Utstøtt i bygda... flytte eller holde ut?

[Anonym bruker]

Vanskelig å forklare uten å røpe for mange detaljer, men livet mitt de siste årene har vært mildt sagt turbulent. Depresjoner, samlivsbrudd, veldig feil valg av ny partner som viste seg å manipulere og ødelegge mine vennskap før jeg rakk å flykte, mobbing på arbeidsplassen (ikke fra kolleger men brukere), utestengelse fra vennegjeng pga rykter - alt i alt, et helvete.

Jeg anser meg selv som ressurssterk, har god utdannelse og har Ok jobb, men føler at livet mitt er i ruiner. Jeg lever kun for mine tre barn (og min kjæreste). Lever i ei bygd der alle (og jeg mener ALLE 378 av innbyggerne, og helt sikkert alle 243 innbyggerne i nabobygda) vet hva jeg har vært gjennom i detalj. Mulig at noen syns synd på meg, men det vet jeg ikke siden mine venninner har fryst meg ut, og jeg har nok fått sosial angst og snakker ikke så lett med folk lenger. Jeg snakker med en psykiatrisk sykepleier hver 14.dag, men dette er kun for å lette på trykket og er ikke behandling for noen spesifikk tilstand.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre lenger, for å fikse livet mitt. Har mitt turbulente liv gjort at problemene bare lever i hodet mitt? Trenger jeg bare behandling for angst? De sier nissen følger med på lasset, uansett... Eller er jeg på feil plass, sosialt og geografisk? Har jeg sjangs til å noengang bli lykkelig i denne bygda? 

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

Vil jo tro at det i slike bygder er vaskelig å snu på det når du først har falt utenfor. Blir sånn sladremiljø på en måte. Merker barna noe til dette?

Anonymkode: facb0...8a4

[Anonym bruker]

Hadde sett på det som en mulighet til å oppleve noe nytt, pakket sakene og startet med blanke ark et annet sted.

Sladder i bygder er vanskelig å få slutt på, og når det er så lite som holder deg der hadde jeg ikke giddet.

Anonymkode: 55824...26a

[Anonym bruker]

Fordelen med at all vet alt er at du ikke trenger å forsøke å skjule noe. Før du gir opp bygda synes jeg derfor du skal fortelle de gamle vennene dine, naboene osv hvordan du har det. Du har jo uansett ingenting å tape.

Anonymkode: 46a3b...a23

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vil jo tro at det i slike bygder er vaskelig å snu på det når du først har falt utenfor. Blir sånn sladremiljø på en måte. Merker barna noe til dette?

Anonymkode: facb0...8a4

Tror ikke barna merker noe enda. De er ganske små enda, da.

Jeg har falt veldig utenfor...

HI

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fordelen med at all vet alt er at du ikke trenger å forsøke å skjule noe. Før du gir opp bygda synes jeg derfor du skal fortelle de gamle vennene dine, naboene osv hvordan du har det. Du har jo uansett ingenting å tape.

Anonymkode: 46a3b...a23

Takk for svar. Det sitter ekstremt langt inne å blottlegge seg for venninner som åpenlyst har fryst meg ut, og kjerringene som titter rart på meg på butikken. Mulig det er angsten som snakker, men jeg føler på en måte at de godter seg over at jeg mistet så mye ansikt så fort. 

Hvordan anbefaler du at jeg skulle fortalt hvordan jeg har det?

HI

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde sett på det som en mulighet til å oppleve noe nytt, pakket sakene og startet med blanke ark et annet sted.

Sladder i bygder er vanskelig å få slutt på, og når det er så lite som holder deg der hadde jeg ikke giddet.

Anonymkode: 55824...26a

Det som holder igjen nå, er kun barnas tilknytning til plassen. Skjønt, det er jo en viktig faktor...

