men det er mulig å komme seg ut av det igjen, og da må du være 100 % åpen om dette.

Så lag en fullstendig liste over alle trådene du har skrevet på nett de siste månedene. Alle sammen!

Og når du gir den til behandleren, da skal du være stolt av deg selv, for da tar du et viktig steg i riktig retning i livet ditt! Det er krevende, men det er noe du skal være stolt av. Si det som det er, at du maner på disse tankene og følelsene absolutt hele tiden, at tankene dine går i ring, at du ikke greier å forklare hvor mye til noen lege/behandler, men at hun her kan se hvordan du har det og at du ønsker å få riktig hjelp. Du skal være stolt av deg selv da, for det krever styrke og ikke minst så viser det en enorm vilje til å gå videre i riktig retning!

Slutt å skrive her - sett deg ned her og nå og begynn på listen. Lag en mail og link alle trådene inn i den mailen, så sender du den når du er hos henne på fredag. Da vil det være enkelt for henne å klikke seg på linkene, og du bare forklarer henne at det er du som har startet alle trådene, at din anonymkode går igjen i alle svarene dine i en og samme tråd, men at i ny tråd er det ny kode hun kan se i første innlegget.

Bruk energien din nå til å lage en slik liste, en fullstendig liste - og så oppdaterer du denne tråden på fredag etter du har fått levert den

Anonymkode: 99cad...c7b

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har svart deg på disse tingene i andre tråder du har skrevet, og det vil ikke hjelpe deg hverken å fortsette å skrive disse tingene på nettet eller om jeg eller andre her eller på andre forum svarer deg like mange ganger som du skriver det. Det er på ingen måte stygt ment, men det vil være med på å støtte opp de tankene dine som nå går på hakk i plata, og da blir de ofte selvforsterkende. Det som er viktig nå er at du synliggjør hvor omfattende det er at du skriver på nett om de samme tingene, og hvordan du tenker når du skriver disse tingene.

Når du er der du er nå så virker det som om det ikke er noen vei ut av det, men det er det. Du er langt fra den eneste som har gått deg fast i et tanke-/følelsesspor. Men det er mulig å komme seg ut av det igjen, og da må du være 100 % åpen om dette.

Så lag en fullstendig liste over alle trådene du har skrevet på nett de siste månedene. Alle sammen!

Og når du gir den til behandleren, da skal du være stolt av deg selv, for da tar du et viktig steg i riktig retning i livet ditt! Det er krevende, men det er noe du skal være stolt av. Si det som det er, at du maner på disse tankene og følelsene absolutt hele tiden, at tankene dine går i ring, at du ikke greier å forklare hvor mye til noen lege/behandler, men at hun her kan se hvordan du har det og at du ønsker å få riktig hjelp. Du skal være stolt av deg selv da, for det krever styrke og ikke minst så viser det en enorm vilje til å gå videre i riktig retning!

Slutt å skrive her - sett deg ned her og nå og begynn på listen. Lag en mail og link alle trådene inn i den mailen, så sender du den når du er hos henne på fredag. Da vil det være enkelt for henne å klikke seg på linkene, og du bare forklarer henne at det er du som har startet alle trådene, at din anonymkode går igjen i alle svarene dine i en og samme tråd, men at i ny tråd er det ny kode hun kan se i første innlegget.

Bruk energien din nå til å lage en slik liste, en fullstendig liste - og så oppdaterer du denne tråden på fredag etter du har fått levert den

Anonymkode: 99cad...c7b

ok, takk. jeg vet ikke hvilken ab du var der. 

Jeg er bare redd at jeg må gå for det mer kjedelige. At alt er umulig med asperger eller at jeg bare må innfinne meg med at jeg må sikte på det som er litt mer kjedelig. 
For alt har bare vært kjedelig hittil . og jeg  føler jeg liksom er en del av familien samme hva jeg gjør. det er likhetstrekk. 
er så redd for å bli kjedelig slik som dem.

Anonymkode: d3262...bc3

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

ok, takk. jeg vet ikke hvilken ab du var der. 

