Barn som ikke alltid svarer andre

[Anonym bruker]

Min eldste er også sånn. Hun er høysensitiv og innadvendt. Syns det er vanskelig med oppmerksomhet. Hun har vært slik siden hun var baby. Jeg gjør ikke noe nr ut av det i situasjonene, roser i etterkant når hun mestrer og svarer når hun ikke gjør det. Vi har pratet om det hjemme. Nå er det bedre enn det var før, men enkelte dager er slik oppmerksomhet fremdeles veldig vanskelig.

 

Da hun var rundt tre år ville hun ikke lengre pynte seg, fordi da sa folk at hun var fin/søt/pen og det "liker jeg ikke mamma".

 

Det kan være mennesker hun kjenner veldig godt, feks barnehage-personell. Møter hun de feks på butikken, så kan det låse seg helt.

 

Anonymous poster hash: d2354...c73

[Iiiiik]

Jeg har nok ikke gått så konkret inn i det, men mer bare spurt han hvorfor det blir sånn. Det var et godt tips der! Tusen takk! Det er kanskje mye å forvente at han skal ha oversikt over årsakene selv, uten at jeg går mer konkret inn i det.

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

 

Det er klart det er vanskelig for ham å svare, men det er bryet verdt å finne ut hva han selv tenker. Da blir det også lettere å lage løsninger som eventuelt passer. Det er relativt greit å løse det med å holde munn når han er 7 år, når han blir 10 blir det verre. Et sted i mellom der kommer han kanskje over det av seg selv, kanskje trenger han hjelp. 

[Anonym bruker]

Det er klart det er vanskelig for ham å svare, men det er bryet verdt å finne ut hva han selv tenker. Da blir det også lettere å lage løsninger som eventuelt passer. Det er relativt greit å løse det med å holde munn når han er 7 år, når han blir 10 blir det verre. Et sted i mellom der kommer han kanskje over det av seg selv, kanskje trenger han hjelp.

 

Sant. Jeg skal ta den praten neste gang dette skjer.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Sønnen min på 7 år kan ofte finne på å ikke svare andre voksne når de snakker med han. Jeg ser at han i enkelte situasjoner syns det er vanskelig å forholde seg til andre, som f eks i selskaper der han kommer i fokus ved at noen henvender seg til han og alle rundt bordet ser på han for å få med seg hva han svarer.

 

Hvordan kan jeg som mor best hjelpe han med dette? I situasjonene det gjelder, når jeg er der, blir det litt for ofte til at jeg svarer for han, eller at jeg "hjelper" han ut av situasjonen ved å skifte tema f eks. Jeg ser at det kanskje bidrar til at han fortsetter med tausheten sin, men det er så vondt å se han så beklemt. Og når det gjelder fremmede, eller bare bekjente (foreldre av andre barn i klassa osv), så hender det jeg syns stillheten blir så pinlig at jeg løser det ved å steppe inn. Jeg har prøvd å vente på svar uten å steppe inn, men det går til et punkt der jeg føler for å si noe. Han oppfattes kanskje som frekk av andre, og det syns jeg er vanskelig. Han er oftest en høflig og empatisk gutt, men han havner i en slags innesluttethet i sosiale situasjoner.

 

Hva kan man forvente av en sjuåring i sosiale situasjoner? Hans jevnaldrende venner oppfører seg også sosialt upassende, på hver sine måter. Er det bare slik det er, eller bør jeg forvente mer av han?

 

Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Selektiv mutisme.

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

[Anonym bruker]

Dette ville jeg tatt ordentlig tak i, hi. Foreldrene mine var svært unnlatende med søsteren min og hun ignorerer direkte spørsmål den dag i dag, i en alder av 30. Du syr puter under armene på ham. Han er 7, ikke 3. Sosial kommunikasjon er utrolig viktig og barn må kunne mestre dette. Det høres ut som du glatter over og curler rundt ham hele tiden. Ikke bra!Anonymous poster hash: cb039...ebf

Jeg er enig i at det er viktig! Derfor spør jeg her. Mulig jeg glatter over og curler. Oppdragelse er vel en stadig balanse mellom å utfordre og hjelpe? Mulig jeg treffer feil på den balansen - at jeg hjelper for mye (og da er det ikke hjelp lenger) og utfordrer for lite. Jeg syns balansegangen er vanskelig.

