Bekymret helsesøster - depresjon

[Anonym bruker]

Jeg var innom på kontroll med barnet mitt idag. Vi snakket om barnet og litt sånn løst om hvordan det går hjemme osv.

 

Jeg nevnte at mannen min er deprimert og at han går til behandling, men at det er klart at det påvirker jo oss andre litt når han ikke har det bra.

 

Hun ble veldig bekymret og sa at psykisk sykdom kan være veldig skadelig for barn, og at ved bekymring så er hun pliktet til å kontakte barnevernet.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det. Hun må gjerne kontakte barnevernet altså, men så tenker jeg at det er mange som sliter med depresjoner som også er foreldre, så hvis barnevernet skal bli kontaktet i alle disse tilfellene så er det jo ikke rart at de har mye å gjøre.

 

Og hvis det er så skadelig at barna må flyttes fra den forelderen som er syk så er det jo ikke rart at folk er redd for å snakke med helsepersonell om psykisk sykdom.

(Det var ikke snakk om flytting altså)

 

Men ser liksom ikke hva barnevernet kan gjøre av andre ting i en sånn situasjon når den som er syk både går til behandling og på medisiner.

 

Erfaringer?

 

Jeg er ikke redd for barnevernet bare for å ha sagt det. Synes de er viktige og som oftest gjør en veldig god jobb. Her er alt på stell, bortsett fra mannens manglende delaktighet i familien. barna vokser og er glade trygge barn.

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Sint naken biltyv]

Sier som jeg alltid har sagt, ALDRI snakk med helsesøstre, sykepleiere og jordmødre om noe. De er som regel klin sprø hele gjengen

[Anonym bruker]

Stakkars deg ❤

Dette er noe av det dummeste jeg har hørt fra en helsesøster.

Selv har jeg hatt fødselsdepresjon og vært innlagt for alvorlig spiseforstyrrelse. Det har da virkelig ikke vært snakk om noe barnevern fordet. Barna mine har alltid vært godt ivaretatt og jeg er en flink mamma.

Høres ut som denne helsesøsteren har en litt vel lav terskel for å melde folk...!

Kan det ha vært noe annet du har sagt som hun har reagert på? Hvis ikke synes jeg det er helt hårreisende!

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Sier som jeg alltid har sagt, ALDRI snakk med helsesøstre, sykepleiere og jordmødre om noe. De er som regel klin sprø hele gjengen

Det kan jeg forsåvidt være enig i. Jeg har tre barn, eldstegutten har alltid vært lang og tynn. En helsesøster ville at jeg skulle blande inn olje i all maten han fikk 😱 Hva slags råd er det?? Gutten var frisk som en fisk!

En annen helsesøster målte hodeomkretsen på jenta mi feil. Og ble helt hysterisk, for "her er det noe alvorlig galt!".

Det var mitt første barn, og jeg ble sittende en halvtime mens jeg ventet på legen. Trodde omtrent ungen skulle dø😱 Så kom legen og målte riktig... var selvfølgelig ikke noe galt 😡

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har ikke sagt noe hun kan ha reagert på. Hun har sett alle tre barna mine og alle er sunne og friske og velstelte.

 

Vanligvis har hun målt det hun skal og spurt om jeg har noen spørsmål og det har jeg som regel ikke. Hun spør også hvordan det går og jeg har ellers svart at det går bra.

 

Nå som mannen har blitt deprimert og har meldt seg litt ut av familien så har det jo vært en påkjenning og jeg svarte bare ærlig da hun spurte.

 

Jeg sa han var deprimert og at han har trukket seg litt unna meg og barna. At han går til psykolog og har fått medisiner av legen. At barna merker at det er noe og at jeg har snakket med eldste om at pappa ikke har det så bra inni seg og at det er derfor han er som han er. (Virker sur og trekker seg unna)

Sa at mannen min har litt utfordringer i forhold til å snakke om følelser og personlige ting.

At jeg og barna har det veldig bra når han er på jobb fordi vi da ikke trenger å ta "hensyn" til han, og at jeg får litt dårlig samvittighet for å tenke sånn når han faktisk er syk.

 

Vet ikke hva hun kan ha reagert på. Jeg ser bare ikke hva barnevernet kan hjelpe med, men hun må gjerne kontakte de hvis hun er bekymret som sagt.