Jeg er bare redd at jeg må gå for det mer kjedelige. At alt er umulig med asperger eller at jeg bare må innfinne meg med at jeg må sikte på det som er litt mer kjedelig. 
For alt har bare vært kjedelig hittil . og jeg  føler jeg liksom er en del av familien samme hva jeg gjør. det er likhetstrekk. 
er så redd for å bli kjedelig slik som dem.

Anonymkode: d3262...bc3

Og der var du i gang igjen...

Anonymkode: 0f289...8bf

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

ok, takk. jeg vet ikke hvilken ab du var der. 

Jeg er bare redd at jeg må gå for det mer kjedelige. At alt er umulig med asperger eller at jeg bare må innfinne meg med at jeg må sikte på det som er litt mer kjedelig. 
For alt har bare vært kjedelig hittil . og jeg  føler jeg liksom er en del av familien samme hva jeg gjør. det er likhetstrekk. 
er så redd for å bli kjedelig slik som dem.

Anonymkode: d3262...bc3

Men hva i alle dager er det du sitter å venter på?

Du sier du er redd livet skal bli kjedelig, men livet består av mest hverdager for de aller aller fleste av oss altså.

De dagene vi gjør ting som ikke er kjedelig er det jo vi selv som finner på ting, tar initiativ til ting. Vi kan ikke sitte inne i stua med kaffekoppen og vente på de ikke-kjedelige tingene. Sånn fungerer ikke livet for noen.

Vil du hoppe i fallskjerm, reise på safari i Afrika, utforske India eller lære deg å dykke, ja da må du selv ta initiativ til disse tingene.

Ingenting er gratis for noen, og alle er sin egen lykkes smed. Hva du gjør ut av livet ditt er opp til deg selv, men ingen lever "spennende" hele tiden, som sagt er det mest hverdager for de fleste av oss.

Anonymkode: aefd4...ff8

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hva i alle dager er det du sitter å venter på?

Du sier du er redd livet skal bli kjedelig, men livet består av mest hverdager for de aller aller fleste av oss altså.

De dagene vi gjør ting som ikke er kjedelig er det jo vi selv som finner på ting, tar initiativ til ting. Vi kan ikke sitte inne i stua med kaffekoppen og vente på de ikke-kjedelige tingene. Sånn fungerer ikke livet for noen.

Vil du hoppe i fallskjerm, reise på safari i Afrika, utforske India eller lære deg å dykke, ja da må du selv ta initiativ til disse tingene.

Ingenting er gratis for noen, og alle er sin egen lykkes smed. Hva du gjør ut av livet ditt er opp til deg selv, men ingen lever "spennende" hele tiden, som sagt er det mest hverdager for de fleste av oss.

