Bør folk med asperger få barn?

[Anonym bruker]

Jeg har lyst på egne barn en gang. Jeg har tenkt lenge på dette med å ha barn om man har diagnosen aspergers, er det helt utelukket at man kan ha barn? Vil barnevernet komme inn å plassere ungene i fosterhjem?  Jeg har bare asperger, samboer har både asperger og adhd. Jeg er ufør, han jobber 50%. Ryddig økonomi, men vi har bare ett soverrom.

Anonymkode: 9d765...b6f

[Anonym bruker]

I deres situasjon ville jeg nok ikke fått barn nei. 

Anonymkode: ff2f0...71c

[Anonym bruker]

Nei dere bør ikke få barn. Aspergers    går i arv og det bør jo absolutt ikke videreføres. Vi har dessverre flere med Aspergers i slekten så vi velger å ikke få flere barn av den grunn. 

Anonymkode: b54d6...67f

[Anonym bruker]

Hvis du ikke kan jobbe og mannen din kun 50% så er dere vel neppe istand til å ta hånd om et barn heller. 

Anonymkode: b54d6...67f

[Anonym bruker]

Egne barn er kanskje ikke lurt, men dere kan være verdens beste tante og onkel, dere kan jobbe frivillig i Røde kors, eller engasjere dere i et lag eller forening som følger deres interesser. Det kan ikke erstatte det barnet dere ønsker, men dere kan likevel fylle dagene og dere kan gjøre noe bra for andre. 

Anonymkode: 47cd4...918

[Anonym bruker]

Jeg har asberger og mannen min Adhd. 

Vi har 3 barn, barnevernet har aldri vært inne i bildet. 

Det kommer jo veldig ann på hvor høyt fungerende dere er.. 

Anonymkode: 06faa...5f6

[Anonym bruker]

Jeg liker egentlig ikke å være så direkte, men jeg ville svart nei. Barn trenger at deres følelser og utrykk blir forstått, og formidlet tilbake. Med asperger vil dette være veldig vanskelig for dere. Hadde du hatt en mann som ikke hadde asperger (nevrotypisk), ville jeg kanskje svart annerledes. Hans ADHD gjør det bare verre.. 

Men nei, barnevernet tar ikke barn pga diagnose alene. Kan du ta vare på barnet, både emosjonelt, fysisk og økonomisk så kommer ikke barnevernet.

Anonymkode: 1d14d...8d5

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke at diagnosene Asberger og ADHD automatisk er diskvalifiserende, men når dere åpenbart sliter i den grad at den ene er ute av av arbeidslivet og den andre er halvveis ute synes jeg det høres ut som en serdeles dårlig ide å få barn. Både fordi jeg tenker at (forutsatt at det er disse diagnosene som holder dere på trygd) at dere ikke har så mye å tilby barnet, og fordi barn trenger voksne som jobber. All tilgjengelig statistikk tilsier at foreldre utenfor arbeidslivet dramatisk øker risikoen for at barna heller ikke kommer i arbeid. 

Anonymkode: b4d1e...c3d

[Anonym bruker]

Det kommer ikke an på diagnose med hva slags omsorg dere klarer å gi. En av utfordringene med Asberger er jo å ikke klare å lese andres følelser og respondere på dette. Faren min har asberger. Det har vært tøft å vokse opp med han som pappa. Jeg vet at han er glad i meg på sitt vis, men det var veldig svart-hvitt i min oppvekst. Var jeg snill og rolig var alt bra, utfordret jeg han på noen måte (spørsmål, perioder jeg var vrang og «vanskelig») var det ikke så stas med meg lenger. Rollene ble tidlig snudd, det er jeg som må trøste han eller forsikre meg om at han har det bra. Ikke si noe som uroer han. Ferier var et mareritt, han ville jo ingenting utenom det vanlige og vante, og var veldig mye stresset og sur. Mye dårlig stemning, så man blir veldig var for stemninger som barn. Har aldri fått ordentlig kontakt med han, og den dag i dag er det bare belastende. Jeg inviterer fordi jeg må. Kan ikke dele noen reelle problemer fra mitt liv, blir som en papagøye som sier at alt er bra, alltid. Har aldri fått noe hjelp av noe slag utover en pengeseddel i ny og ne. Han jobber 100% og klarer seg fint med sine vante rutiner. Han er ingen ressurs for barnebarna. Sier og gjør mye rart. Jeg ville ikke fått barn i deres situasjon. 

Anonymkode: dee8f...cdf

[Anonym bruker]

1 hour ago, Anonym bruker said:

Nei dere bør ikke få barn. Aspergers    går i arv og det bør jo absolutt ikke videreføres. Vi har dessverre flere med Aspergers i slekten så vi velger å ikke få flere barn av den grunn. 

Anonymkode: b54d6...67f

"Dessverre flere med Aspergers". Hva slags måte er det å snakke om andre på. De fleste med aspergers fungerer da helt fint.

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

"Dessverre flere med Aspergers". Hva slags måte er det å snakke om andre på. De fleste med aspergers fungerer da helt fint.

