Mange barn/samboers jobbing borte.

[Anonym bruker]

For en rekke ego kommentarer! Selvsagt har kvinner i hundrevis av år klart å oppdra sine barn uten menn. Klart har ivinner i dag klart å være alene med barn i mange dager flere ganger fordi mannen må ditt og datt. Selvsagt er mødre både før og nå blitt alenemødre og det har gått fint. MEN det er ikke HIs sak,MÅ hun gå i deres fotspor,må hun velge bort barn (slik som enkelte her foreslår), må hun holde ut? Hvis hun kan organisere både mannen og besteforeldre slik at hun blir ikke sittende med alle barna,hvorfor?

Kvinner er sterke nok til å oppdra sine barn,utallige eksempler på det gjennom historien men dagens ordninger virkelig kan hjelpe kvinner.

Anonymkode: b0bc8...542

[*Miss Marple*]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

For en rekke ego kommentarer! Selvsagt har kvinner i hundrevis av år klart å oppdra sine barn uten menn. Klart har ivinner i dag klart å være alene med barn i mange dager flere ganger fordi mannen må ditt og datt. Selvsagt er mødre både før og nå blitt alenemødre og det har gått fint. MEN det er ikke HIs sak,MÅ hun gå i deres fotspor,må hun velge bort barn (slik som enkelte her foreslår), må hun holde ut? Hvis hun kan organisere både mannen og besteforeldre slik at hun blir ikke sittende med alle barna,hvorfor?

Kvinner er sterke nok til å oppdra sine barn,utallige eksempler på det gjennom historien men dagens ordninger virkelig kan hjelpe kvinner.

Anonymkode: b0bc8...542

Det er snakk om en skarve uke! Det er ikke til å tro at det faktisk kan være et problem for en frisk person, dame eller mann. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er det virkelig ingen på treningen barnet ditt kan sitte på med? Jeg hadde med glede kjørt et annet barn hjem selv om det var omvei hvis jeg visste at moren slapp å dra en baby og en 4 åringen ut av sengen etter leggetid. 

Anonymkode: bb732...23c

Joda, vi samkjører så langt det går, og så prøver vi å kjøre litt ekstra når mannen er hjemme. Og jeg drar dem ikke ut av sengen, jeg holder dem oppe litt ekstra. Det er flott at du med glede hadde kjørt, sånne folk som deg er gull! 

Anonymkode: a7cc1...ecb

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er faktisk en stor belastning å forvente at den ene av foreldrene skal sitte med alt ansvaret for barna imens den andre kan dra bort og kun tenke på seg selv (greit nok, jobbe, men uansett er hverdagen en HELT annen for en person som kun trenger å ordne seg selv morgen og kveld, og får litt fritid helt alene). 

Jeg er beinhard på dette, samboer må alltid ta med et av barna eller ordne med besteforeldre som kan passe, om han vil reise bort over flere dager. Jeg takler dårlig å sitte alene med tre små, imens han slipper ansvaret og stresset med middagslagingen, leggingen, morgenstresset, osv. Han har faktisk opplevd å kommet hjem til ei fysisk og psykisk nedbrutt samboer tidligere. Jeg holder ut mens han er borte, men stresset tar meg i etterkant. Vi er ikke alle like rustet til å stå i det alene.

Så samboeren din bør nok sette seg litt inn i hvordan det går utover deg, når han gjør dette. Er det verdt det?

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Dette var satt litt på spissen, jeg er faktisk fullstendig rustet til å ta meg av egne barn (og svar som går på at man burde fått færre barn...? VET dere hva dere sier, og hvor meningsløst det er å si noe sånt?). Jeg har tre krevende barn, og lite nettverk, så det er ærlig talt beinhardt å følge de opp, men jeg GJØR det. Ja, hvis noe skjer så jeg  blir alene 100% med de, så vil jeg nok måtte få mye hjelp, men sånn er det.