 

Hva konkret foreslår du da? Hva tror du ville hjulpet din søster?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Iiiiik]

 

Selektiv mutisme.

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

 

 

Folk her inne er sprø! Å stille diagnose på et så syltynt grunnlag er veldig rart. 

[Anonym bruker]

Min eldste er også sånn. Hun er høysensitiv og innadvendt. Syns det er vanskelig med oppmerksomhet. Hun har vært slik siden hun var baby. Jeg gjør ikke noe nr ut av det i situasjonene, roser i etterkant når hun mestrer og svarer når hun ikke gjør det. Vi har pratet om det hjemme. Nå er det bedre enn det var før, men enkelte dager er slik oppmerksomhet fremdeles veldig vanskelig.

Da hun var rundt tre år ville hun ikke lengre pynte seg, fordi da sa folk at hun var fin/søt/pen og det "liker jeg ikke mamma".

Det kan være mennesker hun kjenner veldig godt, feks barnehage-personell. Møter hun de feks på butikken, så kan det låse seg helt. Anonymous poster hash: d2354...c73

Jeg oppfatter også sønnen min som sensitiv og innadvendt. Har alltid vært var på å bli overstimulert f eks, og blir lett prega av sterke følelser både i seg og rundt seg. Trenger mye ro og stabilitet. Men uansett hvordan man er som person, må man jo lære seg å fungere i samfunnet. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Folk her inne er sprø! Å stille diagnose på et så syltynt grunnlag er veldig rart. 

Jeg har da ikke sagt at det er det? Men kan være det? Er det ikke derfor folk spør? For å få mulige svar? Så kan man jo google disse å se hva som evt passer og ta dette videre. Er det selektiv mutisme er det feks veldig viktig å ikke sette fokus på dette, men hjelpe på den måten som er best da. Er det bare sjenerthet kan det hjelpe å bli litt utfordret og herdet på det osv.

 

Regner med folk er oppegående nok til å ikke tro at hver enkelt av oss her inne sitter og setter rett diagnose etter et spm?????

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

[Anonym bruker]

Selektiv mutisme. Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Jeg har vært inne på tanken, men han snakker altså, det bare sitter litt langt inne noen ganger. Han begynte på skolen i høst, og der var han veldig pliktoppfyllende, men vanskelig å skape relasjon med for læreren i starten. Han trengte bare litt tid på å analysere situasjonen før han begynte å delta. Nå sier læreren hans at han rekker opp hånda og deler ting med klassa, og at han også protesterer innimellom på det han føler som urett. Så tror ikke han har noen selektiv mutisme, altså.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Folk her inne er sprø! Å stille diagnose på et så syltynt grunnlag er veldig rart.

Det er vel ingen som stiller diagnose, Forslag til hva det kan være derimot, er det mange som kommer med.

Synes det er greit jeg, flere synspunkter på noe som er vanskelig å løse. Til syvende og sist er det ikke DIB som setter diagnose eller hjelper barnet til å mestre utfordringene.

 

Anonymous poster hash: e1f33...4ae

[Anonym bruker]

Jeg tar det ikke som at det stilles diagnose altså. Det kan være nyttig å kunne lete opp informasjon for å vurdere hva man eventuelt kan gjøre.

 

Men bare for å ha sagt det: jeg tror egentlig ikke han har noen diagnose. Jeg tror det er normal variasjon, men at dette er ett av hans svakhetspunkter, og derfor vil jeg finne ut hvordan jeg best kan legge til rette for at han utvikler seg på dette.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Jeg oppfatter også sønnen min som sensitiv og innadvendt. Har alltid vært var på å bli overstimulert f eks, og blir lett prega av sterke følelser både i seg og rundt seg. Trenger mye ro og stabilitet. Men uansett hvordan man er som person, må man jo lære seg å fungere i samfunnet. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Nå starter mi jente på skole til høsten. Jeg har sett god framgang siste året, så jeg tror ikke det er noe som fører til alvorlige problemer i voksenlivet. Hun fungerer på tross av sine særheter mye bedre enn de fleste på sin alder. Hun trenger bare lengre tid til å mestre vanskelige situasjoner, og oppmerksomhet er veldig krevende og ikke alltid like forutsigbart.