 

Mannen min bare orker ikke å være pappa eller kjæreste for tiden. Han vil helst være i fred og det er vel ganske vanlig når man er deprimert vil jeg tro.

 

Barna har en oppegående og frisk mor som klarer utmerket godt å sørge for at de har det bra og får det de trenger av kjærlighet, omsorg og oppfølging, og da forstår jeg ikke hva barnevernet skal bistå med. De kan jo ikke tvinge han frisk heller.

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har ikke sagt noe hun kan ha reagert på. Hun har sett alle tre barna mine og alle er sunne og friske og velstelte.

 

Vanligvis har hun målt det hun skal og spurt om jeg har noen spørsmål og det har jeg som regel ikke. Hun spør også hvordan det går og jeg har ellers svart at det går bra.

 

Nå som mannen har blitt deprimert og har meldt seg litt ut av familien så har det jo vært en påkjenning og jeg svarte bare ærlig da hun spurte.

 

Jeg sa han var deprimert og at han har trukket seg litt unna meg og barna. At han går til psykolog og har fått medisiner av legen. At barna merker at det er noe og at jeg har snakket med eldste om at pappa ikke har det så bra inni seg og at det er derfor han er som han er. (Virker sur og trekker seg unna)

Sa at mannen min har litt utfordringer i forhold til å snakke om følelser og personlige ting.

At jeg og barna har det veldig bra når han er på jobb fordi vi da ikke trenger å ta "hensyn" til han, og at jeg får litt dårlig samvittighet for å tenke sånn når han faktisk er syk.

 

Vet ikke hva hun kan ha reagert på. Jeg ser bare ikke hva barnevernet kan hjelpe med, men hun må gjerne kontakte de hvis hun er bekymret som sagt.

 

Mannen min bare orker ikke å være pappa eller kjæreste for tiden. Han vil helst være i fred og det er vel ganske vanlig når man er deprimert vil jeg tro.

 

Barna har en oppegående og frisk mor som klarer utmerket godt å sørge for at de har det bra og får det de trenger av kjærlighet, omsorg og oppfølging, og da forstår jeg ikke hva barnevernet skal bistå med. De kan jo ikke tvinge han frisk heller.

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

Her er det ingen grunn til å melde noen bekymring! Det høres ut som barna er veldig godt ivaretatt. Synes faktisk du burde ta det opp med henne.

At hun skal sende en bekymringsmelding synes jeg er langt over streken!

Snakk om å påføre noen mere stress!

Var hun veldig ung? Noe må det jo være med henne.

Barnevernet må jo også reagere. Saken blir nok bare henlagt.

Men uansett må det jo være en stor påkjenning å høre noe sånt fra helsesøster! For ikke å snakke om hjemmebesøk fra barnevernet etc...

Din mann er jo i behandling!

 

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Hei.

Tenker det er fint at hun prater litt med deg ang. Hjemmesituasjonen. Men hun overdriver kanskje litt?

Jeg har vært deprimert, og tok selv opp denne problemstillingen med psykiater og psykolog. De sa de ikke hadde noen grunn til å være bekymret for omsorgsevnen min, og at barna tross alt hadde en frisk forelder også.

 

Jeg tok også med det ene barnet på samtale der hvor jeg gikk, nettopp for å forsikre meg om at det gikk greit med barnet oppi alt. Det gikk veldig fint.

 

Anonymous poster hash: 4531a...d98

[Anonym bruker]

Jeg også tenker at hun overdriver. Barnet mitt var til stede så det var ikke mye vi pratet om det temaet. Men hun informerte meg om at hun ble bekymret, da det kan være veldig skadelig for barn å bo sammen med en psykisk syk forelder og at hun er pliktet til å kontakte barnevernet ved bekymring.

Hun inviterte meg til å komme til en samtale til henne uten barn med og det takket jeg ja til.

 

Hun mente også at det var nyttig for oss å gå sammen på et sånt foreldrekurs i regi av kommunen. Barnehagen har tidligere også sendt ut info til alle foreldrene ang dette kurset man kan melde seg på, så jeg hadde hørt om det før. Sa at jeg hadde foreslått for mannen min at vi kunne melde oss på det sammen da vi fikk mailen fra bhg, men at han ikke er så interessert i det.

