Er dere redd for døden?

[Anonym bruker]

35 minutter siden, MammantilNurket skrev:

Hvordan er det mulig å ikke være redde fir å dø? Døden er slutten, kroken på døren, finito .... det skjer ingenting etter døden. Man slutter og finnes også blir man glemt.

Har i perioder ekstrem dødsangst, både på egne og andres vegne. Våkner om natten og får ikke puste fordi jeg er så redd. Det ble litt bedre en periode etter at jeg så enteportasje på TV fra et sykehjem med en gjeng skrøpelige  gamlisser.  Det hadde det utrolig kjipt på sykehjemmet. Begge alternativene er ille: Enten dø ung eller tilbringe alderdommen på hjem fordi omgivelsene betrakter deg som verdiløs. Nå alternerer jeg mellom det å vare redd for å dø og redselen for å bli gammel.

 

Det der må du bare snu til redsel for ikke å _leve_ Hva er poenget med livet om man skal gå rundt og være redd for det uunngåelige; døden? Vil heller være redd for å ikke leve skikkelig, ikke passe på å nyte her og nå og det livet vi har. Døden kommer før eller senere, men det kan man ikke bruke så mye tid på å tenke på. 

Anonymkode: 359f7...65b

[Anonym bruker]

3 timer siden, grønteple skrev:

Ikke redd for å dø, for da får jeg være sammen med datteren min! 💖

😢😢😢

Anonymkode: e187f...daa

[Anonym bruker]

Ikke redd for å dø, men redd for å ikke være her sammen de jeg elsker, redd for at min datter skal måtte vokse opp uten en mor. 

Anonymkode: 25cf2...7d1

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å dø. Jeg Jan ikke se for meg at jeg skal slutte å eksistere og bare bli borte. Det føles merkelig og skummelt at jeg, meg, skal være borte. Og så etterhvert er det ingen som husker min eksistens og så er jeg bare et menneske som forsvant. Jeg er livredd for å ikke eksistere mer. 

Anonymkode: 7d9c5...904

[Modesty Blaise.]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg ser heller ingen grunn til at jeg skal kaste bort verdifull tid på å tenke på noe som er uungåelig. Jeg vil heller gjøre det meste ut av den tiden jeg er her, og tenke på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg har lyst til å dø, og jeg håper at det ikke skjer før jeg har blitt gammel og er fornøyd med livet. Jeg håper jeg får vært her for både barn og eventuelle barnebarn, og planlegger å ha det best mulig, lengst mulig.

Men å bekymre meg for noe jeg ikke får gjort en ting med ser jeg som helt bortkastet. 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å dø, faktisk gleder jeg meg til å dø. Men her har livet mitt vært grusomt fra jeg ble født, til nå. Og jeg føler at livet har bare vært en eneste hard kamp. Jeg har kjent på glede og lykke innimellom, men aldri lenge, for da skjer det alltid noe grusomt som tar fra meg all glede. Så må jeg jobbe for å reise meg opp igjen. Og sånn fortsetter det.

Jeg tror på karma og reinkarnasjon, så tror heller ikke livet er slutten, tror jeg blir født på ny. Og håper virkelig jeg får ett bedre liv.

Så går jeg til psykolog ukentlig, og jobber fortsatt for å få det bedre. For jeg vil gjerne være lykkelig, og ha det bra.

Anonymkode: 38cf4...3fb

[Anonym bruker]

Er redd for veien dit.....om den blir langvarig. Har mistet både søsteren min og faren min i kreft, og det var utrolig tøft på slutten. En skikkelig dødskamp, der de slet med pusten. Er 100% for aktiv dødshjelp. Skulle jeg bli alvorlig syk en gang så vil jeg gjerne få avslutte når jeg får nok.

Anonymkode: 43c48...c4d

[Anonym bruker]

Jeg tror på et liv etter døden, og har også fått oppleve å se inn i himmelen flere ganger. Den følelsen er umenneskelig fantastisk. Har møtt Jesus og sett spesielle historiske mennesker som er døde, i himmelen. Men jeg har også sett Satan, og vet at det finnes et helvete. 

