Barn som ikke alltid svarer andre

[Anonym bruker]

Sønnen min på 7 år kan ofte finne på å ikke svare andre voksne når de snakker med han. Jeg ser at han i enkelte situasjoner syns det er vanskelig å forholde seg til andre, som f eks i selskaper der han kommer i fokus ved at noen henvender seg til han og alle rundt bordet ser på han for å få med seg hva han svarer.

 

Hvordan kan jeg som mor best hjelpe han med dette? I situasjonene det gjelder, når jeg er der, blir det litt for ofte til at jeg svarer for han, eller at jeg "hjelper" han ut av situasjonen ved å skifte tema f eks. Jeg ser at det kanskje bidrar til at han fortsetter med tausheten sin, men det er så vondt å se han så beklemt. Og når det gjelder fremmede, eller bare bekjente (foreldre av andre barn i klassa osv), så hender det jeg syns stillheten blir så pinlig at jeg løser det ved å steppe inn. Jeg har prøvd å vente på svar uten å steppe inn, men det går til et punkt der jeg føler for å si noe. Han oppfattes kanskje som frekk av andre, og det syns jeg er vanskelig. Han er oftest en høflig og empatisk gutt, men han havner i en slags innesluttethet i sosiale situasjoner.

 

Hva kan man forvente av en sjuåring i sosiale situasjoner? Hans jevnaldrende venner oppfører seg også sosialt upassende, på hver sine måter. Er det bare slik det er, eller bør jeg forvente mer av han?

 

Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Autisme?

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

[Anonym bruker]

 

Autisme?

 

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

Åherremingud!!!! Er det mulig?

 

 

Anonymous poster hash: afe0c...d70

[Anonym bruker]

Autisme? Anonymous poster hash: 8342f...1ee

Jeg er ingen ekspert på denne diagnosen, men jeg har ikke inntrykk av at han kan ha det. Hvorfor tenker du det?

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

 

Autisme?

 

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

Om DU er autistisk? Ja det kan virke sånn 😜 Oh My gad...

 

 

Anonymous poster hash: 414c9...201

[Anonym bruker]

Jeg er ingen ekspert på denne diagnosen, men jeg har ikke inntrykk av at han kan ha det. Hvorfor tenker du det?

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Fordi det at barnet ikke alltid svarer andre, ikke alltid oppnås kontakt med, er et typisk tegn på autisme.

 

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

[Anonym bruker]

Min datter er litt sånn, hun er sjenert og så vidt meg bekjent ikke autist. Jeg stepper også inn for henne og svarer i situasjoner der hun ikke svarer eller jeg ser at hun åpenbart føler at fokuset blir for mye rettet mot henne. Jeg har derfor ingen konkrete tips til deg, men ble bare generelt litt irritert for at folk ønsker å diagnostisere barn med ganske alvorlige diagnoser basert på helt vanlig oppførsel (vil anta at alle barn har opplevd å bli beklemt og ikke svare på et eller annet tidspunkt). 

Anonymous poster hash: a8d78...cfd

[Anonym bruker]

Jeg ville bedt ham om å svare. F.eks. Ja, Per - hva tror du om dette?

Anonymous poster hash: a008b...a24

[Anonym bruker]

Jeg er ingen ekspert på denne diagnosen, men jeg har ikke inntrykk av at han kan ha det. Hvorfor tenker du det?

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Jeg er heller ingen ekspert på autisme og har ikke hatt mistanke om at mitt barn kan ha det, men det er nettopp det hun utredes for på bup nå. Det er så mange retninger innenfor autisme at man faktisk ikke kan se på et barn og si at det er det som feiler.

