Jeg er drittlei å være småbarn/3 barnsmamma

[Anonym bruker]

Dette er rett og slett et syte innlegg!

Jeg er drittlei hele småbarnstilværelsen. Noenganger er jeg seriøst redd for at jeg rett og slett er overveldet. Har tre barn som jeg ELSKER på 3, 6 og 9, veldig god økonomi med leder stilling i et suksessrik selskap og gift med en veldig god mann. Fra utsiden er alt perfekt.

Men jeg er så lei og gråten nær. Sliten av syke barn, sytete barn, masete barn, barn som ikke hører, angst for sykdom de kan få fordi jeg er utakknemlig (helt koko, jeg vet), mas og pes hit og dit, sosiale krav, venner, utseendet, krangel med mannen, krav til jobb og familie, gnagende skyldfølelse for at jeg aldri strekker til og generelt mektig lei hele denne BEDRITNE småbarnstilværelsen. 

Jeg skjønner svært godt at folk skiller seg. Dette er noe dritt og jeg merker at alkohol er et must iallfall en gang i uken. Aldri mye, men et glass eller to, nok til at jeg kan slappe litt av.

Er det lov å søke psykolog hjelp basert på disse tingene? For jeg tror det hadde vært godt å snakket med noen. 

Jeg er takknemlig og samtidig så utmattet og begynner å tenke jeg aldri burde ha fått barn for jeg ser så mange fantastiske mødre som har fått til alt og er så lykkelige.

Please si jeg ikke er alene...huff ass.

 

 

Anonymkode: 97138...724

[Anonym bruker]

Hold ut! Jeg har bare to stk, men sier mantraet «5 år til (så blir det lettere)» i hodet mitt jevnlig 😉 Har lært meg å akseptere «godt nok» på noen arenaer, som feks det sosiale. Mannen og jeg gikk i parterapi, og lærte masse. Jeg har gått til psykolog, pga andre ting, men lærte god stressmestring. For det er jo det småbarnstilværelsen er, stress.  Og vin, minst to ganger i uken (etter leggetid) her ✌️☺️

Anonymkode: ebd13...373

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hold ut! Jeg har bare to stk, men sier mantraet «5 år til (så blir det lettere)» i hodet mitt jevnlig 😉 Har lært meg å akseptere «godt nok» på noen arenaer, som feks det sosiale. Mannen og jeg gikk i parterapi, og lærte masse. Jeg har gått til psykolog, pga andre ting, men lærte god stressmestring. For det er jo det småbarnstilværelsen er, stress.  Og vin, minst to ganger i uken (etter leggetid) her ✌️☺️

Anonymkode: ebd13...373

Takk for svar❤️

Anonymkode: 97138...724

[Anonym bruker]

Da kan du grue deg til de blir tenåringer! 

Anonymkode: 5aee5...4e2

[Anonym bruker]

Jeg ble glad da jeg kom til setningen din "Er det lov å søke psykolog hjelp basert på disse tingene?", for jeg hadde kommet til at du absolutt bør finne en fagperson å snakke med.

Mitt inntrykk er at du stiller altfor store krav til deg selv, og kanskje også det ytre/status, og at dette sliter deg ut. Jeg tror ikke en sykemelding vil hjelpe deg (selv om du nok vil gå på en utmattelse om du ikke passer deg), for det du trenger er å endre alt som gjør at du sliter deg ut.

Du og mannen må samarbeide, og dere bør ta en ordentlig samtale om hva dere må prioritere i livene deres, og hva dere ikke trenger å prioritere. Hvor bør dere bli bedre på å sette grenser for dere selv? Hva kan dere kutte ut eller kutte ned på for å få en roligere hverdag?

Venner og familie kan dere sette grenser for. Sosiale krav betyr lite - der må dere prioritere steinhardt, for du har ikke energi til det. Og hva er egentlig "sosiale krav"? Hvorfor betyr disse "kravene" så mye for deg? Er det for å opprettholde en utvendig perfekt fasade?

Og så tror jeg du må gjøre noe med selvbildet ditt. Hvorfor er det ytre så viktig for deg, hvorfor stresser du så mye med det. Du virker nesten litt deprimert, og dine tanker om at barna kan få sykdom fordi du ikke er takknemlig nok, det er et tydelig tegn på at du sliter med noe - angst?

