Search the Community

Søsteren min som jeg egentlig er kjempe glad i hater meg plutselig uten grunn (som jeg kan se) Hun sliter med psyken og alkoholavhengighet samtidig som hun har ansvar for barna sine... Jeg har forsøkt å hjelpe og også meldt fra noen ganger til BV. Men nå er jeg djevelen reinkarnert av en eller annen grunn... Jeg er også høygravid med intense bekken og ryggplager som gjør hver minste ting vondt og krevende, slik at jeg ofte må spørre om hjelp fra mannen min. Noe han tidvis gir litt furtent. Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor mitt første barn, da jeg ikke har kropp og energi nok til å gjøre alt med han som vi gjorde før... Det blir mye TV. Økonomien er på bånn og mannen er ikke veldig god til å følge opp regninger og slikt, så det har jeg ansvar for. Forrige uke fant jeg plutselig ut mens jeg holdt på å skulle betale regninger fra mailen at han er utro mot meg... Jeg konfronterte han med det og han påstår det bare var prat på nett og at han aldri traff noen, men klarer ikke helt å stole på det og føler at det også er et ganske stort svik... Skal på parterapi på familievernkontoret imorgen og ta ting derifra. Men jeg vet ikke om jeg klarer å stå i dette forholdet lenger... Dette er heller ikke første gangen noe sånt har skjedd... Itillegg har jeg svangerskapsdepresjon, så alt dette hjelper jo jævlig på det! Har bare lyst å grave meg ned i et hull og bli der. Anonymkode: fef78...6a7

Ok, jeg er sikkert hysterisk. Men jeg er ikke "hysterisk" nok til å ringe legevakta.... Enda. Spør her først😅 1 åringen satt på fanget, så beit a meg i armen. Ikke no blod, men blei rødt og blått. Hakke peil om det gikk igjennom. Har vel ikke tatt stivkrampe sprøyte siden jeg gikk på skolen for langt over 10 år sia... Altså, hadde dere ringt å hørt? Jeg har hørt menneske bitt er farlig. Anonymkode: 4fbd2...fb4

Jeg ble bare informert om at samboer hadde søkt jobb 3 timer unna og 2 timer unna, etter at han hadde søkt. Han tar lite ansvar generelt for barnet eller noe annet. Han er svært selvopptatt i utgangspunktet og har oppført seg dårlig med ting i forhold til sinne og psykisk vold. Vi går på fvk, og han skulle i utgangspunktet på sinnemestring, men avlyste i siste liten. Han mener nok innerst inne at han ikke trenger det, selv om han for en uke siden knuste skoskapet mitt fordi jeg satte ned beinet angående noe jeg syntes var uansvarlig oppførsel av han som forelder, bare for at han skulle få gjør det han hadde lyst til den dagen hvor jeg jobbet. Jeg gidder ikke engasjere meg så mye lenger, så jeg har ikke sagt så mye ang at han har søkt jobber langt unna. Han mener han kan pendle. Eneste jeg da har sagt er at det vil bli enda mer på meg enn det allerede er. Men det var han ikke enig i. Jeg får aldri gjøre noe for meg selv, mens han hele tiden reiser på trening og ekstrajobber og mener jeg automatisk må ta ansvar for alt hjemme. Hvis han nå da får denne jobben , så må han reise så tidlig at han aldri kan levere i barnehage og er hjemme igjen etter leggetid, samt at det er 2 skift, så man vil nesten aldri se han. For han mener at han også må jobbe da ekstra i sin gamle jobb hvis han får stillingen. Jeg er av oppfatningen at voksne mennesker må kunne klare og tenke selv, uten at jeg skal være en drittkjærring som klager . Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal få kabalen til Og gå opp her hjemme så jeg da også får jobbet min 100% stilling. For jeg jobber døgnvakter. Han er sykelig opptatt av seg selv. Han satt nå sist på fvk og fortalte at det ikke ga han noenting og være med oss og finne på ting. Det kjedet han. Jeg har hørt dette før, så det var ikke nytt for meg. Han skjønner ikke at han også har et ansvar. Samtidig så sier han at han elsker meg og oss mer enn noe annet. Og det rakner helt for han når han tror jeg ikke orker mer. Men han eier ikke empati, og han klarer ikke se andre enn seg selv. Han aksepterer eller klarer ikke forstå at også andre i vår familie kan ha behov. Og han lager så dårlig stemning i hele huset med humøret sitt, hvis han ikke får det som han vil eller det er noe annet han er misfornøyd med. Hva gjør man?😔 desperat egentlig... jeg har forsøkt og sagt at jeg ikke orker mer, men da blir det et samvittighetsspill uten like.... Anonymkode: 0196c...1ba