Poenget mitt er at menn ofte gjør dette, det er nesten default-modus for mange menn, å bare tro at de kan dra bort for å jobbe, uten å tenke på at kvinnen blir sittende igjen som dobbeltarbeidende (hvis hun i tillegg jobber), imens mannen faktisk får stå opp, legge seg, spise og ha litt fritid helt for seg selv!  De ytterst få gangene jeg har vært bortreist over natta gjennom jobb, så har de små gledene som å kun kle på meg selv og ikke tre andre mennesker, få slenge meg på hotellsenga og se på tv i en times tid på kvelden uten å tenke på gymtøy-treningstøy-matpakker-klesvask-tørre sko-lekeavtaler - det er fantastisk! Men hvorfor skal jeg unne mannen min det oftere enn jeg selv får? 

Og denne tråden er beviset på at vi kvinner er hverandre verst, og FORVENTER at alle kvinner skal oppfylle den forsørger-rollen uten å mukke. Hvorfor? Hva har vi kvinner å tjene på det? Tjener vi ikke mer på å faktisk kreve at mannen skal se hva han legger på kvinnen? At han faktisk tenker seg kraftig om før han reiser bort og overlater mye ansvar på ett menneske? Det skal meget tungtveiende grunner til her i huset for at han skal kunne forlate fortet, og mye innsats fra han både i forkant og etterkant. Dette er en prinsippsak for meg. 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var satt litt på spissen, jeg er faktisk fullstendig rustet til å ta meg av egne barn (og svar som går på at man burde fått færre barn...? VET dere hva dere sier, og hvor meningsløst det er å si noe sånt?). Jeg har tre krevende barn, og lite nettverk, så det er ærlig talt beinhardt å følge de opp, men jeg GJØR det. Ja, hvis noe skjer så jeg  blir alene 100% med de, så vil jeg nok måtte få mye hjelp, men sånn er det.

Poenget mitt er at menn ofte gjør dette, det er nesten default-modus for mange menn, å bare tro at de kan dra bort for å jobbe, uten å tenke på at kvinnen blir sittende igjen som dobbeltarbeidende (hvis hun i tillegg jobber), imens mannen faktisk får stå opp, legge seg, spise og ha litt fritid helt for seg selv!  De ytterst få gangene jeg har vært bortreist over natta gjennom jobb, så har de små gledene som å kun kle på meg selv og ikke tre andre mennesker, få slenge meg på hotellsenga og se på tv i en times tid på kvelden uten å tenke på gymtøy-treningstøy-matpakker-klesvask-tørre sko-lekeavtaler - det er fantastisk! Men hvorfor skal jeg unne mannen min det oftere enn jeg selv får? 

Og denne tråden er beviset på at vi kvinner er hverandre verst, og FORVENTER at alle kvinner skal oppfylle den forsørger-rollen uten å mukke. Hvorfor? Hva har vi kvinner å tjene på det? Tjener vi ikke mer på å faktisk kreve at mannen skal se hva han legger på kvinnen? At han faktisk tenker seg kraftig om før han reiser bort og overlater mye ansvar på ett menneske? Det skal meget tungtveiende grunner til her i huset for at han skal kunne forlate fortet, og mye innsats fra han både i forkant og etterkant. Dette er en prinsippsak for meg. 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Helt enig med deg! Klaret vi det? Ja! Må vi det? Nei! Det er så typisk at det forvenes av kvinnen og at det gjør det ikke av mannen. 

Det er virkelig mulig å ta med seg 1-2 barn hos den familien der HIs mann skal. Om de er store nok,kan de faktisk klare å ta vare på seg selv underholde seg selv leke,spise. Mannen min drar ofte for å hjelpe til faren sin. Han tar med våre to gutter på 7  og 8 år. De leker rundt huset,svigermora gir dem noe å spise. Mora mi,som har forsåvidt et kronisk sykdom,tok dem med på hyttetur i påsken. 

HVA er problem med at HIs mann gjør det samme? 