At du nå føler at alkohol er et must for at du skal slappe av minst én kveld i uken er også et faresignal. Det er jo ikke noe problem å drikke litt en kveld eller to i uken. Men når du føler du må drikke for å holde ut, for å greie å roe ned, for å slappe av... da er det et tydelig tegn på at du bruker alkoholen som en form for selvmedisinering. Selv om du har kontroll nå så betyr det ikke at du har det om et år eller fire. Og så er det jo et annet aspekt ved alkohol - du er på grensen til utmattet, eller er det. Selv små mengder alkohol er en (unødvendig) belastning for kroppen, og når man ikke er helt i form så vil man kunne bli dårligere form og mer sliten selv av veldig små alkoholmengder, selv så lite som et halvt til ett glass (alkoholenhet).

Det som er bra er at du allerede forstår at du trenger snakke med noen, så første dag over påsken - ta tak i dette!

Du er ikke drittlei av å være småbarnsmamma, tror jeg. Jeg tror du sliter deg ut av å ha så høye krav til deg selv, og at du derfor skylder på det å ha små barn som årsak til at du er drittlei. Men hvis du og mannen begynner å prioritere bedre hva dere bruker energien og tiden deres på, og du rydder opp i det du selv trenger, så har dere et priveligert liv som gjør at dere kan ha det fantastisk bra. Men da må du også tørre gjøre de endringene du tydeligvis også må gjøre. Det fine er at du kan velge å endre dette og du har mer ressurser enn mange andre til å gjøre det.

Anonymkode: 47e9e...d93

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt!

Jeg synes ikke det høres dumt ut med psykolog. Bedre nå enn når alt har kollapset rundt deg og ekteskapet har kræsjet osv.

Det som reddet meg var dansing en kveld i uken og ja, en å snakke med.

Du er midt i den vanskeligste periode. Det blir enklere for hvert eneste år som går. Hold ut!

(Og en liten hemmelighet: Ingen (!) er perfekte mødre med perfekte hjem og perfekte barn. De bare later som!)

Anonymkode: d72af...000

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn på 3, 6 og 8 og en krevende lederstilling. Jeg er svært sjelden sliten og/eller lei. Jeg er tvert imot veldig lykkelig!

Jeg lurer på om forskjellen mellom meg og deg ligger i hvilken mann vi har? Jeg har en veldig ansvarsfull mann. Han tar mer enn sin del av ansvar for unger, aktiviteter, hus og hjem. Jeg hadde aldri akseptert å leve med en latsabb. Hva gjør din mann? Du skriver ingenting om han. Uten en oppegående mann ville ikke jeg heller vært lykkelig. 

Anonymkode: 9a1a7...85b

[Anonym bruker]

Jeg er også utslitt trebarns/ småbarnsmor 😭 Jeg tenker ofte at jeg ikke orker mer av dette stresset, og hvorfor i gudenes navn ville jeg frivillig ha dette utmattende kaoset til liv?! 

Mine er små enda, så lever i håpet om at det blir bedre når ungene sover natta gjennom og er ferdig med trassalder, sykdom og bleier. Jeg har virkelig ikke overskudd til nok en ny dag når jeg våkner etter en bedriten natt om igjen. Så er det jobb som krever sitt og litt til av meg, livet nå er rett og slett utmattende. 😭 Når det blir ferietid kjenner jeg ekstra godt på kroppen hvor sliten jeg er, men har aldri noe tid til å hente meg inn for man må jo holde på med barna fra morgen til kveld for så å ha en søvnløs natt før alt gjentar seg. 

Anonymkode: f7f7a...32d

[Anonym bruker]

Takk for svar dere!

Jeg tror jeg skal snakke med fastlegen om å komme i kontakt med en psykolog. Jeg tror det dere skriver om å være sliten stemmer. Jeg er ganske sliten rent psykisk og setter store krav til meg selv. Stakkars mann og barn. 

Tror dere som kvinner skjønner godt hva jeg snakker om og det er godt å får råd fra andre som er/har vært i lignende situasjoner.

Anonymkode: 97138...724

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er også utslitt trebarns/ småbarnsmor 😭 Jeg tenker ofte at jeg ikke orker mer av dette stresset, og hvorfor i gudenes navn ville jeg frivillig ha dette utmattende kaoset til liv?! 

Mine er små enda, så lever i håpet om at det blir bedre når ungene sover natta gjennom og er ferdig med trassalder, sykdom og bleier. Jeg har virkelig ikke overskudd til nok en ny dag når jeg våkner etter en bedriten natt om igjen. Så er det jobb som krever sitt og litt til av meg, livet nå er rett og slett utmattende. 😭 Når det blir ferietid kjenner jeg ekstra godt på kroppen hvor sliten jeg er, men har aldri noe tid til å hente meg inn for man må jo holde på med barna fra morgen til kveld for så å ha en søvnløs natt før alt gjentar seg. 