Anonymkode: aefd4...ff8

Det er ikke noe spesielt jeg venter på. Det er mer talentløsheten og at man har for lav intelligens for å klare noe. 
Jeg har aldri mestret noe som helst, også ting som ikke krever noen spesiell utdannelse.Er det mulig å være så jævla feilvare liksom?
Føler høydepunktet har vært. Det er mye som ble som planlagt. Ellers som man så for seg noenlunde, men så blir det brått stikk motsatt likevel. Det er bare det kjedelige som kommer. 
Jeg er jomfru og finner aldri noen jeg blir forelska i. Tror aldri i mitt liv jeg treffer noen igjen jeg blir forelska i nå. 
Jeg føler jeg aldri kan ta den jeg er forelska i, men det er nok fordi jeg er et kjedelig menneske som ikke passer med vedkommende. 
Jeg ble nærmest jagd fra barndomshjemmet mitt i tenårene da jeg ikke hadde vennner her, men jeg ville ikke vekk. Så flytter jeg vekk likevel og så kommer jeg ikke hjem igjen. Foreldrene ringer og gråter i telefonen fordi jeg ikke kommer hjem på et par år. Men så tar jeg bare enkelt og greit noen valg, som innebærer at jeg må flytte på meg og ikke kan betale på en dyr leilighet i Oslo. 
Angrer ikke på valga. Men som foreldrene mine sa.. det er mange mennesker å velge mellom i verden. For jeg ville ikke vekk fra hjemstedet mitt. Men likevel har jeg ikke beholdt så mange av de jeg møtte, det er stort sett folk fra hjemstedet som nå viser initeresse og det er kjempe nedtur. Er det et tegn på at man skal bli kjedelig når man nærmer seg 30?
Enda verre med forelskelsen. Hadde kontakt med han fyren i utlandet og chatet mens jeg hadde en liten sommerjobb en periode, på hjemstedet. Typisk nok, er det en mann (vi kaller han Nils) jeg visste hvem var men som jeg ikke hadde kjent ordentlig som dukker opp. Han setter seg alltid og snakker med meg mens jeg tekster fyren i utlandet. Nils blir gradvis betatt og jeg blir invitert ut , på de lokale kafeene vel og merke..
Er dette et tegn på at skjebnen kanskje eksiterer og at det er på tide å bli kjedelig? 
Hallo? jeg var ute på turer med Nils, en fyr fra samme sted som meg, samme dialekt og alt mulig. Men så går jeg og tenker på en fyr i utlandet. Så ja, jeg møtte andre mennesker enn de fra der jeg er fra, men når jeg endelig gjorde, så er ikke foreldrene mine fornyød med det heller. De er redd for at jeg skal bli borte. Men det er jo det som er målet mitt...jeg ser jo ingen grunn til å drive her. 
Nils har innrømet flere ganger at han har følelser, men for meg er hele opplegget for kjedelig. Så brått nedtur. jeg forelsker meg i en fra en stor by i utlandet, dette liker ikke foreldrene mine. Brått etterpå, tar en tur til hjembyen min og der dukker det opp en mann som om han ble sendt fra himmelen..noe så kjedelig som fra samme bygd. Det må da være en slags påpekning om at det er på tide å bli kjedelig? jeg får jo aldri lov å ta de jeg liker! Valgene er liksom alltid for voldsomme. Hvorfor egentlig? Jeg er helt sikker på at Nils dukket opp i håp om at jeg skulle velge mer trygt og vre nærmere foreldre igjen. men det vil jeg såklart ikke.
Jeg har ikke lyst til noen verdens ting lenger. det er ingenting som motiverer. Jeg føler ikke jeg kan gjøre noe av det jeg har lyst til...
Og så er jeg sint på meg selv for at jeg ikke er bra nok for de jeg liker. De har ikke sagt det, men hvem vil ha ei med psykisk sykdom og as? det er jo bunnslammet av kvinner, og vi blir mest sannsnylig bare brukt for sex.
Det er nok ganske fascinerende hvor lite vi faktisk får til. 

 

Anonymkode: d3262...bc3

[Anonym bruker]

Jeg ser du har opprettet enda en tråd på kg i kveld, Hi.

Har du skrevet ut en liste over alle trådene du har startet siste månedene som du kan gi behandleren i morgen?

Skal du få det bedre må du gjøre en innsats selv for å få riktig behandling, så om du ikke har ordnet det enda, lag en liste nå som du tar med i morgen!!

Anonymkode: 99cad...c7b

[Anonym bruker]

På ‎11‎.‎06‎.‎2019 den 19.09, Anonym bruker skrev:

Jeg tror livet er litt slik at dersom du omgås de du har gjort, så vil følelsene være de samme. Når jeg er med moren min, eks mannen hennes f.eks, så er det alltid de som på en måte forteller hva jeg bør og ikke bør. De setter angsten i meg. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke klarer å ta selvstendige valg. Blir alltid påvirket  , og disse er ensgtelige typer....
Det er bare at det er noe jeg vil, men så de absolutt ikke var glade for. Det er i praksis de jeg sitter igjen med...målet har i så magne år vært å aldri møte visse personer i igjen (folk fra fortiden, fra hjemstedet mitt osv) . men så tok jeg et dumt valg mens jeg var i jobb i Oslo, og sa ja til noe som føltes veldig riktig. At jeg skulle klare noe var nok veldig naivt, og livet var i ferd med å bli spennende, men det tok den kjedeligste veien i stedet. og det ser ikke ut til at det tar slutt. Har knapt kontakt med de jeg vil ha kontakt med, og de meste er nå nettopp jeg ikke ville ha det med. jeg aner bare ikke .... hva som feiler meg. 

