Gravid og kreft

[Anonym bruker]

Jeg ville beholdt.

Anonymkode: 35f32...c4a

[Anonym bruker]

Hadde jeg brukt mange år med mannen for å bli gravid og var 10 uker på vei hadde jeg beholdt uansett.

Dør han hadde jeg hatt ungen.

Overlever han hadde vi hatt ungen.

Overlever han og hadde tvunget meg til abort ville jeg ikke hatt han uansett.

Anonymkode: e763e...cc5

[Anonym bruker]

Dere som konsekvent mener at abort er uaktuelt: har dere noensinne levd med en kreftsyk partner? 

Anonymkode: 86087...fce

[Anonym bruker]

Eg tenker at ein baby kan være ein god ting å glede seg over midt oppi dette ..kan være godt for han å glede seg over å bli pappa.

La han tenke på det !😊

Men tenker at du må være innstilt på å tåle å gå gravid uten å få så mykje støtte og hjelp .og kanskje ta i eit ekstra tak sjølv om du er trøtt og sliten.

 

 

Me fekk sjølv barn under kreftbehandling  i huset.

Det var vår store glede som alle gledet seg til og som blei vår solstråle i ein ellers tøff kvardag 😊

 

Ønsker dere all lykke til i tiden framover 

Anonymkode: ddcdc...263

[HvittHus]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dere som konsekvent mener at abort er uaktuelt: har dere noensinne levd med en kreftsyk partner? 

Anonymkode: 86087...fce

Jeg har vært kreftsyk selv. For min del ville abort ha vært aktuelt hvis min egen eller fosterets helse hadde stått på spill under kreftbehandlingen. Jeg diskuterte saken med min mann og han( og jeg) var soleklar på at det hadde vært uaktuelt å ta abort hadde vi vært i den situasjon TS er. Men det er vår vurdering basert på den informasjon TS gir. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Dere som konsekvent mener at abort er uaktuelt: har dere noensinne levd med en kreftsyk partner? 

Anonymkode: 86087...fce

Hadde du klart å beholde en mann (kreftsyk eller ikke) som hadde tvunget deg til å ta bort barnet dere sammen hadde brukt mange år på å lage?

Hvorfor skal ungen drepes, men far kjempe for sitt liv?

Anonymkode: e763e...cc5

[Anonym bruker]

Dette er et ønsket barn, et barn de har prøvd lenge for å få, da er 10 uker på vei mye altså.

Regner med hi har visst om barnet i ca 6 uker, 6 uker hvor hun har kjent kroppen endre seg, gledet seg, strøket seg på magen, småpratet til det som i hennes øyne allerede er et ønsket og høyt elsket barn. Da vil det jo føles som mord å ta abort, vet dere ikke hvordan man kan sørge over å miste et så ønsket barn?

Jeg tror den belastningen og sorgen det vil være for hi å fjerne barnet vil gjøre det mye vanskeligere å støtte partneren sin gjennom dette enn det er å støtte han som gravid.

Det er ikke en "celleklump", det er et høyt ønsket barn som hi har elsket fra testen viste positivt, det er ikke bare å skrape det ut og kaste det i søpla på sykehuset da altså.

Anonymkode: 2998d...94c

[Gullunger]

Jeg ville ikke tatt abort! Ønsker deg alt godt! 

[Anonym bruker]

Jeg har hatt kreft og for meg var den verste tanken den å potensielt skulle dø fra mine barn. Som en her opp sier hør med han hvorfor han ikke vil ha barnet. Fortell hvorfor du vil. Vær ærlig.

Samtidig tenker jeg det er lurt å ha tenkt igjennom det praktiske. Din mann kommer mest sannsynlig til å være dårlig en god stund. Du må kanskje klarer det meste hjemme i tillegg til eventuelle graviditetsplager. Du må passe på deg selv og babyen, være mor og en støttepartner for din mann. Mange roller som alle krever mye. Har dere nettverk rundt dere som kan hjelpe til med ting?

Lykke til

Anonymkode: 3a02d...194

[Anonym bruker]

Jeg gjentar: Drit i dette anonyme forumet hvor ingen kjenner dere og deres situasjon. Snakk med noen som kjenner dere, eller profesjonelle. 

 

Anonymkode: 7f446...58e

[Anonym bruker]

Jeg har to i nær familie som har gått gjennom lymfekreftbehandling - det har gått helt fint med begge to, selv den som hadde den varianten med dårligst utsikter. Ene paret var i nesten samme situasjon som dere, HI. Ikke barn fra før, så kom graviditeten og kreftdiagnosen på samme tid. De valgte å beholde barnet. Det var tøffe tak for dem begge i den perioden. Han var syk og reagerte ikke bra på diagnosen, hun ble veldig dårlig i svangerskapet. Men de kom seg gjennom det, og de kom seg gjennom det styrket. Og barnet var positiv og fremtidsrettet å holde fokuset på. De slet en del med forholdet da hun gikk gravid og han gikk til behandling, men de passet på å hele tiden få hjelp av fagpersoner. De hadde bl.a. mange timer hos kreftsykepleier, både hver for seg og sammen, noe som hjalp dem veldig da de hadde det tøft. Begge var i dårlig form, og de hadde vanskelig for å støtte hverandre i perioder, men samtalene hjalp dem gjennom det. De har faktisk fått flere barn helt på egen hånd etter dette også. Det andre paret var i nesten samme situasjon, barnet var veldig lite da kreftdiagnosen kom. Men det har gått bra der også.