Anonymkode: f7f7a...32d

En stor klem til deg! Jeg vet hvordan du har det😢

Anonymkode: 97138...724

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tre barn på 3, 6 og 8 og en krevende lederstilling. Jeg er svært sjelden sliten og/eller lei. Jeg er tvert imot veldig lykkelig!

Jeg lurer på om forskjellen mellom meg og deg ligger i hvilken mann vi har? Jeg har en veldig ansvarsfull mann. Han tar mer enn sin del av ansvar for unger, aktiviteter, hus og hjem. Jeg hadde aldri akseptert å leve med en latsabb. Hva gjør din mann? Du skriver ingenting om han. Uten en oppegående mann ville ikke jeg heller vært lykkelig. 

Anonymkode: 9a1a7...85b

Han bidrar en hel del og er virkelig ikke en latsabb. Noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke fortjener en så tålmodig sjel som han. Han er selvfølgelig langt fra perfekt, men det at han er så bra kar gir meg enda mer dårlig samvittighet over å være en sånn uro kråke😢 

Anonymkode: 97138...724

[Ariel83]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da kan du grue deg til de blir tenåringer! 

Anonymkode: 5aee5...4e2

Er det mulig, alltid noen som skal komme å fortelle at «bare vent, det blir verre»! 

Hold ut, HI, vi er flere i samme båt og jeg er sikker på at for noen (mange) av oss, så blir det betydelig bedre og mindre stress når barna blir større. Ihvertfall merker jeg dette godt selv, når de begynner skolen synes jeg det blir et helt nytt liv igjen for oss foreldre. 

Og i mellomtiden, senk skuldrene og kravene til deg selv mest mulig. Har dere muligheter for å benytte dere av barnevakt regelmessig? Og ta ut den egentiden du kan, dette er også å invistere i barna dine da de alltid vil få det bedre når du har det bedre. Og oppsøk gjerne profesjonell hjelp, det kan absolutt gi noen nye innspill og gode råd du kan bruke i hverdagen. 

Lykke til, dette vil bli bedre 😊

[Anonym bruker]

Varme tanker til deg - og helt først: maange mammaer har det som deg, men det er ikke alltid så åpent å prate om hvor overveldende og slitsomt det er. Bra å høre at du er villig til å oppsøke hjelp og jobbe med deg selv, det er en bra start. Egentid nå og da er gull verdt, men ikke føl at du må være sosial og velstelt til enhver tid - det har jeg gitt opp for lengst! 😂 

Det sosiale, både med og uten barn, går i rykk og napp, men jeg nyter helger og fridager uten planer, før ble jeg stressa. Idag kunne vi invitert noen til pølsegrilling og påskeeggjakt i hagen men det ble bare oss i familien, og det var såå deilig. Du lever bare en gang så å bruke masse energi på å oppfylle forventninger du tror andre har til deg er ikke verdt det. Lykke til! 💜

Anonymkode: 5ccab...320

[Anonym bruker]

Mine barn er 2, 5 og 8. Det er et  heltidsprosjekt å ha barn! 

For å overleve med vettet i behold så måtte jeg ned i stilling. Har 80% med mulighet til å avspasere de ukene jeg jobber mer. En dag alene i uken berger meg, ellers hadde jeg nok gått på veggen. Så sparer jeg heller noen tusenlapper ekstra i pensjon i mnden. 

Av og til må man bare ta ansvar for seg selv og egen helse. Ingen andre enn deg selv kan hjelpe deg om du er sliten, du vet selv hvor skoen trykker! 

Anonymkode: f2a0d...d26

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Dette er rett og slett et syte innlegg!

Jeg er drittlei hele småbarnstilværelsen. Noenganger er jeg seriøst redd for at jeg rett og slett er overveldet. Har tre barn som jeg ELSKER på 3, 6 og 9, veldig god økonomi med leder stilling i et suksessrik selskap og gift med en veldig god mann. Fra utsiden er alt perfekt.

Men jeg er så lei og gråten nær. Sliten av syke barn, sytete barn, masete barn, barn som ikke hører, angst for sykdom de kan få fordi jeg er utakknemlig (helt koko, jeg vet), mas og pes hit og dit, sosiale krav, venner, utseendet, krangel med mannen, krav til jobb og familie, gnagende skyldfølelse for at jeg aldri strekker til og generelt mektig lei hele denne BEDRITNE småbarnstilværelsen. 

Jeg skjønner svært godt at folk skiller seg. Dette er noe dritt og jeg merker at alkohol er et must iallfall en gang i uken. Aldri mye, men et glass eller to, nok til at jeg kan slappe litt av.