Har møtt flere jeg kjenner også, som er døde, i drømmer om natta. Den ene var en gammel familievenn, han tror jeg ikke trodde på Gud, han kom inn i stua hjemme hos oss, men han var helt grå. Jeg spurte han hvordan han hadde det, han svarte: "ikke så bra". Og så fikk jeg ikke lov av noen å spørre mer. Den andre jeg møtte var en nær slektning som ble drept, jeg fikk aldri tatt farvel. Han kom til meg i drømmer, holdt meg og tok farvel. Han hadde hvite skinnende klær på seg. han var egentlig i himmelen, men hadde fått lov av Gud å komme og si farvel til meg, da vi sto hverandre nært. Det mest spesielle er at akkurat samme natt hadde moren min også drømt at denne slektningen kom til henne og snakket til henne. Jeg og moren min bodde på hver vår kant av Norge. 

Natta da moren min døde, lå søsteren hennes i senga si i en helt annet by, og klarte ikke sove. Hun har alltid sovet godt, men den natta var hun våken. Så fikk hun vite at mamma var død, da skjønte hun hvorfor hun ikke sovnet. De sto hverandre veldig nært. 

Jeg skjønner ikke at folk ikke tror på et liv etter døden! Hvorfor skulle ting ende her? 

Anonymkode: 4894b...742

[Anonne]

5 timer siden, hilde og gutta skrev:

Nei, jeg er ikke redd for döden. Jeg ligger å venter på den nå, Siden jeg har avsluttet min behandling. Har ikke noe mer å gjöre. Det eneste jeg ikke vil er å forlate mine barn og mann.

💔🌹

[Anonym bruker]

5 timer siden, hilde og gutta skrev:

Nei, jeg er ikke redd for döden. Jeg ligger å venter på den nå, Siden jeg har avsluttet min behandling. Har ikke noe mer å gjöre. Det eneste jeg ikke vil er å forlate mine barn og mann.

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 51440...89d

[Anonym bruker]

4 timer siden, MammantilNurket skrev:

Hvordan er det mulig å ikke være redde fir å dø? Døden er slutten, kroken på døren, finito .... det skjer ingenting etter døden. Man slutter og finnes også blir man glemt.

Har i perioder ekstrem dødsangst, både på egne og andres vegne. Våkner om natten og får ikke puste fordi jeg er så redd. Det ble litt bedre en periode etter at jeg så enteportasje på TV fra et sykehjem med en gjeng skrøpelige  gamlisser.  Det hadde det utrolig kjipt på sykehjemmet. Begge alternativene er ille: Enten dø ung eller tilbringe alderdommen på hjem fordi omgivelsene betrakter deg som verdiløs. Nå alternerer jeg mellom det å vare redd for å dø og redselen for å bli gammel.

 

Har du vurdert å få hjelp for den angsten? Kan være verdt det.

Jeg hadde veldig dødsangst noen år som barn. Men så begynte jeg å oppleve veldig mye "merkelig", jeg begynte å vite når noen i familien skulle dø, og det stemte alltid. Flere merkelige hendelser som ikke kan bortforklares førte til at jeg er blitt sikker på at det er noe mer. Jeg holdt nesten på å dø en gang, og da opplevde jeg også noe som viste meg at det ikke var noe å være redd for. Men selv om man ikke tror at det er noe mer, så tenker - hvis det finnes noe mer etter døden, da dør man jo egentlig ikke, men hvis det virkelig ikke er noe mer, da er det jo ingenting, og ingenting er ikke noe å være redd for.

Anbefaler deg å søke hjelp, for når du våkner om natten og ikke får puste pga. dette så er du rimelig hardt rammet. Men du trenger ikke ha det slik!

Anonymkode: d637f...8f5

[MammantilNurket]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du vurdert å få hjelp for den angsten? Kan være verdt det.

Jeg hadde veldig dødsangst noen år som barn. Men så begynte jeg å oppleve veldig mye "merkelig", jeg begynte å vite når noen i familien skulle dø, og det stemte alltid. Flere merkelige hendelser som ikke kan bortforklares førte til at jeg er blitt sikker på at det er noe mer. Jeg holdt nesten på å dø en gang, og da opplevde jeg også noe som viste meg at det ikke var noe å være redd for. Men selv om man ikke tror at det er noe mer, så tenker - hvis det finnes noe mer etter døden, da dør man jo egentlig ikke, men hvis det virkelig ikke er noe mer, da er det jo ingenting, og ingenting er ikke noe å være redd for.