Vi startet med å øve på å si navnet sitt til folk som spurte. Snakket om at når vi kommer dit og dit kan det være noen spør hva du heter. Hva sier du da? Og så hadde vi avtale om at jeg sa navnet dersom hun feks klemte meg i hånden. Vider jobbet vi med takk, takk for maten, hadet osv. Slik driver vi enda, men med andre ting.

 

Anonymous poster hash: d2354...c73

[Anonym bruker]

Nå starter mi jente på skole til høsten. Jeg har sett god framgang siste året, så jeg tror ikke det er noe som fører til alvorlige problemer i voksenlivet. Hun fungerer på tross av sine særheter mye bedre enn de fleste på sin alder. Hun trenger bare lengre tid til å mestre vanskelige situasjoner, og oppmerksomhet er veldig krevende og ikke alltid like forutsigbart.

Vi startet med å øve på å si navnet sitt til folk som spurte. Snakket om at når vi kommer dit og dit kan det være noen spør hva du heter. Hva sier du da? Og så hadde vi avtale om at jeg sa navnet dersom hun feks klemte meg i hånden. Vider jobbet vi med takk, takk for maten, hadet osv. Slik driver vi enda, men med andre ting. Anonymous poster hash: d2354...c73

Det hørtes ut som gode og konkrete tiltak for å bedre situasjonen. Takk for svar!

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Jeg har vært inne på tanken, men han snakker altså, det bare sitter litt langt inne noen ganger. Han begynte på skolen i høst, og der var han veldig pliktoppfyllende, men vanskelig å skape relasjon med for læreren i starten. Han trengte bare litt tid på å analysere situasjonen før han begynte å delta. Nå sier læreren hans at han rekker opp hånda og deler ting med klassa, og at han også protesterer innimellom på det han føler som urett. Så tror ikke han har noen selektiv mutisme, altså.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Ja, min sønn var også slik en periode etter at det hadde skjedd noe litt traumatisk i livet hans. Han snakket ikke med enkelte folk i barnehagen, vi merket det kun når det kom folk på besøk han ikke kjente, da ble han taus. Ordene satt veldig langt inne. Dette ble konkludert at var selektiv mutisme, men det gikk over etter hvert. Men kanskje takket være at ped leder skjønte hva det var og ikke presset ham. Hun snakket med ham på en slik måte at han ikke følte press for å svare hvis du skjønner hva jeg mener. Og gjorde ikke noe ut av det når han svarte slik at det ikke ble noe oppmerksomhet rettet mot ham.

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

[Anonym bruker]

 

Autisme?

 

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

Nek !

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

 

Jeg har da ikke sagt at det er det? Men kan være det? Er det ikke derfor folk spør? For å få mulige svar? Så kan man jo google disse å se hva som evt passer og ta dette videre. Er det selektiv mutisme er det feks veldig viktig å ikke sette fokus på dette, men hjelpe på den måten som er best da. Er det bare sjenerthet kan det hjelpe å bli litt utfordret og herdet på det osv.

 

Regner med folk er oppegående nok til å ikke tro at hver enkelt av oss her inne sitter og setter rett diagnose etter et spm?????

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Utrolig teit ting å foreslå.jeg blir helt matt

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

 

Jeg har da ikke sagt at det er det? Men kan være det? Er det ikke derfor folk spør? For å få mulige svar? Så kan man jo google disse å se hva som evt passer og ta dette videre. Er det selektiv mutisme er det feks veldig viktig å ikke sette fokus på dette, men hjelpe på den måten som er best da. Er det bare sjenerthet kan det hjelpe å bli litt utfordret og herdet på det osv.

 

Regner med folk er oppegående nok til å ikke tro at hver enkelt av oss her inne sitter og setter rett diagnose etter et spm?????