Er det lov å søke psykolog hjelp basert på disse tingene? For jeg tror det hadde vært godt å snakket med noen. 

Jeg er takknemlig og samtidig så utmattet og begynner å tenke jeg aldri burde ha fått barn for jeg ser så mange fantastiske mødre som har fått til alt og er så lykkelige.

Please si jeg ikke er alene...huff ass.

 

 

Anonymkode: 97138...724

Du er sliten og på vei til å bli utbrent. 

Det heldige her er at du har mye å gå på. Bruk dine ressurser på å skaffe deg hjelp til det du kan kjøpe deg ut av. Og ta mannen inn i så mange avgjørelser som mulig. Å påta seg alt selv er oppskriften på depresjon. 

Anonymkode: 5d21d...307

[Hjertefru]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ble glad da jeg kom til setningen din "Er det lov å søke psykolog hjelp basert på disse tingene?", for jeg hadde kommet til at du absolutt bør finne en fagperson å snakke med.

Mitt inntrykk er at du stiller altfor store krav til deg selv, og kanskje også det ytre/status, og at dette sliter deg ut. Jeg tror ikke en sykemelding vil hjelpe deg (selv om du nok vil gå på en utmattelse om du ikke passer deg), for det du trenger er å endre alt som gjør at du sliter deg ut.

Du og mannen må samarbeide, og dere bør ta en ordentlig samtale om hva dere må prioritere i livene deres, og hva dere ikke trenger å prioritere. Hvor bør dere bli bedre på å sette grenser for dere selv? Hva kan dere kutte ut eller kutte ned på for å få en roligere hverdag?

Venner og familie kan dere sette grenser for. Sosiale krav betyr lite - der må dere prioritere steinhardt, for du har ikke energi til det. Og hva er egentlig "sosiale krav"? Hvorfor betyr disse "kravene" så mye for deg? Er det for å opprettholde en utvendig perfekt fasade?

Og så tror jeg du må gjøre noe med selvbildet ditt. Hvorfor er det ytre så viktig for deg, hvorfor stresser du så mye med det. Du virker nesten litt deprimert, og dine tanker om at barna kan få sykdom fordi du ikke er takknemlig nok, det er et tydelig tegn på at du sliter med noe - angst?

At du nå føler at alkohol er et must for at du skal slappe av minst én kveld i uken er også et faresignal. Det er jo ikke noe problem å drikke litt en kveld eller to i uken. Men når du føler du må drikke for å holde ut, for å greie å roe ned, for å slappe av... da er det et tydelig tegn på at du bruker alkoholen som en form for selvmedisinering. Selv om du har kontroll nå så betyr det ikke at du har det om et år eller fire. Og så er det jo et annet aspekt ved alkohol - du er på grensen til utmattet, eller er det. Selv små mengder alkohol er en (unødvendig) belastning for kroppen, og når man ikke er helt i form så vil man kunne bli dårligere form og mer sliten selv av veldig små alkoholmengder, selv så lite som et halvt til ett glass (alkoholenhet).

Det som er bra er at du allerede forstår at du trenger snakke med noen, så første dag over påsken - ta tak i dette!

Du er ikke drittlei av å være småbarnsmamma, tror jeg. Jeg tror du sliter deg ut av å ha så høye krav til deg selv, og at du derfor skylder på det å ha små barn som årsak til at du er drittlei. Men hvis du og mannen begynner å prioritere bedre hva dere bruker energien og tiden deres på, og du rydder opp i det du selv trenger, så har dere et priveligert liv som gjør at dere kan ha det fantastisk bra. Men da må du også tørre gjøre de endringene du tydeligvis også må gjøre. Det fine er at du kan velge å endre dette og du har mer ressurser enn mange andre til å gjøre det.

Anonymkode: 47e9e...d93

Mange gode råd der. Slakk på kravene!

Vil bare legge til at du ikke må se på andre, selv de som fremstår perfekte har ting å stri med som du ikke aner rekkevidden av. Du ser bare livet deres glimtvis.

Kanskje en selvfølgelighet, men lett å glemme når man sliter selv.

[topaz]

Høres ut som du kunne ha godt av å snakke med fagfolk, ja. Bare for å sortere litt og finne ut hva som egentlig er viktig for deg. Det høres ut som du har store krav til deg selv. Det kan være en god ting, men det kan også bli noe som drar deg ned, for det er de færreste som kan klare å gjøre alt "perfekt". Og sammenligning med andre som virker som de er "fantastiske mødre som har fått til alt og er så lykkelige" har ikke noe for seg. For dem ser du sannsynligvis ut som en som har fått til alt og er fantastisk. 