 

Hun ba meg si til mannen min at hun oppfordret på det sterkeste at vi meldte oss på det kurset, og at jeg kunne sende henne en SMS etter at jeg hadde prata med han.

 

Jeg ringte mannen min, men han ønsker fremdeles ikke å gå på noe foreldrekurs.

Sendte SMS til helsesøster og skrev at han fremdeles ikke er interessert, men at jeg gjerne kommer innom på en samtale som vi snakket om når hun har tid. Hun svarte aldri på den.

 

Jeg føler hun virker litt i overkant "hysterisk" og at hun overdriver sin bekymring.

 

Det er klart det er en påkjenning for pårørende som bor sammen med deprimerte folk. Og folk som er deprimerte er jo ikke farlig for omgivelsene stort sett.

Selvsagt skulle jeg ønske at mannen var frisk og hadde energi og glede å spre rundt seg. At han orket å være en del av familien fremfor å trekke seg unna og bare ville være i fred, men han må jo få tiden på seg til å komme seg igjen å.

Selvfølgelig hadde barna hatt det bedre om pappa var frisk og orket å være en pappa, men samtidig så har de jo meg som stiller opp og er der for de 24 timer i døgnet.

 

menmen barnevernet er velkomne hit om de ønsker det 🙂

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Anonym bruker]

Åh, er glad jeg kom innom innlegget ditt!

 

Jeg har en samboer med angst, og påfølgende depresjon. Har ikke nevnt dette for jordmor/helsesøster og det skal jeg jaggu ikke gjøre heller! Han får god hjelp på sin side av både lege og psykolog og lar det ikke gå utover sønnen hans. Han snakker mye med meg om det, men det er ikke sånn at huset er fyllt av en mørk sky dagen lang. Hadde aldri sett for meg at en helsesøster kunne finne på å ringe barnevernet når hun ikke har mer innsikt i hvordan hverdagen er!

Anonymous poster hash: 2aba3...cf7

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske noen hadde kontaktet bv da jeg var liten. Min mor var psykisk syk. Det var veldig tøft. Bv tar ikke barna ut av hjemmet for det. Men de kan kanskje hjelpe

 

Anonymous poster hash: ca7b2...27b

[Sint naken biltyv]

Det kan jeg forsåvidt være enig i. Jeg har tre barn, eldstegutten har alltid vært lang og tynn. En helsesøster ville at jeg skulle blande inn olje i all maten han fikk 😱 Hva slags råd er det?? Gutten var frisk som en fisk!

En annen helsesøster målte hodeomkretsen på jenta mi feil. Og ble helt hysterisk, for "her er det noe alvorlig galt!".

Det var mitt første barn, og jeg ble sittende en halvtime mens jeg ventet på legen. Trodde omtrent ungen skulle dø😱 Så kom legen og målte riktig... var selvfølgelig ikke noe galt 😡

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

Herregud😱🙊

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske noen hadde kontaktet bv da jeg var liten. Min mor var psykisk syk. Det var veldig tøft. Bv tar ikke barna ut av hjemmet for det. Men de kan kanskje hjelpe

 

Anonymous poster hash: ca7b2...27b

Det er et ganske vidt spekter som faller under psykisk sykdom.

I HIs tilfelle er det snakk om en mann med en depresjon. Veldig vanlig. Mannen får hjelp og er i arbeid. Barna blir tydeligvis godt ivaretatt av sin mor.

Trist å høre om din oppvekst.

Men det er helt uakseptabelt at helsesøster skal kontakte barnevernet i dette tilfelle.

Det er mange av oss som har hatt tøffe perioder, men er veldig gode foreldre for det.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har ikke sagt noe hun kan ha reagert på. Hun har sett alle tre barna mine og alle er sunne og friske og velstelte.

 

Vanligvis har hun målt det hun skal og spurt om jeg har noen spørsmål og det har jeg som regel ikke. Hun spør også hvordan det går og jeg har ellers svart at det går bra.

 

Nå som mannen har blitt deprimert og har meldt seg litt ut av familien så har det jo vært en påkjenning og jeg svarte bare ærlig da hun spurte.