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Utrolig teit ting å foreslå.jeg blir helt matt

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

 

Jeg har da ikke sagt at det er det? Men kan være det? Er det ikke derfor folk spør? For å få mulige svar? Så kan man jo google disse å se hva som evt passer og ta dette videre. Er det selektiv mutisme er det feks veldig viktig å ikke sette fokus på dette, men hjelpe på den måten som er best da. Er det bare sjenerthet kan det hjelpe å bli litt utfordret og herdet på det osv.

 

Regner med folk er oppegående nok til å ikke tro at hver enkelt av oss her inne sitter og setter rett diagnose etter et spm?????

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Utrolig teit ting å foreslå.jeg blir helt matt

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

 

Jeg har da ikke sagt at det er det? Men kan være det? Er det ikke derfor folk spør? For å få mulige svar? Så kan man jo google disse å se hva som evt passer og ta dette videre. Er det selektiv mutisme er det feks veldig viktig å ikke sette fokus på dette, men hjelpe på den måten som er best da. Er det bare sjenerthet kan det hjelpe å bli litt utfordret og herdet på det osv.

 

Regner med folk er oppegående nok til å ikke tro at hver enkelt av oss her inne sitter og setter rett diagnose etter et spm?????

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Utrolig teit ting å foreslå.jeg blir helt matt

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det er viktig! Derfor spør jeg her. Mulig jeg glatter over og curler. Oppdragelse er vel en stadig balanse mellom å utfordre og hjelpe? Mulig jeg treffer feil på den balansen - at jeg hjelper for mye (og da er det ikke hjelp lenger) og utfordrer for lite. Jeg syns balansegangen er vanskelig.

 

Hva konkret foreslår du da? Hva tror du ville hjulpet din søster?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Bedre å hjelpe enn å pushe

 

 

Anonymous poster hash: bff59...563

[Anonym bruker]

Utrolig teit ting å foreslå.jeg blir helt matt

 

Anonymous poster hash: bff59...563

Du vet ikke hva det er regner jeg med?

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg er veldig enig med IIiiik at du bør gjøre ham oppmerksom på at dette kan oppfattes som ufint hos andre mennesker. Si at selv om ikke han synes alt er så viktig å svare på, så kan andre synes det er leit.

 

Nå er jo ikke gutten din så stor enda, men venninnen til min datter på 13 er litt sånn noen ganger. Jeg vet ikke om foreldrene har snakket med henne om det. Tidligere da hun var mindre, så tenkte jeg at hun bare var sjenert, noe hun er. Men nå blir det bare litt rart. Hun ser bare ned i bakken, i stedet for å bare svare ja eller nei eller vet ikke. Det blir ubehagelig, for jeg som voksen snakker ikke til henne for å få henne til å føle seg utilpass. Jeg ønsker bare å inkludere henne i samtalen, på lik linje med de andre ungene. Slik at hun ikke skal føle seg utenfor.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med IIiiik at du bør gjøre ham oppmerksom på at dette kan oppfattes som ufint hos andre mennesker. Si at selv om ikke han synes alt er så viktig å svare på, så kan andre synes det er leit.Nå er jo ikke gutten din så stor enda, men venninnen til min datter på 13 er litt sånn noen ganger. Jeg vet ikke om foreldrene har snakket med henne om det. Tidligere da hun var mindre, så tenkte jeg at hun bare var sjenert, noe hun er. Men nå blir det bare litt rart. Hun ser bare ned i bakken, i stedet for å bare svare ja eller nei eller vet ikke. Det blir ubehagelig, for jeg som voksen snakker ikke til henne for å få henne til å føle seg utilpass. Jeg ønsker bare å inkludere henne i samtalen, på lik linje med de andre ungene. Slik at hun ikke skal føle seg utenfor.

Jeg ser poenget. Det er en ting når han nå er 7, men det blir fort en annen når han er over 10. Jeg må ta en prat med han, neste gang det passer seg (han er hos far nå).