Kanskje eneste vei egentlig er å dumpe mamma? selv om hun har stilt opp og engasjert  seg i problemene mine, føler jeg at rollene blir sittende så igjen. Jeg har på en måte blitt den "de skal støtte", så uansett så vil mamma for meg bli en person jeg ikke lenger har bruk for den dagen jeg er ordentlig glad. 
Hvis dere skjønner
 

Anonymkode: d3262...bc3

Dette er veldig selvdestruktivt av deg, her er det du selv som har et emosjonelt problem. Det er helt naturlig at dynamikken endres noe gjennom relasjonenes livsløp. 

Anonymkode: 374be...fd7

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Dette er veldig selvdestruktivt av deg, her er det du selv som har et emosjonelt problem. Det er helt naturlig at dynamikken endres noe gjennom relasjonenes livsløp. 

Anonymkode: 374be...fd7

Ser videre i tråden nå at du har litt mer omfattende utfordringer.

Anonymkode: 374be...fd7

[Anonym bruker]

Da har jeg vært til samtale i dag. 
Hun hadde fått link til noen tråder og har lest dem. Det hun ser er at jeg analyserer for mye, tenker for langt frem. 
Jeg har nå planer, og må få avklart noe med en annen person.
Dette her er flaut, men jeg må skrive ned ting som det faktisk ER, slik at jeg kan få ærligere svar.