 

Jeg sa han var deprimert og at han har trukket seg litt unna meg og barna. At han går til psykolog og har fått medisiner av legen. At barna merker at det er noe og at jeg har snakket med eldste om at pappa ikke har det så bra inni seg og at det er derfor han er som han er. (Virker sur og trekker seg unna)

Sa at mannen min har litt utfordringer i forhold til å snakke om følelser og personlige ting.

At jeg og barna har det veldig bra når han er på jobb fordi vi da ikke trenger å ta "hensyn" til han, og at jeg får litt dårlig samvittighet for å tenke sånn når han faktisk er syk.

 

Vet ikke hva hun kan ha reagert på. Jeg ser bare ikke hva barnevernet kan hjelpe med, men hun må gjerne kontakte de hvis hun er bekymret som sagt.

 

Mannen min bare orker ikke å være pappa eller kjæreste for tiden. Han vil helst være i fred og det er vel ganske vanlig når man er deprimert vil jeg tro.

 

Barna har en oppegående og frisk mor som klarer utmerket godt å sørge for at de har det bra og får det de trenger av kjærlighet, omsorg og oppfølging, og da forstår jeg ikke hva barnevernet skal bistå med. De kan jo ikke tvinge han frisk heller.

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

Njaa..

 

Altså.. hvis far trekker seg unna barna, er mye sur, barna opplever at de må ta hensyn til far i hverdagen, opplever lettelse når far ikke er hjemme osv, så er det jo klart at man vil reagere. Kanskje ikke med barnevern, men altså..uansett hvor god mor du er, så er det da klart at barna blir påvirket negativt av den situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 4984a...77f

[Anonym bruker]

Njaa..

 

Altså.. hvis far trekker seg unna barna, er mye sur, barna opplever at de må ta hensyn til far i hverdagen, opplever lettelse når far ikke er hjemme osv, så er det jo klart at man vil reagere. Kanskje ikke med barnevern, men altså..uansett hvor god mor du er, så er det da klart at barna blir påvirket negativt av den situasjonen?

 

Anonymous poster hash: 4984a...77f

Enig, det er ikke sunt for barn å måtte gå på eggeskall hjemme. Om far er så deprimert at han "bare orker ikke å være pappa eller kjæreste for tiden" så vil det selvfølgelig gå negativt utover barna å bli avvist av sin egen far.

 

"La pappa være i fred nå", "Pappa orker ikke mas [fra deg] nå", "Nå må du ikke plage pappa". Dette er ikke bra for barn. Du er sikkert en flink mamma, men den konstante avvisingen og i tillegg være ekstra varsom når han er hjemme, i den grad at det er merkbart mye bedre hjemme når far ikke er der, da tenker jeg at det kanskje er best om far flytter helt ut en periode, til han klarer å være pappa igjen.

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

[Anonym bruker]

Jeg også tenker at hun overdriver. Barnet mitt var til stede så det var ikke mye vi pratet om det temaet. Men hun informerte meg om at hun ble bekymret, da det kan være veldig skadelig for barn å bo sammen med en psykisk syk forelder og at hun er pliktet til å kontakte barnevernet ved bekymring.

Hun inviterte meg til å komme til en samtale til henne uten barn med og det takket jeg ja til.

 

Hun mente også at det var nyttig for oss å gå sammen på et sånt foreldrekurs i regi av kommunen. Barnehagen har tidligere også sendt ut info til alle foreldrene ang dette kurset man kan melde seg på, så jeg hadde hørt om det før. Sa at jeg hadde foreslått for mannen min at vi kunne melde oss på det sammen da vi fikk mailen fra bhg, men at han ikke er så interessert i det.

 

Hun ba meg si til mannen min at hun oppfordret på det sterkeste at vi meldte oss på det kurset, og at jeg kunne sende henne en SMS etter at jeg hadde prata med han.

 

Jeg ringte mannen min, men han ønsker fremdeles ikke å gå på noe foreldrekurs.

Sendte SMS til helsesøster og skrev at han fremdeles ikke er interessert, men at jeg gjerne kommer innom på en samtale som vi snakket om når hun har tid. Hun svarte aldri på den.

 

Jeg føler hun virker litt i overkant "hysterisk" og at hun overdriver sin bekymring.