 

Anonymous poster hash: e1f33...4ae

[Anonym bruker]

Min datter er litt sånn, hun er sjenert og så vidt meg bekjent ikke autist. Jeg stepper også inn for henne og svarer i situasjoner der hun ikke svarer eller jeg ser at hun åpenbart føler at fokuset blir for mye rettet mot henne. Jeg har derfor ingen konkrete tips til deg, men ble bare generelt litt irritert for at folk ønsker å diagnostisere barn med ganske alvorlige diagnoser basert på helt vanlig oppførsel (vil anta at alle barn har opplevd å bli beklemt og ikke svare på et eller annet tidspunkt).  Anonymous poster hash: a8d78...cfd

Jeg vil tro at barn med autisme viser på flere måter at det sliter. Det er ikke slik at all sosial omgang er vanskelig for han heller, det er bare i noen situasjoner, som f.eks. direkte spørsmål fra folk, spesielt hvis det er flere der som retter oppmerksomheten direkte mot han, at han ikke svarer. Jeg har spurt noen ganger etterpå hvorfor han ikke svarer, og han sier enten at han ikke vet, eller at han ikke har lyst.

 

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. på den ene siden ser jeg at det at jeg svarer for ham eller på annen måte redder han ut av situasjonen kanskje gjør at jeg opprettholder oppførselen. På den andre siden ser jeg ikke noen prinsipiell forskjell på å hjelpe han slik, enn på å hjelpe han å ta ned noe fra en hylle han ikke når opp til f eks. Jeg håper liksom litt at jeg gir han noen tips til hva man kan svare også, når han hører hva jeg sier.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Jeg ville bedt ham om å svare. F.eks. Ja, Per - hva tror du om dette? Anonymous poster hash: a008b...a24

Jeg har også prøvd det, men det har ikke hjulpet. Det føles som at det da blir mer fokus på at han ikke svarer, og at han da blir mer beklemt.

 

Kanskje feilen min ligger i at jeg ikke prøver ut én måte av gangen, konsekvent over tid.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

 

Fordi det at barnet ikke alltid svarer andre, ikke alltid oppnås kontakt med, er et typisk tegn på autisme.

 

Anonymous poster hash: 8342f...1ee

Hjelpes, snakk om å skyte fra hofta.

 

HI, min femåring er også sånn, og i likhet med deg griper jeg også inn når hun blir beklemt og jeg ser at situasjonen låser seg. Tenker ikke at det er negativt å hjelpe et barn ut av en situasjon der hun/han blir paralysert pga sjenanse og usikkerhet. Man kan bare tenke med seg selv hvis man står på en scene og glemmer alt man skal si/gjøre, da er det godt å ha suffløren der.

 

Det er kanskje annerledes i en litt roligere situasjon med én eller få til stede, hvor man kan ta seg tid til å få barnet på gli. Fortsatt ville jeg hjelpe, men også utfordre barnet i litt større grad.

Tror ro og oversiktlig situasjon er noen nøkkelelementer som bør være til stede når man hjelper noen som har det sånn.

Jeg synes egentlig generelt sett ikke noe om å "put them on the spot" på den måten, jeg liker bedre å plassere datteren min i masse sosiale situasjoner og så kan hun delta gradvis og i sitt tempo. Men jeg lar henne ikke velge bort de sosiale situasjonene da, men hun velger selv i hvilket tempo hun vil vise initiativ til å ta kontakt/bidra/stikke seg frem.

Vet iallfall godt hvordan du har det, håper det løser seg med tid!

 

Anonymous poster hash: 461de...e36

[Anonym bruker]

Dette gjelder annenhver unge, så ikke vær bekymret. Helt normalt.

Anonymous poster hash: 1f10c...5ad

[Anonym bruker]

Hjelpes, snakk om å skyte fra hofta.

HI, min femåring er også sånn, og i likhet med deg griper jeg også inn når hun blir beklemt og jeg ser at situasjonen låser seg. Tenker ikke at det er negativt å hjelpe et barn ut av en situasjon der hun/han blir paralysert pga sjenanse og usikkerhet. Man kan bare tenke med seg selv hvis man står på en scene og glemmer alt man skal si/gjøre, da er det godt å ha suffløren der.

Det er kanskje annerledes i en litt roligere situasjon med én eller få til stede, hvor man kan ta seg tid til å få barnet på gli. Fortsatt ville jeg hjelpe, men også utfordre barnet i litt større grad.

Tror ro og oversiktlig situasjon er noen nøkkelelementer som bør være til stede når man hjelper noen som har det sånn.