HI

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Det sitter ekstremt langt inne å blottlegge seg for venninner som åpenlyst har fryst meg ut, og kjerringene som titter rart på meg på butikken. Mulig det er angsten som snakker, men jeg føler på en måte at de godter seg over at jeg mistet så mye ansikt så fort. 

Hvordan anbefaler du at jeg skulle fortalt hvordan jeg har det?

HI

Anonymkode: 4548f...383

jeg er ikke hun med det rådet. men de godter seg eller godter seg ikke helt uavhengig av deg. 

det er nå det, du skal være bra nok for deg selv. du er den viktigste personen i ditt liv, du er ekspert på deg. ikke bygdefolket. du er.  

du er god nok for deg. vær stolt av hvem du er og hvor du er i ditt liv. 

disse menneske dømmer deg tydeligvis uansett - så hva har du å tape på å si hvordan alt henger sammen og opplyse de litt?  kan de like deg mindre og kan du da få det værre? 

så husker du at du er god nok for den du er, og så tenker du på det hele ut fra det. 

Anonymkode: 1aa95...d5c

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Det sitter ekstremt langt inne å blottlegge seg for venninner som åpenlyst har fryst meg ut, og kjerringene som titter rart på meg på butikken. Mulig det er angsten som snakker, men jeg føler på en måte at de godter seg over at jeg mistet så mye ansikt så fort. 

Hvordan anbefaler du at jeg skulle fortalt hvordan jeg har det?

HI

Anonymkode: 4548f...383

Ifielt sett ville jeg gjort det på et foreldremøte på skolen, som et innlegg i lokalavisen eller på en sending i lokalradioen hvis dere har noe sånt. Velg i hvertfall et fora der ingen kan avbryte deg før du er ferdig med å fortelle din historie.  Du kan jo velge mindre grupper også, men da må du gjennom samme prosess flere ganger og du risikerer å ikke få snakket ut uten avbrytelser.

Jeg er ganske sikker på at mange ønsker deg et godt liv, selv om noen av dem kanskje også koser seg litt over at du har falt nedoer statisstigen. Som regel har man ikke bare en følelse for en person. I vet sikkert noe negativt om mange mennesker du også, uten at det gjør at du misliker alt ved dem? Godta at andre ikke ser på deg som perfekt og ikke misunner deg livet ditt. Da får du nok et godt forhold til alle som "vet" igjen.

Anonymkode: 46a3b...a23

[Anonym bruker]

Hadde flytta! Det var sånn i den bygda jeg kom fra også, noen er bare ikke bra nok for enkelte sladrekjerringer. Flytta til et nytt sted og stortrives! 

Anonymkode: 7c642...1d3

[Anonym bruker]

Flytt og start på nytt. Både for deg og barna. Siden barna er små, knytter de seg fort til et nytt sted, og kanskje de også faktisk vil merke det på deg når dere flytter, positivt sett.

Anonymkode: 4a36e...414

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det som holder igjen nå, er kun barnas tilknytning til plassen. Skjønt, det er jo en viktig faktor...

HI

Anonymkode: 4548f...383

Men barna er små og tilpasser seg lett. Blir verre å røske opp alt om noen år.

Anonymkode: 55824...26a

[Anonym bruker]

Flytt. Jo før jo bedre.

Anonymkode: 49a69...226

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Flytt. Jo før jo bedre.

Anonymkode: 49a69...226

Enig 😬😃

Anonymkode: 482f6...35f

[Anonym bruker]

Var du skyld i noe av alt som har skjedd? Har du noen grunn til å skamme deg? 

Om ikke, hev huet og smil til verden. Si hei til de som tidligere var dine venner og konfronter de på direkten om de ikke hilser tilbake. Lag en liten tale for deg selv. Feks: «Hvorfor hilser du ikke tilbake? Har jeg egentlig gjort deg noe? For du vet at det som skjedde med xxx ikke angår oss og derfor ikke burde medføre at du ikke klarer si hei til meg på butikken!» type tale... 

