Bekymret helsesøster - depresjon

[Anonym bruker]

Jeg synes at denne bagatelliseringen og kritikken av helsesøster, som bare prøver å se til barnas beste, er skummelt. Barnevernet er ikke ute etter å ta dere, og det ER en jobb for barnevernet å passe på at barna skjermes fra skadelig oppførsel. Når man er midt oppi noe så blir alt normalisert og da er det umulig å se objektivt på det, og veldig vanskelig å gjenkjenne når nok er nok. Når bikker det over til "dette skal ikke barna måtte tåle"?

 

Om mannen ikke orker å være pappa så har han ingenting i huset med barna å gjøre! Du forteller barna at pappa er syk, men så ser de jo at han klarer å jobbe, det er bare barna han ikke takler, hva tror du de tenker om det? Det er tungt å leve sammen med en forelder som (tilsynelatende) ikke bryr seg om deg, selv om det skyldes sykdom.

 

Jeg har vokst opp med en deprimert/psykisk syk far selv og det er faktisk ikke greit. Jeg ble tidlig vant til å dempe, ikke ta plass, være så usynlig som mulig og jeg kan ikke huske noen gang jeg har følt meg trygg til å prate med foreldrene mine om noe som er vanskelig. Fra midten av barneskolen løy jeg f.eks. om at jeg hadde venner og var invitert i bursdager osv fordi jeg visste at det forventet de av meg, og JEG kunne jo ikke begynne å få problemer, det var det ikke plass til hjemme. Og hvis de fant ut at jeg ikke var hos den vennen eller bursdagen jeg sa jeg skulle være i, da fikk jeg kjeft og måtte finne på en annen dekkhistorie, de måtte for all del ikke finne ut at jeg ble fryst ut av resten av klassen. Alt måtte være greit, selv om det egentlig ikke var det. Pappa begynte også etterhvert å "spøke" om selvmord osv, det gjør han forsåvidt fortsatt, men nå i ettertid reagerer jeg mest på at han gjorde det mens vi var små.

 

Jeg har et greit forhold til foreldrene mine nå, med det er overfladisk. Jeg tror ikke de har oppfattet at det var et reellt problem i oppveksten, men jeg ser at det har påvirket både meg og søsknene. Nei, få han ut, HI, så kan han heller eventuelt være tivolipappa for barna de gangene han orker det.

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

Synes det er flott at helsesøster bekymrer seg jeg , i dette tilfelle er det ikke sikkert at det er nødvendig , men i mange tilfeller stemmer magefølelsen. Vi har hatt helsesøsteren som vant Oslo prisen i år , og for en fantastisk dame ! Hun spør barna rett ut om de blir slått, må si jeg steila når jeg hørte at hun spør om det , men under 1 klasse samtalen med barn , foreldre og helsesøster , spør hun på en måte som gjør at barnet forstår hvorfor hun spør . Og hun har sendt rimelig mange bekymring meldinger med mye hold i på mange barn. En far som trekker seg unna barna kan være vondt for barna , men far trenger nok kun råd og veiledning.

 

Anonymous poster hash: d0277...cba

 

 

Problemet er nå at det er nasjonalt fokus på at helsesøstre, tannleger og barnehager melder til BV for SJELDENT. Vil tro at dette vil øke antall ubegrunnede hysteriske meldinger for å "bedre statistikken".

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

 

Jeg synes at denne bagatelliseringen og kritikken av helsesøster, som bare prøver å se til barnas beste, er skummelt. Barnevernet er ikke ute etter å ta dere, og det ER en jobb for barnevernet å passe på at barna skjermes fra skadelig oppførsel. Når man er midt oppi noe så blir alt normalisert og da er det umulig å se objektivt på det, og veldig vanskelig å gjenkjenne når nok er nok. Når bikker det over til "dette skal ikke barna måtte tåle"?

 

Om mannen ikke orker å være pappa så har han ingenting i huset med barna å gjøre! Du forteller barna at pappa er syk, men så ser de jo at han klarer å jobbe, det er bare barna han ikke takler, hva tror du de tenker om det? Det er tungt å leve sammen med en forelder som (tilsynelatende) ikke bryr seg om deg, selv om det skyldes sykdom.

