Jeg er sååå skuffa

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du vil jo kun ha svar som er enige med deg selv.

 

du bør begynne å gå til psykolog for å bearbeide barndommen din. Så bør du tenke deg godt om, vil du kutte foreldrene dine så er det greit, men det er ikke sikkert du kan få de tilbake senere. 

 

Gidder du ikke komme på middag pga surmuling så kan du ikke klage på at de ikke vil feire jul med deg, eller ha kontakt med barnebarna. Du har et valg å ta som du må tenke godt gjennom.

 

folk endrer seg. Selv om du opplevde barndommen din som fæl, må du se på hvordan de er må. Er de hyggelige mot deg og barnebarn? Dere blir invitert på middag! Hjelper de i hverdagen? Brur de seg om dere?

 

at de spiller nå har du ingenting med.

Anonymkode: 9ccac...070

Dette.

 

 

Helt ærlig så tror jeg at hun benytter barndommen som et skalkeskjul. Etter å ha fulgt denne tråden, tror jeg at hun er redd at hun ikke arver noe. Aldri før har jeg sett argumenter som dette for å true med å kutte kontakt sånn plutselig. Foreldrene har råd til å spandere middag på hele hennes familie, og hun vil avlyse fordi hun har hatt en vond barndom. Jeg skjønner meg ikke på Hi annet enn at hun faktisk er redd de bruker opp pengene som hun istedenfor kunne ha arvet. Falskt menneske som er så egoistisk og i sin egen verden. Det er lite plausibelt at barndommen har skyld i at hun plutselig ønsker å avlyse en middag. Dersom det var tilfellet at hun ikke fikk mat da hun var liten, burde hun vært sjeleglad for at det er mulig nå men da vil hun takke nei. 

Anonymkode: bfced...954

[Anonym bruker]

På 10.11.2018 den 0.01, Anonym bruker skrev:

Skjerp deg Hi. Slutt å gråt over "spilt melk". Det virker som om du har fått det meste av det du trenger, mat på bordet men en skitten bukse kan vel alle leve med? Du er nå voksen og det er for sent å gjøre noe med barndommen din. La dem spille til dem blir blå, gå på middagen. hvorffor skulle du etter alle disse åra plutselig slutte å spise med dem? Jeg forstår det bare ikke.......

Anonymkode: bfced...954

Empati, hørt om det? 

Anonymkode: 4c725...998

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er skuffet.

Det høres ut som de er spilleavhengig og bør få hjelp. Men det er deres liv og ansvar.

Du kan kanskje ta det opp med de på en rolig. Velger de å fortsette er det kun deres ansvar. Da bør du få hjelp til å sette grenser for deg selv. Du må leve ditt liv og de deres liv. 

Klem 

Anonymkode: 3b5d0...77a

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette.

 

 

Helt ærlig så tror jeg at hun benytter barndommen som et skalkeskjul. Etter å ha fulgt denne tråden, tror jeg at hun er redd at hun ikke arver noe. Aldri før har jeg sett argumenter som dette for å true med å kutte kontakt sånn plutselig. Foreldrene har råd til å spandere middag på hele hennes familie, og hun vil avlyse fordi hun har hatt en vond barndom. Jeg skjønner meg ikke på Hi annet enn at hun faktisk er redd de bruker opp pengene som hun istedenfor kunne ha arvet. Falskt menneske som er så egoistisk og i sin egen verden. Det er lite plausibelt at barndommen har skyld i at hun plutselig ønsker å avlyse en middag. Dersom det var tilfellet at hun ikke fikk mat da hun var liten, burde hun vært sjeleglad for at det er mulig nå men da vil hun takke nei. 

Anonymkode: bfced...954

Tror jeg knapt har lest så lite opplyste og uempatiske svar som du gir i denne tråden, og det sier ikke lite her inne.

