Vi som velger bort barna våre...

[Anonym bruker]

På kvinnedagen leste jeg en artikkel om en gruppe mødre som hadde valgt bort luksus for å kunne være hjemme med barna sine. Barna er det viktigste vi har, og de ofret derfor karriere for å få tid med barna.

 

Dette er en av mange liknende artikler

 

Og hver gang jeg leser en slik artikkel, så sitter jeg med en bismak. For det er en polarisering. Der man har mødrene som ofrer karriere og luksus for å bruke tid på det viktigste i livet - barna... så har man de andre mødrene, som da velger karriere foran tid med barna.. Eller?

 

Er det et valg?

 

I Norge så er utgiftsnivået så høyt at to normale inntekter trengs for å dekke utgiftene. Lån til hus får man ikke hvis man ikke har to inntekter..

 

Dette er ikke snakk om et valg mellom barna og luksus. Det er for de aller fleste ikke et valg. Og jeg leser disse historiene om mødrene som ofrer karriere for at barna skal ha en god barndom så føler jeg samtidig at de sier at mine barn ikke har en god barndom.

 

Jeg jobber lange dager, reiser en del i jobben. Esker jobben min, men er samtidig helt avhengig av inntekten min for at vi skal kunne beholde den shabby bilen vår og oppussingsobjektet av et hus. Jeg prioriterer å ta sommerferie 5 uker, og tar noen ubetalte fridager for å få påske og jul til å gå opp.. men da merkes det.

 

Så det å velge å være hjemme med barn er virkelig ikke noe offer, det er en mulighet.. en mulighet som ikke alle har. Jeg syns det er supert at noen velger det, og at de har anledning til det.

 

Samtidig vet jeg at samfunnsøkonomien hadde kjørt seg helt fast hvis alle mødre valgte det samme. Så det er egentlig vi som jobber som gjør offeret her.. syns jeg.. Og jeg er helt sikker på at barna våre har en like god barndom som dem som har hjemmeværende mødre.

 

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er så relevant hvorvidt mor er på jobb i barnehagetiden eller om hun er på trening og cafe. For de som "prioriterer barna" gjør jo ikke det i større grad enn vi som jobber, derimot er det mye selvprioritering.

 

Anonymous poster hash: 36c21...187

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er så relevant hvorvidt mor er på jobb i barnehagetiden eller om hun er på trening og cafe. For de som "prioriterer barna" gjør jo ikke det i større grad enn vi som jobber, derimot er det mye selvprioritering.

 

Anonymous poster hash: 36c21...187

For ordens skyld var dette mødre som hadde valgt å holde barna utenfor barnehagen, men heller gikk sammen i en gruppe som møttes med barna. Veldig god tanke, og det er absolutt ikke noe galt i det valget de har tatt..

 

Jeg bare liker lite at argumentasjonen legges frem som om alle har et reelt valg, og at barna til dem som velger å jobbe på en eller annen måte lider under det..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

[Anonym bruker]

Det er mye sannhet i det som skrives, mener jeg.

 

De aller fleste jeg kjenner kan fint gå ned i inntekt og fremdeles ha mulighet til å leve helt utmerka liv med mer tid til hverandre. Vi har fått et samfunn der mange jobber og jobber for å ha det siste av det nyeste, uten å føle seg mer lykkelig av den grunn. 

 

Vi har, de aller fleste av oss, mer enn god nok mulighet til å ikke kjøpe det kule huset som skal pusses opp for mange tusen. Hva med å bo i et hus som sikkert ser helt greit ut? Selv har vi tenkt å kjøpe et hus nå som 99 % av kvinner på min alder ville ha revet ut det meste av det som er innvendig for å pusse opp og gjøre det tidsriktig. Det er ikke nødvendig. Det er teppe på gulvet, det er kjøkkeninredning og stue. Baderomsinredning fra 1985, men alt fungerer greit. Hva er så jævla viktig med å ha alt nytt? Det er bare tull!