Du kommer til å finne ut av dette med litt hjelp, tror jeg. Og barna dine blir eldre og eldre hver dag! 

Prøv å finne ut hva som vil gjøre deg gladere i hverdagen og fokusere på å gjennomføre den tingen. La andre krav bli liggende. Jeg kjenner meg godt igjen i tankegangen din. Jeg vil så gjerne klare alt, og helst skulle jeg gjerne klare det uten å måtte spørre andre om hjelp. Men jeg har funnet ut at akkurat nå, i småbarnsfasen spesielt, kan jeg ikke gjøre alt. Og jeg lever godt med det, egentlig. Selv om jeg gleder meg til den dagen jeg har nok energi til å plukke opp noen av de ballene som jeg ikke orker å holde i akkurat nå! 

[Anonym bruker]

okey

Anonymkode: eabd2...687

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da kan du grue deg til de blir tenåringer! 

Anonymkode: 5aee5...4e2

Fordi det blir enklere da? Tullete svar! Jeg har fire barn, to er tenåringer og de andre 11 og 9 år. Det er HERLIG med store barn og tenåringer! Det er rett og slett ikke alle som er skapt for å være småbarnsforeldre, jeg ble på grensen til deprimert av å være småbarnsmor, og da blir alt annet så utrolig mye enklere fordi trivselen øker. For meg løsnet det helt da minsten begynte på skole. Og jeg elsker virkelig å være tenåringsmor, men så jobber jeg med tenåringer også da og har alltid likt den alderen veldig godt.

Anonymkode: 958b4...442

[Anonym bruker]

Er ikke dette helt vanlig? 

Anonymkode: a8e95...9f9

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er ikke dette helt vanlig? 

Anonymkode: a8e95...9f9

Å være sliten jo, men ikke å føle seg desperat i det.

Anonymkode: 5d21d...307

[Nyttårs barn]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er rett og slett et syte innlegg!

Jeg er drittlei hele småbarnstilværelsen. Noenganger er jeg seriøst redd for at jeg rett og slett er overveldet. Har tre barn som jeg ELSKER på 3, 6 og 9, veldig god økonomi med leder stilling i et suksessrik selskap og gift med en veldig god mann. Fra utsiden er alt perfekt.

Men jeg er så lei og gråten nær. Sliten av syke barn, sytete barn, masete barn, barn som ikke hører, angst for sykdom de kan få fordi jeg er utakknemlig (helt koko, jeg vet), mas og pes hit og dit, sosiale krav, venner, utseendet, krangel med mannen, krav til jobb og familie, gnagende skyldfølelse for at jeg aldri strekker til og generelt mektig lei hele denne BEDRITNE småbarnstilværelsen. 

Jeg skjønner svært godt at folk skiller seg. Dette er noe dritt og jeg merker at alkohol er et must iallfall en gang i uken. Aldri mye, men et glass eller to, nok til at jeg kan slappe litt av.

Er det lov å søke psykolog hjelp basert på disse tingene? For jeg tror det hadde vært godt å snakket med noen. 

Jeg er takknemlig og samtidig så utmattet og begynner å tenke jeg aldri burde ha fått barn for jeg ser så mange fantastiske mødre som har fått til alt og er så lykkelige.

Please si jeg ikke er alene...huff ass.

 

 

Anonymkode: 97138...724

Tror det er svært få småbarnsforeldre som får til alt og er lykkelige hele tiden. Vi ser kun det andre lar oss se av dem, noen virker vellykkede men kan slite med ting vi ikke aner noe om.

En venn av meg trener hele tiden og går Birken løper løp osv. Og jeg synes jo det er imponerende.. Han fortalte meg at mye bunner i indre uro og tanker som kjører, slik blir det å være i aktivitet en måte å takle dette.

Det er veldig mye som kan ligge bak folks handlinger og valg de tar. Noen forsøker å skape den perfekte familie nå fordi de aldri opplevde den selv, kjenner noen sånne også.

[Anonym bruker]

Kan hende du mangler d-vitamin, jern, b-12 osv...?

Anonymkode: 77f19...923

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar damer❤️

Anonymkode: 97138...724

[Eliseflisa]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da kan du grue deg til de blir tenåringer! 

Anonymkode: 5aee5...4e2

Det er bare hvis du ikke har oppdragelse på barna det. Min tenåring var så utrolig snill og flink. Nå er hun ikke tenåring lenger, hun er 20 år og like fantastisk