For, om du velger flytte eller bli må du reise deg. Du må fyre opp selvtilliten og stå opp for deg selv. Og alle oss med litt kjennskap til bygda vet så vel at bygda trenger noen reale tilsnakk innimellom.

Jeg er selv innflytter, har «driti på leggen», skaffet meg endel uvenner osv, rett og slett fordi ting ikke fungerer likt her som de større stedene jeg kommer fra. Og unnskyld at jeg sier det, men det kan jeg leve fint med! Jeg har ikke vært slem med noen, men jeg har turt stille spørsmålstegn ved og uttalt meg om ting som tydelig har rystet enkelte miljøer. Vel, det kalles å bli voksen. Man kan ikke være enige med alle om ett og alt (og de på bygda må lære seg å skille sak fra person. Men, det er vanskelig når man har så mange hensyn å ta mtp familie, venner osv... Slik ting gjerne fungerer på bygda.... Alle i slekta bor her og de gir jobber til hverandre og må stå bak hverandre og backe uavhengig av egne meninger om saker. Hestehandel kaller byfolk slikt...)

Masse lykke til med fremtiden ❤️

Anonymkode: c1022...9d7

[Anonym bruker]

Noen liker livet på bygda, andre passer ikke til det. Jeg takler ikke at alle rundt meg vet hva jeg har gjort i alle tider, kjenner alle rykter, og vet hva jeg skal spise til middag i morgen. Jeg klarer det ikke. Bor nå i en av de største byene og elsker det! Det er strake motsetningen! 

Ta valget nå når ungene er små. Hadde det ikke vært godt med en ny start? 

Anonymkode: f4f31...3f3

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Var du skyld i noe av alt som har skjedd? Har du noen grunn til å skamme deg? 

Om ikke, hev huet og smil til verden. Si hei til de som tidligere var dine venner og konfronter de på direkten om de ikke hilser tilbake. Lag en liten tale for deg selv. Feks: «Hvorfor hilser du ikke tilbake? Har jeg egentlig gjort deg noe? For du vet at det som skjedde med xxx ikke angår oss og derfor ikke burde medføre at du ikke klarer si hei til meg på butikken!» type tale... 

For, om du velger flytte eller bli må du reise deg. Du må fyre opp selvtilliten og stå opp for deg selv. Og alle oss med litt kjennskap til bygda vet så vel at bygda trenger noen reale tilsnakk innimellom.

Jeg er selv innflytter, har «driti på leggen», skaffet meg endel uvenner osv, rett og slett fordi ting ikke fungerer likt her som de større stedene jeg kommer fra. Og unnskyld at jeg sier det, men det kan jeg leve fint med! Jeg har ikke vært slem med noen, men jeg har turt stille spørsmålstegn ved og uttalt meg om ting som tydelig har rystet enkelte miljøer. Vel, det kalles å bli voksen. Man kan ikke være enige med alle om ett og alt (og de på bygda må lære seg å skille sak fra person. Men, det er vanskelig når man har så mange hensyn å ta mtp familie, venner osv... Slik ting gjerne fungerer på bygda.... Alle i slekta bor her og de gir jobber til hverandre og må stå bak hverandre og backe uavhengig av egne meninger om saker. Hestehandel kaller byfolk slikt...)

Masse lykke til med fremtiden ❤️

Anonymkode: c1022...9d7

Hmmm, tja, hva skal man si. Mange vil påstå at jeg har skyld i noe av det som skjedde. At jeg har grunn til å skamme meg. Utroskap osv., er vel en gyldig grunn i dette samfunnet til å skamlegge en person. Men skal manøver i skam da? En person sa til meg en gang, da jeg sa jeg vurderte å flytte pga mistrivsel; ja, men du har jo selv satt deg selv i denne posisjonen. Hva skal det svaret være godt for? Er det akseptabelt å leve i skam, selv innan har handlet feil?