 

Hva med å ikke gå ut for å spise på cafe i tid og utide. Hva med å klippe håret til alle i familien selv? Hva med å handle på salg? Hva med å ikke kjøpe nye klær, men brukte? Hva med å ikke ha 100 klesplagg i skapet? Hva med å kutte ned på alt mulig at nettflix, mobilabonnementer? Hva med å ikke dra på utenlandstur?

 

Hva med å rett og slett se på hvordan man levde i Norge for 40 år siden - vi hadde det utmerket, men forbruket var betraktelig lavere enn nå. Skal mor gå tilbake til kjøkkenbenken - selvsagt ikke, men både far og mor kan bruke mer tid sammen med barna sine. De fleste ønsker faktisk det. Mange er så slitne, og dagene er bare et eneste jag og mas. Barna dras opp tidlig om morgenen i all slags vær for å skulle i barnehagen. Jada, det er fint å være i barnehagen, men det er også veldig mange som synes det er topp å være noe mer sammen med foreldrene. 

 

Vi bør få til en gyllen middelvei. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 251d8...007

[Anonym bruker]

Med gradvis utfasing av velferdsstaten, kommer det til å bli vanskeligere og vanskeligere å klare seg økonomisk i Norge. Barna våre trenger gode rollemodeller som viser at det er en dyd å jobbe hardt, og at det er mulig og nødvendig å både ha karriere og familie. Ikke minst trenger barna å se at også kvinner er viktige i arbeidslivet. Jeg mener de mødrene som går hjemme i flere år er dårlige rollemodeller for barna sine.

 

Anonymous poster hash: cb677...383

[Anonym bruker]

 

Det er mye sannhet i det som skrives, mener jeg.

 

De aller fleste jeg kjenner kan fint gå ned i inntekt og fremdeles ha mulighet til å leve helt utmerka liv med mer tid til hverandre. Vi har fått et samfunn der mange jobber og jobber for å ha det siste av det nyeste, uten å føle seg mer lykkelig av den grunn. 

 

Vi har, de aller fleste av oss, mer enn god nok mulighet til å ikke kjøpe det kule huset som skal pusses opp for mange tusen. Hva med å bo i et hus som sikkert ser helt greit ut? Selv har vi tenkt å kjøpe et hus nå som 99 % av kvinner på min alder ville ha revet ut det meste av det som er innvendig for å pusse opp og gjøre det tidsriktig. Det er ikke nødvendig. Det er teppe på gulvet, det er kjøkkeninredning og stue. Baderomsinredning fra 1985, men alt fungerer greit. Hva er så jævla viktig med å ha alt nytt? Det er bare tull!

 

Hva med å ikke gå ut for å spise på cafe i tid og utide. Hva med å klippe håret til alle i familien selv? Hva med å handle på salg? Hva med å ikke kjøpe nye klær, men brukte? Hva med å ikke ha 100 klesplagg i skapet? Hva med å kutte ned på alt mulig at nettflix, mobilabonnementer? Hva med å ikke dra på utenlandstur?

 

Hva med å rett og slett se på hvordan man levde i Norge for 40 år siden - vi hadde det utmerket, men forbruket var betraktelig lavere enn nå. Skal mor gå tilbake til kjøkkenbenken - selvsagt ikke, men både far og mor kan bruke mer tid sammen med barna sine. De fleste ønsker faktisk det. Mange er så slitne, og dagene er bare et eneste jag og mas. Barna dras opp tidlig om morgenen i all slags vær for å skulle i barnehagen. Jada, det er fint å være i barnehagen, men det er også veldig mange som synes det er topp å være noe mer sammen med foreldrene. 

 

Vi bør få til en gyllen middelvei. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 251d8...007

 

Jeg må alltid le når sparetipsene fra økonomen i VG er: Selg den andre bilen, kutt en av sydenferiene..

 

Mange har det slik i dag, men på langt nær alle.