Altså, jeg flyttet hjemmefra som 16 åring og etter det har jeg ikke bodd ordentlig hjemme. 
Jeg flytter til Oslo og bor der noen år, det er det som er hjemme. Jeg møter min gamle kompis "A" som jeg er forelsket i.
Vi blir aldri noe seriøst, fordi jeg ikke tar steget, det gjør heller ikke han. Jeg og A møtes ofte i 2 år. Vi har aldri sex.
A må flytte, jeg er lei meg. Noe skjer i livet mitt, jeg glemmer derfor fort A. Det viser seg at A også møter ei ny, noe som er helt ok for meg. De blir sammen. 
Jeg møter også en ny, "T". Ja jeg vet dere er lei av å lese om han, men han er ikke årsaken til problemet. Det er ikke han som har skyld, har gjort noe eller at problemet mitt oppstod etter at jeg møtte han. Det er meg og min oppvekst. Måten jeg ser ting på, som ble forsterket av han. Nå skal ejg forklare hvorfor. HAN er ikke problemet egentlig, men  måten jeg har tolket dette på kan sikkert si noe om meg.
Det starter med teksting, jeg svarer på tull. Etter hvert blir jeg intvitert ut, jeg vil, men jeg tør ikke. Jeg er så idiot at jeg tenker på alt mamma sa om å bli med fremmede menn i bil. Han var jo ikke FREMMED. Men heller ikke en jeg kjente godt.
Og jeg sliter nesten litt med å vite når jeg kjenner et menneske godt nok. Dersom jeg ble med noen, til og med som jeg hadde møtt mange ganger før og vedkommende voldtok meg, ville jeg fått skyldfølelse. Verste er at jeg ikke hadde fått det for meg selv, men for mamma. Voldtekt er verre for henne enn det hadde vært for meg. 
Har liksom bare følt at jeg kan bli med de jeg kjenner fra bardommen, er det rart det er vansklieg å få venner?
Men er ikke SÅ fortsiktig lenger da...
2016 gikk over, og jeg hadde ikke noe særlig kontakt med T igjen før mot sommeren. Han kunne spørre når jeg kom tilbake, hvor jeg var osv. Jeg kunne jo prøvd å skrive "kan komme neste helg" og faktisk dratt dersom han hadde respondert positivt på det, men jeg tenkte at dette bare er useriøst. Jeg turte ikke mer. Det var bare han som tok kontakt.
Jeg dro dit og han visste det, men jeg møtte han ikke enda han spurte flere ganger. Det var faktisk andre kvinner der som var yngre enn meg, som satte seg på i fete biler med menn der nede, og de ble heller ikke voldtatt. Men nå setter ikke jeg meg på med en villt fremmed jeg møter på fest eller på gata da, det må liksom være noen som er i samme miljø. 
Men jeg ble med en annen hjem for å se film, men ikke tyrker, dette var en mann jeg møtte på kafe mange ganger og følte ikke han var farlig. det skjedde ingenting heller.
Det var bare det at jeg følte jeg gjorde noe galt mot moren min dersom ejg ble med T. 
Mine egne følelser satte jeg til side. Det var en del kontakt etter jeg dro til Norge igjen også, igjen på hans initiativ. 
Mens jeg satt og tekstet med T, kom en annen mann i kontakt med meg. Dette skjedde mens jeg var på hjemstedet mitt og han er derfra, "B". Jeg visste hvem han var men hadde aldri kjent han. B ble forelsket i meg. B inviterte meg på kafe, noe jeg ble med på mange ganger, i tillegg ble jeg med på kjøretur. Problemet var at det var T som var i tankene mine, det var han jeg var tiltrukket av. Så mens B prioriterte meg, tenkte jeg på T. 
Kom B inn i livet mitt for å redde meg fra T? Var dette et tegn på at det er på tide å bli kjedelig og velge mer trygt og fornuftig? B var tross alt fra samme sted som meg og lettere på alle måter, men typisk nok, er det ikke han jeg faller for.
B kontaktet meg hver dag, totalt uinteressante ting. vi hadde ingenting til felles.
Han har nå gitt opp fordi jeg har sagt det som det er. Jeg måtte la han gå og jeg håper det går bra med han. 
Jeg tenker ikke på barn, og jeg har nok en psykisk sykdom som dere ser. Men den har bygget seg opp over tid. Jeg blir sint fordi jeg føler meg manipulert til visse personers beste, altså, de jeg vokste opp med. Hele familien er ikke problemt, søsknene mine er ikke problemet, men de som var foreldre. Jeg føler at de kanskje hadde sett for seg at jeg skulle komme tilbake, stifte familie i nærheten av dem slik som alle andre i slekten har gjort. Det jeg er så redd for, er at de har blitt skada av å bo for lenge på bygda. Det ER mer fordommer mot det meste der, selv om jeg vet at en ikke trenger å være kjip dersom man bor i ei bygd.
Det er bare litt hardt å være annerledes, så hva skal jeg velge? 

Dette her er veldig flaut å skrive, men det er sant. Siden det var mye avstand så ble kontakten over nett. Det jeg har på instagram betyr en del, om noen klikker liker eller ser storyen min, selv om jeg vet at dette ikke er alt. jeg bryr meg ikke om at alt og alle engasjerer seg i livet mitt altså, og jeg legger ikke ut  så veldig mye. Men det bekrefter bare at jeg er lite kreativ, i tillegg gruer jeg meg hver gang jeg legger ut noe, for jeg kommmer liksom ikke på noe å skrive eller noe kreativt å ta bilder av. og så blir jeg knust om jeg ikke får så mnge likes.. dette handler ikke om at jeg skal være mega populær og nærmest drive rosablogg, men at jeg føler meg kjedelig og alltid trukket mot det kjedelige. Det gamle..... Andre får jo til relasjoner i utlandet.
Jeg har følt meg så revet mellom to verdener. Den ene er den trygge verdenen på bygda, der jeg hadde barndommen, men ikke hadde det noe godt sosialt...så var det Oslo og så utlandet.
Jeg ser på blogger om kvinner som finner seg kjærester i utlandet også. Nå har ikke jeg tenkt å dra til Antalya å finne meg kjæreste akkurat, men man ser at det er folk som tør. 

Det er bare så fascinierende, at man blir glad i noen og bruker så mye tid på å tenke på vedkommende, men så går bare tiden og man inser at man har en del å jobbe med. 
 