Anbefaler deg å søke hjelp, for når du våkner om natten og ikke får puste pga. dette så er du rimelig hardt rammet. Men du trenger ikke ha det slik!

Anonymkode: d637f...8f5

Angsten i seg selv er ikke farlig. Det er ekkelt der og da, men heldigvis ufarlig. Angsten kan ikke skade meg. Det er bare å bli med angstbølgen til toppen også flater det ut. Noen ganger går det en liten faen i meg og jeg tenker: "Bring it on, bitch ... er dette alt du har?" og lar det stå til. 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei! Eneste er at jeg ikke vil dø fra barna mine ❤️

Jeg blir kalt dødsengelen av slekt og venner fordi jeg sitter hos de døende. Ser døden som en helt naturlig ting og til og med som en befrielse for enkelte..

Har selv vært død to ganger.

[Mandala]

Jeg har også alltid hatt et distansert forhold til døden. Ingen ordentlig nære personer har dødd. Jeg har mistet besteforeldre, men de var gamle og hadde levd sine liv. Nå når jeg er i midten av 30-årene har det gått opp for meg at jeg antakelig ikke kan leve i den boblen særlig mye lenger, og det skremmer meg. Jeg kjenner litt på at det må jo nærme seg mer og mer at jeg også mister noen som står meg ordentlig nær. Jeg bytter mellom å tenke at døden er naturlig og absolutt ikke noe farlig, til å synes det er grusomt å tenke på å miste noen jeg er glad i/ "avhengig av". Jeg er også redd for hvordan barna mine, spesielt det ene, vil klare seg om jeg dør tidlig. 

[Anonym bruker]

Jeg var i mange år alvorlig deprimert og lengtet etter å dø. Hadde aldri vært glad for livet mitt. Var ikke redd, og ønsket bare å aldri våkne mer eller å bli påkjørt av toget eller noe. Det var liksom ingenting som betydde noe. Til slutt prøvde jeg å ta mitt eget liv for jeg orket ikke å våkne opp til en eneste ny dag igjen. Men jeg mislyktes og det er jeg jo glad for i dag, over 20 år senere! 

Det er jo så mye interessant der ute, og jeg har så mye gøy! Jeg er vel en av de mest lykkelige mennesker jeg vet om.  Er så utrolig glad i barna mine og spent på å se hva som skjer framover, hva det blir av dem når de blir voksne. Har så mye kjærlighet og nysgjerrighet som jeg håper jeg blir så gammel at jeg får brukt opp før jeg dør... At jeg er sliten og klar for å  dø når den tid kommer, og at ingen trenger meg mer da. Jeg er redd for å dø på en dramatisk og vond måte, men ikke redd for å være død. Redd for at jeg'et mitt blir borte, men jeg kommer jo ikke til å vite det likevel hvis det ikke er noe etter døden. Man har jo vært ikke født også, og det er jo en slags trøst at det ikke er noe man husker som ille, hvis dere skjønner hva jeg mener... 

Anonymkode: 6666b...978

[Anonym bruker]

Ikke redd for døden i seg selv. Da er jo alt bare over. Ingen himmel og ingen møte med nære og kjære, bare ingenting før vi brytes ned og tar del i noe annet i kretsløpet. 

Det er veien til døden som er skummel. Spesielt tanken på langsom og pinefull død. Håper derfor på at aktiv dødshjelp skal komme her til lands også. 

Anonymkode: 3a4ca...1c2

[Anonym bruker]

6 timer siden, MammantilNurket skrev:

Hvordan er det mulig å ikke være redde fir å dø? Døden er slutten, kroken på døren, finito .... det skjer ingenting etter døden. Man slutter og finnes også blir man glemt.