 

Det jeg også er opptatt av er det kollektive ansvaret vi har for å drive samfunnsøkonomien. Norge hadde aldri vært der det er i dag hadde det ikke vært for at kvinnene gikk ut i jobb.

 

Jeg vil virkelig ikke tilbake til Norge på 50-60 tallet..

 

Men som mor så skal man da bli stilt overfor samvittigheten når man velger å satse på en karriere. Tviler på at menn tenker en tanke i den retning. Og der har vi en grunn til at dagen i går og kvinnekampen 364 dager ellers i året er like viktig fortsatt.

 

Den dagen det vil være like naturlig for far å bli hjemme med barna for å sikre dem en god barndom, den dagen tror jeg ikke vi får se.

 

Men først og fremst er jeg opptatt av å få frem at det i veldig mange tilfeller ikke er et valg man tar, men en mulighet man får å være hjemme med barna..

 

Og for dem av oss som må jobbe, og ikke kan kutte ned på dyre vaner, så vil jeg egentlig at vi skal ha et klapp på skuldra heller en dårlig samvittighet..

 

HI

HI

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke barna har det bedre når mor er hjemme. Jeg er selv et barn der moren er lege som jobbet normal tid,overtid og vakt. Vi var veldig selvstendige som barn,jeg synes det er positivt. Vi lærte å klare ting selv. Vi lærte å være alene og sammen. Det mest viktige hun er mitt forbilde hvordan klare seg selv,tjene penger for sin familie. Det er veldig viktig. På den andre siden mannen min har ei mor som var hjemme. Det er så stor forskjell mellom oss når det gjelder spesielt det å klare seg selv. Han var aldri alene hjemme,lærte aldri å nyte stillheten,han bekymrer seg for barna mer og spesielt lar dem ikke ha ansvar,bevisst eller ubevisst,flyr han rundt dem hele tiden. Min venninne valgte å bli hjemme fremfor jobb. Slik jeg ser det hun valgte det for seg selv. Barna er på skolen,minsten hjemme. Hun henter dem,kjører hit og dit men alt i alt barna er på forskjellige aktiviteter gjennom dagen og trenger henne ikke hele tiden. Venninna ønsker ikke å jobbe. Til gjengjeld,mannen jobber veldig lenge.

 

Anonymous poster hash: 02ac7...b35

[Anonym bruker]

Når vi bygde hus, så laget vi utleieleilighet i kjelleren. Det smarteste vi har gjort! Det gjør at jeg kan være hjemme med barna og at de slipper å begynne i bhg når de er bittesmå. Eldste begynte deltid i bhg når han var 3 år, og minste skal begynne deltid når han er 3,5. Så det å bygge/kjøpe hus som har mulighet for leilighet eller hybel er absolutt å anbefale!
 

Anonymous poster hash: 876d8...a3d

[Anonym bruker]

 

Når vi bygde hus, så laget vi utleieleilighet i kjelleren. Det smarteste vi har gjort! Det gjør at jeg kan være hjemme med barna og at de slipper å begynne i bhg når de er bittesmå. Eldste begynte deltid i bhg når han var 3 år, og minste skal begynne deltid når han er 3,5. Så det å bygge/kjøpe hus som har mulighet for leilighet eller hybel er absolutt å anbefale!

 

 

Anonymous poster hash: 876d8...a3d

 

Ingen problemer med den som leier, heller? Er dét jeg er redd for, at det skal komme noen jeg ikke liker.. som er plagsomme.. Og jeg er ganske sær.. så godtar egentlig ganske lite  

 

Anonymous poster hash: f7823...d89

[Anonym bruker]

 

Det er mye sannhet i det som skrives, mener jeg.

 

De aller fleste jeg kjenner kan fint gå ned i inntekt og fremdeles ha mulighet til å leve helt utmerka liv med mer tid til hverandre. Vi har fått et samfunn der mange jobber og jobber for å ha det siste av det nyeste, uten å føle seg mer lykkelig av den grunn.