Jeg synes egentlig generelt sett ikke noe om å "put them on the spot" på den måten, jeg liker bedre å plassere datteren min i masse sosiale situasjoner og så kan hun delta gradvis og i sitt tempo. Men jeg lar henne ikke velge bort de sosiale situasjonene da, men hun velger selv i hvilket tempo hun vil vise initiativ til å ta kontakt/bidra/stikke seg frem.

Vet iallfall godt hvordan du har det, håper det løser seg med tid!Anonymous poster hash: 461de...e36

Dette ble litt ekstra aktuelt for meg nå, siden det var bursdagsselskap for han i går, og da følger det naturligvis med mye oppmerksomhet. Jeg opplevde at familiemedlemmer som var der, stilte han en del spørsmål rundt bordet som gjorde han beklemt. F.eks. at de ville han skulle ramse opp alt han hadde fått i gave, og når han glemte en gave, ble det bemerka av den som hadde gitt den. De stilte generelt masse spørsmål som han ikke klarte å svare på, og til dels tror jeg det blir sånn når spørsmålene kommer med sterke føringer for hvordan man skal svare. Slike "sosiale spørsmål", eller hva jeg skal kalle det. Spørsmål der man egentlig ikke lurer på noe på ordentlig, men bare vil ha et sosialt akseptabelt svar. Litt vanskelig å forklare...

 

Godt å høre at vi er fler i hvert fall! Jeg er redd jeg gjør noe feil, og jeg er også redd for å forvente mye av han. Han er ganske godt utvikla i topplokket, og jeg har ofte tatt meg selv i å overvurdere han. Jeg blir usikker på hva man kan forvente i forhold til alder.

 

 

HI

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Dette gjelder annenhver unge, så ikke vær bekymret. Helt normalt. Anonymous poster hash: 1f10c...5ad

Takk!

 

Jeg håper at det bare dreier seg om å være innadvendt. Ikke noe galt med det, selv om verden vi lever i nå krever at man er utadvendt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Vi har det nøyaktig på samme måte med vår på 6 år. Jeg gjør som deg, hjelper henne ut av situasjonen, enten ved å pushe henne forsiktig, eller svare for henne. Det er ikke enkelt, men veldig vanlig for barn i den alderen. Jeg bekymrer meg ikke.

 

Anonymous poster hash: d4f1f...d05

[Anonym bruker]

Vi har det nøyaktig på samme måte med vår på 6 år. Jeg gjør som deg, hjelper henne ut av situasjonen, enten ved å pushe henne forsiktig, eller svare for henne. Det er ikke enkelt, men veldig vanlig for barn i den alderen. Jeg bekymrer meg ikke.Anonymous poster hash: d4f1f...d05

Godt å høre.

 

Takk for svar til alle sammen!

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[bønni]

Dette høres frykelig normalt ut! :-) Han er bare et barn som holder på å lære seg all verdens sosiale koder. Å svare voksne på en måte som møter den voksnes forventning om konversasjon er både vanskelig og pyton og sjenanseframkallende hos mange. Det finnes selvsagt også unger som klarer dette utmerket. 

 

Min sønn er kjempesosial med venner og i en til en forhold med voksne, og kan allikvel bli slik du beskriver i mer formelle situasjoner. Ikke ukjent for voksne heller å føle seg tilkortkommen sosialt av og til, men vi har lært oss hvordan vi skal deale med det. 

 

Gjør som du pleier - svar for ham, snakk det bort, hjelp ham på vei med et svar…. velg ut fra hva som passer situasjonen. Bare slapp av, så blir sønnen din vant til slike situasjoner og finner ut av det selv med tid og stunder. 

[Anonym bruker]

Jeg syns jeg ser at dette oftest skjer i situasjoner der han blir behandla litt som en sirkushest. Altså, at det forventes en bestemt type oppførsel, og da bare nekter han å innfri. Han er ikke typen til å vise fram noe han har lært seg på kommando, f eks. Han har lært seg en sang på ukulele, og ikke pokker om han vil vise det fram til noen hvis man spør.