Anonymkode: 77f1b...086

De jeg kjenner fungerer ikke veldig fint nei. Det er en stor belastning for oss andre i familien, plutselig skifter samtalene uten forvarsel, mye dumme og unødvendige spørsmål, mye tårer, vi sitter i hver en samling med disse å er flaue på dere vegne fordi de ikke har sosiale antenner! 

Anonymkode: b54d6...67f

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

"Dessverre flere med Aspergers". Hva slags måte er det å snakke om andre på. De fleste med aspergers fungerer da helt fint.

Anonymkode: 77f1b...086

Seriøst, det må da være opp til henne om hun vurderer dette som positivt eller negativt. Det er hennes familie. Hun har eierskap til sine egne følelser. Hun lar være å få barn av frykt for at det skal gå i arv ( en frykt jeg godt kan forstå). Hvem er du til å definere at dette skal være positivt for henne? Vi kan ikke gå rundt evig sensurerte med et påklistret positivt smil.

Anonymkode: d9f38...112

[Anonym bruker]

7 minutes ago, Anonym bruker said:

Seriøst, det må da være opp til henne om hun vurderer dette som positivt eller negativt. Det er hennes familie. Hun har eierskap til sine egne følelser. Hun lar være å få barn av frykt for at det skal gå i arv ( en frykt jeg godt kan forstå).

Frykt for asperger!. Det er da faen ikke downs.

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Frykt for asperger!. Det er da faen ikke downs.

Anonymkode: 77f1b...086

Nei, det kan være verre. De kan være mindre emosjonelt tilgjengelige. Men det er selvsagt et stort spekter, fra velfungerende folk med relativt minimale problemer til autister.

Anonymkode: d9f38...112

[Anonym bruker]

Just now, Anonym bruker said:

Nei, det kan være verre.

Nå får du faen meg gi deg.

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

1 minute ago, Anonym bruker said:

Nei, det kan være verre. De kan være mindre emosjonelt tilgjengelige. Men det er selvsagt et stort spekter, fra velfungerende folk med relativt minimale problemer til autister.

Anonymkode: d9f38...112

Vi snakker om asperger her, en relativt lett form for austime, ikke tunge barneautisme.

Kunnskapsløsheten dere utviser er helt utrolig.

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi snakker om asperger her, en relativt lett form for austime, ikke tunge barneautisme.

Kunnskapsløsheten dere utviser er helt utrolig.

Anonymkode: 77f1b...086

Du snakker til folk som har familiemedlemmer med asberger. Du må gjerne sette deg på din høye hest, men andres erfaringer er like gyldige som dine.

Anonymkode: d9f38...112

[Anonym bruker]

For å koma tilbake til tema; eg ville ikkje fått barn i deres situasjon. Det har ingenting med diagnosene å gjera, men det at du ikkje er i arbeid og han berre jobber 50%. Det er ein usikker og uforutsigbar situasjon. 

Viss de bestemmer dere for å få barn, kan de jo be helsestasjon og/eller barnvern om hjelp. (Barnevernet er ikkje berre for å ta barn, dei er og der for å hjelpe familier). 

Eg vil ønskje dere lykke til, uansett kva de velger! 😊

Anonymkode: 80ade...26c

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi snakker om asperger her, en relativt lett form for austime, ikke tunge barneautisme.

Kunnskapsløsheten dere utviser er helt utrolig.

Anonymkode: 77f1b...086

Relativt lett form for autisme ja. Men med enorme variasjoner. Kjenner både den ene og den andre typen og det KAN virkelig være verre enn andre ting, selv om det for mange ikke er det. 

 

For å svare på spørsmålet så tenker jeg også at dette med å være ute av arbeidslivet kanskje sier noe om mulighet og kapasitet.....?!

Anonymkode: 90002...ce1

[Anonym bruker]

35 minutes ago, Anonym bruker said:

Du snakker til folk som har familiemedlemmer med asberger. Du må gjerne sette deg på din høye hest, men andres erfaringer er like gyldige som dine.

Anonymkode: d9f38...112

Dettte gjelder ikek for alle.

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

10 minutes ago, Anonym bruker said:

 

For å svare på spørsmålet så tenker jeg også at dette med å være ute av arbeidslivet kanskje sier noe om mulighet og kapasitet.....?!

Anonymkode: 90002...ce1

Så uføre bør ikke få barn mener du?

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lyst på egne barn en gang. Jeg har tenkt lenge på dette med å ha barn om man har diagnosen aspergers, er det helt utelukket at man kan ha barn? Vil barnevernet komme inn å plassere ungene i fosterhjem?  Jeg har bare asperger, samboer har både asperger og adhd. Jeg er ufør, han jobber 50%. Ryddig økonomi, men vi har bare ett soverrom.

Anonymkode: 9d765...b6f

Jeg tenker dessverre også at dere ikke burde få egne barn. 