 

Vi har, de aller fleste av oss, mer enn god nok mulighet til å ikke kjøpe det kule huset som skal pusses opp for mange tusen. Hva med å bo i et hus som sikkert ser helt greit ut? Selv har vi tenkt å kjøpe et hus nå som 99 % av kvinner på min alder ville ha revet ut det meste av det som er innvendig for å pusse opp og gjøre det tidsriktig. Det er ikke nødvendig. Det er teppe på gulvet, det er kjøkkeninredning og stue. Baderomsinredning fra 1985, men alt fungerer greit. Hva er så jævla viktig med å ha alt nytt? Det er bare tull!

 

Hva med å ikke gå ut for å spise på cafe i tid og utide. Hva med å klippe håret til alle i familien selv? Hva med å handle på salg? Hva med å ikke kjøpe nye klær, men brukte? Hva med å ikke ha 100 klesplagg i skapet? Hva med å kutte ned på alt mulig at nettflix, mobilabonnementer? Hva med å ikke dra på utenlandstur?

 

Hva med å rett og slett se på hvordan man levde i Norge for 40 år siden - vi hadde det utmerket, men forbruket var betraktelig lavere enn nå. Skal mor gå tilbake til kjøkkenbenken - selvsagt ikke, men både far og mor kan bruke mer tid sammen med barna sine. De fleste ønsker faktisk det. Mange er så slitne, og dagene er bare et eneste jag og mas. Barna dras opp tidlig om morgenen i all slags vær for å skulle i barnehagen. Jada, det er fint å være i barnehagen, men det er også veldig mange som synes det er topp å være noe mer sammen med foreldrene.

 

Vi bør få til en gyllen middelvei.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 251d8...007

Jeg gjør mye av det du ramser opp, klipper håret på ungene selv, går aldri ut og spiser, uoppusset hus som jeg nesten skjems for å ha besøk i - her er baderomsinnredningen eldre enn fra 1985 for å si det sånn...(fordi "alle andre" har flotte nyoppussede hus) etc.

Vi unner oss en sommerferie sammen, den går som oftest til Danmark der vi leier et hus. I tillegg unner vi oss et par turer til fjells i løpet av vinteren så ungene får stått på ski, fordi vi ikke har hytte og det finnes ingen snø her vi bor.

Men vi bruker mye penger på ungene, egentlig alt overskuddet. Jeg har ikke samvittighet til å ikke la sønnen min bli med på fotballcuper med laget i inn- og utland, eller å ikke la datteren min få ta trafikalt grunnkurs så hun få begynt å øvelseskjøre, eller la mellomste dra på turer og diverse med korpset, eller ikke holde ungene med sykler, ski, skøyter etc så de får blitt med på aktiviteter gjennom skole og diverse etc etc.

De billigste i drift er de minste som fortsatt går i barnehage, og ingen av oss bruker merkeklær av noe slag.

Ja, man kan velge å melde seg helt ut av samfunnet, bo langt fra folk i et billig hus (vi bor i byen og her koster det, selv med den gamle rønna vår), ikke la ungene være med på noen fritidsaktiviteter etc., men det føler jeg ikke blir riktig ovenfor ungene. Det er som HI skriver hele samfunnet som er lagt opp til et forbruk og tempo som det er vanskelig å stille seg utenfor.

 

Anonymous poster hash: 6f3a1...ffb

[Anonym bruker]

Det er mulig å leve på en inntekt i Norge. Jeg har to barn og er alene. Jeg jobber som du hi utrolig mye og fordi jeg elsker jobben og realiserer meg gjennom den.

Jeg har akkurat de samme utgiftene sonde som er to. Samfunnet er laget for to inntekter i en familie. Hadde jeg hatt en samboer kunne vi hatt en inntekt til bare gøy sånn egentlig.

 

Anonymous poster hash: b881b...6c0

[Anonym bruker]

Ja, med slike artikler holdes kvinner effektivt nede. Norge trenger kvinner i arbeid, både pga BNP og det faktum at det skapes balanse i samfunnet når begge kjønn er representert. Det er umåtelig viktig at kvinner deltar i yrkeslivet for sin egen del, både mht egen økonomi, pensjon og det å delta i samfunnet.