 

Jeg har vokst opp med en deprimert/psykisk syk far selv og det er faktisk ikke greit. Jeg ble tidlig vant til å dempe, ikke ta plass, være så usynlig som mulig og jeg kan ikke huske noen gang jeg har følt meg trygg til å prate med foreldrene mine om noe som er vanskelig. Fra midten av barneskolen løy jeg f.eks. om at jeg hadde venner og var invitert i bursdager osv fordi jeg visste at det forventet de av meg, og JEG kunne jo ikke begynne å få problemer, det var det ikke plass til hjemme. Og hvis de fant ut at jeg ikke var hos den vennen eller bursdagen jeg sa jeg skulle være i, da fikk jeg kjeft og måtte finne på en annen dekkhistorie, de måtte for all del ikke finne ut at jeg ble fryst ut av resten av klassen. Alt måtte være greit, selv om det egentlig ikke var det. Pappa begynte også etterhvert å "spøke" om selvmord osv, det gjør han forsåvidt fortsatt, men nå i ettertid reagerer jeg mest på at han gjorde det mens vi var små.

 

Jeg har et greit forhold til foreldrene mine nå, med det er overfladisk. Jeg tror ikke de har oppfattet at det var et reellt problem i oppveksten, men jeg ser at det har påvirket både meg og søsknene. Nei, få han ut, HI, så kan han heller eventuelt være tivolipappa for barna de gangene han orker det.

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

 

 

 

Hva med mødre og fedre som har kreft eller ME og ikke klarer å være foreldre store deler av dagen? Skal kreftsyke hives ut av huset til de blir friske igjen?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Det var lite taktisk av helsesøster. Gjøre en deprimert person bekymret.

Hun er nok litt hysterisk og derfor ikke mentalt helt i balanse. Kanskje hun burde holde seg unna barn selv.

 

Jeg tror ikke det skjer noe rundt det her. Jeg har selv vært deprimert, medisinert og vært hos psykolog.

Har du vondt i kneet går du til fastlegen. Har du vondt i følelsene går du til psykologen. Jeg mener det viser handlekraft.

Anonymous poster hash: d6bdd...c97

[Anonym bruker]

 

Det var lite taktisk av helsesøster. Gjøre en deprimert person bekymret.

Hun er nok litt hysterisk og derfor ikke mentalt helt i balanse. Kanskje hun burde holde seg unna barn selv.

 

Jeg tror ikke det skjer noe rundt det her. Jeg har selv vært deprimert, medisinert og vært hos psykolog.

Har du vondt i kneet går du til fastlegen. Har du vondt i følelsene går du til psykologen. Jeg mener det viser handlekraft.

 

Anonymous poster hash: d6bdd...c97

 

 

 

Jeg hadde forstått bekymring hvis HI sin mann IKKE mottok hjelp og gikk til psykolog. Men ikke når han allerede får behandling. Å kreve at syke mennesker hives ut til de er friske er bak mål.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest igjennom svarene her, men jeg har vært gjennom noe lignende. Jeg var på kontroll med min. Det var sommer, kokvarmt og jeg gikk i t-skjorte. Helsesøster reagerte tydelig på arrene jeg har på armene og følte ingen skam rundt å spørre om dem. Greit nok i seg selv, jeg har heller ingen problemer med å snakke om det sånn sett. Men det er første gang jeg har følt at noen har tvilt på omsorgsevnen min pga. det. Hun sa noe av det samme som din, "psykisk sykdom er ikke bra for et barn å vokse opp i". Lurte på om jeg fortsatt driver med det og diverse annet. Syns det var litt ukomfortabelt. Arrene var på dette tidspunktet 6-7 år gamle, jeg gikk til psykolog i denne perioden, som til slutt erklærte meg "frisk". Jeg føler det er et kapittel som er avsluttet for lenge siden, så jeg syns det var litt rart av helsesøster å gå fram på den måten som hun gjorde. 

 

Anonymous poster hash: 2bb9c...876

[Anonym bruker]

 

Hva med mødre og fedre som har kreft eller ME og ikke klarer å være foreldre store deler av dagen? Skal kreftsyke hives ut av huset til de blir friske igjen?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

Ja, nei hvis du synes det jeg fortalte høres greit ut så for all del bare avfei det.. Se igjen på det jeg skriver: "Du forteller barna at pappa er syk, men så ser de jo at han klarer å jobbe, det er bare barna han ikke takler, hva tror du de tenker om det?" Hvordan gjelder det for folk som er ME- eller kreftsyke?

 

Hvilke følelser og selvverd tror du barna får når dette er hverdagen deres? Jeg har ikke erfaring med foreldre med kreft eller ME men jeg kan tenke meg at det kanskje er lettere å forstå for barna. Igjen så blir jeg bekymret av all den bagatelliseringen som foregår her. Ja, man kan oppleve vanskelige ting i livet, men stadig avvisning og å hele tiden måtte være ekstra varsom og ta hensyn i eget hjem er ikke bra.