Anonymkode: 1706b...5a7

[Anonym bruker]

 

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei dere bør ikke få barn. Aspergers    går i arv og det bør jo absolutt ikke videreføres. Vi har dessverre flere med Aspergers i slekten så vi velger å ikke få flere barn av den grunn. 

Anonymkode: b54d6...67f

Virkelig?

Ingenting er 100% arvelig, og prevalensen for aspergers ligger på mellom 0,1 og 0,7%. Selv med arvelige faktorer med i bildet, er det svært stor sannsynlighet for at barnet vil være helt friskt.

Det er dessuten heller omsorgen jeg hadde vært bekymret for, dersom begge foreldrene hadde slike diagnoser og disse var årsaken til uførhet. 

Anonymkode: 1706b...5a7

[Anonym bruker]

1 minute ago, Anonym bruker said:

 

Virkelig?

Ingenting er 100% arvelig, og prevalensen for aspergers ligger på mellom 0,1 og 0,7%. Selv med arvelige faktorer med i bildet, er det svært stor sannsynlighet for at barnet vil være helt friskt.

Anonymkode: 1706b...5a7

"Friskt"? Asperger er da ingen sykdom!

Anonymkode: 77f1b...086

[Anonym bruker]

Forumet er ikke rette stedet å spørre om dette, HI. Ingen her vet hvordan ditt og din samboers funksjonsnivå er, hvilken grad av aspergers dere har.

Hadde jeg vært dere ville jeg diskutert dette med fagpersoner som kjenner dere og nær familie/venner som også kjenner dere godt.

Om dere er uføretrygdet trenger i seg selv ikke være grunn til å få barn, spørsmålet er da mer hvorfor dere begge er helt/delvis uføre? Er det pga. aspergerdiagnosene deres, da tenker jeg at det også sier en del om det daglige funksjonsnivået deres og hvordan dere reagerer på belastninger. I så fall er det et stort spørsmål om dere vil være i stand til å fungere med de belastningene et barn vil medføre, om dere da vil greie å gi barnet det det trenger - ikke bare mat/hjem, men de behovene barnet har for å bli sett, få respons på sine følelser osv. Er det helt andre årsaker enn aspergers som er årsak til uføretrygden bør dere vurdere hvordan de diagnosene vil bli påvirket og hvordan ev. forverring/stress vil påvirke begge diagnosene. En annen ting er at din samboer pr. i dag er i stand til å jobbe 50 %. Vil han være i stand til det hvis dere får et barn som medfører nattevåk, stress, belastninger på parforholdet, at dere begge to hele tiden må strekke dere veldig for ikke å la aspergerdiagnosen gjøre at dere ikke gir barnet det det trenger. Vil parforholdet deres holde med et slikt stress? Hvis ikke, er du eller han i stand til å ha ansvar for barn alene?

Det er mye å vurdere, og dere må vurdere det enda mer fordi dere begge to har samme diagnose. Om bare en av dere hadde asberger så ville det likevel vært en god del ting dere burde vurdere nøye før dere fikk barn, men når begge to har det mener jeg dere bør diskutere dette med fagfolk før dere ev. tar en bestemmelse. Gjør dere det vil dere også vise at dere forstår egen situasjon og ev. egne begrensninger og utfordringer, at dere er villige til å ta imot den hjelpen dere ev. trenger også.

Diagnosen dere har gjør dessverre at dere kanskje undervurderer viktigheten av å se barnets følelser og det å kunne respondere på barnets følelser og reaksjoner - og dette er noe dere kan få hjelp av fagfolk til å forstå bedre. Skulle dere få barn likevel så vil det trolig være riktig å få en oppfølging i årene fremover for å sikre at dere er gode nok foreldre, at dere greier å kompensere for de begrensningene dere har.

Med det jeg har sett av barn som har vokst opp med foreldre som ikke har hatt evner til å se sine barn, ikke vært i stand til å møte sine barns følelsesmessige behov, må jeg innrømme at jeg også heller mot å si at dere, som begge har den diagnosen, ikke bør få barn. Men jeg kjenner dere ikke, jeg vet ikke hvordan dere fungerer. Jeg vet heller ikke hvor villige dere er til ev. å ta imot hjelp om dere skulle trenge det. Derfor synes jeg det lureste dere gjør er å diskutere dette over litt tid med fagpersoner som kjenner dere.

Husk at man kan ha et godt liv også uten barn, selv om man i utgangspunktet ønsker seg barn. Kunsten er da å fylle livet sitt med andre meningsfulle aktiviteter, skaffe seg gode og nære relasjoner. Kanskje få et dyr, kanskje drive med veldedig arbeid, hobbyer. Kort sagt, fylle livet med mening på andre områder. Man må ikke ha barn for å ha et meningsfylt liv. (Jeg snakker av erfaring, da jeg ikke får barn pga. fysisk diagnose.)

Snakk med din samboer, og snakk så deretter sammen med fagpersoner som kjenner dere og som kan råde dere ut fra deres faktiske funksjonsnivå og også støtte dere uansett om dere velger å få barn eller ikke.

 

Anonymkode: 026b1...e43