Anonymkode: b0bc8...542

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var satt litt på spissen, jeg er faktisk fullstendig rustet til å ta meg av egne barn (og svar som går på at man burde fått færre barn...? VET dere hva dere sier, og hvor meningsløst det er å si noe sånt?). Jeg har tre krevende barn, og lite nettverk, så det er ærlig talt beinhardt å følge de opp, men jeg GJØR det. Ja, hvis noe skjer så jeg  blir alene 100% med de, så vil jeg nok måtte få mye hjelp, men sånn er det.

Poenget mitt er at menn ofte gjør dette, det er nesten default-modus for mange menn, å bare tro at de kan dra bort for å jobbe, uten å tenke på at kvinnen blir sittende igjen som dobbeltarbeidende (hvis hun i tillegg jobber), imens mannen faktisk får stå opp, legge seg, spise og ha litt fritid helt for seg selv!  De ytterst få gangene jeg har vært bortreist over natta gjennom jobb, så har de små gledene som å kun kle på meg selv og ikke tre andre mennesker, få slenge meg på hotellsenga og se på tv i en times tid på kvelden uten å tenke på gymtøy-treningstøy-matpakker-klesvask-tørre sko-lekeavtaler - det er fantastisk! Men hvorfor skal jeg unne mannen min det oftere enn jeg selv får? 

Og denne tråden er beviset på at vi kvinner er hverandre verst, og FORVENTER at alle kvinner skal oppfylle den forsørger-rollen uten å mukke. Hvorfor? Hva har vi kvinner å tjene på det? Tjener vi ikke mer på å faktisk kreve at mannen skal se hva han legger på kvinnen? At han faktisk tenker seg kraftig om før han reiser bort og overlater mye ansvar på ett menneske? Det skal meget tungtveiende grunner til her i huset for at han skal kunne forlate fortet, og mye innsats fra han både i forkant og etterkant. Dette er en prinsippsak for meg. 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Du skriver jo selv at samboeren din har kommet hjem og funnet deg både fysisk og psykisk nedbrutt... Det er ikke normalt! Og selvsagt bør en ikke få flere barn enn en kan takle på egen hånd. Jeg skulle gjerne hatt ett eller to barn til, men med en mann som er mye bortreist i forbindelse med jobb, så holder det med de to jeg har. Hvorfor skal du unne mannen din å reise bort oftere enn deg selv? Du må jo bare innvilge deg fridager😉 Ikke gjør ting så forbanna komplisert...

Anonymkode: 121d3...9dd

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du skriver jo selv at samboeren din har kommet hjem og funnet deg både fysisk og psykisk nedbrutt... Det er ikke normalt! Og selvsagt bør en ikke få flere barn enn en kan takle på egen hånd. Jeg skulle gjerne hatt ett eller to barn til, men med en mann som er mye bortreist i forbindelse med jobb, så holder det med de to jeg har. Hvorfor skal du unne mannen din å reise bort oftere enn deg selv? Du må jo bare innvilge deg fridager😉 Ikke gjør ting så forbanna komplisert...

Anonymkode: 121d3...9dd

Dette. 

Du motsier deg selv. Var du nedbrutt eller ikke?

Jeg har ett barn, fordi jeg innser min egen begrensning. Hva min begrensning består i skal jeg inne utdype her, jeg ville gjerne hatt tre barn, jeg vet at kapasiteten ikke er til stede. 

Om du blir fysisk og psykisk nedbrutt av å være alene med ungene dine så burde DU innsett egen begrensning. Stakkars barn, hvordan har de det når du går i kjelleren av å være alene med de?

Anonymkode: ffb61...19b

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du skriver jo selv at samboeren din har kommet hjem og funnet deg både fysisk og psykisk nedbrutt... Det er ikke normalt! Og selvsagt bør en ikke få flere barn enn en kan takle på egen hånd. Jeg skulle gjerne hatt ett eller to barn til, men med en mann som er mye bortreist i forbindelse med jobb, så holder det med de to jeg har. Hvorfor skal du unne mannen din å reise bort oftere enn deg selv? Du må jo bare innvilge deg fridager😉 Ikke gjør ting så forbanna komplisert...