 

Jeg vet ikke hvor lenge depresjonen hos denne mannen har vart, men jeg sier igjen til TS - vær så snill å ta situasjonen på alvor, ikke bagatelliser helsesøsters bekymring. Hvis du merker at de trives best når far ikke er der, så kanskje det er på tide å i det minste vurdere at barnas trivsel i eget hjem bør settes først?

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

Første bokstav i kommunen er R.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

Heldighvis for deg så var det ikke kommunen jeg tenkte på. Da måtte du ha skaffet deg en advokat med en gang.

 

Anonymous poster hash: 024d3...8a9

[Majamortil2]

Ja, det er virkelig bak mål!

En helsesøsters jobb er å melde fra når det er grunn til bekymring.

En deprimert far som er i behandling og klarer å være i full jobb er ikke det. Barna har en oppegående og frisk mor som ivaretar dem godt.

Jeg har dårlige erfaringer med helsesøstre, men også mange gode. Helsesøster på barnas skole er fantastisk!

 

Jeg synes denne helsesøsteren til HI virker veldig korttenkt. Intensjonen er sikkert god, men hun påfører familien ekstra stress ved å "true" med barnevern.

Å ta et foreldrekurs synes jeg også høres rart ut. Når du har en mann som prøver å kjempe seg ut av en depresjon.

Hun burde heller tilby samtaler og støtte til mor. Og gi informasjon om hvordan hun skal takle det å leve med en syk partner.

Hadde mannen hatt kreft hadde hun blitt behandlet på en helt annen måte.

Jeg synes faktisk det hele er ganske sykt...

 

Jeg har selv kjempet meg gjennom alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg ble kun møtt med støtte og omsorg, og fikk mye bekreftelse på at jeg var en god mor.

Hadde det blitt snakk om barnevernet oppi det hele hadde det vært en stor belastning for meg. Barna mine har blitt godt ivaretatt hele veien. De er flotte, sympatiske, snille og veljusterte barn❤

 

Sier det igjen, vi kommer alle til å få våre utfordringer i livet, dødsfall, sykdom, samlivsbrudd osv. Og barn tåler det, så lenge de blir godt ivaretatt.

Å råde mor til å flytte fra far er jo bare helt bak mål! Det er 100 ganger verre for barna å oppleve et samlivsbrudd enn å leve med en far som er syk. Han er i behandling og vil bli frisk igjen før eller senere.

[Anonym bruker]

 

Ja, nei hvis du synes det jeg fortalte høres greit ut så for all del bare avfei det.. Se igjen på det jeg skriver: "Du forteller barna at pappa er syk, men så ser de jo at han klarer å jobbe, det er bare barna han ikke takler, hva tror du de tenker om det?" Hvordan gjelder det for folk som er ME- eller kreftsyke?

 

Hvilke følelser og selvverd tror du barna får når dette er hverdagen deres? Jeg har ikke erfaring med foreldre med kreft eller ME men jeg kan tenke meg at det kanskje er lettere å forstå for barna. Igjen så blir jeg bekymret av all den bagatelliseringen som foregår her. Ja, man kan oppleve vanskelige ting i livet, men stadig avvisning og å hele tiden måtte være ekstra varsom og ta hensyn i eget hjem er ikke bra.

 

Jeg vet ikke hvor lenge depresjonen hos denne mannen har vart, men jeg sier igjen til TS - vær så snill å ta situasjonen på alvor, ikke bagatelliser helsesøsters bekymring. Hvis du merker at de trives best når far ikke er der, så kanskje det er på tide å i det minste vurdere at barnas trivsel i eget hjem bør settes først?

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

Å være i jobb er jo det beste man kan gjøre hvis man er deprimert. Oddsen for å bli frisk raskere øker betraktelig.

Det er kjempebra at far er i full jobb.

Det viser jo også barna at pappa prøver alt han kan.

At far har mindre overskudd og er mye sliten kommer til å gå over.

Hadde en kreftpasient eller en med annen sykdom trukket seg unna og hvilt mye hadde ikke folk reagert.

Far er syk! Det er bare å forklare barna det, og være åpne om det. Fortelle dem at pappa har det veldig vanskelig nå, men at han får hjelp. Og pappa kommer til å bli bedre om en stund.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

 

Ja, nei hvis du synes det jeg fortalte høres greit ut så for all del bare avfei det.. Se igjen på det jeg skriver: "Du forteller barna at pappa er syk, men så ser de jo at han klarer å jobbe, det er bare barna han ikke takler, hva tror du de tenker om det?" Hvordan gjelder det for folk som er ME- eller kreftsyke?