 

Dessuten viser alle forskning at det beste du som mor og forelder kan gjøre for barna dine er å ta utdanning og være i jobb! Barn av hjemmeværende tenderer til å stå utenfor som voksne, uten utdanning og arbeid. Det vil si at de som velger å være hjemme med barna faktisk skaper samfunnstapere! Er det dette de ønsker for barna sine egne?

 

Anonymous poster hash: 7e657...d6c

[Anonym bruker]

 

Ingen problemer med den som leier, heller? Er dét jeg er redd for, at det skal komme noen jeg ikke liker.. som er plagsomme.. Og jeg er ganske sær.. så godtar egentlig ganske lite

 

Anonymous poster hash: f7823...d89

 

Vi har leid ut i 8 år og aldri hatt noen problemer Først til et eldre ektepar (hørte aldri en lyd!) og de siste 5 åra til en småbarnsfamilie. Må bare være litt kresen når man velger, og bygge med god lydisolering  

 

Anonymous poster hash: 876d8...a3d

[Anonym bruker]

Det beste vi kan gjøre for barna våre er å oppdra dem til å bli selvstendige og klare hverdagslivet som voksne. Å henge hjemme i skjørtene på mor og få DET sjokket når de plutselig må på skolen og være del av en større gruppe er en bjørnetjeneste.

 

En forsvarer det gjerne med at en går i åpen brhg eller at en har venninner i permisjon, men da er det ofte yngre unger og i åpen brhg er det ulik barnegruppe fra dag til dag.

 

Jenta mi har korte dager i brhg,men hun går så og si hver dag selv om jeg er i permisjon med lillesøster for selv om jeg er Mamma kan jeg aldri ta fra henne opplevelsen at vennene hennes løper mot henne og stråler over at hun er der.

 

Vokste selv opp med hjemmeværende mamma og selv om jeg er glad i henne ser jeg verdien i å vokse opp og se mamma være i jobb, utvikle seg, være god rollemodell i at kvinner er vel så viktige som menn i arbeidslivet

 

Anonymous poster hash: 2524b...b79

[Anonym bruker]

 

For ordens skyld var dette mødre som hadde valgt å holde barna utenfor barnehagen, men heller gikk sammen i en gruppe som møttes med barna. Veldig god tanke, og det er absolutt ikke noe galt i det valget de har tatt..

 

Jeg bare liker lite at argumentasjonen legges frem som om alle har et reelt valg, og at barna til dem som velger å jobbe på en eller annen måte lider under det..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

Der har du et annet dilemma som dukker opp. Hadde jeg valgt å droppe karriere og vært hjemmeværende, holdt barna hjemme fra barnehage, så hadde jeg også holdt ungene, og meg selv, utenfor det sosiale. Her hvor vi har valgt å bosette oss, er de færreste hjemmeværende, og de som evnt er det er arbeidsledige, og dermed krever nav barnehageplass til deres unger, eller uføre m, og dermed har ungene i barnehage for å samle overskudd, legetime, opptrening o.l.

Mannen min har ikke millioninntekt, ikke jeg heller. Vi bor ikke i et distrikt preget av særdeles høye boligkostnader, så jeg må si meg enig med deg, for mange er ikke å være hjemmeværende et valg man kan ta, i beste fall kan man jobbe redusert.

 

Anonymous poster hash: 6faa8...923

[Nyttårs barn]

Vi trenger at flest mulig jobber og at også kvinner bidrar med det de kan, realiserer seg og er rollemodeller for yngre generasjoner.

Samtidig må vi nesten akseptere at folk er forskjellige og har ulike vis å prioritere på.

 

Du får dårlig samvittighet når du leser dette HI, fordi det indirekte sier at dine valg er egoistiske eller feil. Vel, du trenger ikke å ta det personlig i det hele tatt. Dine valg er helt supre de!