Har i perioder ekstrem dødsangst, både på egne og andres vegne. Våkner om natten og får ikke puste fordi jeg er så redd. Det ble litt bedre en periode etter at jeg så enteportasje på TV fra et sykehjem med en gjeng skrøpelige  gamlisser.  Det hadde det utrolig kjipt på sykehjemmet. Begge alternativene er ille: Enten dø ung eller tilbringe alderdommen på hjem fordi omgivelsene betrakter deg som verdiløs. Nå alternerer jeg mellom det å vare redd for å dø og redselen for å bli gammel.

 

Dette er DIN mening om døden, du vet det? Jeg har helt andre meninger og tanker om hva som skjer etter døden. Vet du hva? Ingen av oss vet det....

Så du har glemt alle de du kjente som er døde i dag? Ingen minner som man snakker om? 

trist da!

Anonymkode: b4a90...ce7

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg til å treffe min sønn - men tiden er ikke riktig ennå. Det første året, var det det eneste jeg ville. 

Istedenfor bærer jeg ham i mitt hjerte og jeg kjenner at han er der. Jeg tror ikke lengre på døden. Vi møtes igjen - når tiden er inne. Livet er ikke slutt etter døden. Den dagen ingen husker meg lengre, den dagen er mitt liv slutt. 

Anonymkode: f9cdb...4ac

[Evablaum]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg gleder meg til å treffe min sønn - men tiden er ikke riktig ennå. Det første året, var det det eneste jeg ville. 

Istedenfor bærer jeg ham i mitt hjerte og jeg kjenner at han er der. Jeg tror ikke lengre på døden. Vi møtes igjen - når tiden er inne. Livet er ikke slutt etter døden. Den dagen ingen husker meg lengre, den dagen er mitt liv slutt. 

Anonymkode: f9cdb...4ac

Oi, det var fint sagt det på slutten der🤔

[Gjest Hercule Poirot]

Nei, jeg er ikke redd for døden. Men jeg håper å få leve og oppleve at mine barn blir voksne først. 

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Eh....du vil ikke bli eldre?

Anonymkode: b4a90...ce7

Jo da. Hadde vært fint å bli 80-90 år men som sagt så kjenner jeg så mange som har gått bort altfor tidlig så dersom jeg lever til jeg blir 70 så er jeg fornøyd. Tar det ikke som en selvfølge lenger at jeg kommer til å leve lenge. Er glad hver dag jeg lever og er frisk.

Anonymkode: 9cfe2...c09

[Anonym bruker]

Jeg har vært på andre siden og der er uendelig vakkert, fredfylt og harmonisk. Ingen frykt eller hat, bare kjærlighet. Når man er der så er det som å våkne fra en drøm, som om livet her nede er en "drømmetilstand" og når vi dør så våkner vi til vårt egentlige liv.

Anonymkode: 549e1...cd1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært på andre siden og der er uendelig vakkert, fredfylt og harmonisk. Ingen frykt eller hat, bare kjærlighet. Når man er der så er det som å våkne fra en drøm, som om livet her nede er en "drømmetilstand" og når vi dør så våkner vi til vårt egentlige liv.

Anonymkode: 549e1...cd1

Jeg kunne virkelig ønske at jeg klarte å ha en sterk tro på at det er slik det blir. men jeg tror man må ha opplevd det for å virkelig tro.

Møtte du noen igjen?

HI

Anonymkode: cc8bd...cb1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært på andre siden og der er uendelig vakkert, fredfylt og harmonisk. Ingen frykt eller hat, bare kjærlighet. Når man er der så er det som å våkne fra en drøm, som om livet her nede er en "drømmetilstand" og når vi dør så våkner vi til vårt egentlige liv.

Anonymkode: 549e1...cd1

Jeg synes det er litt skummelt å tenke på hvis der er slik du beskriver. At det å dø bare er å skifte tilholdssted, at man aldri slipper totalt. Jeg vil at det skal være som å skru av en bryter.

Anonymkode: 8f47c...977

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er litt skummelt å tenke på hvis der er slik du beskriver. At det å dø bare er å skifte tilholdssted, at man aldri slipper totalt. Jeg vil at det skal være som å skru av en bryter.

Anonymkode: 8f47c...977

Jeg vil at det skal være som i Brødrene Løvehjerte.. Nangijala og Nangilima..

HI

Anonymkode: cc8bd...cb1