Far som drar sin vei..

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du motsier deg selv her. 

Barn har krav på bidrag. Hvis mor skal være sta og vise at «dette skal jeg jaggu klare sjæl» ved å ikke motta bidrag går det jo til slutt utover ungene. Da tar man heller de pengene og setter på en sparekonto til utdanning/bolig.

Hun må ikke forholde seg noe mer eller mindre til han fordi om hun søker bidrag gjennom nav. Jeg blir alltid skeptisk når noen sier de ikke vil ha bidrag. Da tenker de ikke på barna sine først og fremst, men sin egen stolthet. Det blir bare dumt.

Anonymkode: a8458...7bb

Her handler det ikke om stoltheten til Hi. Men at hun vil ha fred å ro. Det ble ikke bare slutt mellom dem, men 2 dager etter bruddet flyttet han 50 mil unna og lagde en hatkampanje mot henne med familien sin. Han forsvant jo. Brudd i seg selv kan være brutalt, men så må hun ta vare på en 3 åring og er gravid. For så å måtte kjempe en kamp om at han skal ha samvær med begge barna. Noe han ikke vil, først bare eldste. Men om han må betale bidrag så skal han ikke, og vil lage helvete.

Om det er lov pålagt å kreve barnebidrag, så må det jo gå automatisk ved et brudd. De aller fleste har private avtaler. Og da kan man jo bli enig om hva som helst. Pengene skal ikke gå til sparing, men til livsopphold for barna. Og hi føler ikke det er verdt å kreve det sånn som ting er nå. 

ER DET SÅ VANSKELIG Å SETTE SEG INN I ANDRES SITUASJON? Helvete og penger eller ro og fred, med mer energi til å ivareta barna best mulig? Det siste veier mest hos meg hvert fall.  

Anonymkode: 79572...019

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her handler det ikke om stoltheten til Hi. Men at hun vil ha fred å ro. Det ble ikke bare slutt mellom dem, men 2 dager etter bruddet flyttet han 50 mil unna og lagde en hatkampanje mot henne med familien sin. Han forsvant jo. Brudd i seg selv kan være brutalt, men så må hun ta vare på en 3 åring og er gravid. For så å måtte kjempe en kamp om at han skal ha samvær med begge barna. Noe han ikke vil, først bare eldste. Men om han må betale bidrag så skal han ikke, og vil lage helvete.

Om det er lov pålagt å kreve barnebidrag, så må det jo gå automatisk ved et brudd. De aller fleste har private avtaler. Og da kan man jo bli enig om hva som helst. Pengene skal ikke gå til sparing, men til livsopphold for barna. Og hi føler ikke det er verdt å kreve det sånn som ting er nå. 

ER DET SÅ VANSKELIG Å SETTE SEG INN I ANDRES SITUASJON? Helvete og penger eller ro og fred, med mer energi til å ivareta barna best mulig? Det siste veier mest hos meg hvert fall.  

Anonymkode: 79572...019

Takk❤️

Hi

Anonymkode: 5ae57...62a

[Anonym bruker]

Til du er oppe som sier jeg motsier meg selv angående samvær; fordi han bare vil se det ene barnet og ikke det andre, hr jeg sagt null samvær. Dette har han forholdt seg til. 

 

Jeg skjønner hva dere mener om at det er barnas penger og at han burde holdes ansvarlig. Prinsipielt er jeg er helt enig. Det er bare at når han nå gir meg en «utvei», han holder seg unna hvis han ikke betaler bidrag, ja da er jeg villig til å gå med på det. 

Mannen er ustabil og trenger hjelp, han er ikke fysisk farlig, men har sine problemer han må rydde opp i. Han valgte å flytte fordi han trengte å rydde opp for seg selv. Jeg tviler sterkt på at han kommer igjen om noen år, men han har voldt mye uro og stress nå. 

Det er ikke min skyld, selv om jeg burde ha gått for lengst og latt være å få barn nummer to med han. Man lever i håpet. 

Anonymkode: 5ae57...62a

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skrev ikke dette innlegget for at dere skulle tipse meg om nav, gi meg dårlig samvittighet på vegne av barnas eller beskylde meg for å være konfliktsky. 

Jeg skrev dette fordi jeg tidligere har skrevet her, og da ble beskyldt for å nekte han samvær, lage krøll og være vanskelig. Da mente mange at jeg måtte kreve sånn ig sånn og tillate ditt og datt. Det var svært få som trodde meg når jeg sa at han rett og slett ikke ønsket samvær med sine egne barn, og at han helst ville være «fri» (hans ord). 