 

Det er klart det er en påkjenning for pårørende som bor sammen med deprimerte folk. Og folk som er deprimerte er jo ikke farlig for omgivelsene stort sett.

Selvsagt skulle jeg ønske at mannen var frisk og hadde energi og glede å spre rundt seg. At han orket å være en del av familien fremfor å trekke seg unna og bare ville være i fred, men han må jo få tiden på seg til å komme seg igjen å.

Selvfølgelig hadde barna hatt det bedre om pappa var frisk og orket å være en pappa, men samtidig så har de jo meg som stiller opp og er der for de 24 timer i døgnet.

 

menmen barnevernet er velkomne hit om de ønsker det 🙂

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

Hvilken kommune bor du i? Gjerne bare første bokstav i sted eller kommune. Fikk faktisk en mistanke til hvem helsesøster du prater om.

 

Anonymous poster hash: 024d3...8a9

[Anonym bruker]

Hvilken kommune bor du i? Gjerne bare første bokstav i sted eller kommune. Fikk faktisk en mistanke til hvem helsesøster du prater om.

 

Anonymous poster hash: 024d3...8a9

Første bokstav i kommunen er R.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange erfaringer/ råd om " skumle" helsesøstre. Men nå skal du få høre det fra en som har hatt en psykisk syk mann og har hatt god erfaring med helsesøster.

Vi tok kontakt med helsesøster ang vår tanker rundt fars psykiske sykdom. Det som skjedde var at helsesøster og en sykepleier kom hjem til oss og forklarte barnet vårt på 4 år om om pappas sykdom. Dette var i en periode hvor han var innlagt på psyk for utredning og behandling. De forklarte og snakket med barnet med begge oss foreldre til stede. Ble til en koslig stund og konklusjonen var at barnet vårt hadde det meget bra og vi taklet dette helt korrekt.

Psykisk sykdom påvirker barna så jeg anbefaler deg å snakke nærmere med helsesøster eller familiens hus ang råd.

God bedring til din mann❤️

 

Anonymous poster hash: 43f31...76b

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange erfaringer/ råd om " skumle" helsesøstre. Men nå skal du få høre det fra en som har hatt en psykisk syk mann og har hatt god erfaring med helsesøster.

Vi tok kontakt med helsesøster ang vår tanker rundt fars psykiske sykdom. Det som skjedde var at helsesøster og en sykepleier kom hjem til oss og forklarte barnet vårt på 4 år om om pappas sykdom. Dette var i en periode hvor han var innlagt på psyk for utredning og behandling. De forklarte og snakket med barnet med begge oss foreldre til stede. Ble til en koslig stund og konklusjonen var at barnet vårt hadde det meget bra og vi taklet dette helt korrekt.

Psykisk sykdom påvirker barna så jeg anbefaler deg å snakke nærmere med helsesøster eller familiens hus ang råd.

God bedring til din mann❤️

 

Anonymous poster hash: 43f31...76b

Takk for fint svar.

Jeg tenker at å ta en time med henne å prate litt mer om det ikke er så dumt.

 

Jeg er som sagt ikke bekymret for at hun skal kontakte barnevernet eller lignende. Hun vil vel bare se til at barna har det bra. Det er jo jobben hennes.

 

Jeg tenker jo at dette ikke er noen jobb for barnevernet.

Altså de kan jo pålegge han å stille på foreldrekurs etc, men så kan man jo diskutere om akkurat nå er en god tid for å presse han til ting han ikke orker/takler.

 

Jeg tror heller ikke mannen min skjønner o hvor stor grad hans depresjon påvirker oss andre.

 

Klart barna lurer på hvorfor pappa bare ligger på rommet når han er hjemme.

Ungene har stort sett besøk av nabobarn hver dag, men når han er hjemme så føler jeg at jeg må si at det ikke passer pga han og det er jo synd.

Han sier selv at han ikke takler bråk og støy fra barna og at han ikke har energi til noe. Men han jobber fremdeles. Han jobber skift og er ganske mye borte. Har han fri (en uke innimellom) så reiser han bort når det blir for mye for han her hjemme. Det er helt greit. Jeg synes det er enklere å være alene med barna fremfor at han er her når han ikke orker å bidra uansett.