Mitt beste råd er at dere får noen å snakke med umiddelbart. Ta kontakt med sykehuset din mann skal behandles på og be om rask time til kreftsykepleieren. Din mann fikk diagnosen i dag, det er et sjokk, det er veldig skremmende, han møter nok litt seg selv i døra mentalt med at han vil gjøre alt han kan for å leve og samtidig så ser han realistisk på det at det ikke er sikkert han vil det. Da kommer mange tanker, bl.a. det om ansvar for de han er glad i. Jeg kan tenke meg at det for han i dag er veldig overveldende med alt på en gang. Da er det lettere å velge bort alle "kompliserende faktorer", som det å få sitt første barn vil være for ham. Han vet ikke hvordan formen hans vil være, han vet ikke om han takler farsrollen og være syk samtidig, hvordan vil du greie deg om du blir alene med barna osv. Akkurat nå føler han nok en enorm usikkerhet og føler han ikke har kontroll på noe. Da er det fort gjort å ty til "lettvinte løsninger" for å kvitte seg med en av bekymringene, selv om det kanskje ikke er det han egentlig ønsker.

Når det barnet du bærer på er et ønsket barn for dere begge så tror jeg det blir veldig feil å ta abort, også for mannen din, selv om han kanskje føler det slik akkurat her og nå. På lang sikt tror jeg det er større sjanse for at han blir glad for barnet.

Ha stor toleranse for hverandre i tiden fremover, masse tålmodighet og forståelse. Og snakk sammen, aldri slutt å snakke sammen! Og ring mandag for å få time til kreftsykepleier på sykehuset eller i kommunen der dere bor.

 

Anonymkode: 79c48...aa9

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at det blir tøft uansett og selvfølgelig vil jeg støtte mannen min.. 

Er det stygt å tenke at man vil ha barn med den man elsker selv om man kan miste han da? 

 

Jeg er nok bare 10 uker på vei, men altså bare rock uker igjen til vi bør vite hva vi skal gjøre da.. blr jo være enig.. 

 

kan baby ha en positiv effekt for å holde motet oppe feks,? 

Anonymkode: 93e10...2fc

Ja, jeg kjenner personlig til noen som var i din situasjon, og barnet var definitivt noe positivt oppe i det hele, noe å leve og kjempe for. Når det ble født ga det dem små kuler i det dystre, et barn lar seg jo ikke påvirke av sykdommen og kan hjelpe å ta fokuset vekk inne imellom. Et lite barn er jo ikke så krevende heller, så du kan ta det med og fremdeles være til stede for mannen.

Litt annen situasjon, men min mann fikk hjerneblødning rett før fødsel til vårt tredje barn. Hadde to som også var små, og som bare kunne besøke faren i små doser. Men minstegutt hadde jeg med meg hele tiden når jeg var hos han. Det er ikke tvil om at det å ha sin nyfødte sønn i nærheten ga mannen min pågangsmot og ekstra giv til å kjempe seg gjennom hard opptrening, operasjoner, depresjon og annet som fulgte med sykdommen.

Lykke til uansett hva som skjer, med den kampen dere har foran dere 💙

Anonymkode: dd82b...5d7

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Wow, ikke her en gang blir mannens ønske respektert. Han trenger deg nå. Han kan potensielt DØ, og ønsker å ha fullt fokus på seg selv. Ved å beholde så vil han rives mellom fokus på seg selv og dette barnet. Tenk hvis barnet er alvorlig sykt, hva da? Hvem skal være der for mannen din, mens du passer på det alvorlig syke barnet? Stakkars, stakkars mann. For en egoistisk dame han har funnet seg. Skjerp deg. 

Anonymkode: 38893...55e

Dust!

Hadde IKKE tatt abort. Det at mannen KAN dø er bare desto større grunn til å beholde.

Anonymkode: 49e98...83a

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke tatt abort. Dette er jo tydelig et veldig etterlengtet barn for dere begge to. I mine øyne blir det helt feil å snu og ta abort.

Husk hi, at det faktisk er ditt valg. Det er du som skal måtte leve med det. Og føler du for å beholde, så gjør du det.

Anonymkode: 08cf3...424

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dust!

Hadde IKKE tatt abort. Det at mannen KAN dø er bare desto større grunn til å beholde.

Anonymkode: 49e98...83a

Så han kan ikke få lov til å bestemme selv om han skal ha et barm han dør fra? Du er bare patetisk 

Anonymkode: 38893...55e

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så han kan ikke få lov til å bestemme selv om han skal ha et barm han dør fra? Du er bare patetisk 

Anonymkode: 38893...55e

Nei det er alltid den som er gravid som bestemmer over sin egen kropp.

Anonymkode: e763e...cc5

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så han kan ikke få lov til å bestemme selv om han skal ha et barm han dør fra? Du er bare patetisk 

Anonymkode: 38893...55e

Er det noe som er patetisk så er det å bli tvunget til en abort man ikke ønsker. Jeg kunne aldri drept barnet mitt som jeg hadde gledet meg sånn til.

Anonymkode: e52f8...0fa

[Himmel og hav]

Kjære dere, for en vanskelig situasjon dere har havnet i. Jeg skal ikke mene noe om hva som blir riktig i denne situasjonen, for det er det bare dere to som kan finne ut av. Jeg vil bare oppfordre dere til å ikke ta noen irreversible avgjørelser før dere vet noe mer. Lymfekreft kan være så mangt. Jeg kjenner noen som har en form som ikke er mulig og helbrede, men som han heller ikke vil dø av. Behandlingen består hovedsaklig i å holde immunforsvaret i orden og gå til legekontroller med noen måneders mellomrom. Vent til dere vet mer. Snakk med fagfolk og ta vare på hverandre.