Disse kvinnene som velger dette gjør det nok like mye av egoistiske grunner som av ønsket om å være mest mulig med barna sine. Ok, så passer dette kanskje for deres familie i en periode av livet.

Jeg tenker at jobben betyr ulikt for oss, har du en lang utdannelse og en spennende jobb så henger du mye av identiteten din på det. Har du kanskje ikke de samme forutsetningene så går kanskje selvrealiseringen mer på å være en god mamma, lage hjemmelaget mat, skape en koselig hjem osv..

 

Og det er vel ingen tvil om at mange har råd til å prioriterer ned jobben en periode av livet. Vi har det helt hinsides, de fleste, i forhold til da jeg vokste opp på 70 og 80 tallet.

Da var det ikke vanlig å dra på utenlandsferie. Nabojenta bodde i en leilighet med to rom og utedo, de dusjet på jobben til faren en gang i uka. Hennes rom var en glassveranda, der kunne hun ikke sove om vinteren for den var uisolert.

Det fantes to butikker med barneklær her i byen(en mellomstor norsk by) i dag er det minst ti!

Når jeg ser den livsstilen som mange har i dag, med strøkne hus og flotte ferier, så tenker jeg at mange med fordel kunne prioritere mindre forbruk og mer tid i en fase av livet.

[Anonym bruker]

Føler alle mødre burde hatt muligheten til å ha barna sine hjemme til de var 3 år. At

man kunne velge å jobbe,ikke bli tvunget til det pga økonomi.

 

Anonymous poster hash: 10189...119

[Anonym bruker]

Føler alle mødre burde hatt muligheten til å ha barna sine hjemme til de var 3 år. At

man kunne velge å jobbe,ikke bli tvunget til det pga økonomi.

 

Anonymous poster hash: 10189...119

Da hadde vi fått et seriøst samfunnsproblem 😊

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

[Anonym bruker]

Føler alle mødre burde hatt muligheten til å ha barna sine hjemme til de var 3 år. At

man kunne velge å jobbe,ikke bli tvunget til det pga økonomi.

 

Anonymous poster hash: 10189...119

Hvorfor "mødre"? Hvorfor ikke fedre? Dette er trist lesing dagen etter kvinnedagen.

 

Anonymous poster hash: cb677...383

[Anonym bruker]

 

Hvorfor "mødre"? Hvorfor ikke fedre? Dette er trist lesing dagen etter kvinnedagen.

 

Anonymous poster hash: cb677...383

Word!!!

 

Anonymous poster hash: 9ca99...aef

[Anonym bruker]

Jeg har inntektsgivende arbeid av flere grunner.  Jeg trenger inntekten (forstår at noen MÅ leve av trygd, forstår ikke at noen ønsker å ikke kunne forsørge seg selv), arbeidet jeg gjør er samfunnsnyttig og jeg ønsker å være et godt forbilde for barna mine.

 

At noen velger vekk inntektsgivende arbeid i kortere eller lengre perioder er deres valg.  Det kan være fornuftig (f.eks. pga mangel på barnehageplass) eller meningsløst etter min mening (mor ønsker tid til trening og venninnetreff). Jeg har stor respekt for mødre som "velger tid med barna" dersom de f.eks. har funksjonshemmede tvillinger og mann som pendler.  Jeg har mindre respekt for mødre som "velger tid med barna", har barna i barnehage/skole og stort sett driver dank.

 

Jeg har endt opp som skilt etter at min mann bedro meg og valgte vekk meg og barna.  Jeg er VELDIG glad for at jeg har en solid utdannelse, trygg jobb og betydelig høyere inntekt enn eks-mannen min :-)  Etter bruddet var jeg i stand til å bli boende i felles bolig og kan forsørge meg selv og barna. 