 

Hvilke følelser og selvverd tror du barna får når dette er hverdagen deres? Jeg har ikke erfaring med foreldre med kreft eller ME men jeg kan tenke meg at det kanskje er lettere å forstå for barna. Igjen så blir jeg bekymret av all den bagatelliseringen som foregår her. Ja, man kan oppleve vanskelige ting i livet, men stadig avvisning og å hele tiden måtte være ekstra varsom og ta hensyn i eget hjem er ikke bra.

 

Jeg vet ikke hvor lenge depresjonen hos denne mannen har vart, men jeg sier igjen til TS - vær så snill å ta situasjonen på alvor, ikke bagatelliser helsesøsters bekymring. Hvis du merker at de trives best når far ikke er der, så kanskje det er på tide å i det minste vurdere at barnas trivsel i eget hjem bør settes først?

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

 

 

 

Det er lettere å forstå for barna fordi psykisk sykdom fortsatt er skambelagt og tabu. Det er liksom greit at far er sengeliggende med kreft (mange kreftpasienter er også helt eller delvis i jobb), men ikke greit hvis far er psykisk syk. Skjerp dere.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Ja, det er virkelig bak mål!

En helsesøsters jobb er å melde fra når det er grunn til bekymring.

En deprimert far som er i behandling og klarer å være i full jobb er ikke det. Barna har en oppegående og frisk mor som ivaretar dem godt.

Jeg har dårlige erfaringer med helsesøstre, men også mange gode. Helsesøster på barnas skole er fantastisk!

 

Jeg synes denne helsesøsteren til HI virker veldig korttenkt. Intensjonen er sikkert god, men hun påfører familien ekstra stress ved å "true" med barnevern.

Å ta et foreldrekurs synes jeg også høres rart ut. Når du har en mann som prøver å kjempe seg ut av en depresjon.

Hun burde heller tilby samtaler og støtte til mor. Og gi informasjon om hvordan hun skal takle det å leve med en syk partner.

Hadde mannen hatt kreft hadde hun blitt behandlet på en helt annen måte.

Jeg synes faktisk det hele er ganske sykt...

 

Jeg har selv kjempet meg gjennom alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg ble kun møtt med støtte og omsorg, og fikk mye bekreftelse på at jeg var en god mor.

Hadde det blitt snakk om barnevernet oppi det hele hadde det vært en stor belastning for meg. Barna mine har blitt godt ivaretatt hele veien. De er flotte, sympatiske, snille og veljusterte barn❤

 

Sier det igjen, vi kommer alle til å få våre utfordringer i livet, dødsfall, sykdom, samlivsbrudd osv. Og barn tåler det, så lenge de blir godt ivaretatt.

Å råde mor til å flytte fra far er jo bare helt bak mål! Det er 100 ganger verre for barna å oppleve et samlivsbrudd enn å leve med en far som er syk. Han er i behandling og vil bli frisk igjen før eller senere.

 

 

Ja, hva får barnevernet gjort i tilfeller der far allerede mottar all hjelp han kan få? De kan ikke skaffe ham mer hjelp. Det eneste de kan gjøre er å frata dem barna eller kreve at far hives ut.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Å være i jobb er jo det beste man kan gjøre hvis man er deprimert. Oddsen for å bli frisk raskere øker betraktelig.

Det er kjempebra at far er i full jobb.

Det viser jo også barna at pappa prøver alt han kan.

At far har mindre overskudd og er mye sliten kommer til å gå over.

Hadde en kreftpasient eller en med annen sykdom trukket seg unna og hvilt mye hadde ikke folk reagert.

Far er syk! Det er bare å forklare barna det, og være åpne om det. Fortelle dem at pappa har det veldig vanskelig nå, men at han får hjelp. Og pappa kommer til å bli bedre om en stund.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

 

 

Haha, jeg synes det er skikkelig nusselig at 80 % av forumet skriver at gravide må være i jobb uansett hvor syke de er, og da må de nedprioritere hus og barn. Da kan mannen ta seg av barna, gjerne i mange måneder. DET er ikke bekymringsverdig. Men at en deprimert far kommer ut i jobb blant folk i stedet for å ligge hjemme og bli mer deprimert - det må barnevernet gjøre noe med, og far må hives ut av huset. Hvor er logikken?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

 

Haha, jeg synes det er skikkelig nusselig at 80 % av forumet skriver at gravide må være i jobb uansett hvor syke de er, og da må de nedprioritere hus og barn. Da kan mannen ta seg av barna, gjerne i mange måneder. DET er ikke bekymringsverdig. Men at en deprimert far kommer ut i jobb blant folk i stedet for å ligge hjemme og bli mer deprimert - det må barnevernet gjøre noe med, og far må hives ut av huset. Hvor er logikken?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

Nå mener jo 90% av innleggene her at dette ikke er et problem overhode og at helsesøster er en hysterisk kjerring som overdriver. Og jeg tviler veldig på om du finner noen som mener det er greit at en gravid kvinne jobber fulltid, men samtidig ikke orker å være mamma for det barnet hun allerede har. Nå snakker jeg ikke om praktiske ting og husarbeid, men å se barnet, vise at man er glad i det og være der emosjonelt.

