Livet mitt tar snart slutt

[Anonym bruker]

Jeg har levd et liv uten nære venner eller familie,  nå skal jeg snart dø.  Eg er 25 år og har kreftdiagnose med tre mnd forventet levetid igjen. 

Jeg var uønsket da jeg ble født så jeg havnet på et veldig dårlig barnehjem (dette var i utlandet). Jeg havnet på gata som 4-åring. Levde på gata til jeg var 9 år uten noen nære venner men med et slags felleskap til noen andre mennesker der.

Havnet på et annet barnehjem og ble adoptert til Norge som 9 åring. 

Av mine adoptivforeldre fikk jeg mat og husrom men de klarte av en eller annen grunn aldri å vise følelser. De sa aldri noe positivt til meg og tok aldri initiativ til en klem.  Husker jeg prøvde å klemme min adoptivmor en eneste gang, da ble hun stiv og rar og strittet imot. Eg kan huske jeg var såret lenge over det. 

Adoptivfar sa ingenting og var mye bortreist. Han kunne bli voldelig så jeg holdt meg unna.  Satt altfor mye på rommet mitt alene. 

De hadde ikke andre barn.  Min adoptivmor døde da jeg var 15 år. 

Jeg hadde ingen venner på skolen,  jeg snakket dårlig norsk så ingen ville prate med meg.  Jeg var sjenert og tok heller ikke kontakt med andre.  Jeg ble litt mobbet,  men mest oversett. 

På fritida var jeg alltid alene. Jeg skulle prøve på videregående,  men klarte iklke fullføre,  det ble for vanskelig siden jeg hang sånn etter med skolearbeidet og språket.  Jeg fikk jo ingen undervisning før jeg var 10 år. Det var ikke de andre ungdommenes feil at det var slik fatt med meg. 

Jeg kan huske jeg gråt da de andre ble russ. Jeg satt på rommet mitt å kunne høre russebilene kjøre forbi ute på gata. 

Jeg har hatt 2 forskjellige arbeidsplasser,  den første i en stor butikk.  Der fikk jeg litt kontakt med to eldre damer som også jobbet der.  Vi kunne prate litt på pauserommet,  det var så hyggelig.  Jeg likte meg godt, tenkte jeg ville ha den arbeidsplassen for alltid. 

Dessverre ble jeg oppsagt pga nedskjæringer. Min andre arbeidsplass var på et lager der jeg jobbet for det meste alene.  Nå er jeg sykmeldt pga kreft. 

Jeg bor i en liten hybel,  føler jeg har såvidt startet mitt voksne liv. Jeg har prøvd å pynte litt her,  lage det hjemmekoselig. Jeg hadde et ønske om å få meg venner som jeg kunne invitere hit. 

Jeg ønsket meg sånn et barn jeg kunne elske,  det er det verste.  Jeg får aldri leve lenge nokk til å få barnet mitt. Barnet mitt som jeg har tenkt på i så mange år. 

Jeg har gitt beskjed til huseier om at jeg må flytte ut,  jeg kommer til å tilbringe siste tiden på sykehuset siden min helsetilstand forverrer seg. 

Alene..  uten pårørende. 

Den eneste jeg kjenner er min alkoholiserte adoptivfar som ikke bryr seg om å snakke med andre mennesker. 

Jeg beklager at jeg deler dette her.. 

Har hatt noen få timer med psykolog,  bortsett fra det har jeg ikke snakket med noen om livet mitt før. 

Anonymkode: 99805...d95

[Anonym bruker]

Så vondt, jeg har ikke ord! Alt jeg kan gjøre er å sende deg en klem. Ingen skal måtte behøve å dø ensom. 

Anonymkode: 2b688...203

[Anonym bruker]

Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: 35587...84d

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du, HI?

 

Anonymkode: de271...3e8

[Anonym bruker]

❤❤❤

Hvor bor du? Kanskje noen her inne kan være en støtte for deg den siste tiden?

Anonymkode: b081e...f18

[Anonym bruker]

Så trist å lese dette😢 føler med deg❤️

Anonymkode: a4a24...8dd

[Anonym bruker]

Kjære, kjære deg. Bor du på sentrale Østlandet og ønsker å møte en medsøster så vil jeg mer enn gjerne treffe deg ❤️ 

Anonymkode: 4de4b...583

[Anonym bruker]

Dette var grusom lesing, og jeg får helt vondt i meg. Forferdelig at jeg ikke når deg på andre siden av skjermen og får gitt deg en klem. Ord blir fattige desverre.

Noe beklagelse trenger du ikke komme med.

Stor klem til deg. Ingen skal komme i en slik situasjon du er i nå. Har selv erfaring som pårørende, og håper du møter noen av de samme i helsesektoren som vi møtte på. Det jobber fantastiske mennesker på sykehusene, og selv om dette kan virke som en litt mager trøst må du huske på at du ikke blir alene. 

Anonymkode: 4506d...b72

[soleia]

Vil sende deg ein god klem, dette var vondt å høyre.

[Anonym bruker]

For en utrolig trist historie❤️ Mine beste tanker går til deg.

Anonymkode: 91fce...d61

[Anonym bruker]

Hvor bor du? Vil gjerne være der for deg.

Anonymkode: 82b66...305

[Anonym bruker]

Så vondt å lese, HI. Jeg er lei meg for at du har det slik. Gode tanker sendes din vei ❤️

Anonymkode: 873fd...444

[Anonym bruker]

Jeg får så lyst til bare å gi deg en stor god klem og være der for deg ❤️

Anonymkode: ae809...163

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor i landet bor du, HI?