Anonymkode: 121d3...9dd

Jeg holder ut til han kommer hjem, men er sliten etter det, ja. Kanskje ikke helt greit men sånn er det, hvorfor skal han få inntrykk av at jeg med glede klarer alt imens han er borte og kun har seg selv å tenke på? Hva tjener jeg på det?

SÅ, kjære kvinner, hva burde jeg gjøre? Barna ER HER!!!! Hva hjelper det å si hva jeg burde gjort eller innsett?? Skal jeg bare overlate de først som sist til barnevernet, siden jeg ikke ønsker/makter å være alenemor imens mannen er bortreist? Hva anbefaler dere, dere som er så kloke og sterke og uovervinnelige?? 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette. 

Du motsier deg selv. Var du nedbrutt eller ikke?

Jeg har ett barn, fordi jeg innser min egen begrensning. Hva min begrensning består i skal jeg inne utdype her, jeg ville gjerne hatt tre barn, jeg vet at kapasiteten ikke er til stede. 

Om du blir fysisk og psykisk nedbrutt av å være alene med ungene dine så burde DU innsett egen begrensning. Stakkars barn, hvordan har de det når du går i kjelleren av å være alene med de?

Anonymkode: ffb61...19b

Her kommer enebarns foreldre med sine refleksjoner! Jeg var psykisk nedbrutt da min mann kom fra jobb og vi hadde ett barn! Nå har jeg 3 og den beste permisjonen hadde jeg med tredjemann. Jeg taklet verre å være alene med ett barn enn med 3. Likevel mener jeg at mannen skal trå til og at vi skal alle nyte tiden. 

Anonymkode: b0bc8...542

[*Miss Marple*]

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette var satt litt på spissen, jeg er faktisk fullstendig rustet til å ta meg av egne barn (og svar som går på at man burde fått færre barn...? VET dere hva dere sier, og hvor meningsløst det er å si noe sånt?). Jeg har tre krevende barn, og lite nettverk, så det er ærlig talt beinhardt å følge de opp, men jeg GJØR det. Ja, hvis noe skjer så jeg  blir alene 100% med de, så vil jeg nok måtte få mye hjelp, men sånn er det.

Poenget mitt er at menn ofte gjør dette, det er nesten default-modus for mange menn, å bare tro at de kan dra bort for å jobbe, uten å tenke på at kvinnen blir sittende igjen som dobbeltarbeidende (hvis hun i tillegg jobber), imens mannen faktisk får stå opp, legge seg, spise og ha litt fritid helt for seg selv!  De ytterst få gangene jeg har vært bortreist over natta gjennom jobb, så har de små gledene som å kun kle på meg selv og ikke tre andre mennesker, få slenge meg på hotellsenga og se på tv i en times tid på kvelden uten å tenke på gymtøy-treningstøy-matpakker-klesvask-tørre sko-lekeavtaler - det er fantastisk! Men hvorfor skal jeg unne mannen min det oftere enn jeg selv får? 

Og denne tråden er beviset på at vi kvinner er hverandre verst, og FORVENTER at alle kvinner skal oppfylle den forsørger-rollen uten å mukke. Hvorfor? Hva har vi kvinner å tjene på det? Tjener vi ikke mer på å faktisk kreve at mannen skal se hva han legger på kvinnen? At han faktisk tenker seg kraftig om før han reiser bort og overlater mye ansvar på ett menneske? Det skal meget tungtveiende grunner til her i huset for at han skal kunne forlate fortet, og mye innsats fra han både i forkant og etterkant. Dette er en prinsippsak for meg. 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Jeg reagerer mest på setningen "hvorfor skal jeg unne mannen min det oftere enn jeg får?" Å leve i et forhold med millimeter-rettferdighet hvor man holder regnskap på hvilke fordeler den andre part får slik at man skal ha nøyaktig det samme selv hadde jeg ikke trivdes i. 