Anonymkode: d3262...bc3

[Anonym bruker]

Herregud, HI. Denne tråden er som en trafikkulykke - ikke noe hyggelig syn, men man MÅ liksom innforbi og kikke.

Anonymkode: 0f289...8bf

[Anonym bruker]

Fortalte du henne hvor enormt mange tråder du har opprettet på ulike forum de siste månedene? I det siste har du ofte opprettet flere tråder både her og på kg hver eneste dag...

Anonymkode: 99cad...c7b

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fortalte du henne hvor enormt mange tråder du har opprettet på ulike forum de siste månedene? I det siste har du ofte opprettet flere tråder både her og på kg hver eneste dag...

Anonymkode: 99cad...c7b

Trykket litt for raskt... Så enormt mange tråder du oppretter om det samme så er det på et vis manisk og noe du trenger hjelp til, uavhengig av innholdet ellers i trådene.

Anonymkode: 99cad...c7b

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fortalte du henne hvor enormt mange tråder du har opprettet på ulike forum de siste månedene? I det siste har du ofte opprettet flere tråder både her og på kg hver eneste dag...

Anonymkode: 99cad...c7b

Neppe. 

Anonymkode: 374be...fd7

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da har jeg vært til samtale i dag. 
Hun hadde fått link til noen tråder og har lest dem. Det hun ser er at jeg analyserer for mye, tenker for langt frem. 
Jeg har nå planer, og må få avklart noe med en annen person.
Dette her er flaut, men jeg må skrive ned ting som det faktisk ER, slik at jeg kan få ærligere svar.