Nå er det bevist en gang for alle, han er den største egoisten jeg kjenner. Tenker kun på seg selv, og får han det ikke som han vil så straffer han både meg og barna. 

Vi snakker om en mann som tok avgjørelsen om å flytte femti mil innen 24 timer etter bruddet, og etter 48 timer hadde han ny jobb og signert på leilighet. Dette er ingen pappa. 

HI

Anonymkode: 5ae57...62a

Jeg har opplevd det samme. Han stakk da babyen var 3 mnd og flyttet til andre kant av landet. Han lagde en del styr og ringte og kjeftet og smelte da jeg tok bidraget gjennom NAV. Men de pengene gikk til ungen, ikke til meg. Den kampen tok jeg. Han fortjente ikke å slippe billig unna. Han roet seg etter hvert da han skjønte at det ikke hadde noen hensikt å lage et helvete. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Han er en dritt, som aldri klarer å sette ungen sin i første rekke. Hvorfor i alle dager skal jeg ta på han med silkehansker? De pengene har gjort det mulig for ungen å kunne satse innen idretten sin. Jeg ville ikke hatt råd ellers. Faren er sur som eddik, men driter jeg så inni granskauen i.

Anonymkode: adbdf...61d

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Far betaler nok bidrag dersom han kan få svinge innom med sin eder og galle en gang eller to i året, og han vil bare se den ene ungen, ikke den som er på vei. Det er mulig det er dumt å la bidraget være, men det tror jeg jeg må. Alternativet er uutholdelig. 

Hi 

Anonymkode: 5ae57...62a

Slutt å vær så jævlig konflintsky! Hvis DU ikke trenger pengene for å få ting til å gå rundt setter du pengene inn på konto. Noen tusenlapper i måneden frem til de er voksne blir MYE penger. Dumt å frarøve ungene en slik mulighet fordi du ikke gidder å "ta kampen", dvs fylle ut et skjema hos Nav. Skjerp deg!

Anonymkode: a67b3...37a

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er sliten og lei, og ikke orker tanken på å måtte forholde deg til han, men jeg syns ikke han skal få "slippe unna" og dermed styre og kontrollere enda mer. Hvorfor la han slippe unna? Og hvilke garantier har du for at han ikke kommer og lager mer bråk senere? 

Anonymkode: 7a874...192

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Slutt å vær så jævlig konflintsky! Hvis DU ikke trenger pengene for å få ting til å gå rundt setter du pengene inn på konto. Noen tusenlapper i måneden frem til de er voksne blir MYE penger. Dumt å frarøve ungene en slik mulighet fordi du ikke gidder å "ta kampen", dvs fylle ut et skjema hos Nav. Skjerp deg!

Anonymkode: a67b3...37a

Du kan skjerpe deg. Du vet INGENTING om hvordan jeg har levd, hvorfor vi har gått fra hverandre, eller hvorfor jeg står for dette. Du har ingen anelse! Sitt ikke der å døm meg! 

Det er ikke verdt det sier jeg jo. Noen kroner i måneden for st han skal få ødelegge mitt og barnas liv? Nei, det er ikke bra for ungene. De skal få sine muligheter likevel. 

Anonymkode: 5ae57...62a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Til du er oppe som sier jeg motsier meg selv angående samvær; fordi han bare vil se det ene barnet og ikke det andre, hr jeg sagt null samvær. Dette har han forholdt seg til. 

 

Jeg skjønner hva dere mener om at det er barnas penger og at han burde holdes ansvarlig. Prinsipielt er jeg er helt enig. Det er bare at når han nå gir meg en «utvei», han holder seg unna hvis han ikke betaler bidrag, ja da er jeg villig til å gå med på det. 

Mannen er ustabil og trenger hjelp, han er ikke fysisk farlig, men har sine problemer han må rydde opp i. Han valgte å flytte fordi han trengte å rydde opp for seg selv. Jeg tviler sterkt på at han kommer igjen om noen år, men han har voldt mye uro og stress nå. 

Det er ikke min skyld, selv om jeg burde ha gått for lengst og latt være å få barn nummer to med han. Man lever i håpet. 

Anonymkode: 5ae57...62a

Men skjønner du ikke at det ikke er en utvei? Han har rettigheter uansett om han er en dust og driter i barna sine i årevis. En slik avtale er ikke verdt noen ting i retten. Da sitter du der med skjegget i postkassa. Han kan valse inn om tre år og få samvær, du sitter igjen uten penger dere har krav på.