Jeg har en mann som reiser mye. Han går til duk og dekket bord i ukesvis, leverer klærne til vask og får de rene og brettet tilbake, han har minst 12 t i døgnet til bare seg selv hvor han kan trene, lese, se film og slappe av. Og jeg har aldri tenkt på å misunne han det. Han går glipp av mye hverdag og han lengter hjem. Jeg er glad for at jeg slipper å ha en jobb som medfører så mye reising. De få gangene jeg er på tur uten barn, jobb eller fritid, så nyter jeg hotellivet og uavbrutt søvn, men jeg vil ikke ha det sånn og kunne aldri misunnt mannen tiden han er borte fra ungene. 

Jeg hadde blitt skremt over følelsen av å ikke takle min egen familie på egenhånd. 

[sug lut]

Jøss, hvorfor får du "mange" barn, da? Du er tydeligvis ikke i stand til det om ei uke aleine er en stor sak. Ingen bør få flere enn de kan ta hånd om aleine - inkl både praktisk og emosjonell oppfølging og å forsørge dem.

[sug lut]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg holder ut til han kommer hjem, men er sliten etter det, ja. Kanskje ikke helt greit men sånn er det, hvorfor skal han få inntrykk av at jeg med glede klarer alt imens han er borte og kun har seg selv å tenke på? Hva tjener jeg på det?

SÅ, kjære kvinner, hva burde jeg gjøre? Barna ER HER!!!! Hva hjelper det å si hva jeg burde gjort eller innsett?? Skal jeg bare overlate de først som sist til barnevernet, siden jeg ikke ønsker/makter å være alenemor imens mannen er bortreist? Hva anbefaler dere, dere som er så kloke og sterke og uovervinnelige?? 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Hva du burde gjøre? Ta deg sammen og slutte å sutre.

[Anonym bruker]

Akkurat nå, sug lut skrev:

Jøss, hvorfor får du "mange" barn, da? Du er tydeligvis ikke i stand til det om ei uke aleine er en stor sak. Ingen bør få flere enn de kan ta hånd om aleine - inkl både praktisk og emosjonell oppfølging og å forsørge dem.

Jøss, så nyttig svar. Du er så forferdelig saklig og realitetsorientert. Hva i all verden skal en person gjøre med etterpåklokskap og mangel på empati?

Anonymkode: 7b0a2...0eb

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her kommer enebarns foreldre med sine refleksjoner! Jeg var psykisk nedbrutt da min mann kom fra jobb og vi hadde ett barn! Nå har jeg 3 og den beste permisjonen hadde jeg med tredjemann. Jeg taklet verre å være alene med ett barn enn med 3. Likevel mener jeg at mannen skal trå til og at vi skal alle nyte tiden. 

Anonymkode: b0bc8...542

Nei nå ror du veldig her. 

Jeg har ikke sagt noe om antall barn i vår husstand, jeg har sagt hvor mange JEG har. 

Uansett, dette blir jo verre og verre. Du fortsatte på barn to og tre når du ble psykisk nedbrutt av å være alene med den første??

Anonymkode: ffb61...19b

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg holder ut til han kommer hjem, men er sliten etter det, ja. Kanskje ikke helt greit men sånn er det, hvorfor skal han få inntrykk av at jeg med glede klarer alt imens han er borte og kun har seg selv å tenke på? Hva tjener jeg på det?

SÅ, kjære kvinner, hva burde jeg gjøre? Barna ER HER!!!! Hva hjelper det å si hva jeg burde gjort eller innsett?? Skal jeg bare overlate de først som sist til barnevernet, siden jeg ikke ønsker/makter å være alenemor imens mannen er bortreist? Hva anbefaler dere, dere som er så kloke og sterke og uovervinnelige?? 