Anonymous poster hash: 647bc...bb7

[MTF]

Ja, med slike artikler holdes kvinner effektivt nede. Norge trenger kvinner i arbeid, både pga BNP og det faktum at det skapes balanse i samfunnet når begge kjønn er representert. Det er umåtelig viktig at kvinner deltar i yrkeslivet for sin egen del, både mht egen økonomi, pensjon og det å delta i samfunnet.

 

Dessuten viser alle forskning at det beste du som mor og forelder kan gjøre for barna dine er å ta utdanning og være i jobb! Barn av hjemmeværende tenderer til å stå utenfor som voksne, uten utdanning og arbeid. Det vil si at de som velger å være hjemme med barna faktisk skaper samfunnstapere! Er det dette de ønsker for barna sine egne?

 

Anonymous poster hash: 7e657...d6c

Dette!

Jeg er helt for valgfrihet og at det kan være positivt i noen tilfeller å være hjemme med barna mens de er som aller minst, men det å skjære alle over en kam å si at de som velger å jobbe gjør det på tross av barnas beste og for å opprettholde en slags luksus, syns jeg bommer helt. Og hvorfor er det i 99% mødrene som en gjenstand for disse "angrepene"? En mann som hadde vært hjemme 100% i mange år med sine barn mens mor jobbet mye og lange dager hadde nok ikke blitt applaudert på samme måten som når mor velger det samme. I de tilfellene mor velger å være hjemme har kanskje far en jobb som krever ekstra mye for å klare å opprettholde en tilstrekkelig inntekt. Lange dager og mye borte fra hjemmet ofte. Er disse dårlige fedre da? Og hvorfor skal fars tid med sine barn i så fall gå på bekostning av mors tid? Det er jo dette kjønnsrollemønsteret man bør komme seg vekk fra.

Jeg er også veldig enig i dette med at arbeidende mødre er gode rollemodeller for sine barn, kanskje særlig jentene. Det er jo sånn at der begge foreldrene har høy utdannelse og gode jobber, er sjansen større for at barna går samme vei. Og nei, da mener jeg ikke at en lang universitetsutdannelse eller BI og dirketørjobber er det eneste som er verdt noe i så forstand. Dette gjelder i like stor grad sykepleier, egne næringsdrivende og politi ol. At man viser sine barn at det å gjøre et arbeid er tilfredstillende både for egen del og samfunnsøkonomisk. Det vil jo bli katastrofte for velferdssamfunnet om kvinnene gikk tilbake til kjøkkenbenken som på 40-tallet.

[Anonym bruker]

Føler alle mødre burde hatt muligheten til å ha barna sine hjemme til de var 3 år. At

man kunne velge å jobbe,ikke bli tvunget til det pga økonomi.

 

Anonymous poster hash: 10189...119

Hvorfor stoppe etter 3 år? Tenåringer kan også ha behov for at mor er hjemme. Jeg synes Staten skal betale for at jeg går hjemme til yngste er 18 år. I tillegg vil jeg at han Staten skal betale for oppussing av badet mitt og en ukentlig behandling på spa for å forebygge stressrelaterte skader. Ja, også nye bukser som naboen har kjøpt. Får jeg ikke dem blir jeg deprimert og det vil også gå utover samfunnet.

 

 

Anonymous poster hash: b84b4...7bd

[Anonym bruker]

Det jeg finner problematisk er at det bare problematiseres om alle kvinner kan velge dette, ikke om alle foreldre kan ta det valget.

 

Anonymous poster hash: 762fb...c4f

[Anonym bruker]

Jeg var hjemme med ungene til de var ca 3 år. Veldig glad for det. Angrer ikke. Begynte å jobbe litt kveld og helg når eldste var 2.

 

Nå er jeg i 80 % jobb og trives godt. Minsta er hjemme alene når jeg jobber kveld. Er ikke sammen med barnefaren. Har kjøpt leilighet og har en gammel bil. Må snu litt på kronen, men kan av og til ta en bytur og ut å spise. Er heldig når jeg tenker meg om.

 

Anonymous poster hash: fd4a0...ff0