Spilleavhengighet er faktisk å sammenligne med avhengighet av f eks alkohol og dop. Foreldrene har hatt, og har, en avhengighet som gjør at de heller «skaffet seg stoff» enn å sørge for at ungene hadde det de trengte. Dersom din mor er avhengig av noe, og stadig skuffer deg, bryter løfter og prioriterer rusen framfor deg, så gjør det noe med tryggheten din. Du lever i en uforutsigbar hverdag, og du går i redsel for når neste spilling skal skje og hva det kan føre til. Unger skjønner at det i verste fall kan føre til at man ikke kan betale regninger, og kanskje måtte flytte. Det er en traumatisk måte å leve på.

Som barn av alkoholikere, kan barn av spilleavhengige også gå og håpe på at de skal slutte med avhengigheten, og at livet skal bli tryggere. Voksne barn håper også. Og da blir man skuffet når det ikke skjer.

Selv om man er voksen, så sitter uroen i, og man bekymrer seg for framtida til foreldrene. Det er faktisk mange som spiller seg fra gård og grunn, så det er en reell bekymring. Det er lett å si at man skal la dem leve sine liv, men man er jo glad i foreldrene, og ønsker ikke at de skal kjøre seg helt i grøfta.

HI, hvis du ikke har gjort det ennå, så sjekk ut pårørendegrupper/-info på nett. Det finnes også hjelpetelefoner og støttegrupper, der man kan få forståelse og tips til hvordan man kan håndtere situasjonen. Klem til deg, og lykke til!

Anonymkode: 93c76...a8b

[Anonym bruker]

På 10.11.2018 den 18.37, Anonym bruker skrev:

Livet er slik at man som regel ikke klarer å gi mer enn det man selv har fått. Har du aldri hørt uttrykket eplet faller ikke langt fra stammen før?

Anonymkode: bfced...954

Da antar jeg at du hadde en rimelig jævlig barndom. Det forklarer mye ...

Anonymkode: 10f90...863

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tror jeg knapt har lest så lite opplyste og uempatiske svar som du gir i denne tråden, og det sier ikke lite her inne.

Spilleavhengighet er faktisk å sammenligne med avhengighet av f eks alkohol og dop. Foreldrene har hatt, og har, en avhengighet som gjør at de heller «skaffet seg stoff» enn å sørge for at ungene hadde det de trengte. Dersom din mor er avhengig av noe, og stadig skuffer deg, bryter løfter og prioriterer rusen framfor deg, så gjør det noe med tryggheten din. Du lever i en uforutsigbar hverdag, og du går i redsel for når neste spilling skal skje og hva det kan føre til. Unger skjønner at det i verste fall kan føre til at man ikke kan betale regninger, og kanskje måtte flytte. Det er en traumatisk måte å leve på.

Som barn av alkoholikere, kan barn av spilleavhengige også gå og håpe på at de skal slutte med avhengigheten, og at livet skal bli tryggere. Voksne barn håper også. Og da blir man skuffet når det ikke skjer.

Selv om man er voksen, så sitter uroen i, og man bekymrer seg for framtida til foreldrene. Det er faktisk mange som spiller seg fra gård og grunn, så det er en reell bekymring. Det er lett å si at man skal la dem leve sine liv, men man er jo glad i foreldrene, og ønsker ikke at de skal kjøre seg helt i grøfta.

HI, hvis du ikke har gjort det ennå, så sjekk ut pårørendegrupper/-info på nett. Det finnes også hjelpetelefoner og støttegrupper, der man kan få forståelse og tips til hvordan man kan håndtere situasjonen. Klem til deg, og lykke til!

Anonymkode: 93c76...a8b

Tusen hjertelig takk for et voksent svar! 

Og tusen hjertelig takk for tipset om pårørendegruppe, det var et veldig godt og antuelt råd! 

Anonymkode: 88a44...82d

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Tusen hjertelig takk for et voksent svar! 

Og tusen hjertelig takk for tipset om pårørendegruppe, det var et veldig godt og antuelt råd! 

Anonymkode: 88a44...82d

Aktuelt skulle det selvfølgelig stå 😇

Anonymkode: 88a44...82d