Altså, jeg flyttet hjemmefra som 16 åring og etter det har jeg ikke bodd ordentlig hjemme. 
Jeg flytter til Oslo og bor der noen år, det er det som er hjemme. Jeg møter min gamle kompis "A" som jeg er forelsket i.
Vi blir aldri noe seriøst, fordi jeg ikke tar steget, det gjør heller ikke han. Jeg og A møtes ofte i 2 år. Vi har aldri sex.
A må flytte, jeg er lei meg. Noe skjer i livet mitt, jeg glemmer derfor fort A. Det viser seg at A også møter ei ny, noe som er helt ok for meg. De blir sammen. 
Jeg møter også en ny, "T". Ja jeg vet dere er lei av å lese om han, men han er ikke årsaken til problemet. Det er ikke han som har skyld, har gjort noe eller at problemet mitt oppstod etter at jeg møtte han. Det er meg og min oppvekst. Måten jeg ser ting på, som ble forsterket av han. Nå skal ejg forklare hvorfor. HAN er ikke problemet egentlig, men  måten jeg har tolket dette på kan sikkert si noe om meg.
Det starter med teksting, jeg svarer på tull. Etter hvert blir jeg intvitert ut, jeg vil, men jeg tør ikke. Jeg er så idiot at jeg tenker på alt mamma sa om å bli med fremmede menn i bil. Han var jo ikke FREMMED. Men heller ikke en jeg kjente godt.
Og jeg sliter nesten litt med å vite når jeg kjenner et menneske godt nok. Dersom jeg ble med noen, til og med som jeg hadde møtt mange ganger før og vedkommende voldtok meg, ville jeg fått skyldfølelse. Verste er at jeg ikke hadde fått det for meg selv, men for mamma. Voldtekt er verre for henne enn det hadde vært for meg. 
Har liksom bare følt at jeg kan bli med de jeg kjenner fra bardommen, er det rart det er vansklieg å få venner?
Men er ikke SÅ fortsiktig lenger da...
2016 gikk over, og jeg hadde ikke noe særlig kontakt med T igjen før mot sommeren. Han kunne spørre når jeg kom tilbake, hvor jeg var osv. Jeg kunne jo prøvd å skrive "kan komme neste helg" og faktisk dratt dersom han hadde respondert positivt på det, men jeg tenkte at dette bare er useriøst. Jeg turte ikke mer. Det var bare han som tok kontakt.
Jeg dro dit og han visste det, men jeg møtte han ikke enda han spurte flere ganger. Det var faktisk andre kvinner der som var yngre enn meg, som satte seg på i fete biler med menn der nede, og de ble heller ikke voldtatt. Men nå setter ikke jeg meg på med en villt fremmed jeg møter på fest eller på gata da, det må liksom være noen som er i samme miljø. 
Men jeg ble med en annen hjem for å se film, men ikke tyrker, dette var en mann jeg møtte på kafe mange ganger og følte ikke han var farlig. det skjedde ingenting heller.
Det var bare det at jeg følte jeg gjorde noe galt mot moren min dersom ejg ble med T. 
Mine egne følelser satte jeg til side. Det var en del kontakt etter jeg dro til Norge igjen også, igjen på hans initiativ. 
Mens jeg satt og tekstet med T, kom en annen mann i kontakt med meg. Dette skjedde mens jeg var på hjemstedet mitt og han er derfra, "B". Jeg visste hvem han var men hadde aldri kjent han. B ble forelsket i meg. B inviterte meg på kafe, noe jeg ble med på mange ganger, i tillegg ble jeg med på kjøretur. Problemet var at det var T som var i tankene mine, det var han jeg var tiltrukket av. Så mens B prioriterte meg, tenkte jeg på T. 
Kom B inn i livet mitt for å redde meg fra T? Var dette et tegn på at det er på tide å bli kjedelig og velge mer trygt og fornuftig? B var tross alt fra samme sted som meg og lettere på alle måter, men typisk nok, er det ikke han jeg faller for.
B kontaktet meg hver dag, totalt uinteressante ting. vi hadde ingenting til felles.
Han har nå gitt opp fordi jeg har sagt det som det er. Jeg måtte la han gå og jeg håper det går bra med han. 
Jeg tenker ikke på barn, og jeg har nok en psykisk sykdom som dere ser. Men den har bygget seg opp over tid. Jeg blir sint fordi jeg føler meg manipulert til visse personers beste, altså, de jeg vokste opp med. Hele familien er ikke problemt, søsknene mine er ikke problemet, men de som var foreldre. Jeg føler at de kanskje hadde sett for seg at jeg skulle komme tilbake, stifte familie i nærheten av dem slik som alle andre i slekten har gjort. Det jeg er så redd for, er at de har blitt skada av å bo for lenge på bygda. Det ER mer fordommer mot det meste der, selv om jeg vet at en ikke trenger å være kjip dersom man bor i ei bygd.
Det er bare litt hardt å være annerledes, så hva skal jeg velge? 

Dette her er veldig flaut å skrive, men det er sant. Siden det var mye avstand så ble kontakten over nett. Det jeg har på instagram betyr en del, om noen klikker liker eller ser storyen min, selv om jeg vet at dette ikke er alt. jeg bryr meg ikke om at alt og alle engasjerer seg i livet mitt altså, og jeg legger ikke ut  så veldig mye. Men det bekrefter bare at jeg er lite kreativ, i tillegg gruer jeg meg hver gang jeg legger ut noe, for jeg kommmer liksom ikke på noe å skrive eller noe kreativt å ta bilder av. og så blir jeg knust om jeg ikke får så mnge likes.. dette handler ikke om at jeg skal være mega populær og nærmest drive rosablogg, men at jeg føler meg kjedelig og alltid trukket mot det kjedelige. Det gamle..... Andre får jo til relasjoner i utlandet.
Jeg har følt meg så revet mellom to verdener. Den ene er den trygge verdenen på bygda, der jeg hadde barndommen, men ikke hadde det noe godt sosialt...så var det Oslo og så utlandet.
Jeg ser på blogger om kvinner som finner seg kjærester i utlandet også. Nå har ikke jeg tenkt å dra til Antalya å finne meg kjæreste akkurat, men man ser at det er folk som tør. 

Det er bare så fascinierende, at man blir glad i noen og bruker så mye tid på å tenke på vedkommende, men så går bare tiden og man inser at man har en del å jobbe med. 
 

Anonymkode: d3262...bc3

Vet du, dette blir ikke bedre, det blir verre...