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Dette ble litt ekstra aktuelt for meg nå, siden det var bursdagsselskap for han i går, og da følger det naturligvis med mye oppmerksomhet. Jeg opplevde at familiemedlemmer som var der, stilte han en del spørsmål rundt bordet som gjorde han beklemt. F.eks. at de ville han skulle ramse opp alt han hadde fått i gave, og når han glemte en gave, ble det bemerka av den som hadde gitt den. De stilte generelt masse spørsmål som han ikke klarte å svare på, og til dels tror jeg det blir sånn når spørsmålene kommer med sterke føringer for hvordan man skal svare. Slike "sosiale spørsmål", eller hva jeg skal kalle det. Spørsmål der man egentlig ikke lurer på noe på ordentlig, men bare vil ha et sosialt akseptabelt svar. Litt vanskelig å forklare...

 

Godt å høre at vi er fler i hvert fall! Jeg er redd jeg gjør noe feil, og jeg er også redd for å forvente mye av han. Han er ganske godt utvikla i topplokket, og jeg har ofte tatt meg selv i å overvurdere han. Jeg blir usikker på hva man kan forvente i forhold til alder.

 

 

HI

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Her synes jeg det høres ut som det er besøket det er noe "feil" med. Be ham ramse opp gavene og så bemerke at han glemte noe, stakkars gutt. Klart han ble beklemt da. Dette må være voksne som ikke er vant til å omgås andre (barn)?

 

Med litt sosiale antenne så snur man om på samtalen om man merker barnet ikke føler seg komfortabel. Istedenfor å skulle ramse opp gavene, kunne de sett på dem sammen feks om de ville få en oversikt over gavene?

 

Du kan jo steppe inn på den måten da i liknende situasjoner, redde ham litt ut av det ved å foreslå at de kan gå til gavebordet feks? 

 

Men snakk med ham og hør om han synes det er vanskelig å svare i enkelte situasjoner eller om han bare ikke vil. Ikke noe av det du skriver tyder på at han er er "drittunge" som ikke gidder svare folk ihvertfall, så kanskje han bare synes oppmerksomhet er noe drit? Mange synes jo det. Og da gjelder det å få fokus vekk fra ham samtidig som han er med i samtalen. 

 

Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

[Anonym bruker]

Her synes jeg det høres ut som det er besøket det er noe "feil" med. Be ham ramse opp gavene og så bemerke at han glemte noe, stakkars gutt. Klart han ble beklemt da. Dette må være voksne som ikke er vant til å omgås andre (barn)? Med litt sosiale antenne så snur man om på samtalen om man merker barnet ikke føler seg komfortabel. Istedenfor å skulle ramse opp gavene, kunne de sett på dem sammen feks om de ville få en oversikt over gavene? Du kan jo steppe inn på den måten da i liknende situasjoner, redde ham litt ut av det ved å foreslå at de kan gå til gavebordet feks?  Men snakk med ham og hør om han synes det er vanskelig å svare i enkelte situasjoner eller om han bare ikke vil. Ikke noe av det du skriver tyder på at han er er "drittunge" som ikke gidder svare folk ihvertfall, så kanskje han bare synes oppmerksomhet er noe drit? Mange synes jo det. Og da gjelder det å få fokus vekk fra ham samtidig som han er med i samtalen.  Anonymous poster hash: 7d8d1...cfc

Ja, jeg syns også at det var besøket det var noe feil med der. Men oldemor på farssiden tar jeg ikke for meg altså. Det var hennes gave som ble glemt. Saken er uansett at han må lære seg å forholde seg til alle mulige slags folk. Også de som spør om rare ting og setter ham i et ubehagelig lys.

 

Nå var eksemplet fra i går litt spesielt, da. Han har det med å ikke svare folk på helt vanlige spørsmål i helt vanlige situasjoner også.

 

Jeg tror det er oppmerksomhet han ikke vil ha, ja. Han er slettes ingen drittunge, og det er ikke bare noe jeg sier fordi jeg er mammaen hans. Men han kan jo sikkert virke frekk når han ikke svarer. Folk blir jo ikke så høye i hatten når de spør noen om noe, og ikke får svar.

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14