 

Nå venter jeg vel egentlig bare på å se en positiv effekt av behandlingen, men er innenforstått med at det kan ta tid.

 

Ang helsesøster så tenker jeg at det liksom ikke skaper så stor tillit når hun "tar av" på den måten og roper ut om barnevernet etc. Men jeg gir det en sjanse.

 

 

 

Anonymous poster hash: e58c3...635

[Anonym bruker]

Her var det mye skremselspropaganda.

Alle helsesøstre er ikke gale.

Hun som har fulgt opp oss og våre barn er en fantastisk dame.

 

Høres ut som den dere bruker først og fremst kommuniserer veldig dårlig. Dette er selvsagt ikke grunnlag for bekymringsmelding, og skulle hun melde inn en hadde jeg nok valgt å kutte ut helsestasjonen og blitt fulgt opp av fastlegen på kontroller.

 

 

Anonymous poster hash: e003f...837

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange erfaringer/ råd om " skumle" helsesøstre. Men nå skal du få høre det fra en som har hatt en psykisk syk mann og har hatt god erfaring med helsesøster.

Vi tok kontakt med helsesøster ang vår tanker rundt fars psykiske sykdom. Det som skjedde var at helsesøster og en sykepleier kom hjem til oss og forklarte barnet vårt på 4 år om om pappas sykdom. Dette var i en periode hvor han var innlagt på psyk for utredning og behandling. De forklarte og snakket med barnet med begge oss foreldre til stede. Ble til en koslig stund og konklusjonen var at barnet vårt hadde det meget bra og vi taklet dette helt korrekt.

Psykisk sykdom påvirker barna så jeg anbefaler deg å snakke nærmere med helsesøster eller familiens hus ang råd.

God bedring til din mann❤️

 

Anonymous poster hash: 43f31...76b

Det er jo riktig måte å håndtere det på.

Trusler om barnevern er ikke riktig!

Snakk om å påføre sten til byrden!

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

 

Enig, det er ikke sunt for barn å måtte gå på eggeskall hjemme. Om far er så deprimert at han "bare orker ikke å være pappa eller kjæreste for tiden" så vil det selvfølgelig gå negativt utover barna å bli avvist av sin egen far.

 

"La pappa være i fred nå", "Pappa orker ikke mas [fra deg] nå", "Nå må du ikke plage pappa". Dette er ikke bra for barn. Du er sikkert en flink mamma, men den konstante avvisingen og i tillegg være ekstra varsom når han er hjemme, i den grad at det er merkbart mye bedre hjemme når far ikke er der, da tenker jeg at det kanskje er best om far flytter helt ut en periode, til han klarer å være pappa igjen.

 

Anonymous poster hash: 1ee83...21d

Men dette er jo livet. Alle mennesker vil oppleve vanskeligheter før eller siden.

Hva med alle som skiller seg?

De som har en mor eller far med kreft?

Man kan ikke skåne barna fra alt.

Men man kan elske de og være der for de, og man kan forklare at pappa er "syk i tankene sine"

 

Man kan ikke flytte ut eller kontakte barnevernet hver gang noe oppstår.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

[Anonym bruker]

Her var det mye skremselspropaganda.

Alle helsesøstre er ikke gale.

Hun som har fulgt opp oss og våre barn er en fantastisk dame.

 

Høres ut som den dere bruker først og fremst kommuniserer veldig dårlig. Dette er selvsagt ikke grunnlag for bekymringsmelding, og skulle hun melde inn en hadde jeg nok valgt å kutte ut helsestasjonen og blitt fulgt opp av fastlegen på kontroller.

 

 

Anonymous poster hash: e003f...837

 

 

Nei, alle helsesøstre er ikke gale. Men mange av dem er rare og fanget i a4-tilværelsen. Alle barn MÅ ta tran (ikke d-dråper, men tran), fullammes til 6 måneders alder, alle mødre må være norske, gå i barselgrupper, kle seg i nøytrale klær og ikke være for tynne eller for tykke. Alle mødre må være glade og sprudlende 24/7 og ikke vise andre følelser enn glede overfor barna sine. Alle barn skal sove ute i vogn og være på tur minst 1 time hver eneste dag uansett vær.