 

Det går sikkert fint an å være psykisk syk og samtidig være en god forelder og bo med barna, men HI sier eksplisitt at mannen ikke orker å være pappa, trekker seg unna barna og at barna trives merkbart bedre når han ikke er hjemme. Dette mener jeg er bekymringsverdig og bør tas på alvor. Det er ikke bare merkelappen deprimert/psykisk sykdom som får meg til å reagere, det er måten det går utover barna.

 

Jeg var kanskje for rask på avtrekkeren med å si bastant at det er best at han flytter ut (og jeg mente i en periode altså, ikke nødvendigvis permanent for de som nevnte samlivsbrudd), men jeg mener fortsatt at det bør vurderes og at det kan hende at det ville vært det beste, i en periode. HI sier jo at mannen allerede er en del borte, og da fungerer alt mye bedre. Han kan jo fortsatt komme på besøk, de gangene han har overskudd til å se og bry seg om sine egne barn.

 

Og jeg sier heller ikke at det er bedre at mannen slutter å jobbe, blir hjemme og eventuelt blir enda mer deprimert. Jeg spør om dere kan sette dere inn i hvordan det føles for et barn når de ser at "pappa er syk, men han orker alt annet enn å være sammen med meg".

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

 

Nå mener jo 90% av innleggene her at dette ikke er et problem overhode og at helsesøster er en hysterisk kjerring som overdriver. Og jeg tviler veldig på om du finner noen som mener det er greit at en gravid kvinne jobber fulltid, men samtidig ikke orker å være mamma for det barnet hun allerede har. Nå snakker jeg ikke om praktiske ting og husarbeid, men å se barnet, vise at man er glad i det og være der emosjonelt.

 

Det går sikkert fint an å være psykisk syk og samtidig være en god forelder og bo med barna, men HI sier eksplisitt at mannen ikke orker å være pappa, trekker seg unna barna og at barna trives merkbart bedre når han ikke er hjemme. Dette mener jeg er bekymringsverdig og bør tas på alvor. Det er ikke bare merkelappen deprimert/psykisk sykdom som får meg til å reagere, det er måten det går utover barna.

 

Jeg var kanskje for rask på avtrekkeren med å si bastant at det er best at han flytter ut (og jeg mente i en periode altså, ikke nødvendigvis permanent for de som nevnte samlivsbrudd), men jeg mener fortsatt at det bør vurderes og at det kan hende at det ville vært det beste, i en periode. HI sier jo at mannen allerede er en del borte, og da fungerer alt mye bedre. Han kan jo fortsatt komme på besøk, de gangene han har overskudd til å se og bry seg om sine egne barn.

 

Og jeg sier heller ikke at det er bedre at mannen slutter å jobbe, blir hjemme og eventuelt blir enda mer deprimert. Jeg spør om dere kan sette dere inn i hvordan det føles for et barn når de ser at "pappa er syk, men han orker alt annet enn å være sammen med meg".

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

 

 

 

Men hvor skal mannen bo? Skal de pådra seg en utgift ved svindyr leilighet? Man kan ikke kaste ut noen for en periode. Hvordan forklarer man til barna at mamma og pappa er fortsatt sammen, men ikke bor sammen og ikke ser hverandre?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

 

Nå mener jo 90% av innleggene her at dette ikke er et problem overhode og at helsesøster er en hysterisk kjerring som overdriver. Og jeg tviler veldig på om du finner noen som mener det er greit at en gravid kvinne jobber fulltid, men samtidig ikke orker å være mamma for det barnet hun allerede har. Nå snakker jeg ikke om praktiske ting og husarbeid, men å se barnet, vise at man er glad i det og være der emosjonelt.

 

Det går sikkert fint an å være psykisk syk og samtidig være en god forelder og bo med barna, men HI sier eksplisitt at mannen ikke orker å være pappa, trekker seg unna barna og at barna trives merkbart bedre når han ikke er hjemme. Dette mener jeg er bekymringsverdig og bør tas på alvor. Det er ikke bare merkelappen deprimert/psykisk sykdom som får meg til å reagere, det er måten det går utover barna.