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Du bør sørge for ikke å få flere barn og du bør gjøre tiltak spm gjør at du orker mer. Jeg vet ikke hva du trenger men forslag kan være å legge deg tidligere om kvelden, spise sunt, trene, være mer ute, skaffe større nettverk, organisere hverdagen bedre, skru ned på krav til husarbeid osv.

Anonymkode: 106ea...ee0

[Anonym bruker]

Herlighet....dette er jo trist folkens! Oppfør dere. Det er TRIST!!!! 

Til Hi. 

Hvis du blir så gåen av å være aleine tror jeg det kan være lurt at du prøver å snakke med noen som kan hjelpe deg litt psykisk. Selv hadde jeg noen skikkelig tøffe runder da jeg var aleine med to barn (alenemor). Fikk litt hjelp til å sortere tanker og diverse etter et stygt brudd, så ordnet det seg. 

Nå har vi 7 barn, hvorav et er fosterbarn, tre har flytta ut, minste er 3 år, eldste hjemmeboende er 12. 

Mannen reiser ca 6-7 døgn i mnd. Jeg studerer 100% og jobber 40%. Vi bor et sted uten unger i nabolaget og uten bussforbindelse. 

Når mannen er på reise så flyter huset over og det er litt kaos, minstemann legger seg ofte rundt 20.30 for at alt skal gå i hop. Men han sover til 08.00. 

Alt går, men det krever at man senker kravene og skuldrene og har en normalt sterk psyke. 

Jeg tenker også at du kanskje av og til bør kunne reise bort, jeg selv har muligheten til det, men jeg vil ikke fordi jeg liker ikke være borte fra mannen min. Det vil aldri bli likt antall «fridager» på to voksne så du bør ikke telle dager sånn.. 

lykke til  

Anonymkode: 3a833...7e2

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei nå ror du veldig her. 

Jeg har ikke sagt noe om antall barn i vår husstand, jeg har sagt hvor mange JEG har. 

Uansett, dette blir jo verre og verre. Du fortsatte på barn to og tre når du ble psykisk nedbrutt av å være alene med den første??

Anonymkode: ffb61...19b

Du tar feil,faktisk,jeg er verken HI eller anonym du referer til. 

Jeg nyter livet med mine 3 barn,det er antall barn jeg har alltid ønsket. Selvsagt har jeg ikke stoppet på ett barn. Jeg grøsser av bare tanken på å ha ett barn med vilje. I min omgangkrets er det mange enebarn. Deres foreldre kunne inne ha flere. Ville aldri vært forute. Min bror og jeg ønsket selvsagt at mine barn skulle ha søsken. Det at jeg var nedbrutt en dag,betyr ikke at jeg ville gitt opp drømmen om flere. Jeg har også en mann som er en del av familien i hverdagen,som er der både dag og natt. Vi fordeler ansvar og arbeid hjemme og begge har sine jobb. Hvor mange barn som du har i husstanden er irelevant. Det skinner gjennom hvor stor ego du har ved å påpeke hvor dårlig valg andre har tatt ved å ha flere. 

Anonymkode: b0bc8...542

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du tar feil,faktisk,jeg er verken HI eller anonym du referer til. 

Jeg nyter livet med mine 3 barn,det er antall barn jeg har alltid ønsket. Selvsagt har jeg ikke stoppet på ett barn. Jeg grøsser av bare tanken på å ha ett barn med vilje. I min omgangkrets er det mange enebarn. Deres foreldre kunne inne ha flere. Ville aldri vært forute. Min bror og jeg ønsket selvsagt at mine barn skulle ha søsken. Det at jeg var nedbrutt en dag,betyr ikke at jeg ville gitt opp drømmen om flere. Jeg har også en mann som er en del av familien i hverdagen,som er der både dag og natt. Vi fordeler ansvar og arbeid hjemme og begge har sine jobb. Hvor mange barn som du har i husstanden er irelevant. Det skinner gjennom hvor stor ego du har ved å påpeke hvor dårlig valg andre har tatt ved å ha flere. 