Anonymkode: a8458...7bb

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her handler det ikke om stoltheten til Hi. Men at hun vil ha fred å ro. Det ble ikke bare slutt mellom dem, men 2 dager etter bruddet flyttet han 50 mil unna og lagde en hatkampanje mot henne med familien sin. Han forsvant jo. Brudd i seg selv kan være brutalt, men så må hun ta vare på en 3 åring og er gravid. For så å måtte kjempe en kamp om at han skal ha samvær med begge barna. Noe han ikke vil, først bare eldste. Men om han må betale bidrag så skal han ikke, og vil lage helvete.

Om det er lov pålagt å kreve barnebidrag, så må det jo gå automatisk ved et brudd. De aller fleste har private avtaler. Og da kan man jo bli enig om hva som helst. Pengene skal ikke gå til sparing, men til livsopphold for barna. Og hi føler ikke det er verdt å kreve det sånn som ting er nå. 

ER DET SÅ VANSKELIG Å SETTE SEG INN I ANDRES SITUASJON? Helvete og penger eller ro og fred, med mer energi til å ivareta barna best mulig? Det siste veier mest hos meg hvert fall.  

Anonymkode: 79572...019

Jeg tror faktisk ikke at du forstår saken. Han kan forsvinne i årevis og han har fremdeles rettigheter. Han kan ta kontakt om noen år og få samvær. Det er ikke noe HI kan gjøre med det. Ja, det er urettferdig, men sånn er det altså. Og da må hun sende ungene på samvær og har ikke fått noe i bidrag. Den avtalen de har er ikke noe verdt i en rettssal. 

Anonymkode: a8458...7bb

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror faktisk ikke at du forstår saken. Han kan forsvinne i årevis og han har fremdeles rettigheter. Han kan ta kontakt om noen år og få samvær. Det er ikke noe HI kan gjøre med det. Ja, det er urettferdig, men sånn er det altså. Og da må hun sende ungene på samvær og har ikke fått noe i bidrag. Den avtalen de har er ikke noe verdt i en rettssal. 

Anonymkode: a8458...7bb

Ja han kan det både med og uten det bidraget. Så bidraget spiller svært liten rolle.

Jeg er i liknende situasjon selv. Bare at eksen ikke er vanskelig å bidrag. Men jeg hadde nok valgt samme løsning jeg også om jeg fikk den utveien nå. Dette går ikke bare på barn å. Men helheten i dems lille familie. Jo mer mor må kjempe jo mindre energi og overskudd har hun til barna. Ingen er superkvinner, og mange hadde tålt mindre enn hva mor her har måtte tåle. 

Det er blodig urettferdig at en forelder kan gjøre hva pokker den vil. Samværsforeldren blir ikke straffet, men om hovedomsirgsforelderen nekter samvær da blir det bråk. 

Anonymkode: 79572...019

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja han kan det både med og uten det bidraget. Så bidraget spiller svært liten rolle.

Jeg er i liknende situasjon selv. Bare at eksen ikke er vanskelig å bidrag. Men jeg hadde nok valgt samme løsning jeg også om jeg fikk den utveien nå. Dette går ikke bare på barn å. Men helheten i dems lille familie. Jo mer mor må kjempe jo mindre energi og overskudd har hun til barna. Ingen er superkvinner, og mange hadde tålt mindre enn hva mor her har måtte tåle. 

Det er blodig urettferdig at en forelder kan gjøre hva pokker den vil. Samværsforeldren blir ikke straffet, men om hovedomsirgsforelderen nekter samvær da blir det bråk. 

Anonymkode: 79572...019

Å fylle ut et skjema på nav er ikke å kjempe. Selvom enkelte vil fremstå som martyrer her. 

Anonymkode: a8458...7bb

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å fylle ut et skjema på nav er ikke å kjempe. Selvom enkelte vil fremstå som martyrer her. 

Anonymkode: a8458...7bb

Nei. Men helvete som følger er det. Handler ikke om martyr. Handler om at 99% her inne ikke har vært borti denne type situasjon. Så dere vet ikke hva dere prater om. Og selv om dere har vært borti kjipe ekser så betyr ikke det at dere vet nøyaktig hvordan hi har det. 

Helt utrolig at dere ikke godtar det hi skriver. 