 

Jeg var kanskje for rask på avtrekkeren med å si bastant at det er best at han flytter ut (og jeg mente i en periode altså, ikke nødvendigvis permanent for de som nevnte samlivsbrudd), men jeg mener fortsatt at det bør vurderes og at det kan hende at det ville vært det beste, i en periode. HI sier jo at mannen allerede er en del borte, og da fungerer alt mye bedre. Han kan jo fortsatt komme på besøk, de gangene han har overskudd til å se og bry seg om sine egne barn.

 

Og jeg sier heller ikke at det er bedre at mannen slutter å jobbe, blir hjemme og eventuelt blir enda mer deprimert. Jeg spør om dere kan sette dere inn i hvordan det føles for et barn når de ser at "pappa er syk, men han orker alt annet enn å være sammen med meg".

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

Min mening er at helsesøster burde tilbudt samtaler og støtte.

Ikke si at hun skal melde til barnevernet.

Jeg hadde en stor ryggoperasjon i sommer. Lå to uker på sykehus og var sengeliggende i tre måneder. Gikk helt fint det! Mannen min tok seg av barna mens jeg lå i sengen i tre måneder.

Sett ting litt i perspektiv.

Det er måten helsesøster gikk frem på det er noe alvorlig galt med.

Selvfølgelig skal familien få hjelp og støtte, det er ikke det vi diskuterer:

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Hei igjen. Takk for mange svar.

 

Jeg fikk SMS fra helsesøster nå hvor hun hadde satt meg opp på en time om 1 mnd, så da tenker jeg at hun kanskje har roet seg litt. Var kanskje en litt unødvendig reaksjon fra henne der og da.

 

Jeg kjente jo på følelsen av skam og at dette burde jeg ikke tatt opp når responsen ble som den ble. Det ble et ekstra stressmoment for meg i går og jeg kjente jeg var sliten og hadde hodepine i går kveld. Det ble mye tanker rett og slett.

 

Jeg frykter ikke barnevernet overhodet. Jeg vet at barna blir godt ivaretatt, får den oppfølgingen de trenger og massevis av oppmerksomhet og kjærlighet. Pappaen dems går til behandling og det tar den tiden det tar. Å legge press på han nå med foreldrekurs osv tror jeg ikke er noen spesielt god løsning. Det kurset er noe jeg kunne tenke meg å gått på SAMMEN MED HAN. Tenker at om vi begge går på kurset så kan det bedre samarbeidet om oppdragelsen av barna og vi kan finne andre løsninger på enkelte ting som vi kanskje er litt uenige i. Helsesøster mente at jeg kanskje kunne gå på kurset alene. Det kunne jeg jo forsåvidt, men kurset er på dagtid og jeg er hjemme med en 1 årig i tillegg til at jeg har en 6 åring som kommer hjem fra skolen under den tiden kurset er. Det vil si at jeg må finne en barnevakt som kan være her to timer midt på dagen hver tirsdag i 8 uker. Jeg har en mor som er pensjonist og som sikkert hadde stilt opp om vi gikk sammen slik at vi begge kunne ta nytte av kurset og finne bedre løsninger i forhold til de situasjonene hvor vi ikke alltid er enige i hvordan situasjonen bør håndteres. Jeg tenker som sagt at det kurset kunne vært interessant å gjennomføre sammen, men kanskje ikke alene.

 

Uansett, dette er en kamp min mann må kjempe og det er lite jeg kan gjøre med situasjonen, som jeg ikke allerede gjør.

Jeg er enig i at det er bra at han er i jobb og ønsker at han skal fortsette med dette. Jeg tror ikke han får noe mer energi av å sitte hjemme. Han har absolutt godt av å jobbe.

 

Jeg har sagt at han gjerne må reise bort når det er tungt og han likevel ikke orker å bidra med noe. Litt for hans del så han kan få ro, men aller mest for barnas del. Jeg tenker at det er bedre for dem at han kommer hjem når han orker å være en pappa.

 

Det er nok tøft for han som er syk, men det er jammen ikke enkelt for oss andre heller.

 

Han har nok vært lett deprimert en lang stund, men det var ikke før i fjor høst han skikkelig møtte veggen og fikk kommet seg til legen. Det er bra at han går i behandling og at han prøver ut medisiner. Han gjør det han kan selv for å bli frisk, men utfordringen hans ligger i at han ikke er så flink til å snakke om følelser og personlige ting. Det er vanskelig å innrømme hvor ille han har det og da er det ikke så lett for en psykolog å hjelpe han på riktig måte heller. Det tar altså tid.