Anonymkode: b0bc8...542

Nå var det vel ikke akkurat det hun sa? Hun påpekte galskapen i å få flere barn når man blir psysisk nedbrutt av å være alene med ett barn. At du fikk det bedre for hvert barn var jo bare flaks. 

Og hva har broren din med din familieplanlegging å gjøre??

Anonymkode: 66be3...bad

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jøss, så nyttig svar. Du er så forferdelig saklig og realitetsorientert. Hva i all verden skal en person gjøre med etterpåklokskap og mangel på empati?

Anonymkode: 7b0a2...0eb

Men hun har jo rett? Det er galskap å få flere/tettere unger enn man takler. 

Anonymkode: 66be3...bad

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå var det vel ikke akkurat det hun sa? Hun påpekte galskapen i å få flere barn når man blir psysisk nedbrutt av å være alene med ett barn. At du fikk det bedre for hvert barn var jo bare flaks. 

Og hva har broren din med din familieplanlegging å gjøre??

Anonymkode: 66be3...bad

Kanskje hun har barn med broren sin??

Anonymkode: ffb61...19b

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå var det vel ikke akkurat det hun sa? Hun påpekte galskapen i å få flere barn når man blir psysisk nedbrutt av å være alene med ett barn. At du fikk det bedre for hvert barn var jo bare flaks. 

Og hva har broren din med din familieplanlegging å gjøre??

Anonymkode: 66be3...bad

Herregud,du kan ikke lese. Jeg er takknemlig for å ha et søsken,i motsetning til de som ikke har det. De enebarna der foreldre ikke kunne få barn er inneforstått med situasjonen til sine foreldre. De vet at det finnes organiske årsaker til at foreldrene ikke kunne få flere men de som her foreldre som kunne gi dem søsken,men ville ikke,de er sint på sine foreldre.

Anonymkode: b0bc8...542

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå var det vel ikke akkurat det hun sa? Hun påpekte galskapen i å få flere barn når man blir psysisk nedbrutt av å være alene med ett barn. At du fikk det bedre for hvert barn var jo bare flaks. 

 

Anonymkode: 66be3...bad

Nei,ingen flaks bare naturens gang. Med førstemann er alt nytt,familien blir til,nye rutiner og ny hverdag. Andremann og tredjemann bare fant sin plass i familien som allerede fins.

Anonymkode: b0bc8...542

[Anonym bruker]

Du klarer dette. Det er lov å grue seg litt. 

På generelt grunnlag, må man forvente det uforventede. Det kommer alltid en tid hvor ting ikke fungerer, en mister en jobb, må jobbe andre steder, det er mindre tid eller penger, foreldre blir gamle og syke mens man har små barn og man må ha møter (les:krangle) med kommunen etc. 

Sørg for å ta tid til deg selv etter at han er tilbake. Gjør noe luksus som du kan glede deg til. 

Til andre som har 3 og vurderer barn nummer 4 som jeg har sett noen tråder på. Husk at dersom livet akkurat går på skinner nå, så kommer det andre tider. Det er ikke sikkert at man har like mye tid, hjelp eller penger som man har i dag. 

 

Anonymkode: 8814f...9d3

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herregud,du kan ikke lese. Jeg er takknemlig for å ha et søsken,i motsetning til de som ikke har det. De enebarna der foreldre ikke kunne få barn er inneforstått med situasjonen til sine foreldre. De vet at det finnes organiske årsaker til at foreldrene ikke kunne få flere men de som her foreldre som kunne gi dem søsken,men ville ikke,de er sint på sine foreldre.

Anonymkode: b0bc8...542

Herrejesus. Går du på sterke medisiner eller?

Anonymkode: ffb61...19b

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herrejesus. Går du på sterke medisiner eller?

Anonymkode: ffb61...19b

Akkurat! Tenk hvor dumt det er å komme hit og gi råd til folk med flere barn om å ikke ha barn,mens en selv har ett barn. 

Anonymkode: b0bc8...542