Denne bamsen har datteren min hatt i femten år, men vi begge lurer på hvor den kommer fra. Noen som er snille og vil hjelpe eller vet?? Takker på forhånd❤️ Den har sånne harde små kuler i seg som kan minne om perler Anonymkode: 79a93...572

Hei! Jeg har laget en spørreundersøkelse i forbindelse med et skoleprosjekt i grafisk design. Jeg hadde satt pris på om du ville sette av 3 minutter til å svare på noen spørsmål. Spørreundersøkelsen er helt anonym, og jeg vil bruke svarene til å lage en superkul infografikk-plakat, basert på tematikken: kjønnsdeling av barneklær. Dette er veldig spennendes og relevant til barn i samfunnet. På forhånd tusen takk!

Skal prøve så godt jeg kan å gjøre en lang historie kort: -Er alenemor til et barn på to år, har vært det i 6 mndr. Barnefar har sporadisk kontakt pga offshorejobb (som ikke er fast jobb). Barnet bor 100% hos meg, og det er jeg som har hatt det meste av ansvar siden fødsel. BF står fritt til å bruke hjemmet mitt under samvær, har egen nøkkel. Dette pga at barnet ikke skal sendes fram og tilbake når det er så ungt... Da drar jeg heller fra hjemmet slik at de kan få litt alenetid... - BF insisterer på å begynne med delt bosted over jul, og har tenkt at felles barn skal bo sammen med ham og en kompis i en leilighet på 50 kvm, midt i byen, uten uteareal. BF har heller ingen interesse av å leie leilighet som er mer barnevennlig, og venter på at det perfekte huset skal bli til salgs, og det skal heller ikke koste noe! Jeg spekulerer også fælt på om hvordan han skal klare det, når han ikke har fast jobb og vise til....Jeg kan tilby stort hus på landet med tilrettelegging for alt. - Har en fast jobb, tjener godt, utdannelse rettet mot barn og generelt meget ressurssterk. - Jeg ønsker det beste for barnet vårt, og er negativ til at barnet skal ha delt bosted før det er fylt tre år. Samtidig føler jeg ikke at BF tilrettelegger godt nok, og at hans fravær fram til nå, har gjort at han ikke kjenner barnet godt nok til å la det bli boende hos seg. Hver gang han kommer på land etter offshoreoppdrag, så har barnet forandret seg så mye at han ikke «henger med». Bare språkutviklingen skyter fart, og han skjønner ikke hva barnet vil, eller hva barnet sier. Han har aldri vært alene med barnet lengre enn ett døgn i strekk -og det var med hjelp av andre familiemedlemmer. Hva skal jeg gjøre? Det er rimelig bred enighet blant familie/venner om at barnet har det veldig bra hos meg, men jeg vil likevel at BF skal være inn i bildet på stabil basis. Føler det blir feil at en toåring plutselig skal bo hos faren sin over flere dager etter å ha vært totalt fraværende i opp til en mnd. Del tankene dine med meg! Jeg er ute etter den beste løsningen for barnet. Anonymkode: 3fd1f...28f