 

Jeg syns det er en uting at man skal behandle barn slik, som om de er en slags artister som vi voksne kan more oss over. Det er spesielt i slike situasjoner at jeg stepper inn og tar oppmerksomheten bort fra han. Han vil ikke ha den oppmerksomheten, mens jeg tåler det greit, så da gjør jeg det slik.

 

Men jeg er likevel redd for at han oppfattes som frekk, og spesielt når det skjer i mer vanlige situasjoner. Jeg oppfatter det mer som at han ikke er klar for å bli med på det sosiale spillet. Small talk kjeder han, så da lar han være å svare.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Takk!

 

Jeg håper at det bare dreier seg om å være innadvendt. Ikke noe galt med det, selv om verden vi lever i nå krever at man er utadvendt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

Du har sikkert opplevd det i andres barn også, om du tenker etter, men man blir jo mer oppmerksom og bekymret rundt egne. Ingen grunn til bekymring, det kommer med alder og modenhet.

 

Anonymous poster hash: 1f10c...5ad

[Anonym bruker]

Dette høres frykelig normalt ut! :-) Han er bare et barn som holder på å lære seg all verdens sosiale koder. Å svare voksne på en måte som møter den voksnes forventning om konversasjon er både vanskelig og pyton og sjenanseframkallende hos mange. Det finnes selvsagt også unger som klarer dette utmerket. 

 

Min sønn er kjempesosial med venner og i en til en forhold med voksne, og kan allikvel bli slik du beskriver i mer formelle situasjoner. Ikke ukjent for voksne heller å føle seg tilkortkommen sosialt av og til, men vi har lært oss hvordan vi skal deale med det. 

 

Gjør som du pleier - svar for ham, snakk det bort, hjelp ham på vei med et svar…. velg ut fra hva som passer situasjonen. Bare slapp av, så blir sønnen din vant til slike situasjoner og finner ut av det selv med tid og stunder.

 

Takk for svar!

 

Jeg håper det bare er som du sier, at han holder på å finne ut av kodene. På veien dit kan jeg kanskje vise han noen måter å svare på, slik at han en dag gjør det selv.

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Du har sikkert opplevd det i andres barn også, om du tenker etter, men man blir jo mer oppmerksom og bekymret rundt egne. Ingen grunn til bekymring, det kommer med alder og modenhet. Anonymous poster hash: 1f10c...5ad

Ja, jeg har jo sett dette hos andre. Jeg tenker ikke at de er frekke for det. Det er vel bare det at mitt barn er mitt ansvar, også når det gjelder disse tingene.

 

Takk for beroligende kommentarer!

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Iiiiik]

Har du snakket med ham om det? "Noen ganger merker jeg at du ikke svarer når noen spør deg om noe. I går for eksempel, rundt bordet, når tante Anne spurte om du hadde fått noe fint i presang. Synes du det er vanskelig når alle ser på deg? Blir du lei deg hvis du ikke husker alle gavene? Jeg pleier jo noen ganger å svare for deg. Er det greit synes du?"

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham om det? "Noen ganger merker jeg at du ikke svarer når noen spør deg om noe. I går for eksempel, rundt bordet, når tante Anne spurte om du hadde fått noe fint i presang. Synes du det er vanskelig når alle ser på deg? Blir du lei deg hvis du ikke husker alle gavene? Jeg pleier jo noen ganger å svare for deg. Er det greit synes du?"

Jeg har nok ikke gått så konkret inn i det, men mer bare spurt han hvorfor det blir sånn. Det var et godt tips der! Tusen takk! Det er kanskje mye å forvente at han skal ha oversikt over årsakene selv, uten at jeg går mer konkret inn i det.

 

Anonymous poster hash: 3d3a7...c14

[Anonym bruker]

Dette ville jeg tatt ordentlig tak i, hi. Foreldrene mine var svært unnlatende med søsteren min og hun ignorerer direkte spørsmål den dag i dag, i en alder av 30. Du syr puter under armene på ham. Han er 7, ikke 3. Sosial kommunikasjon er utrolig viktig og barn må kunne mestre dette. Det høres ut som du glatter over og curler rundt ham hele tiden. Ikke bra!

 

Anonymous poster hash: cb039...ebf