Selv om jeg personlig har lagt det bak meg nå, og helt ærlig har innsett at jeg ble hjernevasket til å gjøre ting feil, så har nok vennene mine blitt servert løgner på løgner fra en psykopat (denne eksen) og denne skammen er grunnen til at jeg blir utstøtt i bygda. Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke klarer å gå med hodet hevet og opplever en del angst. Man skal nok være en ekstremt tøff person for å offentlig gå ut og si at 'hei, eksen min, den kompisen dere forguder, han har fått dere til å tro at jeg er syndebukken og den onde i det hele. Men egentlig er han en manipulerende narsissist som gjør alt han kan for å få viljen sin.' Jeg risikerer å fremstå som desperat og gjøre vondt verre, frykter jeg, når hele bygda blir rundsnakket av denne mannen ved enhver anledning.

Jeg er vel ikke like tøff som deg  det kan jeg leve med. Men jeg vet ikke om jeg lever stort lenger med skammens sky hengende over meg. Og det å måtte møte tidligere bestevenninner, og bli totalt oversett. Imens de er bestiser med en psykopatisk eks. Det bryter meg ned.

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

Flytt! Langt. 

Små bygder kan sikkert være trygge og fine, de, men gjør du et halvt feiltrinn, eller kanskje enda mindre, så er du stempla for livet. For å si det sånn: been there, done that. Det tar ikke slutt. For å spare både deg selv og ikke minst barna: Flytt mens ungene er små. Unger tilpasser seg fort og lett. 

Du kommer aldri til å angre. Flytt langt nok til at ryktene ikke følger med på lasset. 

Anonymkode: 0693e...bcf

[Anonym bruker]

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hmmm, tja, hva skal man si. Mange vil påstå at jeg har skyld i noe av det som skjedde. At jeg har grunn til å skamme meg. Utroskap osv., er vel en gyldig grunn i dette samfunnet til å skamlegge en person. Men skal manøver i skam da? En person sa til meg en gang, da jeg sa jeg vurderte å flytte pga mistrivsel; ja, men du har jo selv satt deg selv i denne posisjonen. Hva skal det svaret være godt for? Er det akseptabelt å leve i skam, selv innan har handlet feil?

Selv om jeg personlig har lagt det bak meg nå, og helt ærlig har innsett at jeg ble hjernevasket til å gjøre ting feil, så har nok vennene mine blitt servert løgner på løgner fra en psykopat (denne eksen) og denne skammen er grunnen til at jeg blir utstøtt i bygda. Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke klarer å gå med hodet hevet og opplever en del angst. Man skal nok være en ekstremt tøff person for å offentlig gå ut og si at 'hei, eksen min, den kompisen dere forguder, han har fått dere til å tro at jeg er syndebukken og den onde i det hele. Men egentlig er han en manipulerende narsissist som gjør alt han kan for å få viljen sin.' Jeg risikerer å fremstå som desperat og gjøre vondt verre, frykter jeg, når hele bygda blir rundsnakket av denne mannen ved enhver anledning.

Jeg er vel ikke like tøff som deg  det kan jeg leve med. Men jeg vet ikke om jeg lever stort lenger med skammens sky hengende over meg. Og det å måtte møte tidligere bestevenninner, og bli totalt oversett. Imens de er bestiser med en psykopatisk eks. Det bryter meg ned.

Anonymkode: 4548f...383

Er skam så viktig, altså? Det er jo bare en intern følelse? 

Anonymkode: 23a21...051

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er skam så viktig, altså? Det er jo bare en intern følelse? 

Anonymkode: 23a21...051

Jo, det kan du si. Men dersom man føler at andre mener man BURDE skamme seg, og de behandler en deretter, så blir det en ganske omfattende følelse. 

HI

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

3 hours ago, Anonym bruker said:

Jo, det kan du si. Men dersom man føler at andre mener man BURDE skamme seg, og de behandler en deretter, så blir det en ganske omfattende følelse. 

HI

Anonymkode: 4548f...383

Føler også at skam er en viktig følelse.