 

Anonymkode: de271...3e8

Jeg spurte fordi jeg kan være der for deg om du bor i nærheten av Oslo <3

Anonymkode: de271...3e8

[Anonym bruker]

Så trist, sender over en god klem <3

Anonymkode: d2031...349

[Anonym bruker]

Dette var vond lesning. Ingen skulle måtte Være ensomme som deg. Vil du si hvor du hører til og om du ønsker noe støtte? 

Anonymkode: 436d8...6a1

[Anonym bruker]

Så trist å lese. Sender mange klemmer til deg. Jeg bor i Haugesund om du trenger en venn.

Anonymkode: 02517...7c8

[Monica]

Så utrolig trist. Ingen burde ha det som det, og spesielt ikke på slutten av livet. Hvor i landet bor du? Både jeg, og sikkert flere her inne, vil gjerne treffe deg.

[Anonym bruker]

Mange skriver at de vil treffe deg, hi, hvorfor svarer du ikke?

Anonymkode: 50589...c36

[Anonym bruker]

Jeg bor i Bergen. Treffer deg gjerne. Er noen år eldre enn deg men ung til sinns og en god venn 😊

Anonymkode: cffbb...d5c

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange skriver at de vil treffe deg, hi, hvorfor svarer du ikke?

Anonymkode: 50589...c36

Det kan godt hende hun trenger tid. Eller kanskje bare ønsker å få lufter alle tanker og følelser her inne. Vi skal ikke mase på henne.

Anonymkode: 4de4b...583

[Anonym bruker]

Dette var utrolig trist å lese. Sender deg en kjempestor klem. Ønsker deg alt godt

Anonymkode: a0dde...dab

[Anonym bruker]

Klem❤️

Anonymkode: 048d4...7ea

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har levd et liv uten nære venner eller familie,  nå skal jeg snart dø.  Eg er 25 år og har kreftdiagnose med tre mnd forventet levetid igjen. 

Jeg var uønsket da jeg ble født så jeg havnet på et veldig dårlig barnehjem (dette var i utlandet). Jeg havnet på gata som 4-åring. Levde på gata til jeg var 9 år uten noen nære venner men med et slags felleskap til noen andre mennesker der.

Havnet på et annet barnehjem og ble adoptert til Norge som 9 åring. 

Av mine adoptivforeldre fikk jeg mat og husrom men de klarte av en eller annen grunn aldri å vise følelser. De sa aldri noe positivt til meg og tok aldri initiativ til en klem.  Husker jeg prøvde å klemme min adoptivmor en eneste gang, da ble hun stiv og rar og strittet imot. Eg kan huske jeg var såret lenge over det. 

Adoptivfar sa ingenting og var mye bortreist. Han kunne bli voldelig så jeg holdt meg unna.  Satt altfor mye på rommet mitt alene. 

De hadde ikke andre barn.  Min adoptivmor døde da jeg var 15 år. 

Jeg hadde ingen venner på skolen,  jeg snakket dårlig norsk så ingen ville prate med meg.  Jeg var sjenert og tok heller ikke kontakt med andre.  Jeg ble litt mobbet,  men mest oversett. 

På fritida var jeg alltid alene. Jeg skulle prøve på videregående,  men klarte iklke fullføre,  det ble for vanskelig siden jeg hang sånn etter med skolearbeidet og språket.  Jeg fikk jo ingen undervisning før jeg var 10 år. Det var ikke de andre ungdommenes feil at det var slik fatt med meg. 

Jeg kan huske jeg gråt da de andre ble russ. Jeg satt på rommet mitt å kunne høre russebilene kjøre forbi ute på gata. 

Jeg har hatt 2 forskjellige arbeidsplasser,  den første i en stor butikk.  Der fikk jeg litt kontakt med to eldre damer som også jobbet der.  Vi kunne prate litt på pauserommet,  det var så hyggelig.  Jeg likte meg godt, tenkte jeg ville ha den arbeidsplassen for alltid. 

Dessverre ble jeg oppsagt pga nedskjæringer. Min andre arbeidsplass var på et lager der jeg jobbet for det meste alene.  Nå er jeg sykmeldt pga kreft. 

Jeg bor i en liten hybel,  føler jeg har såvidt startet mitt voksne liv. Jeg har prøvd å pynte litt her,  lage det hjemmekoselig. Jeg hadde et ønske om å få meg venner som jeg kunne invitere hit. 

Jeg ønsket meg sånn et barn jeg kunne elske,  det er det verste.  Jeg får aldri leve lenge nokk til å få barnet mitt. Barnet mitt som jeg har tenkt på i så mange år. 

Jeg har gitt beskjed til huseier om at jeg må flytte ut,  jeg kommer til å tilbringe siste tiden på sykehuset siden min helsetilstand forverrer seg. 

Alene..  uten pårørende. 

Den eneste jeg kjenner er min alkoholiserte adoptivfar som ikke bryr seg om å snakke med andre mennesker. 

Jeg beklager at jeg deler dette her.. 

Har hatt noen få timer med psykolog,  bortsett fra det har jeg ikke snakket med noen om livet mitt før. 

Anonymkode: 99805...d95

Sender en god klem til deg.Jeg bor i Stavanger og vil gjerne være en støttende venn.

Anonymkode: bc42e...287

[glalaksen]

Så hjerteskjærende å lese. Jeg vil gjerne treffe deg❤