Du er helt manisk og jeg tror det beste er om du helt slutter å lage og skrive i disse trådene, det gjør ikke ting bedre for deg, det gjør det bare mer manisk.

Anonymkode: aefd4...ff8

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Trykket litt for raskt... Så enormt mange tråder du oppretter om det samme så er det på et vis manisk og noe du trenger hjelp til, uavhengig av innholdet ellers i trådene.

Anonymkode: 99cad...c7b

så det du bekymrer deg over er at jeg oppretter mange tråder?

Jeg sa at jeg har holdt på i noen år, men at det ikke alltid har vært samme tema. 

Jeg bare føler jeg kaster bort hele livet på å være deprimert og jeg vet ikke hva jeg skal med livet sånn egentlig. Jeg er sint på meg selv for at jeg liksom ikke får til noen ting. Aldri opplevd noen mestring eller at jeg føler jeg er der jeg hører til. 
Mest sannsnylig blir jeg aldri noe heller. Jeg vet ikke hvem som er viktige for meg og hvem som jeg skal bruke livet sammen med. 

Anonymkode: d3262...bc3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

så det du bekymrer deg over er at jeg oppretter mange tråder?

Jeg sa at jeg har holdt på i noen år, men at det ikke alltid har vært samme tema. 

Jeg bare føler jeg kaster bort hele livet på å være deprimert og jeg vet ikke hva jeg skal med livet sånn egentlig. Jeg er sint på meg selv for at jeg liksom ikke får til noen ting. Aldri opplevd noen mestring eller at jeg føler jeg er der jeg hører til. 
Mest sannsnylig blir jeg aldri noe heller. Jeg vet ikke hvem som er viktige for meg og hvem som jeg skal bruke livet sammen med. 

Anonymkode: d3262...bc3

Med andre ord, du fortalte ikke at du ofte oppretter flere tråder om dette hver eneste dag. Da holder du unna informasjon fra dine behandlere, og da får du heller ikke riktig hjelp.

Jeg er ikke bekymret, men så voldsomt mange tråder som du oppretter er rett og slett manisk, og om du hadde vært ærlig med behandlerne dine om hvor enormt mange tråder du skriver om det som mer eller mindre bare er nyanser av det samme temaet, da kunne du fått riktig hjelp.

Så lenge du bagatelliserer hyppigheten og alvorlighetsgraden av disse trådene så tar du heller ikke behandlingen du får på alvor - og da tar du kanskje ikke deg selv på alvor heller.

Du må tenke på å bli viktig for deg selv... men da må du også ta deg selv på alvor og være ærlig med dine behandlere, ikke bagatellisere det du gjør.

Anonymkode: 99cad...c7b

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

så det du bekymrer deg over er at jeg oppretter mange tråder?

Jeg sa at jeg har holdt på i noen år, men at det ikke alltid har vært samme tema. 

Jeg bare føler jeg kaster bort hele livet på å være deprimert og jeg vet ikke hva jeg skal med livet sånn egentlig. Jeg er sint på meg selv for at jeg liksom ikke får til noen ting. Aldri opplevd noen mestring eller at jeg føler jeg er der jeg hører til. 
Mest sannsnylig blir jeg aldri noe heller. Jeg vet ikke hvem som er viktige for meg og hvem som jeg skal bruke livet sammen med. 

Anonymkode: d3262...bc3

Du er så selvopptatt at det er helt til å få vondt  i marg og bein av

Anonymkode: ca71c...61a

[Anonym bruker]

En kan ikke flytte fra problemene en har inni seg. Du må ta problemene først. 

Bra du er under behandling, det trenger du. Alt du skriver lyser av at her er det en person som trenger hjelp. 

 

En er sin egen lykkes smed. Så først må du bestemme deg, og virkelig ønske å bli lykkelig. Først da kan du bli lykkelig. 

 

Det samme gjelder med det meste. DU må selv ønske hjelp, først da klarer du det. 

En må gå skrittene selv, men mange kan leie deg i hånden for å hjelpe deg. 

Anonymkode: 33dde...cb2