Anonymkode: 6e849...1f3

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Føler også at skam er en viktig følelse.

Anonymkode: 6e849...1f3

Takk for anerkjennelse. Ofte hører man at man aldri skal skamme seg, stå for det man har gjort, ikke bry seg om hva andre mener, osv. Men skam er ofte pålagt av andre i form av sterk sosial kontroll (utestengelse, blikk, ryktespredning) og det blir en overveldende følelse. Spørsmålet er, hva gjør man med det?

HI

Anonymkode: 4548f...383

[Anonym bruker]

Flytt langt bort! Før ungene har slått skikkelig rot. Jeg bor på en mye større plass enn deg, men liten nok til at bygdedyret lever i beste velgående. Jeg har vært i gjennom nesten det samme. Hos meg var det usanne rykter. Man blir ikke mindre hatet for det. Etter 2 år gjorde hun som satte ut ryktene, noe verre enn det hun beskylde meg for. Plutselig begynte folk å snakk til meg igjen..men nå stoler jeg jo ikke lenger på noen😐. Angrer på at jeg ikke dro, da ungene var mindre!

Anonymkode: 351f4...b3d

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hmmm, tja, hva skal man si. Mange vil påstå at jeg har skyld i noe av det som skjedde. At jeg har grunn til å skamme meg. Utroskap osv., er vel en gyldig grunn i dette samfunnet til å skamlegge en person. Men skal manøver i skam da? En person sa til meg en gang, da jeg sa jeg vurderte å flytte pga mistrivsel; ja, men du har jo selv satt deg selv i denne posisjonen. Hva skal det svaret være godt for? Er det akseptabelt å leve i skam, selv innan har handlet feil?

Selv om jeg personlig har lagt det bak meg nå, og helt ærlig har innsett at jeg ble hjernevasket til å gjøre ting feil, så har nok vennene mine blitt servert løgner på løgner fra en psykopat (denne eksen) og denne skammen er grunnen til at jeg blir utstøtt i bygda. Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke klarer å gå med hodet hevet og opplever en del angst. Man skal nok være en ekstremt tøff person for å offentlig gå ut og si at 'hei, eksen min, den kompisen dere forguder, han har fått dere til å tro at jeg er syndebukken og den onde i det hele. Men egentlig er han en manipulerende narsissist som gjør alt han kan for å få viljen sin.' Jeg risikerer å fremstå som desperat og gjøre vondt verre, frykter jeg, når hele bygda blir rundsnakket av denne mannen ved enhver anledning.

Jeg er vel ikke like tøff som deg  det kan jeg leve med. Men jeg vet ikke om jeg lever stort lenger med skammens sky hengende over meg. Og det å måtte møte tidligere bestevenninner, og bli totalt oversett. Imens de er bestiser med en psykopatisk eks. Det bryter meg ned.

Anonymkode: 4548f...383

Man kan jo ikke alltid legge skylden på alle andre...? Hvis du var utro må du regne med reaksjoner uansett hvor du hadde bodd, slik er realiteten. Man skader sitt omdømme og man skader relasjoner rundt seg. Det er ikke bygdas skyld

Anonymkode: c1022...9d7

[Anonym bruker]

Jeg hadde flyttet. Og hvis ingen prater til deg nå, ser stygt på deg. Hvordan tror du det blir for barna da de blir større?

Jeg har selv bodd på bygda, og aldri igjen. Vi ble bare i 3 år, og det var bare for å pusse opp huset vi hadde kjøpt, så vi fikk best pris for det. Der vi bodde, så ville ikke engang folk prate med oss fra starten. Jeg kom jo fra Oslo, og var farlig.

Jeg har og flyttet helt alene til en by, hvor jeg og barna ikke kjente noen, men vi fikk alle venner, og jeg trives så mye bedre her. Ikke noe bygdedyr som sladrer.

Anonymkode: 50c55...5f9