 

Det å flytte fra han blir som å sparke han mens han ligger nede. Altså det kommer ikke barna til gode i det lange løp. Skal jeg liksom presse han lengre ned enn han allerede er, ta i fra han alt og så skal han bli preget av bitterhet og samarbeidet bli deretter?

 

Jeg tenker at det jeg allerede gjør er det riktige. Jeg tar fullt ansvar for barna, gir han tid og rom til å bli bra igjen, samtidig som at jeg oppfordrer han/er åpen for at han kan dra bort om det blir for mye for han her hjemme og at det for barnas del også er bedre enn at han blir her og holder ut ved å gjemme seg på rommet og stenge oss ute.

 

Jeg tror nok helsesøster mener det godt, men så ble det så veldig feil måten hun sa det på.

 

Jeg hadde nok foretrukket at hun heller viste forståelse for at det er vanskelig og litt omsorg og støtte fremfor det stresset hun påførte meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde forstått bekymring hvis HI sin mann IKKE mottok hjelp og gikk til psykolog. Men ikke når han allerede får behandling. Å kreve at syke mennesker hives ut til de er friske er bak mål.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

 

Hvorfor det?

Studier har vist at de aller fleste depresjoner går over av seg selv etter en periode.

 

Anonymous poster hash: 545c3...bae

[Anonym bruker]

 

Men hvor skal mannen bo? Skal de pådra seg en utgift ved svindyr leilighet? Man kan ikke kaste ut noen for en periode. Hvordan forklarer man til barna at mamma og pappa er fortsatt sammen, men ikke bor sammen og ikke ser hverandre?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

Jeg vet ikke, jeg har ikke noen fasit her. Jeg prøver bare å komme med mitt synspunkt - at det ikke er rart at helsesøster reagerer med å bli bekymret etter beskrivelsene HI kommer med. Men HVIS det er slik at det er bedre for barna at far flytter ut en periode, så bør HI og mannen prøve sitt beste for å finne en løsning. Hvilken praktisk løsning som passer best eller er gjennomførbar kommer jo an på mange faktorer som jeg ikke aner noe om.

 

Flere her har rett i at det er flott at han går til behandling, det er flott at han er så frisk at han orker å være i full jobb, forhåpentligvis så blir han helt frisk igjen og det er helt supert. Grunnen til at jeg har nevnt jobb er fordi det er sikkert vanskelig for barna og sikker sårt å bli fortalt at han er syk, men han klarer jobb, han orker bare ikke dem. Jeg tenker at det er lettere å forklare at "pappa er syk i hodet sitt og trenger ro" når de ikke får den kontrasten slengt i fleisen hver dag.

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke, jeg har ikke noen fasit her. Jeg prøver bare å komme med mitt synspunkt - at det ikke er rart at helsesøster reagerer med å bli bekymret etter beskrivelsene HI kommer med. Men HVIS det er slik at det er bedre for barna at far flytter ut en periode, så bør HI og mannen prøve sitt beste for å finne en løsning. Hvilken praktisk løsning som passer best eller er gjennomførbar kommer jo an på mange faktorer som jeg ikke aner noe om.

 

Flere her har rett i at det er flott at han går til behandling, det er flott at han er så frisk at han orker å være i full jobb, forhåpentligvis så blir han helt frisk igjen og det er helt supert. Grunnen til at jeg har nevnt jobb er fordi det er sikkert vanskelig for barna og sikker sårt å bli fortalt at han er syk, men han klarer jobb, han orker bare ikke dem. Jeg tenker at det er lettere å forklare at "pappa er syk i hodet sitt og trenger ro" når de ikke får den kontrasten slengt i fleisen hver dag.

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

 

 

 

Det er bare å forklare barna hva depresjon er og hvorfor det er nyttig at far går på jobb. Barna er ikke dumme og må skånes fra alt de ikke forstår. Det går an å vise til vitenskapelige artikler om temaet og forklare.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Men dette er jo livet. Alle mennesker vil oppleve vanskeligheter før eller siden.

Hva med alle som skiller seg?

De som har en mor eller far med kreft?

Man kan ikke skåne barna fra alt.

Men man kan elske de og være der for de, og man kan forklare at pappa er "syk i tankene sine"

 

Man kan ikke flytte ut eller kontakte barnevernet hver gang noe oppstår.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

 

Helt enig.

 

Alle foreldre eller familier vil på et tidspunkt oppleve en vanskelige periode, enten det skyldes det ene eller andre. Det er livet. 

 

Omtrent en fjerdedel vil oppleve en depresjon før de fyller femti. I likhet med dem som opplever alvorlig fysisk sykdom, så er det det slik jeg ser det svært lite barnevernet kan bidra med i en slik situasjon, annet enn eventuell avlastning dersom det er så tøft for familien at det er behov for det og de ikke har eget nettverk.