 

Har selv vært borti en lege som truet med barnevernet fordi jeg hadde mild depresjon på grunn av opprivende skilsmisse, null nettverk og akutt fysisk sykdom. Samtidig var barna godt ivaretatt med masse oppmerksomhet, eldste fikk oppfølging på fritidsaktivitet, rene klær, masse turer i frisk luft, masse kvalitetstid med mor etter jobb. Jeg gråt på jobb og på natten etter at barna var i seng, vasket hus, skiftet sengetøy og hadde det rent og fint ellers. Neida, legen mente at mødre skyldte barna sine å være glade HELE tiden, og en trist mor er en dårlig mor, slik at han måtte melde til barnevernet hvis jeg ønsket å gå til psykolog. Det gjorde at jeg ikke torde å be om henvisning til psykolog og måtte takle alt helt alene. Vel, det gjorde jeg og har det veldig bra nå, men fra den gang vil jeg aldri snakke med en lege om noe som helst angående psyken.

 

Har også vært borti helsesøster som spurte rett ut om alle fra mitt land slo barna sine, om jeg trengte å bli kontrollert og kurset av barnevernet siden jeg ikke var opprinnelig fra Norge. Hun satte stort fokus på at jeg var tynn (høy forbrenning hele livet til tross for kakespising og coladrikking), jeg var sikkert syk og måtte henvises et eller annet sted for å ikke være så tynn. Venninna mi opplevde at helsesøster mente hennes datter var overvektig på grunn av BMI. Datteren driver med ishockey og har treninger 6 ganger i uken og MYE muskler. Det er ikke et gram fett på kroppen hennes, likevel maste helsesøster om at jenta måtte slankes og satt dem opp på oppfølgingstime etter oppfølgingstime, maste om ernæringsfysiolog (som hockeylaget har for øvrig) og spurte faktisk venninna mi om hun kanskje trengte bistand fra barnevernet. Datteren hennes løfter 100 kilo i knebøy på trening og har rå kraft - muskelmasse veier ganske mye, i tillegg er hun ganske bred i skuldrene og hoftene, noe som også gir mer vekt. Venninna mi klaget på helsesøster og avventer klagebehandlingen.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Det er jo riktig måte å håndtere det på.

Trusler om barnevern er ikke riktig!

Snakk om å påføre sten til byrden!

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

 

 

Helt enig. Det er HELT ok å være bekymret for familien som helhet og komme inn med faglige råd, men å true med barnevernet uten å gjøre noe selv først er jo helt bak mål, og innbyr ikke akkurat til samarbeid videre.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Men dette er jo livet. Alle mennesker vil oppleve vanskeligheter før eller siden.

Hva med alle som skiller seg?

De som har en mor eller far med kreft?

Man kan ikke skåne barna fra alt.

Men man kan elske de og være der for de, og man kan forklare at pappa er "syk i tankene sine"

 

Man kan ikke flytte ut eller kontakte barnevernet hver gang noe oppstår.

 

Anonymous poster hash: d9e00...649

 

 

Det er bare på DiB jeg har opplevd at man skal ofre seg 100 % for barna. Man skal aldri være syk, trist eller lei seg, man skal la ungene bråke når man ligger og sover eller har migrene, man skal ikke gråte etter å ha mistet sin mor fordi man skal være glad for barna sine. Det er ikke sunt at barna lærer å aldri ta hensyn til noen eller å ikke vise andre følelser enn glede. De bør lære seg hele følelsesregisteret, og hvordan man håndterer forskjellige følelser og situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 76df8...b7e

[Anonym bruker]

Synes det er flott at helsesøster bekymrer seg jeg , i dette tilfelle er det ikke sikkert at det er nødvendig , men i mange tilfeller stemmer magefølelsen. Vi har hatt helsesøsteren som vant Oslo prisen i år , og for en fantastisk dame ! Hun spør barna rett ut om de blir slått, må si jeg steila når jeg hørte at hun spør om det , men under 1 klasse samtalen med barn , foreldre og helsesøster , spør hun på en måte som gjør at barnet forstår hvorfor hun spør . Og hun har sendt rimelig mange bekymring meldinger med mye hold i på mange barn. En far som trekker seg unna barna kan være vondt for barna , men far trenger nok kun råd og veiledning.

 

Anonymous poster hash: d0277...cba