Anonymkode: 79572...019

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du kan skjerpe deg. Du vet INGENTING om hvordan jeg har levd, hvorfor vi har gått fra hverandre, eller hvorfor jeg står for dette. Du har ingen anelse! Sitt ikke der å døm meg! 

Det er ikke verdt det sier jeg jo. Noen kroner i måneden for st han skal få ødelegge mitt og barnas liv? Nei, det er ikke bra for ungene. De skal få sine muligheter likevel. 

Anonymkode: 5ae57...62a

Noen kroner? Noen TUSEN kr, mener du vel. I løpet av mange år er det vel snakk om så mange penger at det kan dekke store deler av eller hele studelånet/egenkapital. 

Anonymkode: a67b3...37a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Til du er oppe som sier jeg motsier meg selv angående samvær; fordi han bare vil se det ene barnet og ikke det andre, hr jeg sagt null samvær. Dette har han forholdt seg til. 

 

Jeg skjønner hva dere mener om at det er barnas penger og at han burde holdes ansvarlig. Prinsipielt er jeg er helt enig. Det er bare at når han nå gir meg en «utvei», han holder seg unna hvis han ikke betaler bidrag, ja da er jeg villig til å gå med på det. 

Mannen er ustabil og trenger hjelp, han er ikke fysisk farlig, men har sine problemer han må rydde opp i. Han valgte å flytte fordi han trengte å rydde opp for seg selv. Jeg tviler sterkt på at han kommer igjen om noen år, men han har voldt mye uro og stress nå. 

Det er ikke min skyld, selv om jeg burde ha gått for lengst og latt være å få barn nummer to med han. Man lever i håpet. 

Anonymkode: 5ae57...62a

Jeg hadde gjort akkurat det samme, det høres befriende ut å ha en mulighet til å få fred. Selv om du ikke har noen garantier så har jo heller ikke du forpliktet deg for fremtiden, du kan kreve bidrag når som helst om han ikke holder det han lover.

Ikke har man noen plikt til å spare penger til barna heller, og de fleste oppegående foreldre sørger vel for at barna får det de trenger og kutter heller i eget forbruk. Ergo har ikke barna blitt "frastjålet" noe som helst. Jeg synes absolutt det høres ut som du tar det rette valget for både barna og deg selv.

Anonymkode: 02609...b18

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde gjort akkurat det samme, det høres befriende ut å ha en mulighet til å få fred. Selv om du ikke har noen garantier så har jo heller ikke du forpliktet deg for fremtiden, du kan kreve bidrag når som helst om han ikke holder det han lover.

Ikke har man noen plikt til å spare penger til barna heller, og de fleste oppegående foreldre sørger vel for at barna får det de trenger og kutter heller i eget forbruk. Ergo har ikke barna blitt "frastjålet" noe som helst. Jeg synes absolutt det høres ut som du tar det rette valget for både barna og deg selv.

Anonymkode: 02609...b18

Skulle til å skrive det samme. Hi kan da også om 3 år komme og kreve penger, som far kan kreve samvær.

Anonymkode: 79572...019

[Anonym bruker]

Til de av dere som forstår; tusen takk. Det er en håpløs situasjon og støtten betyr mye. 

Til dere som ikke forstår; jeg er ikke dum. Jeg vet hva jeg har krav på, jeg vet også hva han har krav på. Vi velger begge å avstå fra noe vi har krav på, og selvfølgelig er fredsavtalen tynn. Ingen garantier for hverken han eller meg. Vi må forsøke å stolte på hverandre det vi kan. Jeg stoler på at han er egoist nok (hvilket han har bevist gang på gang) til st han nå lar oss alle være i fred. Han må stole på at jeg mer enn gjerne står over bidrag dersom det betyr fred og stabilitet. 

Hans fokus er seg selv, det har han sagt mange ganger. Mitt fokus derimot, tro det eller ei, er ungene. Og jeg skjønner at penger kommer godt med, men det er jammen ikke alt her i verden. Jeg velger en mer beskjeden tilværelse når som helst over den kaos og splitt/hersk verden som er når far skal delta. Han sa selv det skulle bli godt å slippe bidrag, da kunne han endelig virkelig gå videre uten å bli heftet av fortiden. Jeg lar han heller gå fri. Ungene skal få det de trenger likevel, selv om det ikke blir en million på bok (hvilket jeg er uenig i uansett at er en god ide). 

 

HI

Anonymkode: 5ae57...62a