Og det bør også tas i betraktning at en bekymringsmelding vil kunne legge sten til byrden i en situasjon ved å legge beslag på de få ekstra kreftene familien har og allerede bruker på barna. I verste fall vil det kunne forsterke eller skape en depresjon.

 

 

 

Anonymous poster hash: 545c3...bae

[Anonym bruker]

 

Det er bare å forklare barna hva depresjon er og hvorfor det er nyttig at far går på jobb. Barna er ikke dumme og må skånes fra alt de ikke forstår. Det går an å vise til vitenskapelige artikler om temaet og forklare.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

Vise vitenskapelige artikler og forklare til en 6-åring og ettåring? Ja, seksåringer er ikke dumme men jeg snakker om følelser, ikke fornuft. Det er ikke bra at de får inntrykk av at de er en byrde og at de gjør faren sin sliten og syk. Det er ikke "bare" å forklare til et barn, de tolker også og kommer til egne konklusjoner ut fra det de erfarer og føler.

 

Jeg skriver det igjen siden jeg tydeligvis ikke får frem poenget mitt - Det går sikkert fint an å være psykisk syk (eller fysisk syk) og samtidig være en god forelder og bo med barna, men HI sier eksplisitt at mannen ikke orker å være pappa, trekker seg unna barna og at barna trives merkbart bedre når han ikke er hjemme. Jeg snakker ikke om praktiske ting og husarbeid, men å se barnet, vise at man er glad i det og være der emosjonelt.

 

Nå ser jeg at HI har svart og er veldig enig i at hun gjør riktig her, hun ser jo tydeligvis også behovet for at barn og far får litt avstand, selv om hun ikke er enig i at han bør flytte ut. 

 

"Jeg tenker at det jeg allerede gjør er det riktige. Jeg tar fullt ansvar for barna, gir han tid og rom til å bli bra igjen, samtidig som at jeg oppfordrer han/er åpen for at han kan dra bort om det blir for mye for han her hjemme og at det for barnas del også er bedre enn at han blir her og holder ut ved å gjemme seg på rommet og stenge oss ute."

 

 

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

 

Vise vitenskapelige artikler og forklare til en 6-åring og ettåring? Ja, seksåringer er ikke dumme men jeg snakker om følelser, ikke fornuft. Det er ikke bra at de får inntrykk av at de er en byrde og at de gjør faren sin sliten og syk. Det er ikke "bare" å forklare til et barn, de tolker også og kommer til egne konklusjoner ut fra det de erfarer og føler.

 

Jeg skriver det igjen siden jeg tydeligvis ikke får frem poenget mitt - Det går sikkert fint an å være psykisk syk (eller fysisk syk) og samtidig være en god forelder og bo med barna, men HI sier eksplisitt at mannen ikke orker å være pappa, trekker seg unna barna og at barna trives merkbart bedre når han ikke er hjemme. Jeg snakker ikke om praktiske ting og husarbeid, men å se barnet, vise at man er glad i det og være der emosjonelt.

 

Nå ser jeg at HI har svart og er veldig enig i at hun gjør riktig her, hun ser jo tydeligvis også behovet for at barn og far får litt avstand, selv om hun ikke er enig i at han bør flytte ut. 

 

"Jeg tenker at det jeg allerede gjør er det riktige. Jeg tar fullt ansvar for barna, gir han tid og rom til å bli bra igjen, samtidig som at jeg oppfordrer han/er åpen for at han kan dra bort om det blir for mye for han her hjemme og at det for barnas del også er bedre enn at han blir her og holder ut ved å gjemme seg på rommet og stenge oss ute."

 

 

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

 

 

 

Og hvorfor kan man ikke si til barna at pappa har dratt på jobb/ut et ærend og så videre?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene.

 

Jeg jobber i spedbarnsteam på BUP, hvor vi har massevis av deprimerte mødre. Vi samarbeider en del med barnevernet, men det er ingen automatikk i at depresjon = omsorgssvikt!

 

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Hun mente det antakelig godt, men bommer med hva hun gjør.

 

Anonymous poster hash: 4df09...282

[Anonym bruker]

 

Og hvorfor kan man ikke si til barna at pappa har dratt på jobb/ut et ærend og så videre?

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

 

Ehhh... Du mente for et øyeblikk siden at barna var modne og smarte nok til å forstå hva depresjon er ved å vise til vitenskaplige artikler, men du tror ikke de er oppegående nok til skjønne at pappa er på soverommet? 

 

Anonymous poster hash: c930e...02e